6. Desember – Når alt føles tungt og man står ovenfor umulige dilemma

Ingen mennesker klarer å ha det bra absolutt hele tiden. Selv om jeg er positivt innstilt mesteparten av tiden, er det slik for meg også. Det er en del av livet og kjenne på både glede og fortvilelse. Noen dager går man i motbakke og absolutt alt føles tungt. I går var en slik dag for meg.

 

Jeg sov til klokken var over 12. Jeg hadde nok litt søvn og ta igjen. I tillegg blir jeg veldig trøtt av både fasting, cellegift og kvalmestillende medisiner. Dagen før hadde jeg begynt å spise igjen. Heldigvis gikk det fint denne gangen, uten de store problemene. Men jeg fikk et skikkelig støkk i magen og jeg kjente at hjertet mitt gråt, da jeg forsiktig listet meg opp på vekten på badet. Tallet 45,6 kg lyste imot meg. Tålte kroppen min fasting såpass dårlig nå? 2 kg vektnedgang på 3 døgn! 5 kg vekttap på få uker. Dette var ikke bra.

Jeg følte meg i ganske kjip form, men hadde en time til ny (alternativ/komplementær) behandler, så jeg måtte gjøre meg klar til å dra ut av huset. Jeg rakk ikke frokost, så jeg røsket med meg noen nøtter og frukt. Timen med behandleren gikk bra. Men han gav meg streng beskjed: Du MÅ opp i vekt! Stor vektnedgang er forbundet med mye dårligere prognose!

 

Det var de samme ordene jeg hadde hørt på kontoret til ernæringsfysiologen på Kreftavdelingen noen måneder tidligere. Stort vekttap = dårligere prognose.

Jeg kjente fortvilelsen strømme gjennom kroppen. Siden tilbakefallet i august i fjor hadde jeg nå tapt 22 kg. Det er faktisk 33 % vektnedgang på litt over ett år.

Jeg har i grunnen ikke vært veldig bekymret før nå. Jeg har tenkt at vekttapet er en naturlig konsekvens av mitt endrede kosthold. Men nå har jeg blitt litt usikker. Jeg spiser jo som før, men vekten går gradvis nedover likevel. Er det kreften som spiser meg opp?

Min familie, mine venner, ernæringsfysiolog og nå denne behandleren har uttrykket bekymring for min ernæringsstatus. Så nå bekymrer meg litt jeg også. Det har plutselig gått litt opp for meg hvor skrapet jeg ser ut. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, ser jeg en fremmed. En skallet fremmed, med lite muskler og slapp hud. Jeg er inni der et sted. Men dette skallet er uvant. Jeg ser at jeg har lite igjen å tære på. Og jeg går kontinuerlig på cellegift. Fy faen så mye denne kroppen må tåle. Og det som bekymrer meg er at jeg ikke aner hvor mye mer kroppen faktisk kan tåle. Hvor langt kan egentlig strikken tøyes før den ryker? Det føles som om veldig mye står på spill nå. Kan en i utgangspunktet uskyldig infeksjon velte hele lasset nå? Hvor mye har de vitale organene mine å gå på egentlig? Er det nesten ingenting som skal til for å sette ting ut av balanse og kaste meg rett ut på dødens motorvei, strake «E6» mot graven?

 

Det er ikke det at jeg har dårlig matlyst eller ikke spiser mat. Jeg går heller ikke rundt og er sulten. Jeg spiser mye, men det er opplagt at jeg likevel spiser for lite. Problemet er at jeg er vanvittig forvirret rundt hva jeg faktisk bør eller kan tillate meg å spise. Etter at jeg ble syk igjen har jeg blitt veldig bevisst på kostholdet. Jeg har fått kontakt med flere som har overlevd uhelbredelige kreftdiagnoser. Og jeg har lest om langt flere. En av flere fellesnevnerne for de fleste av dem er stor endring i kosthold.

 

Jeg har i løpet av min tid med uhelbredelig kreft, kjent hvordan ulike matvarer trigger smerter og symptomer fra kreften. I hvertfall føles det slik. Når jeg spiser øker smertene. Og i det siste øker også et ubehag jeg tidvis kjenner i luftveiene. Noen matvarer trigger mer en andre. Er det bare tilfeldigheter? Eller er visse matvarer direkte fôring til kreftcellene? Når man i tillegg vet at kreftceller kun bruker glukose som energi, virker det for meg logisk å tenke at man kan bremse kreftens raske vekst med å ikke gi den glukose «servert på et sølvfat». Kroppen må ha glukose, alle kroppens celler må det. Og kroppen omdanner faktisk alt man spiser til glukose. Og er det ikke nok glukose i blodet, vel da starter kroppen å bryte ned muskelmasse, for å frigjøre glukose. Så kreften får jo tak i det den trenger uansett. Men jeg tenker som så at hele den prosessen er mer krevende og tar lenger tid, og at kreften derfor vokser langsommere, enn dersom jeg spiser karbohydratrik mat som gir rask blodsukkerstigning?

 

De fleste funksjonelle leger, holistiske leger og alternative behandlere er av den samme oppfatningen som meg. Men myndighetene og det offentlige helsevesenet vårt er ikke enig. De står på sin side og hevder at ingen studier har vist sammenheng mellom sukker/raske karbohydrater og kreft.

 

Ingen av kreftlegene jeg snakker med ser ut til å bry seg nevneverdig om mitt vekttap. Hver gang jeg tar opp at dette med kosthold er vanskelig for meg, får jeg bare beskjed om det samme; Spis akkurat det du vil. Men så lett er det faktisk ikke. For meg kjennes det som at det går på psyken løs dette her og det er nesten til å få spisevegring av.

 

Tidlig i høst ba jeg altså om å bli henvist til ernæringsfysiolog. Det var det dessverre ikke mye hjelp i. Rådene som gis er stikk imotsatt av hva jeg hører fra mennesker som har overlevd uhelbredelig kreft. Jeg fikk noen få råd som jeg allerede praktiserte, som f.eks. å spise nøtter, oljer og avokado. Og utenom det fikk jeg en brosjyre med ernæringstips for kreftpasienter. Der stod det side opp og side ned med matvaregrupper jeg mer eller mindre har kuttet ut. I tillegg var det listet opp vafler, muffins, iskrem og kaker, samt oppskrifter på smoothies hvor man skulle tilsette flere spiseskjeer med sukker. Jeg greier faktisk ikke å følge de rådene. Næringsdrikker ble jeg anbefalt. Men det er ikke lett å finne noen som er lavkarbo og uten melk.

 

Denne kreftreisen er en kamp på alle områder, også når det gjelder ernæring. Det er så utrolig vanskelig å vite hva som er riktig for MEG! Hvem skal jeg høre på? Og hva sier magefølelsen min? Jeg aner virkelig ikke. Jeg er så forvirret og drittlei hele greien at jeg ikke klarer å uttrykke det skikkelig en gang. Det er en matvare- og diettjungel og jeg holder virkelig på å gal!

 

Personer i helsevesenet står på sitt. Men de er jo også alle av den oppfatningen at jeg ikke kan bli frisk. Så hvorfor skal jeg høre på dem da? Er det ikke bedre å høre på kostråd fra folk som selv har sett døden i hvitøyet og overlevd mot alle odds? Problemet er at det er så mange råd, også fra den kanten. Og at rådene er motstridende.

 

Noen roper at man skal spise plantebasert, altså vegansk kost (ingen animalske produkter som kjøtt, fisk, egg og meieri). Noen sverger til «steinalderkost». Utallige mennesker anbefaler Keto-dietten (basisk mat). Så hører man om Budwigdietten! Og LCHF (lav karbo, høy fett) og LCHF, men uten melkeprodukter. Og hva med Low FODMAP-dietten? Den er jo for dem med irritabel tarm, slik som meg. Jeg har blitt anbefalt å redusere  raske karbohydrater, meieriprodukter og egg så mye som mulig. 

For et par måneder siden fikk jeg tips om at jeg burde holde meg unna oksalater. OKSALATER? Hva i huleste er DET for noe da? Mr. Google kunne fortelle meg at oksalater finnes i massevis av frukt, grønt og bær, ja omtrent i alt jeg spiser. Nylig tok jeg en test hos en privat behandler. Jeg fikk vite om mangler og matvarer kroppen min ikke liker. Jeg fikk beskjed om å ta tilskudd av ulike ting (ikke som denne personen selger altså), bl.a. av aminosyren Glutamin. Noen dager senere fikk jeg tilfeldigvis tilsendt en artikkel av en bekjent. Artikkelen handlet om at kreftceller er svært avhengig av aminosyren Glutamin. Er det rart at man blir fullstendig tussete? Alle disse motstridende rådene kan virkelig ta knekken på enhver!

 

I går gikk jeg altså ned for telling. Det er en desperat kamp om å ikke gå mer ned i vekt, samtidig som jeg er livredd for å spise noe feil, som speeder opp kreften eller gir den noen fortrinn. Jo mer energi kreftcellene får, jo raskere kan den vokse og jo flere mutasjoner kan den lage, slik at den sprer seg og blir vanskeligere å behandle.

 

Selv om jeg føler at jeg tenker minimalt på det, tror jeg nok kanskje at jeg i tillegg er redd for hva CT vil vise nå i desember. Jeg skal ta CT på mandag og få vite svaret 16. desember. Jeg ber til høyere makter og prøver å visualisere at jeg får gode nyheter. Men samtidig ligger det en frykt å dupper i vannskorpen, frykt for at jeg skal få vite noe som spolerer hele julen. I går føltes alt mørkt. Som om slaget er tapt uansett hva jeg foretar meg. Jeg er ikke like frynsete i kantene i dag, selv om jeg er like forvirret.

 

Jeg kan ikke få sagt nok hvor heldige friske folk er, som kan kose seg med god mat og godteri, uten å føle at dere slår en spiker eller to i kisten. For det er virkelig slik det føles for meg.

Julehøytiden er den aller verste tiden å ha et strengt kosthold. Ingen vanlig nissestrømpe på meg i år heller? Spør meg hvor gjerne jeg vil sette tennene i både kakemenn, pepperkaker, sjokolade, karameller og julemarsipan da! For å ikke snakke om boller, kaker og candyking!

Eller spør om jeg lengter etter å spise en skive, et rundstykke eller et pizzastykke uten å lure på om jeg er en plass nærmere døren på dødens venterom.

I dag spiste familien pizza til middag. Det gjorde jeg også. Med økte smerter og ubehag i luftveier etterpå. Det var vanskelig å ikke bli sørgmodig, der jeg et par timer senere pakket dynene rundt barna, mens jeg undret på om de ville klandre meg dersom jeg dør. Jeg vet ihvertfall at det er vanskelig å ikke klandre seg selv. 

 

Men akkurat nå handler det om å ikke gå mer ned i vekt. Det føles som om jeg må velge mellom pest eller kolera. Å, som jeg skulle ønske at jeg hadde en fasit på fremtiden! Hvis jeg visste at noe kunne garantere meg livet, hadde jeg ikke nølt med å gjøre det.

 

Mye av det jeg har lært dette året handler om hvor stor betydning våre tanker og følelser har for helsen vår. Jeg tror faktisk at tankene og følelsene vi har omkring våre valg kan være vel så viktig, om ikke noen ganger viktigere, enn de valgene vi tar. Uansett hva du gjør, sørg for å like det du gjør. Vær fornøyd med valgene dine og få bedre helse. Men er det så enkelt?

Jeg tror iallefall at dårlig samvittighet og negative følelser om mat man velger å spise kan være mer skadelig enn matvaren i seg selv. Således tror jeg at symptomer etter inntak av matvarer kan handle om erfaring eller forventning. At det nesten blir psykisk og en slags selvoppfyllende profeti.

Men det er jammen ikke lett å sette en stor strek over tankene om at den og den matvaren ikke er bra for meg. Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg tenker å se om det følelsesmessig kan løses med eteriske oljer og meditasjon. Og hvis det ikke hjelper, så kanskje jeg trenger profesjonell hjelp?

 

Rampenissen har vært her både i går og i dag. I dag fikk guttene pynte med eget minijuletre og lys på rommet sitt. Kjempestas!

 

 

Jeg kjenner at jeg har lite å gi nå. Så det blir ikke mer skriverier om hverken rampenisse, julesang eller film i dette innlegget.

 

Men én ting hopper jeg aldri over. Og det er takknemligheten. Glemmer jeg den, faller jeg rett ned i depresjonens avgrunn, tror jeg. Så i dag vil jeg si at jeg er takknemlig for disse tre tingene:

  • at magen fungerer noenlunde bra
  • at jeg er ikke er syk og må være innlagt på sykehus
  • at jeg har god matlyst

 

God helg, alle sammen (og kjenn gjerne på litt ekstra takknemlig for fredagskosen din i dag🙏🏼😉)

 

#kreftkamp #ernæringogkreft #uhelbredeligkreft #brystkreft

4. Desember

Barnas julekalender

 

Det var stor stas i morges da Rampenissen hadde tegnet øyne og munn på noe av frukten. Barna la merke til det med en gang. Ja, de går faktisk rundt og leter etter sprell om dagen! De fant fort på at dette måtte være mamma, pappa, Martin og William.

 

 

Ellers har Rampenissen lagt madrassene ned på gulvet på rommet deres, slik at de kan ha overnattingsbesøk helt ved siden av hverandre. Mon tro om det blir mye tull og krangling ved legging i dag. Satser på at det går bra.

Guttene har for kort tid siden byttet fra juniordyner til våre voksne ekstradyner. Men vi er da litt i manko på sengetøy. Men dette fikset Rampenissen. Han var nemlig en svipptur på Black Friday og sikret seg flanellsengetøy med reinsdyr på. Litt julelys og kosedyr har han også pyntet med. Dette blir skikkelig koselig☺️Håper ungene blir glade.

 

 

Dagens julesang

 

Dagens julesang handler om akkurat det jeg føler: At dette er den fineste tiden i hele året, akkurat nå. Vi må nyte den før den vips er forbi.

Låten heter «It’s the most wonderful time of the year. Jeg liker best den rolige coverversjonen til Kevin Simm.

Jeg har laget en liten mimrevideo til barna, med dagens låt som bakgrunnsmelodi. Snuttene er fra desember 2017. Da var de 2 år og 8 mnd gamle.

 

 

Dagens refleksjoner og takknemlighet

 

I dag føler jeg takknemlighet over å ha tålt 3 døgn med vannfaste. Det er som nevnt det lengste jeg har fastet. Jeg vet ikke om jeg tør å gå på vekten en gang. Jeg må si at jeg grugleder meg til å spise. Erfaring fra tidligere er at jeg får vanvittig vondt i magen. Jeg har jo IBS (Irritabel tarm) og jeg er veldig usikker på hva jeg bør spise for å trigge magen minst mulig. Krysser fingre for at det går fint🤞🏻

 

Jeg kjenner også stor takknemlighet for familien min. For at alle de andre er friske, for at barna er friske 🙏🏼

 

Jeg har gått ekstremt mye hjemme i dette huset de siste 4,5 år. Kun litt innslag av jobbing i redusert stilling. Jeg er ikke så ofte av huset, annet enn for handling, sykehusbesøk, andre behandlinger eller tur i ny og ne. På denne årstiden blir det dessverre lite tur på meg ute. Jeg fryser uansett hva jeg har på meg. Jeg liker meg best inne, under et pledd. Og for å ikke få gnidd inn dårlige samvittighet for dette, prøver jeg å ikke scrolle for mye på instagram, hvor flotte landskap og #liveterbestute florerer feeden min.

I november bestemte jeg meg for å ommøblere i stuen. I tillegg fikk vi en skjenk i julegave fra mamma og Rune, samt av vi kjøpte en tv-benk med mye lagringsplass, for penger vi fikk i julegave av svigerforeldrene mine i fjor. Det er skummelt å bruke penger på ting når man er så alvorlig syk. Vi vet jo ikke om jeg går tom for behandlingsalternativer og må få behandling privat eller i utlandet. Men vi håper vi ikke kommer i den situasjonen. Jeg trengte uansett desperat litt forandring hjemme og kjente et behov for å få det litt mer hjemmekoselig. Man blir heeeelt tussete av å gå hjemme hele tiden. Nå kjenner jeg på takknemlighet for at de få forandringene var det som skulle til for å trives bedre. Det er jo så viktig å trives der man oppholder seg minst 95 % av sin våkne tid.

 

Ellers er jeg fornøyd med å ha fått julekort i hus. I fjor ble det ingen julekort fra oss. Jeg sa jo at vi skulle komme sterkere tilbake i år, sa jeg ikke? I tillegg er jeg fornøyd med at jeg i dag har fått fikset et par julegaver på nett. Praktisk med netthandel, når man har ligget i sengen hele dagen.

 

Ha en fin kveld, alle sammen⭐️

 

 

3. desember – Tanker om å fortelle barna at mamma kan dø

I dag fikk guttene være med på sykehuset da jeg skulle ha cellegift (se bilder lenger nede i innlegg)

 

Her i huset bruker vi ordene «kreft» og «kreftceller» om sykdommen. Men vi sier ikke cellegift når vi prater med barna. Da bruker vi betegnelsen «KjemoKasper». Vi har lest den lille boken om Kjemomannen Kasper flere ganger siden vi fikk den på sykehuset for litt over et år siden. Det er mye lettere å få barna til å forstå situasjonen når den fortelles på en barnevennlig og billedlig måte.

 

Vi har aldri snakket med barna om at jeg kan dø av kreften eller at kreft generelt er en sykdom som man kan dø av. Vi har aldri sagt at legene mine sier at jeg kommer til å dø.

 

Jeg er innimellom litt betenkt rundt alt dette. Det er ikke sånn at vi ikke vil være åpne. Hvis det er kommer en tid der det blir nødvendig, må vi prate om det. Men jeg vil ikke uroe dem for tidlig, og kanskje unødvendig. Jeg skal jo bli frisk, skal jeg ikke?

 

Men så frykter jeg jo litt at de kan få høre om det fra andre. Stort sett alle har jo et eller annet forhold til kreft, også etterhvert mange barn. Jeg vil jo at de skal få høre om det fra oss, slik at de får god informasjon og er så trygg som det går an å være i vår situasjon. Det er jo ikke sikkert at noen andre sier slikt til dem. Men vi vet jo alle hvordan barn flest er. Der er det oftest ikke noe filter, det er jo helt normalt. Jeg husker godt en episode fra en hyttetur med venner i mars. Mitt ene fadderbarn, som er litt eldre enn guttene og som er veldig god på å uttrykke følelser, sa at hun var lei seg for at jeg har kreft. Hun hadde selv mistet et litt perifert familiemedlem til kreft tidligere og hadde deltatt i begravelsen. Hun sa at dersom jeg døde så kunne hennes mamma (min venninne og fadder til guttene) være mamma for Martin og William også. Noe så raust og skjønt, men samtidig fullstendig hjerteskjærende på samme tid! Heldigvis satt guttene opptatt med en bok, og fikk ikke med seg dette. Men dere skjønner hvor jeg vil hen. Jeg dras mellom følelsen av å ville ha kontroll på hva som blir sagt og hvordan og følelsen av å ikke ville lage unødig bekymring. For et dilemma!

 

Foreløpig har vi valgt å avvente med å fortelle dem den informasjonen. Dette av flere grunner. Vi synes jo at jeg er i relativt «frisk» form enda, til tross for kontinuerlig cellegift de siste 15 mnd. Blodprøvene mine viser at organene mine ser ut til å fungere bra. Jeg har også noen cellegifter igjen å prøve, dersom den jeg får nå skulle svikte meg (Gud forby🙏🏼).

Vi vet jo heller ikke om det dukker opp ny forskning eller nye studier, som kan bli avgjørende for gode resultater hos meg. Vi lever stadig i håpet!

 

Det å ta barna med på sykehuset igjen i dag, er vårt forsøk på å berolige dem litt mtp situasjonen, ufarliggjøre sykehuset litt.

For vi begynner å innse innimellom at barna kanskje er mer preget av at jeg er syk, enn vi har trodd før. Vi har i det siste fått følelsen av at de av og til er tankefulle eller bekymret. Det har vært en periode der det har vært mye klenging på meg.

William kan komme med uttalelser som dette ved leggetid:

«Å, mamma, sant vi to skal alltid være sammen?» eller

«Mamma, sant du skal aldri slutte å susse på meg?»

I tillegg gir han lengre og hardere klemmer enn før. Martin har alltid trengt mer nærhet og vært mer kosete, så der er ikke endring like stor, selv om vi merker et økt behov hos ham også.

Vi ser også at barnas reaksjoner på hverdagsutfordringer (eller ingen utfordringer i det hele tatt) innimellom kan eskalere og blåses ut av proposjoner, og at dette spesielt trigges hvis jeg er hjemme i huset, men ikke er med dem fordi jeg må hvile. Da er det helst mamma som skal gjøre alt.

 

I det siste har jeg forsøkt å prate litt med barna, én og én. Forsøkt å få dem til å sette ord på det de føler. Under disse samtalene har det kommet frem at William er bekymret når jeg drar til sykehuset for å måle blodprøver eller få «KjemoKasper». Martin uttrykker ikke like mye angående meg og sykdom, men han sier at han synes det er kjedelig at jeg må få «KjemoKasper» så lenge. Begge uttrykker av og til at de savner da jeg hadde hår. 

 

Man kan trygt si at alt dette innimellom treffer meg som en stein i magen. Spesielt William sine spørsmål gjør at jeg fylles av en rekke ulike følelser. Jeg blir rørt over hans kjærlighet til meg. Samtidig som jeg blir fullstendig knust. Hjertet brister og sorgen, panikken og desperasjonen over å kanskje ikke kunne oppfylle dissene ønskene, tar tak i meg som en klo.

Med det samme de ordene forlater leppene hans, og jeg svarer at jeg aldri skal slutte å gi ham masse kos og susser frivillig, dukker det opp tanker om hva som skjer dersom døden skulle bli en realitet.

Jeg tror jo på at sjelen lever videre når kroppen dør og at sjeler er forbundet sammen på et vis. Jeg lever i den tro om at kroppen kun er et fysisk redskap som sjelen låner mens den lever og lærer av livet på jorden. Og siden jeg tror på dette, tenker jeg at sjelen kan avlegge besøk til dem som er etterlatte.

Men så lister det seg av og til tvilende tanker innpå meg!

  • Hjelp, tenk om det ikke er slik jeg tror? Og alt bare er slutt når man dør? Svart! Får jeg da aldri se dem igjen!!!😭💔
  • Og hva med dem? Tenk om de ikke tror på sånt når de vokser opp. Mannen min eier ikke en spirituell celle i kroppen og tror ikke på noen ting i kategorien «overnaturlig». Tenk om min tro viser seg å være rett (for den må jo være det, vel?) og sjelen min oppsøker familien, og ingen av dem merker min «tilstedeværelse»? Eller at de avviser den, fordi de ikke tror på ting de ikke kan se?

Men tenk over det! Tenk på alt vi ikke kan se, men som er der. Det er energier. Alt er energi, og i aller høyeste grad vi mennesker. Her er et favoritt-uttrykk, på en av mine favorittkopper, fått i gave av en herlig kollega og venninne.

 

 

Dette innlegget ble mer dystert enn jeg hadde tenkt! Men i skrivende stund har jeg vært uten mat i 53 timer. Det er ikke så rart at mørke tanker og følelser sniker seg innpå en da. Jeg har ikke så mye å gå på nå. Men jeg og alle «KjemoKasperne» har en del kreftceller å ta oss av nå, så da prioriteres fasting.

Dessuten er det nok bare fornuftig å kjenne litt på de kjipe følelsene når de dukker opp. Det er heldigvis ikke veldig ofte at de opptar meg, og jeg vet jo av erfaring at de forsvinner igjen. Så jeg kjenner etter en kort stund og lar tårene få strømme fritt, for å deretter la de vonde tankene vandre videre. Man skal ikke «dulle og dalle» for mye med de mørke, unyttige tankene, som godeste Dr. Ingvard Wilhelmsen ville sagt.

 

Det var to rolige og greie gutter vi hadde med oss til kreftavdelingen i dag. De frydet seg over at det var leker der fortsatt. Selv om det er snart ett år siden de var med på sykehuset sist, så husker de godt at det var et LEKEROM der🤩Men de gøyeste «lekene» var å få prøve ekte sykehusutstyr, som sprøyter, hansker og munnbind 😷👨🏼‍⚕️👨🏻‍⚕️

Det var også gøy og rart å se mamma ha på «trylle-plaster» (Emla, lokalbedøvende plaster) på veneporten og bli stukket med en «stor» nål uten å kjenne det👌🏻

 

 

 

Barnas julekalender i dag

De synes det var morsomt at mamma hadde fått rød nese i løpet av natten. Rampenissen fikk såklart skylden😉

 

I dag er det Giving Tuesday! I motsetning til Black Friday, som er den store handledagen, handler denne dagen om å gi ❤️Tanken var derfor at guttene skulle få beskjed av Rampenissen om at julen ikke bare dreier seg om å få gaver, men om å vise omsorg for og glede andre. Planen var en gjennomgang leker og klær, for å finne ting å gi til noen som trenger det. Men etter 2 døgn uten mat, og cellegift innabords, finnes det ikke energi til annet enn å ligge i et stille rom. Jeg kjenner til og med at denne skriving er svært krevende akkurat i dag. Men jeg har strukket strikken maks, fordi det var viktig for meg å få dette ned «på papiret». Mannen er jo også sliten. Så vi tar giverglede-oppgaven en annen dag.

 

Rampenissen pakket like godt tannbørster og tannkrem inn i aluminiumfolie. Enkel moro igjen. Ungene synes det er kjempegøy. Selv om undertegnede ble litt betenkt over å se den innpakkede tannkremen så ut som noe helt annet😅🙈

 

Rampenissen hadde også lagt igjen en lapp utenfor døren sin, om at barna skulle få pannekaker til middag, fordi de var så flink til å legge seg i går og var så greie på sykehuset i dag. Selv har jeg ligget på soverommet i annen etasje i dag, men den stormende jubelen og de trippende små føttene, i ren glede over pannekaker, runget hele veien opp hit. Herlig!

 

 

Dagens film

Jeg deler mine tips om filmer jeg får julestemning av. Det er ikke slik at jeg får tid til å se alle disse filmene hver jul😅 Kanskje knapt en eller to i år. Men jeg deler dem her, fordi de er så koselige. Og jeg har en liten bit i hjertet mitt hvor de har fast plass. En del av de eldre filmene er det, fra min side, knyttet en del nostalgi til. For mange er jo julestemning knyttet til det som gav julestemning i barndommen. Hvis du aldri før har sett de filmene jeg nevner er det jo ikke sikkert at de gir den samme stemningen for deg. Men gi dem et forsøk da vel😍

I dag vil jeg nevne «Mens du sov». Du vet, den hvor Sandra Bullock er billettselger til t-banen i Chicago og redder mannen hun er avstandsforelsket i, da han blir dyttet ned på t-banesporet. På sykehuset skjer det en misforståelse som fører til at hans familie tror at de er forlovet, mens han ligger i koma. Flere forviklinger og forelskelser følger. Logiske brister og usannsynlige hendelser ja, men hva gjør vel det? Alt er lov på film 🤷🏻‍♀️Denne er bare så skjønn😍 Sandra Bullock er bare så skjønn😍 Hun har vært en av mine favorittskuespillere helt siden 90-tallet. Og viktigst: Julestemning 🌟

 

 

 

Dagens julesang

When you wish upon a star✨

Fordi den min er om min barndomsjul, med Disneyfilmer kl 14.

Og fordi jeg ønsker meg å bli frisk, og få ønsket mitt oppfylt. «Anything your heart desires, will come to you», synges det. Det høres bra ut! Jeg holder fast på det jeg👌🏻 Dette er jo «Law of attraction!  Jeg henter tilbake litt av den barnslige magiske tankegangen de fleste av oss sikkert hadde som barn. Det er faktisk lettere når man har fått egne barn og får oppleve verden og magien litt på nytt, gjennom deres øyne.

 

Dagens takknemlighet

I dag kjenner jeg på ekstra takknemlighet for å ha en mor som hjelper oss med barna ukentlig og er en sånn dedikert mormor. Akkurat nå er hun på Gran Canaria med sin kjære og jeg vet at hun ikke liker å være borte når jeg får kur. Men jeg betrygger henne med at det går veldig bra. Og så håper jeg at det er lov å skryte og si at vi setter stor pris på all hjelp vi får, uten at det fører til negative følelser for å ikke være her akkurat nå. Vær så snill! Lov meg at dere nyter det! Ferie, sol og litt varme er så helsebringende. Jeg er glad for at dere er der og booster kroppene deres med sydenlivets helse-eliksir ❤️Vi klarer oss godt her.

For min min flinke, flotte mann, som er den neste takknemligheten jeg kjenner godt på i dag. Marcus står støtt og fikser og ordner uten å beklage seg. Hans væremåte bidrar i stor grad til å redusere min dårlige samvittighet for å ikke bidra selv. For det er så lett at dårlig samvittighet melder seg inn når man melder seg ut av fellesskapet, slik som jeg gjør når jeg har fått kur. Og jeg må faktisk melde meg litt ut. Hodet tåler ikke støy særlig godt. Eller 1000-spørsmål-leken, som jeg tror de fleste med 4-åringer kjenner til. Å ha tvillinggutter på 4,5 år er svært krevende til tider. Ikke fordi våre barn er spesielle eller mer krevende enn alle andre. De er nok helt normale. Men det er innimellom helt vanvittig krevende å være foreldre. Punktum. Og det er lett å kjenne på dårlig samvittighet når den andre forelderen må ta eneansvar.

Takk, Marcus, for at du er du! Du er en stjerne⭐️

 

Jeg kjenner også på takknemlighet for at jeg ikke blir uutholdelig sulten når jeg faster så lenge. Det jeg kjenner er at det er helt tomt for energi. Men jeg vet at det vil ta seg opp igjen. Det lengste jeg har fastet tidligere er vel rundt 52 timer, tror jeg. Jeg lurer på om jeg holder til i morgen ettermiddag, altså 72 timer. Shit! Måtte dette beskytte friske celler og ta knekken på alle farlige celler i hele kroppen min 🙏🏼

 

Helt til sist vil jeg uttrykke min takknemlighet for en overraskelse som kom på døren vår i dag! Avsenderen sendte ved en veldig koselig hilsen, men holder seg anonym. Skulle gjerne takket personlig, men jeg greier ikke å skjønne hvem avsender er. Så jeg håper du som har sendt dette leser dette innlegget. Tusen tusen takk! Gjett om jeg gleder meg til å fråtse i dette i morgen🤩Og jeg kjenner flere som vil fråtse i Nugattien😋

 

2. desember 2019

I dag blir det bare en kort oppdatering. Jeg har hatt det for travelt i dag og jeg må straks i seng da jeg har vanvittig underskudd på søvn.

 

I dag har jeg tatt blodprøver på sykehuset. For i morgen er det tid for cellegift igjen. Min tredje dose Epirubicin. Barna skal få være med i morgen. Det blir første gang på veldig lenge. Og for første gang på snart ett år, har jeg igjen tenkt å faste. Det vil si, jeg har ikke bare tenkt det, jeg er godt i gang. I skrivende stund er det snart 30 timer siden jeg spiste sist.

 

 

Å faste ifm cellegift er ikke standard. Eller noe de konvensjonelle kreftlegene anbefaler. Men man kan finne mye info om det hvis man leter. Jeg fastet før alle cellegiftkurene i 2016 og jeg fastet hele høsten i fjor. Dette fordi jeg hadde fått informasjon om at det kunne beskytte de friske cellene mot cellegiften, slik at bivirkningene og senskadene ble mindre.

 

Jeg sluttet å faste i januar i år, fordi jeg var gått mye ned i vekt. Men også fordi jeg ønsket å ha mer livskvalitet. Det er ikke bare bare å faste i 2 døgn annenhver uke. Ja, for jeg fikk den gang cellegift hver 14. dag. Og hver 14. dag hadde jeg helt nedbrutt immunforsvar og måtte holde meg hjemme eller var innlagt. Så det var ikke mye tid til å leve livet akkurat. Det har heldigvis endret seg etterhvert.

 

Men vekten har fortsatt å minke. Jeg veier nå 47 kg. Det er overhodet ikke bra eller ønskelig fra min side. Alle klærne mine er for store. Vekten går ned delvis pga det sunne kostholdet mitt, og delvis fordi at kreften bryter ned muskelmasse for å få ta i det eneste den bruker som energi; glukose. Men jeg har likevel bestemt meg for å faste nå. Dette fordi jeg har lest at fasting i ett døgn før cellegift og 2 døgn etter, visstnok skal gjøre kreftcellene svakere og mer mottagelig for cellegiften.

Jeg er ikke spesielt sulten, men energinivået er naturligvis labert. Jeg kommer ikke til å faste i 2 døgn etter cellegiften. Jeg håper å holde meg til onsdag ettermiddag. Satser på at det vil gå bra. 

 

Vi prøver å holde aktivitene på et minimum akkurat disse dagene. Her gjelder det å spare på energien. 

Rampenissen hadde tegnet et reinsdyr på toalettpapiret i dag, og han hadde hengt opp en nisselue på adventsstjernen. Enkel moro😆 Han hadde også lagt igjen en lapp om at Julenissen ville ha ønskeliste fra dem.

 

Så i dag har vi fylt ut ønskeliste. Beskjeden de fikk i brevet fra Julenissen i helgen, om at ikke alle ønsker kan innfris, valgte spesielt Martin å glatt overse. Et av ønskene hans var ekte snø inne i huset og et annet var kirkeklokketårn hvor det kommer ut ekte fyrverkeri fra. Lykke til med det da, mamma og pappa😅

 

I dag kjente jeg på takknemlighet for at jeg endelig har egne kontaktsykepleiere, etter over ett år som uhelbredelig syk. Og hver tredje uke, når jeg henter ut medisiner som jeg må ha rundt hver kur, kjenner jeg på takknemlighet for at jeg ikke må betale for dem av egen lomme. Frikortet, som jeg forøvrig fikk allerede i begynnelsen av februar (🙈), dekker disse medisiner. Akkurat som de dekker kostnader med cellegiften. Den immunstimulerende sprøyten som jeg må ta etter cellegiften koster rundt 9000 kr per sprøyte. Shit! Kreftbehandling koster flesk.

 

Krysser fingrene for at jeg tåler kuren godt🤞🏻🙏🏼

Nå er det natta❤️

1. desember 2019

 

I dag er første dag i favorittmåneden min. Første søndag i advent og første kalenderluke.

 

Dagens julesang

Dagens julesang fra meg er faktisk den som vi fikk på det første SingSang-kortet. Det passet jo perfekt at akkurat denne sangen var i dag, på første søndag i advent⭐️

Jeg har ikke hatt noe sterkt forhold til denne julesangen tidligere i livet, selv om jeg kan huske at vi sang den på skolen. Det var faktisk i fjor at den begynte å føles viktig og spesiell. Dette fordi vi brukte den til adventsstundene med barna. De likte den så godt at de til og med har nynnet på den gjennom hele året. Det er mulig at jeg er ekstra lettrørt og emosjonell på grunn av vår situasjon. Men jeg synes teksten er så utrolig fin. Spesielt teksten i de tre første versene treffer meg midt i hjertet, og jeg kan kjenne at det er vanskelig å synge uten å «bli tykk» i halsen.

 

 

Jeg laget en liten videosnutt med samlig av julelysminner fra 2017 og 2018, med «Tenn lys!» som bakgrunnsmusikk. Denne versjon synges av Helene Bøksle. Hør på teksten❤️ (Barna var 2,5 og 3,5 år i videosnuttene) Herlige minner❤️

 

 

Barnas julekalender

Barna ble glade for å få fine bildeminner fra januar 2019, der de blant annet stod på ski for første gang.

 

Sjokoladekalenderen falt, som forventet, i smak hos Martin. Han er som sin mor og elsker alt som er søtt😋William synes det er stas å åpne lukene i sjokoladekalenderen, men siden han ikke liker sjokolade(!!) er Martin så heldig at han får to hver dag. William får en liten drops eller tyggis han liker, som «plaster på såret».

I løpet av natten hadde Rampenissen byttet ut melken i melkekartongen med sjokomelk og Martin hvinte av glede. Begge gutta holdt også på å le seg ihjel. Suksess👏🏻Både store og små er definitivt klare for mer Rampenisse-bonanza😁

 

Julefilm

Den første julefilmen jeg vil nevne, er faktisk Home Alone. For meg er det den ultimate julefilmen for å få meg i julestemning. Det er mange fine julefilmer. Men det er noe ekstra med de som man har knyttet minner til fra barndommen. Jeg kan enda huske første gang oppdaget denne filmen. Jeg var nok ikke gammel nok til å se den og jeg kan huske at det var de voksne som skulle se den på tv, mens jeg egentlig måtte legge meg. Jeg fikk være våken litt ekstra og se litt av den. Og jeg husker enda hvor bergtatt jeg var at intromelodien. Filmmusikken i Home Alone er jo bare legendarisk☺️😍 Jeg gleder meg på en skikkelig barnslig måte, til vi kan benke oss foran tv’en for å se denne sammen med barna. Selv om filmen i år er 19 år gammel, så går den liksom aldri av «julemoten» i mine øyne.

 

Takknemlighetsfokus i dag

Jeg kjenner på takknemlighet for mange ting. Det er jo blitt en vesentlig del av min nye livsstil å fokusere på det som er bra, så jeg kjenner på takknemlighet hver eneste dag. Uansett hvor mørk en dag eller en periode er, så finner jeg alltid noe positivt. Og det å finne lyspunktene fungerer nærmest som magiJeg blir ikke værende i mørket lenge. Takk og pris! Jeg har lest at hjernen ikke klarer å være oppriktig takknemlig og deprimert på samme tid. Så ved å dyrke takknemlige tanker, visner de negative. Min erfaring de siste 2 år tilsier at dette stemmer.

Det jeg vil trekke fram akkurat i dag er at jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg, folk som genuint bryr seg.

En skolevenn fra ungdomstiden har, gjennom sin jobb, hatt muligheten til å sende familien vår billetter til Putti Plutti Pott, både i fjor og i år. Så i dag har vi vært i Grieghallen og fått julestemning. Tusen takk, Thomas😘

 

Og så ler jeg litt inni meg. For jeg oppdaget i dag, at jeg helt siden barndommen, da min far tok meg med på det samme showet, har misforstått en av de velkjente låtene, den om skjegget. Jeg har alltid trodd at de sang «vi ha’kke tid, for vi må klippe skjegget». Enda jeg var på showet i fjor, og vi ble bedt om å synge «vi må FINNE skjegget» x antall ganger, så trodde jeg likevel i år at teksten lød «Vi må klippe skjegget». Jeg har nok ikke fått Alzheimer, bare en liten «chemobrain-episode» der altså🤣🙈

 

I går fikk vi Morgenlevering på døren, fra tanten min. Tusen takk❤️ Og i dag kunne jeg åpne den første gaven i min helt egen pakkekalender, som en venninne overraskende kom på døren med i forrige uke. Tusen takk, Linn Therese❤️ Det er mange snille og omtenksomme folk rundt omkring altså🥰

 

 

En annen ting jeg ønsker å trekke fram i dag er at jeg er glad for at jeg er født i Norge. Selv om jeg ofte uttrykker min frustrasjon over mye motgang og kamper mot helsevesenet, så er jeg evig takknemlig for en del av ordningene vi har her i landet.

Fra i dag, 1. desember er jeg blitt 100 % ufør. I utgangspunktet er det en stor sorg for meg å bli ufør. Man knytter så mye av sin identitet opp i hva man gjør og hva man jobber med. Når man plutselig står utenfor arbeidslivet føles det derfor som at man mister en stor del av identiteten sin. Det er som om man må definere seg selv helt på nytt. Hva er igjen av MEG? Og hvem er jeg egentlig nå? Er man redusert til kun en byrde? 

At jeg har blitt så alvorlig syk og ikke er i stand til å jobbe, får jeg ikke gjort noe med akkurat her og nå. Et av mine mål er å ha det så godt som mulig. Og når livet byr på utfordringer som tynger og setter denne målsettingen på spill, blir det for meg viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. Så da velger jeg å fokusere på det positive. Og i denne situasjonen er det at jeg slipper å sende meldekort til NAV hver 14. dag. Glemmes dette, mister jeg 14 dagers inntekt. I tillegg har jeg, i en alder av 36 år, fått meg honnørkort (👵🏻😅🙈) som gir billigere billetter til enkelte ting. Jeg får også mulighet til å søke om sletting av deler av studiegjelden min. Det er greit å redusere utgifter der man kan. Alle monner drar jo, så…🤷🏻‍♀️ Takk for at vi har slike ordninger🙏🏼

 

I tillegg kjenner jeg på en stor takknemlighet for å bo i et land med skatter, avgifter og trygdeordninger. I mange andre land kan folk, som befinner seg i min situasjon eller lignende, ende opp på gaten. I mange land hadde jeg ikke en gang kunnet få all den kostbare behandlingen som jeg mottar.

 

I 2016 var jeg så uheldig at jeg den vinteren utsatte å søke om livsforsikring og uføreforsikring. Det var så styrete å lese gjennom ulike vilkår akkurat da jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen. Jeg glemte det bort, men fikk en følelse av at jeg burde ha forsikring. Da jeg endelig fikk sendt inn søknad mange måneder senere, gikk det kun 14 dager før jeg fant en kul i brystet. Derifra gikk ting «slag i slag» og forsikringen trådde såklart aldri kraft.

 

Heldigvis er vedtak om uføretrygd en reversibel ordning. En dag skal jeg bli frisk. Og en dag skal jeg tjene mine egne penger til livets opphold. Men akkurat nå skal jeg stresse minst mulig og jobben min er å holde meg i live, samtidig som jeg forsøker å navigere meg selv ut av kreftlabyrinten.

 

Vi har hatt en flott inngang til desember. Jeg håper at du som leser dette har hatt en flott første dag i advent også❤️

Dette skal ikke bli min siste jul. Men bare sånn i tilfelle, her kommer litt spor fra meg!

I år tenkte jeg å lage en aldri så liten julekalender i mine sosiale medier.

Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive her på bloggen, for jeg «henger sånn etter» når det gjelder oppdateringer. Det er for mye å oppdatere og tiden strekker ikke til. Jeg har fulltidsjobb og mere til med å holde meg i live og forsøke å bli kreftfri.

 

Men jeg tenker det er greit å gi livstegn fra meg her på bloggen nå. I sommer fikk jeg meg en noe ubehagelig overraskelse. Jeg skulle kjapt finne bloggen min, for å sende noen en link til et av mine blogginnlegg. I litt latskap skrev jeg bare mitt eget navn i nettleseren, for da dukker bloggen opp. Men resultatet ble jo som et Google-søk. Det dukket opp så mange saker som omhandlet meg selv, at jeg av nysgjerrighet skrollet nedover nettsiden for å ta en nærmere titt. Helt nederst på siden stod det en liste over «relaterte søk», altså en liste over mest søkte ting relatert til mitt navn. På listen stod det «Rebecca Island død». Uææ!! 😳 Det var ganske vemmelig! Men jeg forstår jo at det er flere som ikke kjenner meg som kanskje snubler innom min blogg, fordi den handler om å være kreftsyk. Når de ser at bloggen ikke er oppdatert, lurer de kanskje på om jeg er død. Jeg har jo selv tidligere lest om kreftrammede, og undret på om de fortsatt er i live. Som ung kreftsyk småbarnsmamma vet jeg hvor hardt det treffer en i brystet og magen, når man oppdager at andre unge kreftpasienter ikke har overlevd. I mitt liv har jeg opplevd ett intenst angstanfall. Det var høsten 2016, da jeg var syk første gang. Angsten ble trigget av å lese på bloggen til en småbarnsmor med brystkreft, for å så finne en oppdatering fra enkemannen om at hun var død. Skrekk og gru og bevare meg vel. Marcus måtte stoppe bilen på motorveien. Jeg kunne verken prate eller puste.

Så jo, her er jeg, heldigvis i live og ved godt mot🤗

 

Nå i desember vil jeg prøve å poste ett innlegg hver dag. Ikke oppdateringer fra de siste månedene, men bare om livet generelt. Mest for dokumentasjon, for min egen og familiens skyld, men også for å dele med dere. Jeg kommer nok mest til å bruke mine SoMe-kanaler (Facebook/Instagram/Snapchat). Venner og kjente kan følge meg på Facebook, mens andre er velkommen til å følge meg på Instagram (rebecca_island) og/eller Snapchat (rebeccavaagene).

 

Desember er min favorittid i året. Jeg virkelig ELSKER adventstiden og jul. Den bringer lys og varme inn i min sjel og i mitt hjerte. Jeg tror at desember (og nå etterhvert også Halloween) redder meg gjennom den lange og kalde mørketiden. Jeg ønsker å videreføre litt (les: mye) av min entusiasme for denne høytiden til barna. Og jeg håper og tror at jeg er på god vei.

 

I morgen (eller faktisk bare om noen få timer, ja jeg er dessverre en trøtt «nattugle»🙈) er det klart for årets julekalender. Julekalenderen til barna består nå av 5 deler, hvor av 4 er etablert som tradisjon, mens den 5. delen er ny av i år😅

  1. Ett SingSang-kort (en julesang) hver dag
  2. Bildekalender (daglig konvolutt med et par minner fra året som har gått. De limes inn i fotoalbum og vi skriver noen ord om dem)
  3. Kvalitetstid/julete aktiviteter
  4. Standard sjokoladekalender (#barndomsnostalgi)
  5. Rampenisse-streker (jo snillere barn, jo mer rampestreker gjør nissen)

Rampenissen flyttet inn hos oss i dag. Og barna fikk brev fra selveste Julenissen. Det var stor begeistring. 

 

(Mal til konvolutt og brev er fra spesiellinor.no)

 

Aktiviteter og Rampenisse blir det sikkert ikke daglig her hos oss. Vi kan ikke gjøre alle tingene på listene under, det er bare «velg og vrak-lister». Dette skal jo være kjekt og ikke utmattende. Vi kan jo heller ikke planlegge dagene våre i detalj, så derfor er alle «luker» åpne og vi tar det litt dag for dag, alt ettersom hvilken form jeg befinner meg i. Det er jo tross alt cellegiftkur på tirsdag (3. desember)😅😖

 

 

I år ønsker jeg altså å ha en julekalender i sosiale medier i tillegg til barnas kalender. Jeg tror jeg vil kalle kalenderen min en blanding av takknemlighetskalender, mimrekalender, bli-kjente-med-jule-Beccis-kalender og (kanskje innimellom) inspirasjonskalender. Kanskje forsøker jeg meg på noe humor 🙈 og sannsynligvis blir det nok av og til litt dans i ekte Beccis-feelgood-stil, hehe😅💃🏻

 

Hver dag fram mot julaften vil jeg (forhåpentligvis) poste et nytt innlegg (som nevnt tidligere 👉🏻 i mine SoMe-kanaler). Der vil jeg daglig

⭐️Fokusere på noe jeg er takknemlig for

⭐️Dele noen gode minner jeg har kjær

⭐️Presentere en julesang som er en av mine favoritter eller på en eller annen måte er viktig for meg for å komme i julestemning

⭐️Noen dager vil jeg dele filmer som er mine favoritter å se i juletiden (får jo dessverre sjelden tid til å se dem lenger da😂)

⭐️ Spre juleglede og livsglede

 

Med dette håper jeg å kunne inspirere andre til å se at det alltid finnes noe positivt å holde fast ved, selv om man i utgangspunktet befinner seg i et mørkelandskap. Livets nedturer blir så mye lettere å stå i om man velger å gi det negative lite fokus og heller rette fokus mot det som er bra❤️Lag deg selv et godt liv. Hvor lykkelig du føler deg er faktisk helt opptil deg selv.

 

Jeg har jo planlagt at jeg en dag skal være frisk. Jeg vet i hjertet mitt at det er mulig. Ikke bare for meg. Men for alle som sliter med ulike kroniske sykdommer. Men ja, det er faktisk helt sinnsykt vanskelig. Men det betyr ikke at det er umulig.

 

Nøkkelen til å bli frisk tror jeg kan være noe ulik for hvert enkelt individ. Selv om det er mange fellestrekk ved dem som har klart det før, tror jeg kanskje ikke at det finnes én felles «oppskrift» som funker for alle. Hver enkelt må finne sin vei, sin nøkkel. Men det er klart at vi kan inspirere hverandre på veien. Det er mye prøving og feiling i det «gamet» her. Men jeg vet i hjertet mitt at jeg kan bli frisk, om jeg bare klarer å finne nøkkelen til akkurat min kreftgåte, før tiden min renner ut.

 

Noen vil kanskje påstå at jeg ilegger meg selv et for stort ansvar. Det er jeg isåfall ikke enig i. Jeg velger selv å ta ansvar for min egen helse. Hvorfor i alle dager skulle jeg IKKE gjøre det? Dersom jeg tenker at jeg ikke kan påvirke mitt liv, min helse og min skjebne, så får jo legene rett i at jeg kommer til å dø. Slik jeg ser det er alternativet til det jeg gjør nå, å akseptere at jeg skal dø ung og bare nyte livet så godt det lar seg gjøre, inntil døden innhenter meg. Det kommer vel ikke som noen overraskelse når jeg sier: Eh, nei, er overhodet ikke interessert 😤 Jeg er interessert i å nyte livet altså. Livet er virkelig en gave. Men jeg aksepterer heller å bytte inn litt livskvalitet og ren nytelse nå, mot hardt arbeid, som jeg håper skal gi avkastning i form av å kunne leve et langt liv, som kreftfri. Vi gjør alle ting på den måten vi føler selv er best. Dette er min måte. Og funker det ikke, må jeg legge om strategien. Å slappe av er nok noe jeg burde gjøre i større grad. Det er bare litt vanskelig når man har «kniven på strupen». Som sagt, det er en del prøving og feiling. Veien blir til mens jeg går og jeg må justere kurs etterhvert som jeg ser resultater, eller mangel på sådan. Og jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg håper det er godt nok, slik at jeg finner veien ut av denne kreftlabyrinten. Jeg MÅ det! Jeg ber til høyere makter, universet og mine skytsengler hver dag, om å gi meg nok tid og om å lede meg på riktig vei, slik at jeg blir frisk. Jeg stoler på at jeg blir hørt og at jeg får hjelp❤️😇 

 

I følge statistikk over levetid med min kreftsykdom, var julen i fjor sannsynligvis min siste. Jeg har nå passert øverste gjennomsnittlige levetid. Det er enda godt jeg vet å ikke bry meg særlig mye om statistikk. Men jeg vil «helgardere», sånn i tilfelle årets jul blir min siste (men den skal ikke det!!). Derfor går jeg «all in» når det kommer til kosebarometeret i desember. Her skal det koses og jeg håper på masse julete kvalitetstid sammen med familien denne måneden ☺️❤️

 

Dersom statistikken skulle innhente meg, og jeg ikke får møte julen 2020, håper jeg at familien min vil sette pris på og ta vare på julekalender-sporene jeg la igjen i år❤️ Men jeg går virkelig inn for å være her i julen 2020. Faktisk tenker jeg at målet er å gjenvinne så god helse at jeg kan være her helt til julen 2083, da vil jeg nemlig være 100 år. Det er akkurat passelig, synes jeg 😊🤞🏻😇😅

 

Farvel, november. Og veldig varmt velkommen, desemberHa en nydelig adventstid da, dere❤️