Operasjonen

I dag, 30. Juni, er det ett år siden jeg ble lagt under kniven. Disse to arrene og 5 sorte “tatoveringsprikker” på overkroppen, er det jeg vil bære med meg resten av livet, som synlige påminnelser om den tøffeste tiden jeg noen gang har opplevd.

Den nye sveisen og de 9 overflødige kiloene, ser jeg på som mer midlertidige følges”venner”. Noen følger, fysiske såvel som psykiske, er ikke så lett for utenforstående å se, og vil ikke bli omtalt i dette innlegget.

Dagen før operasjonen møtte jeg opp på Haukeland sykehus for å ta blodprøver og prate med kirurg og anestesilege. Dette er standard før man skal opereres. 

Jeg traff en veldig flott anestesilege. Jeg hadde ikke hatt gleden av å jobbe med henne, men jeg husket henne godt fra min videreutdanning i anestesisykepleie, der hun foreleste. For en kunnskapsrik dame! Hun satte spor. Nå som jeg plutselig var pasienten hennes opplevde jeg også at hun hadde stor evne til å vise omsorg og gi trygghet. Jeg husker jeg tenkte at jeg egentlig ville bli med henne hjem, slik at hun kunne passe på meg til “alt” var over. Haha! Før jeg gikk gav hun meg også beroligende medisin, til å ta dagen etter, før operasjonen. Tusen takk! Det trengte jeg!

Kirurgen var den samme ordknappe (les: ikke fullt så omsorgsfull) mannen som hadde overbragt meg diagnosen. I vårt første møte, 1 uke tidligere, hadde han og sykepleieren fortalt at brystkreftcellene fra kulen skulle gjennomgå flere tester. Det finnes nemlig ulike typer av brystkreft. Jeg hadde ikke helt oversikt, men litt hadde jeg jo fått med meg i løpet av min tid tilbragt i google-jungelen. Faktisk så klarer jeg ikke nå å huske hvor mye, eller kanskje aller helst lite, kunnskap jeg hadde om brystkreft fra min utdanning og mitt yrke som sykepleier.

Brystkreft finnes altså i ulike varianter som har ulik prognose og krever ulik behandling. Noen tumorer er sensitive for hormoner (østrogen og progesteron) og trenger disse hormonene for å vokse. Andre har resptorer for et protein som kalles HER2. Andre igjen, er ikke sensitiv for noen av disse stoffene. I tillegg til dette vil behandling og prognose avhenge av svulstens størrelse og posisjon, hvilke egenskaper kreftcellene har og om kreftcellene har spredt seg til lymfeknuter i armhule eller andre steder i kroppen.

På diagnosetidspunktet følte meg ganske sikker på at jeg måtte ha en hormonsensitiv brystkreft. Jeg hadde jo nylig gjennomgått tvillingsvangerskap og ammet to barn i 13 måneder. I løpet av de nesten 2 årene siden jeg ble gravid hadde jeg følt på hormonrushet i kroppen mange ganger. Dessuten hadde jeg jo brukt hormonprevensjon i årevis. Jeg husker at sykepleieren beroliget meg med at det var positivt dersom kreften var hormonsensitiv. For da fantes det nemlig tilleggsbehandling for å hindre tilbakefall av kreften etter cellegift og stråling.

Nå var altså jeg og mannen min tilbake på samtalerommet med kirurgen og sykepleieren. Og prøvesvarene var klare. Kreftcellene i kulen var ikke sensitiv for noen av hormonene og hadde ingen reseptorer for HER2. Det viste seg altså at jeg hadde fått en mindre vanlig type brystkreft som kalles trippel negativ. Ca 10-15 % av brystkrefttilfellene er av denne typen. 

I videre undersøkelser av brystkreften sjekkes det også hvor mange av cellene som er i en rask delingsprosess. Dette indikerer hvor raskt kreften vokser, altså hvor aggressiv den er, og betegnes som Ki67 med en angitt prosent bak. Min Ki67 var på 78 %, altså en ganske aggressiv type. Det kunne jeg tenkt meg, for den kulen dukket opp som fra intet. Det føltes som den kom over natten, selv om den sikkert ikke gjorde det. Jeg var glad for at kulen hadde vokst frem såpass langt opp på brystet og ikke lå og gjemte seg midt inni. Da ville det ha vært vanskeligere å oppdage den.

Den ordknappe kirurgen gav oss ikke så veldig mye informasjon utover “trippel negativ”,  “Ki67” og at jeg skulle ha brystbevarende operasjon.

På dette tidspunktet følte jeg meg svært heldig. Jeg skulle få beholde brystet. I hverfall enn så lenge, dersom operasjonen var vellykket og kirurgen fikk fjernet alt vev med kreftceller i. Og jeg kjente på en stor lettelse over å slippe å måtte ta antihormoner de neste 5-10 årene. Det er ikke akkurat rasende festlig med overgangsalder når du er 33 år. Lykken over dette ble kortvarig. Om kvelden gikk jeg nok en gang i internett-fellen, da jeg googlet trippel negativ brystkreft. Jeg var ikke snill med meg selv. Det var som om jeg fikk et skikkelig slag i magen. Klumpen der ville forsikre meg om at den stadig var tilstede. 

Googlesøket viste meg setning på setning som:

“hormonblokkerende behandling er uten effekt”

“målrettet behandling mot HER2 er uvirksom”

“ansett som den mest aggressive undergruppen av brystkreft”

“Det forskes mye på trippel negativ brystkreft i håp om å også kunne tilby denne pasientgruppen målrettet behandling og dermed bedre prognose.”

Det var mest fristende å sluke den beroligende medisinen jeg hadde fått til operasjonsdagen. Det ble vanskelig å finne søvnen den natten. Enda godt jeg skulle få narkose og sove dypt under operasjonen. Bare ta dere gooood tid, folkens! Haha!

Selv med Sobril (beroligende) innabords så skal jeg ikke skryte på meg å være fullt så lattermild på operasjonsdagen altså. Slik så jeg ut. Skjelven og veldig uvel.

 

 

Jeg har i tidligere innlegg skrevet at det var merkelig å gå fra sykepleierrollen til pasientrollen. Det ble enda mer merkelig nå som jeg liksom befant meg på hjemmebane. Operasjoner og anestesi (bedøvelse) er jo det jeg jobber med. Her er jeg på min hjemmebane, Sentraloperasjonen , nyutdannet i 2011.

 

Jeg ble operert på dagkirurgisk avdeling, så helt på hjemmebane var jeg jo ikke, selv om jeg hadde jobbet noen ekstravakter der året før. 

Jeg ble tatt hånd om av kjempeflinke og snille mennesker. Anestesisykepleieren som hadde ansvar for meg var en tidligere kollega fra Sentraloperasjonen. Jeg må legge til at jeg faktisk hadde tatt denne saken litt i egne hender. Jeg befant meg nå i en situasjon hvor jeg var frarøvet all egen kontroll. Så da jeg hadde en sjanse til å igjen oppnå et snev av kontroll, så grep jeg den sjansen. Det satt langt inne å tørre det. Men jeg gjorde det. Jeg spurte min tidligere kollega på forhånd, om hun kunne ta vare på meg under operasjonen. Heldigvis sa hun ja. Jeg var så absolutt i gode hender. Takk! Om du leser dette, så vet du jo hvem du er:-)

Under operasjonen ble kulen og endel omkringliggende vev (som også inneholdt forstadier av kreften) fjernet. Jeg hadde blitt informert om at lymfeknuten nærmest brystet , som kalles for postvaktlymfeknuten, skulle fjernes. Dersom det var mistanke om kreftceller i den måtte jeg fjerne flere lymfeknuter. Alt dette skulle undersøkes og gjøres mens jeg lå i narkose. 

“Hvor mange lymfeknuter er tatt?” var det første jeg snøvlet fram da jeg våknet. Det hadde blitt fjernet to. Dette likte jeg ikke. Hvorfor var det fjernet to og ikke bare én? Var det kreft i dem? 

Da kirurgen omsider kom for å prate med meg etter operasjonen, hadde han med to beskjeder som lyste opp dagen min: 

  1. Selv om det ville ta opptil 4 uker å få nøyaktig svar på prøver, så mente han, at han med sitt blotte øye, ikke kunne se noe unormalt med lymfeknutene som var tatt bort. (Jeg har senere lært at det er helt normalt å fjerne 1-3 lymfeknuter når man skal fjerne postvaktlymfeknuten)
  2. Han hadde rekvirert scanning av skjelett og CT thorax/abdomen/bekken (bryst,mage,bekken). Ikke fordi han hadde mistanke om spredning. Men fordi jeg engstet meg sånn for det.

Da jeg fikk diagnosen hadde jeg uttrykt mitt ønske om å få scannet skjellettet og tatt CT-bilde av bryst/mage-regionen. Dette fordi jeg hadde hatt noen plager i rygg/skjellett og mage/bekken og nå var jeg livredd for om dette kunne skyldes at kreften hadde rukket å spre seg. Kirurgen mente at det ikke var nødvendig med slike undersøkelser i første omgang. Jeg følte meg ikke betrygget. Under vårt andre møte ba jeg om disse undersøkelsene igjen. Og på nytt fikk jeg nei til svar.

Da jeg lå på dagkirurgens postoperative avdeling, var jeg glad for at operasjonen var overstått. Samtidig var jeg engstelig. Engstelig for at trippel-negativ-dritten hadde rømt fra brystet og slått røtter andre plasser i kroppen min. Jeg satt i sengen og gråt til sykepleieren som hadde ansvaret for meg. Jeg tipper at han hadde talt min sak overfor kirurgen. For jeg ble endelig hørt! I vårt tredje møte ble jeg endelig hørt, uten at jeg hadde sagt et ord.

Resten av denne dagen sov jeg mye. Jeg var sliten.

Nå måtte vi vente noen lange uker på flere svar… 

 

 

#kreft #mammakrefter #sykmamma #fuckcancer #brystkreft #trippelnegativ #operasjon #brystbevarende

Da diagnosen var et faktum, skjedde det noe merkelig…

På mandagen etter bryllupet i Praha var det fortsatt ikke kommet svar på vevsprøven jeg hadde tatt torsdagen. Det tok jeg som et dårlig tegn. Hadde innholdet i kulen vært noe ufarlig hadde de vel klart å konstatere det i løpet av 3 (2,5) arbeidsdager? Kroppen beveget seg nærmere og nærmere beredskapsmodus, mens hodet forsøkte desperat å betrygge kroppen med mulige årsaker til denne “forsinkelsen”. Klokken 17 samme dag hadde jeg time til MR. Det var rart å komme til MR-laben som pasient. Jeg hadde vært der flere ganger i jobbsammenheng. Røntgenavdelingen og MR-laben ligger vegg i vegg med min egen arbeidsplass.

Da vi satt der og ventet, Marcus og jeg, kom det en annen pasient ut av rommet. En kvinne kledd i sykehusskjorte. Hun hadde ikke hår. En kreftpasient, tenkte jeg. Opplevelsen pirket i klumpen i magen. Jeg fikk en ekkel følelse av at jeg muligens kom til å bli kjent med sykehuset mitt på en helt ny måte. Å ligge inne i MR-trommelen, forsterket følelsen. Jeg lå der på magen, med hørselvern. Det bråker fælt i en MR-maskin. Men lyden var ikke høy nok til å overdøve mine mørke tanker.

Da vi satt i bilen på vei hjem, pekte jeg mot Haraldsplass sykehus, og sa til mannen min: «Jeg er helt sikkert på at dette er dårlig nytt, Marcus. Jeg er så sikker og blir så dårlig av bekymring, at dersom de sier til meg at dette ikke er kreft, så må jeg ta en telefon opp til Hypokonderklinikken til Wilhelmsen der oppe». I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert ikke burde sagt det til ham. Jeg ønsket jo ikke å skape bekymring hos ham. Men jeg holdt ikke ut å ha tankene kun for meg selv. 

Marcus hadde sin egen opplevelse av alt dette. Han var glad for at de undersøkte kulen skikkelig, så kunne vi få dette ut av verden. Han delte ikke mine mørke tanker. Han hadde troen på gode nyheter.

Jeg ville heller ha blitt pasient på Hypokonderklinikken enn i Parkbygget på Haukeland. Men slik gikk det altså ikke.

 

Dagen etter, tirsdag 21. juni, var dagen vi skulle reise på ferie. Vi skulle besøke Marcus sin familie i syd-Sverige og starte ferien med danskebåten. Avreise 13.30. Siste innsjekk med bil 12.30.

Det ble en kaotisk morgen. Pakkingen var ikke ferdig, knapt påbegynt faktisk. Jeg elsker å reise. Men jeg hater å pakke. Spesielt utfordrende er det å pakke for to voksne og to 1-åringer som skal tilbringe 2 uker i samme klima som vårt eget. Med andre ord behov for en del helgarderinger hva angår klær. Og å gjøre dette samtidig som 1-åringene hang rundt beina på oss og jeg stadig sjekket telefonen for å se om sykehuset hadde ringt. Puh, trenger jeg å si mer? 

Til slutt ringte jeg til sykehuset selv. Jeg snakket med flere sykepleiere denne dagen og alle var veldig hyggelige og hjelpsomme. Men de virket litt stresset og de var stadig usikre på om prøvesvaret var klart. Til slutt ringte en av dem opp igjen med denne beskjeden:

 

«Du kan få prøvesvarene i dag. Før du reiser. Men du må komme nå. Og ta med deg mannen din.»

 

Klumpen i magen ble større enn noensinne og kvalmen kom veltende over meg. Varsellampene blinket for fullt. Og nå ringte det i varselklokkene også. Full beredskap! Jeg klarte ikke tenke klart. Hukommelsen min fra dette er ganske vag. Det er nesten som bruddstykker. Som når man ser traileren til en film. Men jeg husker at det var som om noen superkrefter kicket inn. Jeg gråt faktisk ikke. Jeg husker at jeg virret rundt som en hodeløs høne for å bli ferdig med pakkingen. Det ble gjort i rekordfart. Vi fikk ringt til min mor og min venninne, Marthe, som jobber på Barneklinikken, slik at de kunne komme og passe på guttene utenfor sykehuset. 

Her er nok et bilde som viser at man henter styrke fra et ukjent sted når det blir nødvendig. Og at mye kan gjemmes bak et smil. Man tar seg også veldig sammen overfor barna. Dette er min smilende mamma, som passer Martin og William, mens jeg er inne og får tidenes kjipeste beskjed.

Min mor skjønte nok hva som var i ferd med å skje hun også. Men vi håpet jo i det (naive) lengste at det ikke var den beskjeden som kom. Selv om vi visste det.

 

Inne på brystdiagnostisk senter fikk Marcus og jeg prate med en svært ordknapp kirurg og en veldig hyggelig og omsorgsfull sykepleier. Jeg er jo selv sykepleier, og det slo meg at denne sykepleieren måtte ha en vanvittig tøff jobb. Tenk så mange hun er med på å gi dårlig nytt til. Sterkt. Jeg hadde nok aldri orket å ha den jobben. Jeg er glad for at hun orket det. 

Jeg fikk vite at det var funnet kreftceller i kulen. Jeg hadde fått brystkreft. De ville gjøre brystbevarende operasjon og sa at jeg mest sannsynlig skulle ha cellegift og stråling etterpå. Skrekk og gru. Nå kom tårene. Men samtidig skjedde det noe utrolig merkelig. Den forferdelige klumpen jeg hadde hatt i magen i nesten en uke løsnet litt. Det var som om det var lettere for kroppen og hodet å forholde seg til noe konkret, en diagnose, enn til frykten for akkurat den samme diagnosen. Det høres sikkert rart ut for folk som ikke har opplevd det selv. Det er rart for meg også. Jeg kan ikke forklare det. Det bare var sånn. Jeg ble jo så klart ikke lettet av å vite at jeg hadde brystkreft. Men det var som om det var bedre å få vite det, og å få vite hva som ventet meg, enn å gå å surre til sine egne fantasier i mitt eget hode. Klumpen i magen og kvalmen var der fortsatt, men i en mildere og mer håndterbar form.

Jeg fikk operasjonsdato 30. juni. Siden man skal møte opp på sykehuset også dagen før operasjon, måtte vår 2 uker lange ferie kortes ned til 1 uke. Jeg kunne ha fått operasjonsdato senere, men jeg ønsket å få første ledige. Bort med møkkaskapen! 

 

Så bar det av sted på sommerferie. Med en ny bagasje jeg gjerne skulle vært foruten. Så mye rare og ukjente følelser jeg kjente på. Jeg husker at bilen vår stod parkert ved siden av en kollegas bil på kaien, mens vi ventet på å kjøre ombord i Fjordline. Kollegaen gikk utenfor bilen sin og luftet seg. Jeg satt inne i bilen vår og hvisket. Og kommanderte alle dører og vinduer igjen. Det siste jeg ønsket nå var å møte på noen jeg kjente. Skulle jeg da late som ingenting? Skulle jeg fortelle at jeg hadde fått diagnosen brystkreft for en times tid siden? Tenk om jeg ville bryte sammen i gråt hvis noen snakket til meg? Det siste jeg ville var å fortelle noen jeg kjente at jeg hadde fått kreft, samme dag som de skulle reise på ferie. Jeg følte at jeg ikke hadde helt overblikket og kontroll over hverken situasjonen eller meg selv enda. Jeg var inne i en merkelig boble. Så vi holdt oss for det meste på lugaren vår. Heldigvis hadde vi en stor og fin lugar.

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

Men da båten nærmet seg Askøybroen, kommanderte jeg «alle mann på dekk». «Vi har ferie. Og vi skal søren meg ha et familiebilde med «øyen» vår i bakgrunnen!» Haha, her var det bare å stille opp. Jeg er egentlig ganske glad i dette bildet i ettertid. For det viser at vi klarte oss ganske bra til tross for at vi hadde vår kjipeste dag noensinne. Det viser vår vilje til å ikke gi opp. Vår vilje til å ville leve livet. Og at vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. Men det viser også det jeg skrev om i forrige innlegg. Man er sterkere enn man tror når det blir nødvendig. Og man kan ikke se ut ifra et bilde hvordan folk har det. Her er beviset:

SAMSUNG CSC

Hvem skulle tro at herr og fru på dette bildet for kort tid siden satt og gråt på sykehuset?

 

Jeg bestemte meg tidlig for å prøve å håndtere situasjonen på best mulig måte. Det hjelper jo ingenting å legge seg ned å bare gråte eller å gi opp. Ikke misforstå, jeg har grått. Mye. Ofte. Og jeg har følt meg livredd, svak og motløs. Men samtidig ville jeg forsøke å gjøre det beste ut av den nye tilværelsen som vi hadde blitt kastet ut i. Jeg kunne ikke gjøre noe for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft, at jeg skulle opereres og ha behandling. Det var det vi hadde å forholde oss til. Nå måtte vi selv velge hvordan vi håndterte det og hvordan vi ville at ferien vår skulle bli. Legen på sykehuset hadde uttrykt at jeg sannsynligvis hadde oppdaget kulen tidlig og at jeg ved nevnte behandling burde ha god prognose. Men til tross for dette så kjente jeg jo på en frykt for å dø. Tenk om kreften hadde klart å spre seg før jeg oppdaget den? Eller nå, mens jeg ventet på operasjonen? Dette var, og har hele tiden vært, min aller største frykt. Jeg ble derfor ekstra opptatt av å skape gode opplevelser. Frykten tok mest plass om kvelden og før jeg skulle sove. Men på dagtid hadde vi mange fine stunder. Det er absolutt mulig å føle glede til tross for at man befinner seg midt i en krise. Bare se her:

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Vi syklet til stranden på kvelden. Koste oss med øl mens vi tittet på lyn og torden i det fjerne. Jeg er egentlig livredd for lyn og torden. Men det skjedde noe da jeg fikk diagnosen. Plutselig var jeg villig til å ta flere sjanser enn før. Om det var veldig smart, vet jeg ikke. Lyn og torden-været innhentet oss og vi fikk en særdeles våt og adrenalinfylt sykkeltur hjem. Men det gikk jo bra! Gjett om det var skummelt! Det var gøy også! Selv om jeg var redd!

 


Midsommarsafton er en stor og viktig feiring i Sverige.

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Jeg forsøkte å ha litt humor i hverdagen. Å shoppe føltes ganske meningsløst. Jeg orket ikke prøve klær. Men jeg handlet noen skjerf og luer til høsten. 

 

SAMSUNG CSC

Kos for store og små i Liseberg


Vi hadde planlagt en ferie i august også, til Frankrike. Da jeg skulle ta denne karusellen med sønnen min, lurte jeg på om dette ville bli min eneste flytur denne sommeren. Det fikk jeg rett i.

 

I dag reiser vi på sommerferie. Vi skal på den samme ferien som i fjor. Samme tid. Samme bil. Samme skip. Samme type lugar. Heldigvis uten kreft. Bare gode følelser. Slik en ferie skal være. Som vi gleder oss!

 

God sommer:-)

 

#kreft #brystkreft #ungkreft #fuckcancer #ferie 

Bryllupshelg i Praha – Alt er ikke alltid slik det ser ut…

Vi reiste til Praha 17.-19. juni 2016. Den helgen var preget av mye følelser. Blandede følelser. Jeg gledet meg stort til å se min gode venninne, Silje, gifte seg med sin Torbjørn. Jeg gledet meg til hotellweekend og kjærestetid med Marcus. Samtidig var det skummelt å reise bort fra guttene våre for første gang.

Og så var det den kjipeste og mest dominerende følelsen av alle. Denne forferdelige klumpen i magen. Den gjorde meg kvalm og jeg husker at jeg knapt klarte å spise frokost på hotellet. Varsellampene blinket stadig kraftigere. Så lenge vi var sammen med flere andre og det skjedde ting rundt oss, så hadde jeg det ganske greit. Dessuten var jeg jo nødt å ta meg litt sammen, forsøke å gjemme både bekymringsrynken og «gjeipen». Man tar ikke med «begravelsestrynet» i bryllup! Jeg synes at disse bildene fra turen viser at jeg klarte det ganske bra. Hvem skulle tro at denne jenten omtrent ikke sov om natten, fordi klumpen i magen var så uutholdelig og at hun, i stedenfor å sove, saumfarte det store internett i håp om å komme på bedre tanker enn at hun hadde fått kreft? 

 

Lystig lag på Åse og Jørgen sin takterrasse fredag kveld.

 


Klar for bryllup. Men først, kaffe! Eller jålekaffe da, som jeg liker:-)


Heldigvis var det lite utringing på kjolen min, så såret etter vevsprøven ligger godt skjult under blondene og blomstene.

 

Dette viser at:

  1. Man er mye sterkere enn man tror, når man virkelig trenger det. 
  2. Det er ikke alltid det synes på folk hvordan de egentlig har det. Det er visst mye som kan gjemmes bak et smil. Og dette er viktig lærdom! Tenk på det neste gang du føler deg nedfor. I denne sosiale mediers tidsalder er det lett å forledes til å tro at «alle andre» lever tilsynelatende perfekte og bekymringsfrie liv. Men de aller fleste har sitt å stri med, selv om det ikke alltid kommer frem i samtale eller på sosiale medier. Vit det! Husk det! Jeg har mye tanker omkring akkurat dette, og kommer kanskje til å skrive et innlegg om det senere.

 

Og nå skal jeg gi deg (og meg selv) et godt råd. Du har kanskje hørt det før. Eller kanskje til og med erfart det. Dersom du bekymrer deg for kreft eller at det feiler deg noe annet alvorlig, for all del IKKE beveg deg inn i google-jungelen. Google er fantastisk. Dersom man bruker det på riktig måte. Man finner neppe ut om man har kreft ved å google. Men det er stor sannsynlighet for at det kan styrke mistanken. Og det var vel ikke det du ønsket? Eller trengte? Dersom man er under utredning for noe, så vet man jo at man ikke får svar før man får svar. Men man har jo bare så lyst å finne noe positivt, som kan gi håp om at man «feiler» noe annet. Aller helst ingenting. I beste fall noe langt mer uskyldig og ufarlig enn kreft. Jeg brukte google på feil måte. Jeg merket jo at det ikke var bra for meg. Klumpen i magen vokste i takt med antall nettsider jeg besøkte. Så hvorfor klarte jeg ikke å slutte? Å logge av den f? mobilen? Gi meg selv google-forbud? Jeg gikk i denne fellen flere ganger i løpet av sommeren 2016. Det førte ikke noe positivt med seg. Kun tårer, klump i magen, stress, søvnløse netter eller nedsatt søvnkvalitet og mareritt. Ikke gjør det, er mitt råd. På dette feltet med bekymring omkring egen helse har «hypokonderlegen» Dr. Wilhelmsen mange gode poeng. Hans tanker om akkurat dette hadde jeg dessverre ikke hørt så mye om på det daværende tidspunkt. Men kanskje jeg skriver litt om det en annen gang. Klok mann. Nyttige ord.

 

Hvis man ser bort ifra kaoset jeg følte inni meg, som pågikk mest da jeg var på egenhånd, så var bryllupet til Silje og Torbjørn helt fantastisk. Jeg er så glad for at vi fikk være der og ta del i feiringen. Hurra for kjærligheten og det nydelige brudeparet!

Og guttene våre hadde det tipp topp hjemme, med super-mormor.

#fuckcancer

Dagen som forandret alt…

På denne dagen for ett år siden, hadde mannen min sin 2. dag i pappaperm.

Her er forresten et bilde av første dag i pappapermen (mandag):

Han skulle ha pappaperm hele sommeren. Tvillingene var nå blitt 14 måneder gamle og jeg ønsket å ha dem hjemme til desember.

Jeg jobbet på sykehuset to kvelder i uken og hadde (dobbel) kontantstøtte ved siden av.

Vi så frem til en fantastisk sommer.

Masse tid sammen som familie. 

Mye tid sammen fikk vi.

Men det ble overhodet ikke den sommeren vi hadde planlagt.

 

Tidlig på dagen (tirsdag) hadde vi med guttene en tur i seilbåten vår. Se her da.

 

Ja, det ser jo koselig ut. Men det var ganske styrete for å være helt ærlig. Guttene var ikke helt komfortabel med bølger og ville bli holdt mesteparten av tiden. Og da de ikke ble holdt, var det veldig spennende å kaste ting over bord. De forsøkte å hive over bord både nyttige og unyttig ting, bl.a. svært viktig utstyr. Og alt vi sa ikke var lov, DET gjorde de bare enda mer av. Noen som sa grå hår? Haha!

 

På ettermiddagen var min mor og jeg ute lekte med guttene i hagen. Jeg stod i døråpningen ut til terrassen og pratet med moren min, samtidig som jeg strøk meg litt frem og tilbake på brystet. Og nei, jeg strøk meg ikke på selve puppen altså. Men omtrent på høyde med stoffet i singlet?en jeg hadde på meg.

Hm, hva var det for noe? Jeg kjente en helt tydelig klump. Hadde den vært der tidligere? Nei, det ville jeg da ha merket! Eller? Jeg bad min mor kjenne på den. Den var veldig tydelig. Hard. 

Jeg hadde sluttet å amme for en måned siden. Kunne det være en tett melkegang? Men ville ikke det ha gjort vondt da? Det var dette jeg synes var mest skremmende med kulen. At jeg ikke kjente noen ting da jeg tok på den. Den var overhodet ikke øm. Dette hadde jeg hørt flere ganger i yrkessammenheng. Finner du noe som er ømt, så er det oftes ikke kreft (selvsagt ingen «regel» uten unntak altså). Varsellampene blinket, men bare litt i det fjerne enda. 

 

Dagen etter (onsdag) skulle jeg på senvakt på sykehuset. Moren min ringte og sa hun ville jeg skulle få en time hos fastlegen. Jeg ringte legekontoret, forklarte situasjonen og sa at jeg skulle utenlands i helgen og deretter kun var hjemme mandagen før jeg skulle reise på ferie på tirsdagen. Jeg fikk time samme dag. Og jeg dro derifra med en åpen henvisning til privat røntgenlab. Jeg valgte privat fordi jeg ikke orket å vente. 

 

Torsdagen fikk jeg time til ultralyd hos Curato. Jeg var jo litt nervøs og da legen skulle undersøke kulen med ultralyd fortalte jeg henne at jeg lett ble bekymret for slike ting som dette. Hun så litt alvorlig ut og sa «for å være helt ærlig med deg så blir jeg litt bekymret jeg også». 

Siden jeg skulle reise, fikk jeg time på Brystdiagnostisk senter på Haukeland med en gang. Det var den samme litt alvorlige stemningen der. Jeg tok ultralyd, mammografi og vevsprøve (de forsøkte først å ta en tynnålsbiopsi, men det gikk ikke). Mammografien var faktisk vondest. Søren så ubehagelig altså.

Overlegen som undersøkte meg ønsket å supplere undersøkelsene med en MR. Denne fikk jeg time til på mandagen. 

Så nå var det bare å svelge klumpen i halsen, tørke tårene og dra hjem og pakke for bryllupsweekend i Praha…

Mitt første blogginnlegg!

Har jeg startet en blogg? Virkelig? Hvorfor det?

Jo, det er flere grunner til det.

Først og fremst fordi jeg har fått råd om å skrive. Skrive ned hvordan jeg har det. For å kunne se framgangen, svart på hvitt.

Det er lenge siden jeg fikk det rådet, av en annen tvillingmamma med brystkreft. 

Jeg kjøpte meg notatbok og alt. Men jeg har ikke orket. Det er mye som har vært et ork denne vinteren.

Men nå har jeg bestemt meg for å prøve. Men, jeg dropper notatboken. Jeg orker jo ikke å skrive for hånd. Haha!

Men å skrive på internett? Hvorfor det?

Jo, det er ganske enkelt fordi jeg har lyst at det jeg skriver skal ha evig liv, i tilfelle mitt liv blir kort. 

Det er ekkelt å skrive det. Si det. Tenke det. Men man må jo være realistisk. Ingen har evig liv. Alle skal vi dø en gang. Og felles for oss alle er at vi ikke vet når det skjer. Men OK, nok dystert prat for i dag! 

Jeg har ikke skrevet ned særlig mye siste året. Det jeg har skriftlig er postene mine på instagram og facebook. Hukommelsen min er ganske tåkete, så jeg vil skrive ned opplevelser og tanker som jeg husker før det forsvinner for alltid. Ved å skrive kan også de av mine av mine venner og familie som ønsker det få et innblikk i Rebeccas verden. Det er ikke alltid jeg orker å prate om ting når jeg blir spurt. Og det er ikke alltid at folk tør å spørre heller. 

En annen grunn til at jeg ønsker å skrive offentlig, er at kanskje noe av det jeg skriver kan være til hjelp for andre som er uheldig å komme i samme situasjon som meg. 

Men som sagt, mest av alt for min egen del. Å skrive er terapi, sies det. Og terapi trenger man, når man har fått en slik livskrise som dette, slengt midt i fleisen.

 

Rebecca

 

#nyblogger #førsteblogginnlegg #kreft #ungkreft #brystkreft #mammamedkreft #mammakrefter