Ting blir sjelden slik man planlegger, sies det. Det er ikke det at vi planlegger så ekstremt mye, eller på detaljnivå. Men i livene våre har vi, foruten min kreftdiagnose to ganger og de følgende det medførte, stort sett fått gjennomført ting slik vi hadde tenkt. Julefeiringer er intet unntak. Ikke før i år. I år går ikke ting slik som planlagt.
I morgen skulle vi ha feiret jul hos Marcus sin søster og familie. Den første julen barna skulle få feire her i Sverige, sammen med andre barn, kusinen og fetterne.
Uflaks slo virkelig til! Omgangssyken kom og satte en stopper for den planlagte feiringen. I skrivende stund har en av gutta vært syk i nesten 1,5 døgn. Han har akkurat begynt å komme seg litt. Han er nå mobil igjen. Han orker å svare med ord på spørsmål igjen. Og vi får endelig i ham litt drikke og litt knekkebrød.
Nå undrer vi oss på om dette er det samme viruset som hans bror hadde tirsdag morgen i forrige uke. Han hadde isåfall en mye lettere variant. Og jammen var det lang inkubasjonstid, nesten 5 døgn! Vi håper at alle vi andre går klar av denne forbaska sykdommen.
Selv er jeg ikke særlig i form etter cellegift og fasting. Jeg har vært i en slags zombie-tilværelse i nesten 2 døgn. Fortsatt føles alle dagligdagse oppgaver tunge. Å stå, dusje eller lage mat er utfordrende. Jeg vet jo at det kommer bedre tider. Men jeg håper de kommer litt kvikt, med tanke på at det faktisk er julaften i morgen.
Jeg ber til høyere makter om at jeg må få være her og feire jul med familien min neste år også. Dette skal ikke bli min siste jul. Ikke om det er opp til meg!
Gitt situasjonen har jeg ikke ork til å skrive så mye. Alt i alt kan jeg vel opplyse om at denne «julekalender-bloggen» ble heeelt annerledes enn jeg hadde tenkt på forhånd. Så mye annet som jeg hadde tenkt å skrive om! Tiden og energien strakk ikke til. Slik er det bare. Livet skjer. Livet må prioriteres. Jeg anser det som veldig riktig prioritering av meg😉
Men ingen desemberinnlegg uten min daglige takknemlighet. Takknemlighet er min medisin for å takle motgang.
I dag er jeg takknemlig for at ting tross alt ikke er verre. Alle er «hjemme», ingen er innlagt. Det er ett døgn igjen til julaften starter på skikkelig, og kanskje holder alle seg friske i morgen, når det virkelig gjelder. Jeg sender ut all god energi og tanker om god helse til Universet, i håp om å få god energi og friske omgivelser tilbake.
Jeg er takknemlig for å ha muligheten til å reise hit for julefeiring. Det er slett ingen selvfølge. Jeg er egentlig heldig. Vi er omgitt av to sett fantastiske besteforeldre til guttene. Og siden vi skal være her helt til den 29. desember, byr forhåpentligvis anledningen seg til å sosialisere med resten av familien senere.
Jeg er også glad for at solen «snudde» i går. Jeg hadde nok vært fortapt i mørketiden om det ikke var for julen og alt lys og varme den fører meg seg. Jeg synes alltid det er litt vemodig å pakke bort julen på nyåret. Der sitter vi tilbake i januarmørket (og februarmørket). Da hjelper det å vite at det allerede går mot lysere tider. Litt etter litt.
Med årets julekort-bilde fra familien Island, ønsker jeg alle venner, familie, kjente og ukjente en riktig god jul.
Jo, jeg skulle gjerne roet litt ned nå, kjent på julekosen og latt julefreden senke seg. Men den siste tiden har vært alt annet en avslappende. I dag har jeg hatt en sånn dag som kreftpasienter absolutt ikke bør ha; overdose stress. Dere kjenner alle til det, for mye å gjøre på altfor kort tid😅 Ja, jeg er godt sliten nå, men jeg må faktisk ta mye av skylden for det selv. Jeg kunne jo blåst i en del av oppgavene. Jeg er ikke lenger perfeksjonist, men det er jo så godt med alt som er gjort. Jeg vil liksom gjøre mesteparten nå, slik at de siste dager før jul og selve julen kan nytes i ro og fred. Og så tror jeg ikke at jeg alene om å være den part i et parforhold som fikser mesteparten av juleforberedelsene. Det handler mest om innkjøp, kalendergreier, organisering og pakking. For altså, hjemme hos oss er det ikke gjort noen form for julerengjøring, huset ser ut som en slagmark. Vi måtte faktisk avlyse vaskedamen i mangel på tid. Vi rakk ikke å ryddd huset før vi dro. Huff, det føles ikke godt. Men slik er det. Andre ting har blitt prioritert. Og alt handler jo om prioritering. Selv om jeg er sliten, ønsker jeg likevel å prioritere å skrive dette innlegget. Det skrives i bilen på vei til Flesland flyplass og på flyturen, haha! Akkompagnert av 4-åringenes 1000-spørsmål-lek. En god juleoppskrift på å lokke frem fatigue-hjernen dette her med andre ord😅🙈
Denne uken har vært mye preget av svingene følelser og sorg over Chris, min kreftvenninne som døde forrige helg. Det er tøft nok når unge mennesker dør. Chris ble bare 32 år. Det er ekstra tungt å miste noen til samme kreftsykdom (trippel negativ brystkreft) som også prøver å ta livet av meg.
Chris og jeg delte mye felles og hun var den personen i lik situasjon som meg selv som stod meg nærest. Nå er hun borte. Det er helt uvirkelig. Og døden blir straks mer realistisk. Denne hendelsen gjør meg ikke bare til sørgende over tapet av Chris. Det ryster faktisk alle innvollene mine, ja faktisk hver eneste celle. Når døden kunne ta Chris, så kan den ta meg også. Skrekk og gru!
Men det har jo også skjedd andre ting denne uken. Mandag ettermiddag hadde vi juletrefest med venner og venners barn, som er fadderbarna våre/og faddere til Martin og William. Stor stas der de fikk gi hverandre gaver (og åpne dem) og gå rundt juletreet. Vi fikk også tid til å prøve et av spillene som var julegave. Om å gjøre å ikke tråkke i hundebæsjer, med bind for øynene! Gjett om det slo an hos bæsje-humor-gjengen på 4 og 5 år!
Vi har sannsynligvis hatt et tilfelle av omgangsyke i hus i første del av uken, hvilket betydde 2 døgn karantenetid, med ett barn hjemme fra barnehagen. Takk og lov for de eteriske oljene. Etter flittig smøring var alle spor av sykdom/symptomer borte i løpet av 15-20 min. Ungen gikk fra å se blek og slapp ut og vri seg på gulvet av magesmerter, til å se piggere ut, ville bygge lego og til og med drikke og spise godt, uten mer magesmerter eller oppkast! Hurra!
Men en naturlig konsekvens av å ha barn hjemme fra barnehagen var at jeg havnet skikkelig bakpå med forberedelsene før cellegift og utreise i dag. Vi reiste nemlig til Sverige i dag, via flygning til København. Her skal vi feire jul med Marcus sin familie, samt at mamma og Rune kommer nedover også. Det er nå 5 år siden vi sist feiret jul i Sverige, så vi gleder oss veldig. Den gang var jeg jo faktisk gravid med Martin og William, så dette blir deres første jul hjemme hos farmor og farfar og sammen med tante, onkel, kusine og fettere. Deres aller første julefeiring sammen med andre barn. Vi håper og tror at det blir magisk for både store og små⭐️🥰
Rampenissen
Grunnet alle omstendigheter den siste uken, hadde jeg hverken anledning, tid eller overskudd til å gjennomføre rampenisse-påfunn. Barna etterlyste det daglig. I forgårs hadde han stilt opp en rekke med sko – et skotog- og lagt igjen en lapp.
I går etter barnehagen, hang det en lapp fra Rampenissen på ytterdøren vår. Jammen hadde ikke Rampenissen laget til en skikkelig kosekrok i loftstuen, med julefilm (Arthurs julegaverace), popcorn, saltstenger og kakemenn. Enda det ikke var lørdag en gang! Dette var stor suksess!
Her er reaksjonen til barna! Haha, jeg blir varm i hjertet!
Denne aktiviteten passet jo perfekt siden mamsen trengte stuen fri for barn til å organisere og pakke inn julegavene. Dette tok faktisk resten av kvelden, så selve pakkingen kom jeg ikke i mål med i går.
Det er her det kommer inn at dagen i dag har vært en slik stressende dag som kreftpasienter sikkert ikke bør ha😅
Dagen i dag – julestresset nådde nye høyder
Klokken 09 i dag startet jeg min 4. kur Epirubisin – The Red Devil, som den ofte kalles. I dag hadde jeg pyntet meg, jeg måtte jo feire at det er siste cellegiftkur i 2019🎉 Min venninne, Silje, kom en tur innom for en liten julehilsen og en -klem. Og vår lille fotoshoot har jeg døpt «Julekuren»:
Etter kuren måtte jeg innom apoteket for å hente de siste medisiner som legen ikke hadde rukket å skrive resept på i går.
Så bar det innom et kjøpesenter for å sikre en siste julegave før jeg dro hjem for å pakke. Julepakkene hadde vi allerede fylt opp to kofferter med i går. Jeg vurderte det som tryggest at barnas gaver var innpakket, så ingenting ble avslørt i dag eller de neste dager. Nå gjenstod det å få pakket alt av klær og toalettsaker til guttene og meg selv. I tillegg til det som er det aller vanskeligste å pakke da; mini-smoothie-blender, frø, kjerner, tørkede bær, medisiner, kosttilskudd, ulike te-sorter, urter og eteriske oljer. Puh, løpepakking kaller jeg dette😅 Dagens trim! Heldigvis hadde jeg laget til en stappfull dosett og boks med medisiner, urter og kosttilskudd tidligere denne uken. Nå skal «gamla» på tur liksom 👵🏻😆
Utrolig nok ble vi ferdige i tide, selv etter cellegiftkur. Og jeg er FASTENDE! Jeg opplevde en (subjektiv) større effekt av cellegiften sist, da jeg fastet, så jeg forsøker igjen. Nå har jeg fastet siden frokost kl 09 i går. Jeg går jo litt ytterlige ned i vekt av å faste, men siden jeg opplever mildere bivirkninger av cellegiften og lite påvirkning av appetitt, har det ikke vært et problem å komme tilbake i vekten før fasting startet. Etter i morgen har jeg nesten 3 uker på meg til å spise meg opp igjen.
Da barn, voksne og all bagasje var stappet inn i den overfylte bilen, kunne vi sette kurs mot flyplassen. Men vi måtte avlegge et lite stopp på DHL-terminalen for avhenting av en veldig viktig pakke. Jeg hadde nemlig fått tilsendt urter (Tradisjonell Kinesisk Medisin) via expresspost fra en lege et annet sted i landet. Jeg var spent på om den rakk frem i tide. Ja, heldigvis!
Jeg hadde min 2. konsultasjon med denne legen på lørdag som var. Første konsultasjon var i Oktober. Og han har flere pasienter i Bergen, så han tar jevnlige turer hit. Begge ganger fikk jeg blant annet akupunktur, som jeg har veldig god erfaring med fra tidligere. Akupunkturen settes spesielt for å balansere energien i kroppen og for å styrke immunresponsen, slik at kroppen kan bli bedre rustet til å finne og reparere/destruere kreftceller.
Og i dag oppdaget jeg noe fascinerende. Da jeg var på kreftavdelingen ba jeg om utskrift av blodprøver og fikk skrevet ut resultater for denne uken og tilbake til oktober. Der la jeg merke til noe spennende. Lymfocyttene mine, det vil si den type hvite blodceller som er i lymfesystemet vårt, hvis oppgaver er å ta knekken på bl.a. kreftceller, har jo i hele år stort sett ligget veldig lavt, fra 0,2 til 0,8. Normalområdet varierer litt fra sykehus til sykehus, alt fra 0,8-1,1 som nedre grense og 3,3-5,0 som øvre grense. Mine lave verdier har uroet meg litt av og til. Har man kreft i lymesystemet, ønsker man jo å ha lymfocytter som kan ta kreftcellene.
2 ganger har lymfocytt-tallet mitt vært normalt. En gang i oktober (1,0), da hadde jeg vært hos den private legen. Og mandag denne uken, 2 dager etter å ha vært hos ham (1,3!). 1,3 er den høyeste målingen jeg kan huske på evigheter. I går hadde de falt til 0,6 igjen. Jeg har stresset en del etter mandag. Spesielt fordi jeg har hatt økende smerter og har fryktet at omgangsyke skulle sette cellegift og reise på spill. Kan nedgangen i smerte skyldes stresset, mon tro? Strekk påvirker jo energien i kroppen og alle cellene våre.
En annen fascinerende sak er disse smertene mine og hvordan de svinger. Jeg har observert dette «fenomenet» over lang tid nå, helt tilbake til april.
For det er noen ting som trigger smertene:
inntak av mat (verst og raskest respons og noe annerledes smerte etter inntak av sukkerholdig mat eller raske karbohydrater)
stress, spesielt tidspress. Og bekymring/uro/negative tanker
Disse tingene har ført til at jeg noen ganger kommer i en negativ spiral når det kommer til å bekymre meg for kreften.
Men så er det andre ting som trigger smerter, som nesten gir meg motsatt følelse. En følelse av håp:
kosttilskudd/urter/preparater som skal hjelpe kroppen å styrke seg og bekjempe kreft.
alternativ behandling som healing, kinesiologi, akupunktur etc. Dette uten av kreftområdene har blitt berørt. Behandlingen skal styrke proppens prosesser og vekke immunforsvaret.
en del dager etter cellegift blir smertene betydelig redusert. Tidligere tolket jeg det som et signal på at behandlingen hadde effekt. Følgelig har jeg blitt urolig når smertene har tiltatt og eskalert ca 1,5 uke etter kur.
I det siste har tankene vekslet mellom å tolke smertene positivt og negativt. Men jeg snur mer og mer mot å tolke disse smertene positiv og forsøker å holde godt fast ved det. Positive tanker er f.eks. at smertene kan skyldes mitt immunforsvar som jobber mot kreften. For perioden etter cellegift, når smertene avtar, sammenfaller med når lymfocytt-tallet mitt blir ganske så lavt. Og den teorien kan jo passe med at smertene øker ved alternativ behandling, som har til hensikt å styrke disse cellene. Dette skjedde også litt etter litt etter akupunkturen på lørdag. Smertene tiltok og etter mandag var de så kraftige at jeg måtte ta sterkere smertestillende enn paracet. Det var jo irriterende at smertene økte, rett etter å ha fått gode nyheter om CT. Eskalerte kreften igjen nå da? Men jeg tror kanskje at det kan være omvendt. Økt immunforsvar og bedre energiflyt = mer smerter (og motsatt)?
Jeg har smerter mange flere steder enn der kreften er. Den private legen fant dette ut uten at jeg fortalte ham det, bare ved å se på tungen min, både overside og underside. Dette er en del av Ayurvedisk diagnostikk, som benyttes i flere land i Asia. Legen forklarte at disse smertene kan komme av stagnasjon i lymfesystemet. Lymfesystemet jobber hardt og det blir visst mye avfallstoffer som ikke kommer seg ut av kroppen og dermed blir liggende å forgifte kroppen. Så kroppen behøver litt støtte til denne jobben. I tillegg må jeg bli mye flinkere på å få i meg nok væske.
Dette med smertene ift lymfocytt-tall er ganske interessant. Smertene har nå avtatt siden mandag. Og blodprøven i går viste jo at lymfocyttene har sunket til 0,6. Dette fikk jeg rede på i dag.
Det er ikke sikkert denne teorien min er sann. Det er av og til noen spriker, at ikke alt er helt forståelig. Det er derfor uroen kommer innimellom. Hva er rett? Det er egentlig ikke særlig viktig om min teori er sann, så lenge denne type positive tanker gjør at jeg har det bedre. Det som er skummelt er hvis jeg overbeviser kroppen og hodet mitt om de positive tankene, og eventuelt går glipp av faresignal jeg bør reagere på, slik at kreften kan utvikle seg. Huff, det er ikke lett dette her. Og jeg blir sjelden helt klok på den der magefølelsen!
Men jeg gjør virkelig så godt jeg kan.
Å reise har gått over all forventning i dag. Til tross for cellegift, fasting og nesten 4 timers kontinuerlig bruk av munnbind! Imponert over familien Island, om jeg så må si det selv!
Dagens filmanbefaling
Jeg har ikke selv fått sett Arthurs julegaverace. Men guttene likte den godt. Takk til deg som tipset meg! Faktisk har jeg ikke fått sett særlig mange julefilmer denne julen. Det synes jeg er litt dumt. Men sånn har det bare blitt. Slik opplever jeg ofte at voksenlivet er. I julen stresser de voksne, mens barna nyter. Sånn har det nok alltid vært. Hvem lengter ikke av og til litt tilbake til barndommens bekymringsfrie julemagi? Men det er mye julemagi å oppleve julen gjennom småbarns øyne. Og det å bidra til at de får det kjekt! ELSK!
Jeg deler likevel mine favoritterfilmer å se i førjulstiden. Jeg skulle jo tipse om én film i nesten hvert blogginnlegg. Men siden jeg ikke får oppdatert blogg daglig, slik som opprinnelig plan, tar jeg med flere enn én film i dag. Jeg vet jo ikke når jeg får anledning å blogge igjen, hehe.
1. Little women. Denne opprinnelige romanen fra 1868/69 er filmatisert flere ganger, men den jeg har sett (mange ganger) er fra 1994. Handlingen foregår under den amerikanske borgerkrigen i første halvdel av 1860-årene. Filmen er veldig fin og får en i litt nostalgisk julestemning. Gjett om jeg skal se nyinnspillingen av denne, som kommer på kino på nyåret da?
2. Såklart Love Actually. Ååå😍, sier jeg bare.
3. Ps. I love you❤️Jeg husker da jeg leste denne som bok. Den var nydelig og tåredryppende og jeg håpet sånn at den skulle bli filmatisert. Det gjorde den og Marcus overrasket meg med kinobilletter til den på Valentinsdagen i 2008. Jeg husker året godt, fordi vi på den tiden bodde et halvt år i Gøteborg. Boken er enda bedre enn filmen, slik det ofte er. Men filmen er uansett vel verdt å se. (Obs dersom du har kreft og er ekstra sårbar rundt det, da kreft er et vesentlig tema i denne)
Julesang
Jeg må ha med et par julelåter også.
1. Himmel på jord. For en nydelig sang! Og teksten på det ene verset gir mye «gjenklang» hos meg:
«Eg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
Da hørte eg englene synge om fred.
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
En fred inni hjertet et sted.»
Wow, det er akkurat det jeg må. Healing kan skje om jeg finner roen og freden inni meg og slutter å kjempe så hardt. Det tror jeg på. Samtidig er det så vanskelig å gjennomføre i praksis!
Jeg har hørt mye på denne sangen. Og tror du ikke at min venninne kom med en nydelig gjennomsiktig julekule med litt av denne sangteksten på (blant annet dette verset), samt masse hvite fjær inni kulen. Griiiiin😭😍 Nydelig gave! Tusen takk, Marthe ❤️ Jeg glemte visst å ta bilde, men jeg fant et på nettsiden magnor. no
2. Stjernesludd – nok en nydelig låt. Denne forelsket jeg meg også i på en av de første julekonsertene jeg var på med Korall. Den er flott i artist-versjonene. Men den er aller nydeligst slik Korall fremfører den som kor.
Takknemlighet
I dag er jeg spesielt takknemlig for flere ting:
– At omgangsyken ikke gikk på omgang hos oss, til tross for at det går på omgang i barnas barnehage og at en at gutta fikk det *bank i bordet* !
– At sykehusfeilen jeg oppdaget sent i går kveld, om at jeg var satt opp på cellegift kl 13 i dag, selv om vi mandag avtalte kl 09, kunne rettes opp i. Jeg hadde en halvtimes tid i morges der jeg ventet på å få kontakt med poliklinikken og fryktet at kuren skulle ryke. Men det gikk bra, takk og pris🙏🏼 Flaks at jeg sjekket journalen min på nett i går kveld!
– At fastingen går ganske så ok. Jeg er svært trøtt da, sikkert både av fasting, cellegift, smertestillende og kvalmestillende medisiner jeg må ta før kur. Men ellers går det tålelig greit.
– At vi ble ferdige i tide i dag
– At de kinesiske urtene rakk frem i tide
– At et par julegaver jeg bestilte fra en nettbutikk likevel kan komme frem til jul. Jeg fikk sms i går om at pakken var forventet levert hjemme på Askøy 27/12. Men akkurat i det vi ankom flyplassen i dag, tikket det inn sms fra posten om at pakken var ankommet postkontoret allerede i dag. Min mor skal hente den og ta den med når de flyr nedover i helgen. Hurra👏🏻
– At flyplasstid og flygning har gått over all forventning. Ingen forsinkelser! Ingen problemer (utover at frøken «chemobrain» glemte sitt boardingkort i sikkerhetskontrollen, men fant det heldigvis igjen). Ungene har vært i godt humør og har vært lette å ha med på tur. Takk og lov.
Nå er vi vel fremme i vårt andre hjem, Skanör i Syd-Sverige. Nå kan julen bare komme⭐️🎄🎅🏻 Men først MÅ jeg få meg litt søvn!
Jeg har flere ganger i mitt 36 år lange liv fått erfare at sorg og glede noen ganger må gå hånd i hånd. I dag er en slik dag.
I går mottok jeg det forferdelige budskapet om at en av mine «brystkreft-venninner» er død. Himmelen har fått en ny stjerne. En så vakker, god og ung sjel. Litt yngre enn meg selv. Og så utrolig tapper. Hjertet mitt brister. Jeg kan bare ikke forstå at hun er borte. For bare to måneder siden deltok hun i Rosa Sløyfe-løpet. Men så gikk det så raskt nedover de siste ukene. Jeg sendte meldinger med henne bare to dager før hun døde. Jeg visste at situasjonen hennes var blitt ganske alvorlig. Men jeg trodde ikke at hun skulle få så lite tid! Jeg trodde at hun skulle få feire jul hjemme, med familien sin. Slik ble det ikke. Fy flate! Røvet bort fra livet av kreft, 9 dager før julaften!
Jeg ante faktisk ikke at hun lå for døden på lørdag. Hun sovnet inn den påfølgende natten og jeg fikk vite dette på søndag. Bare to dager i forveien lurte hun på hvor lenge hun kom til å leve. Var det snakk om uker? Måneder? Det gikk 2 døgn!!! Det er ikke til å begripe! Og det er mildt sagt helt jævlig å tenke på at mens hun tok sine siste åndedrag den natten, danset jeg med venninnene mine til Mariah Carey’s «All I want for Christmas» på vennejulebord. Det er helt uvirkelig!
Tankene vandrer. Hvor er du nå, kjære venn? Hva skjedde med sjelen din idet døden inntraff? Kan du se at jeg gråter av sorg over at du er borte? Kan du høre meg når jeg roper navnet ditt høyt ut i luften og prater til deg?
Og jeg klarer ikke å la være å tenke, er det min tur neste gang? Jeg blir glad for å møte deg igjen altså. En gang. Jeg har etterhvert mange jeg kjenner på den «andre siden». Jeg skal møte dere alle igjen. En gang. Men ikke nå. Vær så snill! Måtte det bli lenge lenge lenge til!
Det er godt å kjenne mennesker som er i samme situasjon som en selv. Man har en felles plattform. Og et felles mål. Og vi forstår hverandre, der ingen andre helt kan forstå. Det er oss, vi syke og veldig dødelige. Og dem, de friske og nesten udødelige. Har man en gang sett ned i dødens avgrunn, så endres noe i en for alltid, enten man overlever eller lever videre med døden på slep, slik som meg.
Det å få «kreft-venner», venner ført sammen av felles skjebne, er virkelig vennskap «på godt og vondt». Nå har jeg fått føle på den vonde delen. Det gjør skikkelig vondt. Sånn i hjertet!
Min venn var lett å bli glad i. Og hun gav så mye av seg selv. Selv om vi har bodd i forskjellige landsdeler og kun har møttes fysisk én gang, så har denne jenten satt sine spor. I går hang jeg en engel på juletreet vårt, til minne om henne.
I dag var dagen kommet for å få svar på CT-bilder. Jeg har vært ganske rolig. Men da jeg gikk inn dørene på Parkbygget (kreftavdelingen) i morges, kom klumpen i magen. Et veldig ubehag bredte seg gjennom kroppen.
Heldigvis kunne jeg puste relativt raskt igjen da jeg fikk treffe overlegen, en halv time på overtid.
CT viser en liten tilbakegang på kulen nedenfor kragebeinet. Noen av prikkene på lungene har økt med én millimeter, men det var så lite at det visstnok ikke var av betydning. Resten så stabilt ut. Takk og lov!
Jeg er så takknemlig for at jeg er i grei form og at immunforsvaret er ok, slik at jeg i dag kunne være med på Luciafeiringen i barnehagen.
På denne dagen i fjor var jeg midt mellom Cyklofosfamide-kurer, som slo immunforsvaret helt i bakken. Jeg måtte den gang delta i Luciafeiringen via Facetime på Marcus sin mobil. William har uttalt flere ganger de siste dagene at han er så glad for at jeg i år skal være med i barnehagen❤️ Det er jeg også!
Jeg mimrer også tilbake til denne tiden i fjor. Flere foreldre, ansatte og barn fra barnehagen tok med seg Marcus og guttene og gikk i fakkeltog til huset vårt. Der stod de i samlet flokk på terrassen vår og fremførte Luciasangen fra Jul i svingen. Tårene trillet og halsen «ble tykk». Etterpå gav disse fantastiske menneskene oss en hel kasse med god mat, godis, gaver til barna og julekort. Masse lys, varme og omsorg, rett inn i hjertene våre. Til dere som var med, tusen takk igjen! Det vil aldri bli glemt❤️
Denne uken har jeg også kjent på stor takknemlighet for ting som man ofte tar for gitt, som hørsel. Jeg har vært på to julekonserter denne uken. Begge konsertene var fantastiske. Og på begge to lukket jeg innimellom øynene og kjente en lykkefølelse strømme gjennom kroppen. Tenk om jeg ikke var i stand til å høre musikk? Disse fantastiske tonene som får håret på kroppen til å reise seg. Vel, det er jo ikke veldig mange hårstrå på min kropp for tiden, men gåsehud får jeg likevel. Magisk! «Stress is a killer. Music is a healer» hørte jeg nylig. Det er mye sant i det. For sjelen min er musikk virkelig et basalbehov.
En tredje ting jeg har kjent på denne uken er takknemlighet for at jeg ikke har sterke smerter. De smertene jeg har nå har jeg såpass god kontroll på og toleranse for, at jeg ikke behøver å bruke sterke smertestillende. Jeg har måtte ty til det av og til tidligere, da smertene var mye sterkere. Men da trengte jeg det kun for å greie å sove. Jeg kan tåle mer smerter i våken tilstand enn på nattestid, er min erfaring. En av ulempene med sterke smertestillende medikamenter er at de påvirker evnen til å kjøre bil. Og for å si det sånn, her vi bor er jeg helt avhengig av bil, både for å komme meg til og fra sykehuset og andre behandlere, men også for å kunne treffe venner og familie, for å kunne handle og for å levere eller hente barna i barnehagen. Sterke smertestillende har også den ulempen at det kan gjøre en mer forstoppet. Det har jeg nok utfordringer med fra før, pga kvalmestillende medisin jeg må ta. Så ja, jeg er takknemlig for å ikke måtte bruke mye smertestillende🙏🏼
Rampenissen
Denne uken har rampenissen funnet på mye gøy. Han har puttet klinkekuler i støvlene, mistet en dorull ned trappen, laget juletrefest med guttas kosedyr og lekedyr (jeg fikk litt sjokk over hvor mange de har!!), pyntet juletreet med dopapir, latt barna bestemme middag og puttet kongler i matboksen.
Video, se med lyd:
I dag hadde han satt en eggekartong med julelys på guttenes rom. Oppi der lå det to egg, to eggeglass med et rart pulver i og en lapp.
De måtte drysse det magiske tryllestøvet (o’boy-pulver) over eggene før de la seg. Så må de vente til i morgen for å se hva som har skjedd. Jeg tipper det er to som blir ganske begeistret i morgen tidlig når de oppdager at eggene har blitt forvandlet til kinderegg i løpet av natten.
I morgen får de i oppgave å rydde i lekene sine og finne ting som kan gis bort til andre barn. Jeg ønsker å lære guttene at man ikke bare skal være opptatt av seg selv og det å få gaver, men at det også er glede å kunne glede andre og vise omsorg.
Julesang
I går var mamma og jeg på julekonsert med koret Korall. De var så snille at de sendte meg to billetter til konserten tidligere i høst. Dette koret hyret jeg inn til å synge i vielsen vår for 5,5 år siden. De er fantastisk flinke. Siden den gang har jeg og mamma gått på julekonserten deres i Birkeland kirke.
Ett år sang de en låt jeg aldri hadde hørt før, Herberget mitt, av Anita Skorgan. Jeg ble umiddelbart ganske bergtatt av deres versjon av denne sangen. Jeg har hørt på Anita Skorgans versjon hver jul siden. Og hvert år blir jeg litt skuffet når Korall ikke lenger har med denne låten på julekonserten. Jeg har jo planer om å være her julen 2020. Og da skal jeg jammen forsøke legge inn et ønske om denne låten.
I år betyr «Herberget mitt» mer for meg enn bare å være en vakker melodi. For med mitt nye perspektiv så hører jeg plutselig teksten på en helt ny måte. Plutselig handler sangen om noe helt annet, i mine øyne.
Det er som om det jeg hører i teksten nå, er meg selv som står ansikt til ansikt med døden. Selv om jeg ALDRI ville ønsket meg kreften og den livserfaringen jeg nå har fått, føles det på et vis som at kreften er himmelrikets (Universets) svar på mitt rop. Og nå kaller døden på meg, mens jeg kaller på livet og bønnfaller Gud og Universet om å gi meg veiledning og hjelp.
Husker du de gangene i livet når du har fått sånn ekstrem latterkrampe at du ikke har klart å stå oppreist? Du vet, når du ler så hardt at tårene triller, du hiver etter pusten og du kniper sammen lårene i frykt for at du skal tisse på deg? Du synes at det du opplevde var så morsomt at du bare må fortelle det til noen med det samme. Men du greier jo ikke å si noen forståelige ord, for du klarer bare ikke å slutte å le. Det er ikke veldig ofte jeg synes at noe er så hysterisk morsomt. Men de gangene det skjer? Herlighet, som jeg bare elsker den følelsen. Det er noe så vanvittig forløsende ved å le så mye. Gode hormoner strømmer ut i kroppen og du vil huske episoden i lang tid, kanskje for alltid. I går skjedde en sånn episode.
Jeg hadde vært på julekonsert i Grieghallen sammen med mamma, min venninne Marthe, og hennes mor. Det var Nordic Tenors julekonsert og den var helt magisk🤩 De tre tenorene var morsomme også, så lattermusklene hadde allerede fått varmet opp denne kvelden.
Mamma og jeg var lysten på en matbit og litt prat etter konserten, men været var ikke spesielt innbydende, for å si det mildt (les: det høljet sidelengs).
Vi tok bilen den korte veien fra Grieg parkering til parkering ved Tinghuset. Vi tok sikte på å avlegge den nye Jamie Oliver restauranten ved Hotell Norge en visitt, så det ble jo et lite stykke å gå likevel. Skulle vi våge å ta med oss paraply ut i denne stormen? Vi våget.
Da vi rundet et gatehjørne og kom ut på den åpne Torgallmenningen, fikk vi virkelig «vind i seilet», eller rettere sagt «mot seilet».
Vi krøket oss sammen og brukte paraplyen som et skjold foran oss, der vi nærmest måtte bore oss fremover i den sterke vinden. Men vinden regelrett bare brettet paraplyen sammen og lot oss stå der, «fritt vilt». Ikke bare ble vi våte. Plutselig flyr parykken min avgårde!
Jeg kjenner umiddelbart at jeg blir iskald og våt på min blanke isse og frykter at parykken har blåst til andre siden av byn!
Mamma virrer først som en hodeløs høne for å finne parykken. Samtidig går det flere folk forbi oss, inkludert en innpåsliten mann som stadig «bare vil spørre oss om noe». «Nei, ikke nå», nærmest roper mamma frustrert til den innpåslitne mannen (som er ute etter penger), mens jeg febrilsk prøver å gjemme meg bak paraplyen. Den stakkars mannen vandrer videre til noen andre.
Parykken har ikke blåst langt, heldigvis. Den ligger rett bak oss. I en dam! Mamma tar den opp og klasker den ned på hodet mitt. Den drypper og med det samme vet jeg ikke engang hva som er foran eller bak på den, den er jo helt på «halv åtte»! Jeg føler jeg har fått en nærdruknet katt på hodet og tenker på at alt dette virkelig må ha vært LITT av et syn. Jeg knekker sammen på midten, i fullstendig krampelatter. Nå slipper mamma løs latteren også. Hun har nesten holdt pusten, for hun tenkte hun ikke kunne le av situasjonen. Men nå greier hun ikke å holde tilbake lenger. Og vi lo! Og vi lo! Og vi lo!
Ååå, så vanvittig godt det er å le så mye. Her kan du se en videosnutt jeg snappet rett etterpå. Kanskje du får deg en liten latter du også når du hører meg forsøke å forklare det som skjedde, samtidig som du ser for deg synet av denne situasjonen. Le hardt! Le lenge! Det heter seg jo at en god latter forlenger livet.
I helgen har jeg prioritert familieliv, førjulskos og søvn fremfor blogging. Så her kommer en oppsummert bloggpostom hvordan det gikk.
Det er rart hvor raskt følelsene kan skifte. Var det noen som sa emosjonell berg-og-dal-bane? Det er som sitatet som prydet veggkalenderen min i november sa:
«When everything feels like an up-hill struggle, just think of the view from the top».
Ja, for sånn er livet, det går opp og ned. Alle vil helst befinne seg oppe hele tiden. Men det er først dersom man har erfart å være nede i dalen at man virkelig verdsetter følelsen som det å nå toppen gir. Da står lyset og utsikten i så sterk kontrast til mørket, at man vil sette mer pris på det. Sånn sett kan man si at nedturene lærer oss å være ordentlig takknemlige for oppturene.
Jeg er takknemlig for at helgen min ble lysere og lystigere enn det først så ut til.
Rampenissesprell, førjulskos og refleksjon over egen barndoms jul
Lørdag morgen våknet Martin og William til et merkelig syn. Rampenissen hadde satt fram juletreet i stuen, klart til pynting. Men han hadde startet å «pynte» treet på egenhånd, med barnas truser og sokker! I toppen hadde han hengt opp en bleie! Guttene synes det var veldig gøy. Men det aller gøyeste var at de skulle få pynte juletreet. Endelig!!! Det har vært litt mas siden november nemlig😅
Som barn opplevde jeg julen og førjulstiden på to litt ulike måter, fordi min mor og far ikke bodde sammen. Begge måtene har gitt meg mange gode juleminner. Faren min hadde sine faste tradisjoner. Mamma og jeg laget våre egne, sammen.
Faren min sverget til å pynte juletreet lille julaften. Og det skulle være overraskelse for oss barn å komme ned i stuen og titte på treet på morgenen julaften. Broren min og jeg var aldri med og pyntet det. Man kan vel si at jeg var litt heldig når det kom til jul. Jeg fikk jo på en måte både pose og sekk, det beste fra to verdener, kan man vel si.
Mamma kastet helst ut juletreet 1. Nyttårsdag. Men vi likte så godt å ha juletreet lenge. Både lyset, stemningen og lukten måtte vare mer enn én uke, syntes vi. Så vi pyntet det alltid tidlig. Åå, det var så stas å sette på julemusikk og hente kassene med juletrepynt i boden. Alltid like spennende å pakke ut pynten, kule for kule, surret i tørkerull eller dopapir for beskyttelse, haha!
Nå lager vi våre tradisjoner. Gutta opplever ikke «både og». De går glipp av overraskelsesmomentet på morgen julaften. Men jeg er ganske sikker på at de får gode minner fra vår måte å gjøre det på. De virkelig frydet seg med julepyntingen og det var helt herlig å se hvor utrolig stolte de var av resultatet. For å ikke snakke om hvor stolte de var da de pakket opp sine egne juletrepynt-produksjoner. Barnehagen er så flink til å ha juleverksted med dem. Så vi har fått masse fin julepynt i julegaver de siste 3 årene😍
Rampenissen hadde funnet på enda et sprell som falt i smak denne dagen. Da vi alle fire skulle ut for å dekorere hagen med julelys, hadde han puttet lørdagssnop i skoene deres. Hvilken lykke! Smart var det visst også. Barna hadde den største tålmodigheten vi har opplevd på lenge, da vi voksne jobbet for å feste sånn ca en km med julelys, fordelt på to trær.
Dessverre gjorde vi en stor tabbe. Vi glemte å teste at lysene fungerte, før vi hang dem opp. For et strev. Samme slitet, hvert år. Og vi glemmer fra gang til gang hvor pyton jobb det faktisk er å montere julelys. Stige og en lang hekksaks (som forlengelsesarm og gripetang) måtte til for å få alt på plass.
Og så alt det strevet til ingen nytte da! Ingen av lysene lot seg slå på. Vi voksne tok det faktisk litt tyngre enn barna. De bare frydet seg over godteri og at vi skulle inn og pynte juletreet. Faktisk fikk de valgmuligheten mellom å dra på café for å spise sukkerbolle (deres ord for skillingsbolle/kanelbolle) eller å pynte juletreet. Vi voksne var litt slitne og syntes det var litt kort tid til leggetid. Vi prøvde derfor å lokke barna med bolle for å utsette juletrepyntingen til dagen etter. Men det ville de ikke høre snakk om! Okey, når barna våre velger bort sukkerbolle, DA er det virkelig viktige ting på gang altså. Så juletrepynting ble det. Med julemusikk på anlegget og peis på TV’n (Takk, Netflix)😂
Rampenissen var jammen på ferde igjen den natten. Han dekket på til frokost og adventsstund under bordet.
Det var to veldig begeistrede gutter som stod opp søndag morgen. Det ble en koselig adventsstund under bordet til en litt sen frokost. Vi tente to lys, leste versene (Så tenner vi to lys i kveld/dag) og sang Tenn lys-sangen. Den nydelige sangen som jeg har blitt så glad i. Og som guttene har blitt så glad i. Han sier ikke ett ord om det. Men jeg mistenker at Marcus setter pris på disse stundene og denne sangen etterhvert også. Selv om vi akkurat denne dagen ikke satt så veldig komfortabelt…
Baking stod på dagsplanen denne søndagen, hvilket også ble møtt med stormende jubel. Først bakte vi muffinsrundstykker, til frokosten. Deretter kakemenn. Og til slutt lussekatter. Mor tøyde energistrikken sin langt, men det gikk heldigvis godt.
Julefilm
Vi fikk også tid til å se en julefilm sammen. En skikkelig koselig julefilm, som bringer julemagien tilbake, The Christmas Chronicles. Den var ny i fjor og ligger på Netflix. Den er amerikansk, men har norsk tale (dubbet). Guttene digger den. Og mor også!
Julesang
I dette innlegget vil jeg trekke fram «Home for Christmas» av Maria Mena.
Jeg synes at låten er nydelig. Og så tror jeg at det er denne følelsen vi alle ønsker å kjenne på, en følelse av varme, hjem, tilhørighet, trygghet og omsorg. Jeg tror «hjem-følelsen» kan gjenkjennes hos alle som har gode minner fra sin barndoms jul. Alle, til og med de voksne med voksne barn, tror jeg vil «hjem» til denne barndoms-jul-følelsen, i julen. Kjenne at man er verdsatt og blir tatt vare på. Det er denne trygge «hjem-følelsen» jeg prøver å skape hos Martin og William. Jeg håper virkelig ikke at de blir frarøvet denne tryggheten.
Takknemlighet
I helgen har jeg kjent på takknemlighet formange ting
At formen min og energien har vært tilfredstillende nok til å skape mange fine juleminner
At vi har et så koselig og trygt sted å bo
At jeg har klart å nyte både rundstykker og en cappuccino til adventsfrokosten, samt spist mer normal kost og til og med smakt bittelitt på den hjemmelagde baksten, uten å kjenne på for mye dårlig samvittighet.
At mamma og Rune er trygt hjemme fra ferien
At jeg sover godt om natten
At vi nesten er ferdige å kjøpe julegaver i år. Nå gleder jeg meg til å en dag sette på julemusikk og pakke dem inn, tra la la
Husk, jo mer plass du lager til takknemlighet, jo mindre plass tar negative følelser. Nyt førjulstiden❤️⭐️
Ingen mennesker klarer å ha det bra absolutt hele tiden. Selv om jeg er positivt innstilt mesteparten av tiden, er det slik for meg også. Det er en del av livet og kjenne på både glede og fortvilelse. Noen dager går man i motbakke og absolutt alt føles tungt. I går var en slik dag for meg.
Jeg sov til klokken var over 12. Jeg hadde nok litt søvn og ta igjen. I tillegg blir jeg veldig trøtt av både fasting, cellegift og kvalmestillende medisiner. Dagen før hadde jeg begynt å spise igjen. Heldigvis gikk det fint denne gangen, uten de store problemene. Men jeg fikk et skikkelig støkk i magen og jeg kjente at hjertet mitt gråt, da jeg forsiktig listet meg opp på vekten på badet. Tallet 45,6 kg lyste imot meg. Tålte kroppen min fasting såpass dårlig nå? 2 kg vektnedgang på 3 døgn! 5 kg vekttap på få uker. Dette var ikke bra.
Jeg følte meg i ganske kjip form, men hadde en time til ny (alternativ/komplementær) behandler, så jeg måtte gjøre meg klar til å dra ut av huset. Jeg rakk ikke frokost, så jeg røsket med meg noen nøtter og frukt. Timen med behandleren gikk bra. Men han gav meg streng beskjed: Du MÅ opp i vekt! Stor vektnedgang er forbundet med mye dårligere prognose!
Det var de samme ordene jeg hadde hørt på kontoret til ernæringsfysiologen på Kreftavdelingen noen måneder tidligere. Stort vekttap = dårligere prognose.
Jeg kjente fortvilelsen strømme gjennom kroppen. Siden tilbakefallet i august i fjor hadde jeg nå tapt 22 kg. Det er faktisk 33 % vektnedgang på litt over ett år.
Jeg har i grunnen ikke vært veldig bekymret før nå. Jeg har tenkt at vekttapet er en naturlig konsekvens av mitt endrede kosthold. Men nå har jeg blitt litt usikker. Jeg spiser jo som før, men vekten går gradvis nedover likevel. Er det kreften som spiser meg opp?
Min familie, mine venner, ernæringsfysiolog og nå denne behandleren har uttrykket bekymring for min ernæringsstatus. Så nå bekymrer meg litt jeg også. Det har plutselig gått litt opp for meg hvor skrapet jeg ser ut. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, ser jeg en fremmed. En skallet fremmed, med lite muskler og slapp hud. Jeg er inni der et sted. Men dette skallet er uvant. Jeg ser at jeg har lite igjen å tære på. Og jeg går kontinuerlig på cellegift. Fy faen så mye denne kroppen må tåle. Og det som bekymrer meg er at jeg ikke aner hvor mye mer kroppen faktisk kan tåle. Hvor langt kan egentlig strikken tøyes før den ryker? Det føles som om veldig mye står på spill nå. Kan en i utgangspunktet uskyldig infeksjon velte hele lasset nå? Hvor mye har de vitale organene mine å gå på egentlig? Er det nesten ingenting som skal til for å sette ting ut av balanse og kaste meg rett ut på dødens motorvei, strake «E6» mot graven?
Det er ikke det at jeg har dårlig matlyst eller ikke spiser mat. Jeg går heller ikke rundt og er sulten. Jeg spiser mye, men det er opplagt at jeg likevel spiser for lite. Problemet er at jeg er vanvittig forvirret rundt hva jeg faktisk bør eller kan tillate meg å spise. Etter at jeg ble syk igjen har jeg blitt veldig bevisst på kostholdet. Jeg har fått kontakt med flere som har overlevd uhelbredelige kreftdiagnoser. Og jeg har lest om langt flere. En av flere fellesnevnerne for de fleste av dem er stor endring i kosthold.
Jeg har i løpet av min tid med uhelbredelig kreft, kjent hvordan ulike matvarer trigger smerter og symptomer fra kreften. I hvertfall føles det slik. Når jeg spiser øker smertene. Og i det siste øker også et ubehag jeg tidvis kjenner i luftveiene. Noen matvarer trigger mer en andre. Er det bare tilfeldigheter? Eller er visse matvarer direkte fôring til kreftcellene? Når man i tillegg vet at kreftceller kun bruker glukose som energi, virker det for meg logisk å tenke at man kan bremse kreftens raske vekst med å ikke gi den glukose «servert på et sølvfat». Kroppen må ha glukose, alle kroppens celler må det. Og kroppen omdanner faktisk alt man spiser til glukose. Og er det ikke nok glukose i blodet, vel da starter kroppen å bryte ned muskelmasse, for å frigjøre glukose. Så kreften får jo tak i det den trenger uansett. Men jeg tenker som så at hele den prosessen er mer krevende og tar lenger tid, og at kreften derfor vokser langsommere, enn dersom jeg spiser karbohydratrik mat som gir rask blodsukkerstigning?
De fleste funksjonelle leger, holistiske leger og alternative behandlere er av den samme oppfatningen som meg. Men myndighetene og det offentlige helsevesenet vårt er ikke enig. De står på sin side og hevder at ingen studier har vist sammenheng mellom sukker/raske karbohydrater og kreft.
Ingen av kreftlegene jeg snakker med ser ut til å bry seg nevneverdig om mitt vekttap. Hver gang jeg tar opp at dette med kosthold er vanskelig for meg, får jeg bare beskjed om det samme; Spis akkurat det du vil. Men så lett er det faktisk ikke. For meg kjennes det som at det går på psyken løs dette her og det er nesten til å få spisevegring av.
Tidlig i høst ba jeg altså om å bli henvist til ernæringsfysiolog. Det var det dessverre ikke mye hjelp i. Rådene som gis er stikk imotsatt av hva jeg hører fra mennesker som har overlevd uhelbredelig kreft. Jeg fikk noen få råd som jeg allerede praktiserte, som f.eks. å spise nøtter, oljer og avokado. Og utenom det fikk jeg en brosjyre med ernæringstips for kreftpasienter. Der stod det side opp og side ned med matvaregrupper jeg mer eller mindre har kuttet ut. I tillegg var det listet opp vafler, muffins, iskrem og kaker, samt oppskrifter på smoothies hvor man skulle tilsette flere spiseskjeer med sukker. Jeg greier faktisk ikke å følge de rådene. Næringsdrikker ble jeg anbefalt. Men det er ikke lett å finne noen som er lavkarbo og uten melk.
Denne kreftreisen er en kamp på alle områder, også når det gjelder ernæring. Det er så utrolig vanskelig å vite hva som er riktig for MEG! Hvem skal jeg høre på? Og hva sier magefølelsen min? Jeg aner virkelig ikke. Jeg er så forvirret og drittlei hele greien at jeg ikke klarer å uttrykke det skikkelig en gang. Det er en matvare- og diettjungel og jeg holder virkelig på å gal!
Personer i helsevesenet står på sitt. Men de er jo også alle av den oppfatningen at jeg ikke kan bli frisk. Så hvorfor skal jeg høre på dem da? Er det ikke bedre å høre på kostråd fra folk som selv har sett døden i hvitøyet og overlevd mot alle odds? Problemet er at det er så mange råd, også fra den kanten. Og at rådene er motstridende.
Noen roper at man skal spise plantebasert, altså vegansk kost (ingen animalske produkter som kjøtt, fisk, egg og meieri). Noen sverger til «steinalderkost». Utallige mennesker anbefaler Keto-dietten (basisk mat). Så hører man om Budwigdietten! Og LCHF (lav karbo, høy fett) og LCHF, men uten melkeprodukter. Og hva med Low FODMAP-dietten? Den er jo for dem med irritabel tarm, slik som meg. Jeg har blitt anbefalt å redusere raske karbohydrater, meieriprodukter og egg så mye som mulig.
For et par måneder siden fikk jeg tips om at jeg burde holde meg unna oksalater. OKSALATER? Hva i huleste er DET for noe da? Mr. Google kunne fortelle meg at oksalater finnes i massevis av frukt, grønt og bær, ja omtrent i alt jeg spiser. Nylig tok jeg en test hos en privat behandler. Jeg fikk vite om mangler og matvarer kroppen min ikke liker. Jeg fikk beskjed om å ta tilskudd av ulike ting (ikke som denne personen selger altså), bl.a. av aminosyren Glutamin. Noen dager senere fikk jeg tilfeldigvis tilsendt en artikkel av en bekjent. Artikkelen handlet om at kreftceller er svært avhengig av aminosyren Glutamin. Er det rart at man blir fullstendig tussete? Alle disse motstridende rådene kan virkelig ta knekken på enhver!
I går gikk jeg altså ned for telling. Det er en desperat kamp om å ikke gå mer ned i vekt, samtidig som jeg er livredd for å spise noe feil, som speeder opp kreften eller gir den noen fortrinn. Jo mer energi kreftcellene får, jo raskere kan den vokse og jo flere mutasjoner kan den lage, slik at den sprer seg og blir vanskeligere å behandle.
Selv om jeg føler at jeg tenker minimalt på det, tror jeg nok kanskje at jeg i tillegg er redd for hva CT vil vise nå i desember. Jeg skal ta CT på mandag og få vite svaret 16. desember. Jeg ber til høyere makter og prøver å visualisere at jeg får gode nyheter. Men samtidig ligger det en frykt å dupper i vannskorpen, frykt for at jeg skal få vite noe som spolerer hele julen. I går føltes alt mørkt. Som om slaget er tapt uansett hva jeg foretar meg. Jeg er ikke like frynsete i kantene i dag, selv om jeg er like forvirret.
Jeg kan ikke få sagt nok hvor heldige friske folk er, som kan kose seg med god mat og godteri, uten å føle at dere slår en spiker eller to i kisten. For det er virkelig slik det føles for meg.
Julehøytiden er den aller verste tiden å ha et strengt kosthold. Ingen vanlig nissestrømpe på meg i år heller? Spør meg hvor gjerne jeg vil sette tennene i både kakemenn, pepperkaker, sjokolade, karameller og julemarsipan da! For å ikke snakke om boller, kaker og candyking!
Eller spør om jeg lengter etter å spise en skive, et rundstykke eller et pizzastykke uten å lure på om jeg er en plass nærmere døren på dødens venterom.
I dag spiste familien pizza til middag. Det gjorde jeg også. Med økte smerter og ubehag i luftveier etterpå. Det var vanskelig å ikke bli sørgmodig, der jeg et par timer senere pakket dynene rundt barna, mens jeg undret på om de ville klandre meg dersom jeg dør. Jeg vet ihvertfall at det er vanskelig å ikke klandre seg selv.
Men akkurat nå handler det om å ikke gå mer ned i vekt. Det føles som om jeg må velge mellom pest eller kolera. Å, som jeg skulle ønske at jeg hadde en fasit på fremtiden! Hvis jeg visste at noe kunne garantere meg livet, hadde jeg ikke nølt med å gjøre det.
Mye av det jeg har lært dette året handler om hvor stor betydning våre tanker og følelser har for helsen vår. Jeg tror faktisk at tankene og følelsene vi har omkring våre valg kan være vel så viktig, om ikke noen ganger viktigere, enn de valgene vi tar. Uansett hva du gjør, sørg for å like det du gjør. Vær fornøyd med valgene dine og få bedre helse. Men er det så enkelt?
Jeg tror iallefall at dårlig samvittighet og negative følelser om mat man velger å spise kan være mer skadelig enn matvaren i seg selv. Således tror jeg at symptomer etter inntak av matvarer kan handle om erfaring eller forventning. At det nesten blir psykisk og en slags selvoppfyllende profeti.
Men det er jammen ikke lett å sette en stor strek over tankene om at den og den matvaren ikke er bra for meg. Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg tenker å se om det følelsesmessig kan løses med eteriske oljer og meditasjon. Og hvis det ikke hjelper, så kanskje jeg trenger profesjonell hjelp?
Rampenissen har vært her både i går og i dag. I dag fikk guttene pynte med eget minijuletre og lys på rommet sitt. Kjempestas!
Jeg kjenner at jeg har lite å gi nå. Så det blir ikke mer skriverier om hverken rampenisse, julesang eller film i dette innlegget.
Men én ting hopper jeg aldri over. Og det er takknemligheten. Glemmer jeg den, faller jeg rett ned i depresjonens avgrunn, tror jeg. Så i dag vil jeg si at jeg er takknemlig for disse tre tingene:
at magen fungerer noenlunde bra
at jeg er ikke er syk og må være innlagt på sykehus
at jeg har god matlyst
God helg, alle sammen (og kjenn gjerne på litt ekstra takknemlig for fredagskosen din i dag🙏🏼😉)
Det var stor stas i morges da Rampenissen hadde tegnet øyne og munn på noe av frukten. Barna la merke til det med en gang. Ja, de går faktisk rundt og leter etter sprell om dagen! De fant fort på at dette måtte være mamma, pappa, Martin og William.
Ellers har Rampenissen lagt madrassene ned på gulvet på rommet deres, slik at de kan ha overnattingsbesøk helt ved siden av hverandre. Mon tro om det blir mye tull og krangling ved legging i dag. Satser på at det går bra.
Guttene har for kort tid siden byttet fra juniordyner til våre voksne ekstradyner. Men vi er da litt i manko på sengetøy. Men dette fikset Rampenissen. Han var nemlig en svipptur på Black Friday og sikret seg flanellsengetøy med reinsdyr på. Litt julelys og kosedyr har han også pyntet med. Dette blir skikkelig koselig☺️Håper ungene blir glade.
Dagens julesang
Dagens julesang handler om akkurat det jeg føler: At dette er den fineste tiden i hele året, akkurat nå. Vi må nyte den før den vips er forbi.
Låten heter «It’s the most wonderful time of the year. Jeg liker best den rolige coverversjonen til Kevin Simm.
Jeg har laget en liten mimrevideo til barna, med dagens låt som bakgrunnsmelodi. Snuttene er fra desember 2017. Da var de 2 år og 8 mnd gamle.
Dagens refleksjoner og takknemlighet
I dag føler jeg takknemlighet over å ha tålt 3 døgn med vannfaste. Det er som nevnt det lengste jeg har fastet. Jeg vet ikke om jeg tør å gå på vekten en gang. Jeg må si at jeg grugleder meg til å spise. Erfaring fra tidligere er at jeg får vanvittig vondt i magen. Jeg har jo IBS (Irritabel tarm) og jeg er veldig usikker på hva jeg bør spise for å trigge magen minst mulig. Krysser fingre for at det går fint🤞🏻
Jeg kjenner også stor takknemlighet for familien min. For at alle de andre er friske, for at barna er friske 🙏🏼
Jeg har gått ekstremt mye hjemme i dette huset de siste 4,5 år. Kun litt innslag av jobbing i redusert stilling. Jeg er ikke så ofte av huset, annet enn for handling, sykehusbesøk, andre behandlinger eller tur i ny og ne. På denne årstiden blir det dessverre lite tur på meg ute. Jeg fryser uansett hva jeg har på meg. Jeg liker meg best inne, under et pledd. Og for å ikke få gnidd inn dårlige samvittighet for dette, prøver jeg å ikke scrolle for mye på instagram, hvor flotte landskap og #liveterbestute florerer feeden min.
I november bestemte jeg meg for å ommøblere i stuen. I tillegg fikk vi en skjenk i julegave fra mamma og Rune, samt av vi kjøpte en tv-benk med mye lagringsplass, for penger vi fikk i julegave av svigerforeldrene mine i fjor. Det er skummelt å bruke penger på ting når man er så alvorlig syk. Vi vet jo ikke om jeg går tom for behandlingsalternativer og må få behandling privat eller i utlandet. Men vi håper vi ikke kommer i den situasjonen. Jeg trengte uansett desperat litt forandring hjemme og kjente et behov for å få det litt mer hjemmekoselig. Man blir heeeelt tussete av å gå hjemme hele tiden. Nå kjenner jeg på takknemlighet for at de få forandringene var det som skulle til for å trives bedre. Det er jo så viktig å trives der man oppholder seg minst 95 % av sin våkne tid.
Ellers er jeg fornøyd med å ha fått julekort i hus. I fjor ble det ingen julekort fra oss. Jeg sa jo at vi skulle komme sterkere tilbake i år, sa jeg ikke? I tillegg er jeg fornøyd med at jeg i dag har fått fikset et par julegaver på nett. Praktisk med netthandel, når man har ligget i sengen hele dagen.
I dag fikk guttene være med på sykehuset da jeg skulle ha cellegift (se bilder lenger nede i innlegg)
Her i huset bruker vi ordene «kreft» og «kreftceller» om sykdommen. Men vi sier ikke cellegift når vi prater med barna. Da bruker vi betegnelsen «KjemoKasper». Vi har lest den lille boken om Kjemomannen Kasper flere ganger siden vi fikk den på sykehuset for litt over et år siden. Det er mye lettere å få barna til å forstå situasjonen når den fortelles på en barnevennlig og billedlig måte.
Vi har aldri snakket med barna om at jeg kan dø av kreften eller at kreft generelt er en sykdom som man kan dø av. Vi har aldri sagt at legene mine sier at jeg kommer til å dø.
Jeg er innimellom litt betenkt rundt alt dette. Det er ikke sånn at vi ikke vil være åpne. Hvis det er kommer en tid der det blir nødvendig, må vi prate om det. Men jeg vil ikke uroe dem for tidlig, og kanskje unødvendig. Jeg skal jo bli frisk, skal jeg ikke?
Men så frykter jeg jo litt at de kan få høre om det fra andre. Stort sett alle har jo et eller annet forhold til kreft, også etterhvert mange barn. Jeg vil jo at de skal få høre om det fra oss, slik at de får god informasjon og er så trygg som det går an å være i vår situasjon. Det er jo ikke sikkert at noen andre sier slikt til dem. Men vi vet jo alle hvordan barn flest er. Der er det oftest ikke noe filter, det er jo helt normalt. Jeg husker godt en episode fra en hyttetur med venner i mars. Mitt ene fadderbarn, som er litt eldre enn guttene og som er veldig god på å uttrykke følelser, sa at hun var lei seg for at jeg har kreft. Hun hadde selv mistet et litt perifert familiemedlem til kreft tidligere og hadde deltatt i begravelsen. Hun sa at dersom jeg døde så kunne hennes mamma (min venninne og fadder til guttene) være mamma for Martin og William også. Noe så raust og skjønt, men samtidig fullstendig hjerteskjærende på samme tid! Heldigvis satt guttene opptatt med en bok, og fikk ikke med seg dette. Men dere skjønner hvor jeg vil hen. Jeg dras mellom følelsen av å ville ha kontroll på hva som blir sagt og hvordan og følelsen av å ikke ville lage unødig bekymring. For et dilemma!
Foreløpig har vi valgt å avvente med å fortelle dem den informasjonen. Dette av flere grunner. Vi synes jo at jeg er i relativt «frisk» form enda, til tross for kontinuerlig cellegift de siste 15 mnd. Blodprøvene mine viser at organene mine ser ut til å fungere bra. Jeg har også noen cellegifter igjen å prøve, dersom den jeg får nå skulle svikte meg (Gud forby🙏🏼).
Vi vet jo heller ikke om det dukker opp ny forskning eller nye studier, som kan bli avgjørende for gode resultater hos meg. Vi lever stadig i håpet!
Det å ta barna med på sykehuset igjen i dag, er vårt forsøk på å berolige dem litt mtp situasjonen, ufarliggjøre sykehuset litt.
For vi begynner å innse innimellom at barna kanskje er mer preget av at jeg er syk, enn vi har trodd før. Vi har i det siste fått følelsen av at de av og til er tankefulle eller bekymret. Det har vært en periode der det har vært mye klenging på meg.
William kan komme med uttalelser som dette ved leggetid:
«Å, mamma, sant vi to skal alltid være sammen?» eller
«Mamma, sant du skal aldri slutte å susse på meg?»
I tillegg gir han lengre og hardere klemmer enn før. Martin har alltid trengt mer nærhet og vært mer kosete, så der er ikke endring like stor, selv om vi merker et økt behov hos ham også.
Vi ser også at barnas reaksjoner på hverdagsutfordringer (eller ingen utfordringer i det hele tatt) innimellom kan eskalere og blåses ut av proposjoner, og at dette spesielt trigges hvis jeg er hjemme i huset, men ikke er med dem fordi jeg må hvile. Da er det helst mamma som skal gjøre alt.
I det siste har jeg forsøkt å prate litt med barna, én og én. Forsøkt å få dem til å sette ord på det de føler. Under disse samtalene har det kommet frem at William er bekymret når jeg drar til sykehuset for å måle blodprøver eller få «KjemoKasper». Martin uttrykker ikke like mye angående meg og sykdom, men han sier at han synes det er kjedelig at jeg må få «KjemoKasper» så lenge. Begge uttrykker av og til at de savner da jeg hadde hår.
Man kan trygt si at alt dette innimellom treffer meg som en stein i magen. Spesielt William sine spørsmål gjør at jeg fylles av en rekke ulike følelser. Jeg blir rørt over hans kjærlighet til meg. Samtidig som jeg blir fullstendig knust. Hjertet brister og sorgen, panikken og desperasjonen over å kanskje ikke kunne oppfylle dissene ønskene, tar tak i meg som en klo.
Med det samme de ordene forlater leppene hans, og jeg svarer at jeg aldri skal slutte å gi ham masse kos og susser frivillig, dukker det opp tanker om hva som skjer dersom døden skulle bli en realitet.
Jeg tror jo på at sjelen lever videre når kroppen dør og at sjeler er forbundet sammen på et vis. Jeg lever i den tro om at kroppen kun er et fysisk redskap som sjelen låner mens den lever og lærer av livet på jorden. Og siden jeg tror på dette, tenker jeg at sjelen kan avlegge besøk til dem som er etterlatte.
Men så lister det seg av og til tvilende tanker innpå meg!
Hjelp, tenk om det ikke er slik jeg tror? Og alt bare er slutt når man dør? Svart! Får jeg da aldri se dem igjen!!!😭💔
Og hva med dem? Tenk om de ikke tror på sånt når de vokser opp. Mannen min eier ikke en spirituell celle i kroppen og tror ikke på noen ting i kategorien «overnaturlig». Tenk om min tro viser seg å være rett (for den må jo være det, vel?) og sjelen min oppsøker familien, og ingen av dem merker min «tilstedeværelse»? Eller at de avviser den, fordi de ikke tror på ting de ikke kan se?
Men tenk over det! Tenk på alt vi ikke kan se, men som er der. Det er energier. Alt er energi, og i aller høyeste grad vi mennesker. Her er et favoritt-uttrykk, på en av mine favorittkopper, fått i gave av en herlig kollega og venninne.
Dette innlegget ble mer dystert enn jeg hadde tenkt! Men i skrivende stund har jeg vært uten mat i 53 timer. Det er ikke så rart at mørke tanker og følelser sniker seg innpå en da. Jeg har ikke så mye å gå på nå. Men jeg og alle «KjemoKasperne» har en del kreftceller å ta oss av nå, så da prioriteres fasting.
Dessuten er det nok bare fornuftig å kjenne litt på de kjipe følelsene når de dukker opp. Det er heldigvis ikke veldig ofte at de opptar meg, og jeg vet jo av erfaring at de forsvinner igjen. Så jeg kjenner etter en kort stund og lar tårene få strømme fritt, for å deretter la de vonde tankene vandre videre. Man skal ikke «dulle og dalle» for mye med de mørke, unyttige tankene, som godeste Dr. Ingvard Wilhelmsen ville sagt.
Det var to rolige og greie gutter vi hadde med oss til kreftavdelingen i dag. De frydet seg over at det var leker der fortsatt. Selv om det er snart ett år siden de var med på sykehuset sist, så husker de godt at det var et LEKEROM der🤩Men de gøyeste «lekene» var å få prøve ekte sykehusutstyr, som sprøyter, hansker og munnbind 😷👨🏼⚕️👨🏻⚕️
Det var også gøy og rart å se mamma ha på «trylle-plaster» (Emla, lokalbedøvende plaster) på veneporten og bli stukket med en «stor» nål uten å kjenne det👌🏻
Barnas julekalender i dag
De synes det var morsomt at mamma hadde fått rød nese i løpet av natten. Rampenissen fikk såklart skylden😉
I dag er det Giving Tuesday! I motsetning til Black Friday, som er den store handledagen, handler denne dagen om å gi ❤️Tanken var derfor at guttene skulle få beskjed av Rampenissen om at julen ikke bare dreier seg om å få gaver, men om å vise omsorg for og glede andre. Planen var en gjennomgang leker og klær, for å finne ting å gi til noen som trenger det. Men etter 2 døgn uten mat, og cellegift innabords, finnes det ikke energi til annet enn å ligge i et stille rom. Jeg kjenner til og med at denne skriving er svært krevende akkurat i dag. Men jeg har strukket strikken maks, fordi det var viktig for meg å få dette ned «på papiret». Mannen er jo også sliten. Så vi tar giverglede-oppgaven en annen dag.
Rampenissen pakket like godt tannbørster og tannkrem inn i aluminiumfolie. Enkel moro igjen. Ungene synes det er kjempegøy. Selv om undertegnede ble litt betenkt over å se den innpakkede tannkremen så ut som noe helt annet😅🙈
Rampenissen hadde også lagt igjen en lapp utenfor døren sin, om at barna skulle få pannekaker til middag, fordi de var så flink til å legge seg i går og var så greie på sykehuset i dag. Selv har jeg ligget på soverommet i annen etasje i dag, men den stormende jubelen og de trippende små føttene, i ren glede over pannekaker, runget hele veien opp hit. Herlig!
Dagens film
Jeg deler mine tips om filmer jeg får julestemning av. Det er ikke slik at jeg får tid til å se alle disse filmene hver jul😅 Kanskje knapt en eller to i år. Men jeg deler dem her, fordi de er så koselige. Og jeg har en liten bit i hjertet mitt hvor de har fast plass. En del av de eldre filmene er det, fra min side, knyttet en del nostalgi til. For mange er jo julestemning knyttet til det som gav julestemning i barndommen. Hvis du aldri før har sett de filmene jeg nevner er det jo ikke sikkert at de gir den samme stemningen for deg. Men gi dem et forsøk da vel😍
I dag vil jeg nevne «Mens du sov». Du vet, den hvor Sandra Bullock er billettselger til t-banen i Chicago og redder mannen hun er avstandsforelsket i, da han blir dyttet ned på t-banesporet. På sykehuset skjer det en misforståelse som fører til at hans familie tror at de er forlovet, mens han ligger i koma. Flere forviklinger og forelskelser følger. Logiske brister og usannsynlige hendelser ja, men hva gjør vel det? Alt er lov på film 🤷🏻♀️Denne er bare så skjønn😍 Sandra Bullock er bare så skjønn😍 Hun har vært en av mine favorittskuespillere helt siden 90-tallet. Og viktigst: Julestemning 🌟
Dagens julesang
When you wish upon a star✨
Fordi den min er om min barndomsjul, med Disneyfilmer kl 14.
Og fordi jeg ønsker meg å bli frisk, og få ønsket mitt oppfylt. «Anything your heart desires, will come to you», synges det. Det høres bra ut! Jeg holder fast på det jeg👌🏻 Dette er jo «Law of attraction! Jeg henter tilbake litt av den barnslige magiske tankegangen de fleste av oss sikkert hadde som barn. Det er faktisk lettere når man har fått egne barn og får oppleve verden og magien litt på nytt, gjennom deres øyne.
Dagens takknemlighet
I dag kjenner jeg på ekstra takknemlighet for å ha en mor som hjelper oss med barna ukentlig og er en sånn dedikert mormor. Akkurat nå er hun på Gran Canaria med sin kjære og jeg vet at hun ikke liker å være borte når jeg får kur. Men jeg betrygger henne med at det går veldig bra. Og så håper jeg at det er lov å skryte og si at vi setter stor pris på all hjelp vi får, uten at det fører til negative følelser for å ikke være her akkurat nå. Vær så snill! Lov meg at dere nyter det! Ferie, sol og litt varme er så helsebringende. Jeg er glad for at dere er der og booster kroppene deres med sydenlivets helse-eliksir ❤️Vi klarer oss godt her.
For min min flinke, flotte mann, som er den neste takknemligheten jeg kjenner godt på i dag. Marcus står støtt og fikser og ordner uten å beklage seg. Hans væremåte bidrar i stor grad til å redusere min dårlige samvittighet for å ikke bidra selv. For det er så lett at dårlig samvittighet melder seg inn når man melder seg ut av fellesskapet, slik som jeg gjør når jeg har fått kur. Og jeg må faktisk melde meg litt ut. Hodet tåler ikke støy særlig godt. Eller 1000-spørsmål-leken, som jeg tror de fleste med 4-åringer kjenner til. Å ha tvillinggutter på 4,5 år er svært krevende til tider. Ikke fordi våre barn er spesielle eller mer krevende enn alle andre. De er nok helt normale. Men det er innimellom helt vanvittig krevende å være foreldre. Punktum. Og det er lett å kjenne på dårlig samvittighet når den andre forelderen må ta eneansvar.
Takk, Marcus, for at du er du! Du er en stjerne⭐️
Jeg kjenner også på takknemlighet for at jeg ikke blir uutholdelig sulten når jeg faster så lenge. Det jeg kjenner er at det er helt tomt for energi. Men jeg vet at det vil ta seg opp igjen. Det lengste jeg har fastet tidligere er vel rundt 52 timer, tror jeg. Jeg lurer på om jeg holder til i morgen ettermiddag, altså 72 timer. Shit! Måtte dette beskytte friske celler og ta knekken på alle farlige celler i hele kroppen min 🙏🏼
Helt til sist vil jeg uttrykke min takknemlighet for en overraskelse som kom på døren vår i dag! Avsenderen sendte ved en veldig koselig hilsen, men holder seg anonym. Skulle gjerne takket personlig, men jeg greier ikke å skjønne hvem avsender er. Så jeg håper du som har sendt dette leser dette innlegget. Tusen tusen takk! Gjett om jeg gleder meg til å fråtse i dette i morgen🤩Og jeg kjenner flere som vil fråtse i Nugattien😋
I dag blir det bare en kort oppdatering. Jeg har hatt det for travelt i dag og jeg må straks i seng da jeg har vanvittig underskudd på søvn.
I dag har jeg tatt blodprøver på sykehuset. For i morgen er det tid for cellegift igjen. Min tredje dose Epirubicin. Barna skal få være med i morgen. Det blir første gang på veldig lenge. Og for første gang på snart ett år, har jeg igjen tenkt å faste. Det vil si, jeg har ikke bare tenkt det, jeg er godt i gang. I skrivende stund er det snart 30 timer siden jeg spiste sist.
Å faste ifm cellegift er ikke standard. Eller noe de konvensjonelle kreftlegene anbefaler. Men man kan finne mye info om det hvis man leter. Jeg fastet før alle cellegiftkurene i 2016 og jeg fastet hele høsten i fjor. Dette fordi jeg hadde fått informasjon om at det kunne beskytte de friske cellene mot cellegiften, slik at bivirkningene og senskadene ble mindre.
Jeg sluttet å faste i januar i år, fordi jeg var gått mye ned i vekt. Men også fordi jeg ønsket å ha mer livskvalitet. Det er ikke bare bare å faste i 2 døgn annenhver uke. Ja, for jeg fikk den gang cellegift hver 14. dag. Og hver 14. dag hadde jeg helt nedbrutt immunforsvar og måtte holde meg hjemme eller var innlagt. Så det var ikke mye tid til å leve livet akkurat. Det har heldigvis endret seg etterhvert.
Men vekten har fortsatt å minke. Jeg veier nå 47 kg. Det er overhodet ikke bra eller ønskelig fra min side. Alle klærne mine er for store. Vekten går ned delvis pga det sunne kostholdet mitt, og delvis fordi at kreften bryter ned muskelmasse for å få ta i det eneste den bruker som energi; glukose. Men jeg har likevel bestemt meg for å faste nå. Dette fordi jeg har lest at fasting i ett døgn før cellegift og 2 døgn etter, visstnok skal gjøre kreftcellene svakere og mer mottagelig for cellegiften.
Jeg er ikke spesielt sulten, men energinivået er naturligvis labert. Jeg kommer ikke til å faste i 2 døgn etter cellegiften. Jeg håper å holde meg til onsdag ettermiddag. Satser på at det vil gå bra.
Vi prøver å holde aktivitene på et minimum akkurat disse dagene. Her gjelder det å spare på energien.
Rampenissen hadde tegnet et reinsdyr på toalettpapiret i dag, og han hadde hengt opp en nisselue på adventsstjernen. Enkel moro😆 Han hadde også lagt igjen en lapp om at Julenissen ville ha ønskeliste fra dem.
Så i dag har vi fylt ut ønskeliste. Beskjeden de fikk i brevet fra Julenissen i helgen, om at ikke alle ønsker kan innfris, valgte spesielt Martin å glatt overse. Et av ønskene hans var ekte snø inne i huset og et annet var kirkeklokketårn hvor det kommer ut ekte fyrverkeri fra. Lykke til med det da, mamma og pappa😅
I dag kjente jeg på takknemlighet for at jeg endelig har egne kontaktsykepleiere, etter over ett år som uhelbredelig syk. Og hver tredje uke, når jeg henter ut medisiner som jeg må ha rundt hver kur, kjenner jeg på takknemlighet for at jeg ikke må betale for dem av egen lomme. Frikortet, som jeg forøvrig fikk allerede i begynnelsen av februar (🙈), dekker disse medisiner. Akkurat som de dekker kostnader med cellegiften. Den immunstimulerende sprøyten som jeg må ta etter cellegiften koster rundt 9000 kr per sprøyte. Shit! Kreftbehandling koster flesk.
