Jo, jeg skulle gjerne roet litt ned nå, kjent på julekosen og latt julefreden senke seg. Men den siste tiden har vært alt annet en avslappende. I dag har jeg hatt en sånn dag som kreftpasienter absolutt ikke bør ha; overdose stress. Dere kjenner alle til det, for mye å gjøre på altfor kort tid😅 Ja, jeg er godt sliten nå, men jeg må faktisk ta mye av skylden for det selv. Jeg kunne jo blåst i en del av oppgavene. Jeg er ikke lenger perfeksjonist, men det er jo så godt med alt som er gjort. Jeg vil liksom gjøre mesteparten nå, slik at de siste dager før jul og selve julen kan nytes i ro og fred. Og så tror jeg ikke at jeg alene om å være den part i et parforhold som fikser mesteparten av juleforberedelsene. Det handler mest om innkjøp, kalendergreier, organisering og pakking. For altså, hjemme hos oss er det ikke gjort noen form for julerengjøring, huset ser ut som en slagmark. Vi måtte faktisk avlyse vaskedamen i mangel på tid. Vi rakk ikke å ryddd huset før vi dro. Huff, det føles ikke godt. Men slik er det. Andre ting har blitt prioritert. Og alt handler jo om prioritering. Selv om jeg er sliten, ønsker jeg likevel å prioritere å skrive dette innlegget. Det skrives i bilen på vei til Flesland flyplass og på flyturen, haha! Akkompagnert av 4-åringenes 1000-spørsmål-lek. En god juleoppskrift på å lokke frem fatigue-hjernen dette her med andre ord😅🙈

 

Denne uken har vært mye preget av svingene følelser og sorg over Chris, min kreftvenninne som døde forrige helg. Det er tøft nok når unge mennesker dør. Chris ble bare 32 år. Det er ekstra tungt å miste noen til samme kreftsykdom (trippel negativ brystkreft) som også prøver å ta livet av meg.

Chris og jeg delte mye felles og hun var den personen i lik situasjon som meg selv som stod meg nærest. Nå er hun borte. Det er helt uvirkelig. Og døden blir straks mer realistisk. Denne hendelsen gjør meg ikke bare til sørgende over tapet av Chris. Det ryster faktisk alle innvollene mine, ja faktisk hver eneste celle. Når døden kunne ta Chris, så kan den ta meg også. Skrekk og gru!

 

Men det har jo også skjedd andre ting denne uken. Mandag ettermiddag hadde vi juletrefest med venner og venners barn, som er fadderbarna våre/og faddere til Martin og William. Stor stas der de fikk gi hverandre gaver (og åpne dem) og gå rundt juletreet. Vi fikk også tid til å prøve et av spillene som var julegave. Om å gjøre å ikke tråkke i hundebæsjer, med bind for øynene! Gjett om det slo an hos bæsje-humor-gjengen på 4 og 5 år!

 

 

 

Vi har sannsynligvis hatt et tilfelle av omgangsyke i hus i første del av uken, hvilket betydde 2 døgn karantenetid, med ett barn hjemme fra barnehagen. Takk og lov for de eteriske oljene. Etter flittig smøring var alle spor av sykdom/symptomer borte i løpet av 15-20 min. Ungen gikk fra å se blek og slapp ut og vri seg på gulvet av magesmerter, til å se piggere ut, ville bygge lego og til og med drikke og spise godt, uten mer magesmerter eller oppkast! Hurra!

 

Men en naturlig konsekvens av å ha barn hjemme fra barnehagen var at jeg havnet skikkelig bakpå med forberedelsene før cellegift og utreise i dag. Vi reiste nemlig til Sverige i dag, via flygning til København. Her skal vi feire jul med Marcus sin familie, samt at mamma og Rune kommer nedover også. Det er nå 5 år siden vi sist feiret jul i Sverige, så vi gleder oss veldig. Den gang var jeg jo faktisk gravid med Martin og William, så dette blir deres første jul hjemme hos farmor og farfar og sammen med tante, onkel, kusine og fettere. Deres aller første julefeiring sammen med andre barn. Vi håper og tror at det blir magisk for både store og små⭐️🥰

 

Rampenissen

 

Grunnet alle omstendigheter den siste uken, hadde jeg hverken anledning, tid eller overskudd til å gjennomføre rampenisse-påfunn. Barna etterlyste det daglig. I forgårs hadde han stilt opp en rekke med sko – et skotog- og lagt igjen en lapp.

 

 

 

I går etter barnehagen, hang det en lapp fra Rampenissen på ytterdøren vår. Jammen hadde ikke Rampenissen laget til en skikkelig kosekrok i loftstuen, med julefilm (Arthurs julegaverace), popcorn, saltstenger og kakemenn. Enda det ikke var lørdag en gang! Dette var stor suksess!

 

Her er reaksjonen til barna! Haha, jeg blir varm i hjertet!

 

 

Denne aktiviteten passet jo perfekt siden mamsen trengte stuen fri for barn til å organisere og pakke inn julegavene. Dette tok faktisk resten av kvelden, så selve pakkingen kom jeg ikke i mål med i går. 

Det er her det kommer inn at dagen i dag har vært en slik stressende dag som kreftpasienter sikkert ikke bør ha😅

 

Dagen i dag – julestresset nådde nye høyder

 

Klokken 09 i dag startet jeg min 4. kur Epirubisin – The Red Devil, som den ofte kalles. I dag hadde jeg pyntet meg, jeg måtte jo feire at det er siste cellegiftkur i 2019🎉 Min venninne, Silje, kom en tur innom for en liten julehilsen og en -klem. Og vår lille fotoshoot har jeg døpt «Julekuren»:

 

Etter kuren måtte jeg innom apoteket for å hente de siste medisiner som legen ikke hadde rukket å skrive resept på i går.

Så bar det innom et kjøpesenter for å sikre en siste julegave før jeg dro hjem for å pakke. Julepakkene hadde vi allerede fylt opp to kofferter med i går. Jeg vurderte det som tryggest at barnas gaver var innpakket, så ingenting ble avslørt i dag eller de neste dager. Nå gjenstod det å få pakket alt av klær og toalettsaker til guttene og meg selv. I tillegg til det som er det aller vanskeligste å pakke da; mini-smoothie-blender, frø, kjerner, tørkede bær, medisiner, kosttilskudd, ulike te-sorter, urter og eteriske oljer. Puh, løpepakking kaller jeg dette😅 Dagens trim! Heldigvis hadde jeg laget til en stappfull dosett og boks med medisiner, urter og kosttilskudd tidligere denne uken. Nå skal «gamla» på tur liksom 👵🏻😆

 

Utrolig nok ble vi ferdige i tide, selv etter cellegiftkur. Og jeg er FASTENDE! Jeg opplevde en (subjektiv) større effekt av cellegiften sist, da jeg fastet, så jeg forsøker igjen. Nå har jeg fastet siden frokost kl 09 i går. Jeg går jo litt ytterlige ned i vekt av å faste, men siden jeg opplever mildere bivirkninger av cellegiften og lite påvirkning av appetitt, har det ikke vært et problem å komme tilbake i vekten før fasting startet. Etter i morgen har jeg nesten 3 uker på meg til å spise meg opp igjen.

 

Da barn, voksne og all bagasje var stappet inn i den overfylte bilen, kunne vi sette kurs mot flyplassen. Men vi måtte avlegge et lite stopp på DHL-terminalen for avhenting av en veldig viktig pakke. Jeg hadde nemlig fått tilsendt urter (Tradisjonell Kinesisk Medisin) via expresspost fra en lege et annet sted i landet. Jeg var spent på om den rakk frem i tide. Ja, heldigvis!

 

Jeg hadde min 2. konsultasjon med denne legen på lørdag som var. Første konsultasjon var i Oktober. Og han har flere pasienter i Bergen, så han tar jevnlige turer hit. Begge ganger fikk jeg blant annet akupunktur, som jeg har veldig god erfaring med fra tidligere. Akupunkturen settes spesielt for å balansere energien i kroppen og for å styrke immunresponsen, slik at kroppen kan bli bedre rustet til å finne og reparere/destruere kreftceller.

Og i dag oppdaget jeg noe fascinerende. Da jeg var på kreftavdelingen ba jeg om utskrift av blodprøver og fikk skrevet ut resultater for denne uken og tilbake til oktober. Der la jeg merke til noe spennende. Lymfocyttene mine, det vil si den type hvite blodceller som er i lymfesystemet vårt, hvis oppgaver er å ta knekken på bl.a. kreftceller, har jo i hele år stort sett ligget veldig lavt, fra 0,2 til 0,8. Normalområdet varierer litt fra sykehus til sykehus, alt fra 0,8-1,1 som nedre grense og 3,3-5,0 som øvre grense. Mine lave verdier har uroet meg litt av og til. Har man kreft i lymesystemet, ønsker man jo å ha lymfocytter som kan ta kreftcellene.

 

2 ganger har lymfocytt-tallet mitt vært normalt. En gang i oktober (1,0), da hadde jeg vært hos den private legen. Og mandag denne uken, 2 dager etter å ha vært hos ham (1,3!). 1,3 er den høyeste målingen jeg kan huske på evigheter. I går hadde de falt til 0,6 igjen. Jeg har stresset en del etter mandag. Spesielt fordi jeg har hatt økende smerter og har fryktet at omgangsyke skulle sette cellegift og reise på spill. Kan nedgangen i smerte skyldes stresset, mon tro? Strekk påvirker jo energien i kroppen og alle cellene våre. 

 

En annen fascinerende sak er disse smertene mine og hvordan de svinger. Jeg har observert dette «fenomenet» over lang tid nå, helt tilbake til april.

For det er noen ting som trigger smertene:

• inntak av mat (verst og raskest respons og noe annerledes smerte etter inntak av sukkerholdig mat eller raske karbohydrater)

• stress, spesielt tidspress. Og bekymring/uro/negative tanker

Disse tingene har ført til at jeg noen ganger kommer i en negativ spiral når det kommer til å bekymre meg for kreften.

Men så er det andre ting som trigger smerter, som nesten gir meg motsatt følelse. En følelse av håp:

• kosttilskudd/urter/preparater som skal hjelpe kroppen å styrke seg og bekjempe kreft.

• alternativ behandling som healing, kinesiologi, akupunktur etc. Dette uten av kreftområdene har blitt berørt. Behandlingen skal styrke proppens prosesser og vekke immunforsvaret.

• en del dager etter cellegift blir smertene betydelig redusert. Tidligere tolket jeg det som et signal på at behandlingen hadde effekt. Følgelig har jeg blitt urolig når smertene har tiltatt og eskalert ca 1,5 uke etter kur.

I det siste har tankene vekslet mellom å tolke smertene positivt og negativt. Men jeg snur mer og mer mot å tolke disse smertene positiv og forsøker å holde godt fast ved det. Positive tanker er f.eks. at smertene kan skyldes mitt immunforsvar som jobber mot kreften. For perioden etter cellegift, når smertene avtar, sammenfaller med når lymfocytt-tallet mitt blir ganske så lavt. Og den teorien kan jo passe med at smertene øker ved alternativ behandling, som har til hensikt å styrke disse cellene. Dette skjedde også litt etter litt etter akupunkturen på lørdag. Smertene tiltok og etter mandag var de så kraftige at jeg måtte ta sterkere smertestillende enn paracet. Det var jo irriterende at smertene økte, rett etter å ha fått gode nyheter om CT. Eskalerte kreften igjen nå da? Men jeg tror kanskje at det kan være omvendt. Økt immunforsvar og bedre energiflyt = mer smerter (og motsatt)?

Jeg har smerter mange flere steder enn der kreften er. Den private legen fant dette ut uten at jeg fortalte ham det, bare ved å se på tungen min, både overside og underside. Dette er en del av Ayurvedisk diagnostikk, som benyttes i flere land i Asia. Legen forklarte at disse smertene kan komme av stagnasjon i lymfesystemet. Lymfesystemet jobber hardt og det blir visst mye avfallstoffer som ikke kommer seg ut av kroppen og dermed blir liggende å forgifte kroppen. Så kroppen behøver litt støtte til denne jobben. I tillegg må jeg bli mye flinkere på å få i meg nok væske.

Dette med smertene ift lymfocytt-tall er ganske interessant. Smertene har nå avtatt siden mandag. Og blodprøven i går viste jo at lymfocyttene har sunket til 0,6. Dette fikk jeg rede på i dag.

 

Det er ikke sikkert denne teorien min er sann. Det er av og til noen spriker, at ikke alt er helt forståelig. Det er derfor uroen kommer innimellom. Hva er rett? Det er egentlig ikke særlig viktig om min teori er sann, så lenge denne type positive tanker gjør at jeg har det bedre. Det som er skummelt er hvis jeg overbeviser kroppen og hodet mitt om de positive tankene, og eventuelt går glipp av faresignal jeg bør reagere på, slik at kreften kan utvikle seg. Huff, det er ikke lett dette her. Og jeg blir sjelden helt klok på den der magefølelsen!

Men jeg gjør virkelig så godt jeg kan.

 

Å reise har gått over all forventning i dag. Til tross for cellegift, fasting og nesten 4 timers kontinuerlig bruk av munnbind! Imponert over familien Island, om jeg så må si det selv!

 

 

Dagens filmanbefaling

 

Jeg har ikke selv fått sett Arthurs julegaverace. Men guttene likte den godt. Takk til deg som tipset meg! Faktisk har jeg ikke fått sett særlig mange julefilmer denne julen. Det synes jeg er litt dumt. Men sånn har det bare blitt. Slik opplever jeg ofte at voksenlivet er. I julen stresser de voksne, mens barna nyter. Sånn har det nok alltid vært. Hvem lengter ikke av og til litt tilbake til barndommens bekymringsfrie julemagi? Men det er mye julemagi å oppleve julen gjennom småbarns øyne. Og det å bidra til at de får det kjekt! ELSK!

 

Jeg deler likevel mine favoritterfilmer å se i førjulstiden. Jeg skulle jo tipse om én film i nesten hvert blogginnlegg. Men siden jeg ikke får oppdatert blogg daglig, slik som opprinnelig plan, tar jeg med flere enn én film i dag. Jeg vet jo ikke når jeg får anledning å blogge igjen, hehe.

 

1. Little women. Denne opprinnelige romanen fra 1868/69 er filmatisert flere ganger, men den jeg har sett (mange ganger) er fra 1994. Handlingen foregår under den amerikanske borgerkrigen i første halvdel av 1860-årene. Filmen er veldig fin og får en i litt nostalgisk julestemning. Gjett om jeg skal se nyinnspillingen av denne, som kommer på kino på nyåret da?

 

2. Såklart Love Actually. Ååå😍, sier jeg bare.

 

3. Ps. I love you❤️Jeg husker da jeg leste denne som bok. Den var nydelig og tåredryppende og jeg håpet sånn at den skulle bli filmatisert. Det gjorde den og Marcus overrasket meg med kinobilletter til den på Valentinsdagen i 2008. Jeg husker året godt, fordi vi på den tiden bodde et halvt år i Gøteborg. Boken er enda bedre enn filmen, slik det ofte er. Men filmen er uansett vel verdt å se. (Obs dersom du har kreft og er ekstra sårbar rundt det, da kreft er et vesentlig tema i denne)

 

Julesang

 

Jeg må ha med et par julelåter også.

1. Himmel på jord. For en nydelig sang! Og teksten på det ene verset gir mye «gjenklang» hos meg:

 

«Eg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne

Da hørte eg englene synge om fred.

Legg våpnene ned, det er jul du må finne

En fred inni hjertet et sted.»

 

Wow, det er akkurat det jeg må. Healing kan skje om jeg finner roen og freden inni meg og slutter å kjempe så hardt. Det tror jeg på. Samtidig er det så vanskelig å gjennomføre i praksis!

Jeg har hørt mye på denne sangen. Og tror du ikke at min venninne kom med en nydelig gjennomsiktig julekule med litt av denne sangteksten på (blant annet dette verset), samt masse hvite fjær inni kulen. Griiiiin😭😍 Nydelig gave! Tusen takk, Marthe ❤️ Jeg glemte visst å ta bilde, men jeg fant et på nettsiden magnor. no

 

 

2. Stjernesludd – nok en nydelig låt. Denne forelsket jeg meg også i på en av de første julekonsertene jeg var på med Korall. Den er flott i artist-versjonene. Men den er aller nydeligst slik Korall fremfører den som kor.

 

Takknemlighet

 

I dag er jeg spesielt takknemlig for flere ting:

 

– At omgangsyken ikke gikk på omgang hos oss, til tross for at det går på omgang i barnas barnehage og at en at gutta fikk det *bank i bordet* !

 

– At sykehusfeilen jeg oppdaget sent i går kveld, om at jeg var satt opp på cellegift kl 13 i dag, selv om vi mandag avtalte kl 09, kunne rettes opp i. Jeg hadde en halvtimes tid i morges der jeg ventet på å få kontakt med poliklinikken og fryktet at kuren skulle ryke. Men det gikk bra, takk og pris🙏🏼 Flaks at jeg sjekket journalen min på nett i går kveld!

 

– At fastingen går ganske så ok. Jeg er svært trøtt da, sikkert både av fasting, cellegift, smertestillende og kvalmestillende medisiner jeg må ta før kur. Men ellers går det tålelig greit.

 

– At vi ble ferdige i tide i dag

 

– At de kinesiske urtene rakk frem i tide

 

– At et par julegaver jeg bestilte fra en nettbutikk likevel kan komme frem til jul. Jeg fikk sms i går om at pakken var forventet levert hjemme på Askøy 27/12. Men akkurat i det vi ankom flyplassen i dag, tikket det inn sms fra posten om at pakken var ankommet postkontoret allerede i dag. Min mor skal hente den og ta den med når de flyr nedover i helgen. Hurra👏🏻

 

– At flyplasstid og flygning har gått over all forventning. Ingen forsinkelser! Ingen problemer (utover at frøken «chemobrain» glemte sitt boardingkort i sikkerhetskontrollen, men fant det heldigvis igjen). Ungene har vært i godt humør og har vært lette å ha med på tur. Takk og lov.

 

Nå er vi vel fremme i vårt andre hjem, Skanör i Syd-Sverige. Nå kan julen bare komme⭐️🎄🎅🏻 Men først MÅ jeg få meg litt søvn!

 

Natta fra meg🌙