Operasjonen

I dag, 30. Juni, er det ett år siden jeg ble lagt under kniven. Disse to arrene og 5 sorte “tatoveringsprikker” på overkroppen, er det jeg vil bære med meg resten av livet, som synlige påminnelser om den tøffeste tiden jeg noen gang har opplevd.

Den nye sveisen og de 9 overflødige kiloene, ser jeg på som mer midlertidige følges”venner”. Noen følger, fysiske såvel som psykiske, er ikke så lett for utenforstående å se, og vil ikke bli omtalt i dette innlegget.

Dagen før operasjonen møtte jeg opp på Haukeland sykehus for å ta blodprøver og prate med kirurg og anestesilege. Dette er standard før man skal opereres. 

Jeg traff en veldig flott anestesilege. Jeg hadde ikke hatt gleden av å jobbe med henne, men jeg husket henne godt fra min videreutdanning i anestesisykepleie, der hun foreleste. For en kunnskapsrik dame! Hun satte spor. Nå som jeg plutselig var pasienten hennes opplevde jeg også at hun hadde stor evne til å vise omsorg og gi trygghet. Jeg husker jeg tenkte at jeg egentlig ville bli med henne hjem, slik at hun kunne passe på meg til “alt” var over. Haha! Før jeg gikk gav hun meg også beroligende medisin, til å ta dagen etter, før operasjonen. Tusen takk! Det trengte jeg!

Kirurgen var den samme ordknappe (les: ikke fullt så omsorgsfull) mannen som hadde overbragt meg diagnosen. I vårt første møte, 1 uke tidligere, hadde han og sykepleieren fortalt at brystkreftcellene fra kulen skulle gjennomgå flere tester. Det finnes nemlig ulike typer av brystkreft. Jeg hadde ikke helt oversikt, men litt hadde jeg jo fått med meg i løpet av min tid tilbragt i google-jungelen. Faktisk så klarer jeg ikke nå å huske hvor mye, eller kanskje aller helst lite, kunnskap jeg hadde om brystkreft fra min utdanning og mitt yrke som sykepleier.

Brystkreft finnes altså i ulike varianter som har ulik prognose og krever ulik behandling. Noen tumorer er sensitive for hormoner (østrogen og progesteron) og trenger disse hormonene for å vokse. Andre har resptorer for et protein som kalles HER2. Andre igjen, er ikke sensitiv for noen av disse stoffene. I tillegg til dette vil behandling og prognose avhenge av svulstens størrelse og posisjon, hvilke egenskaper kreftcellene har og om kreftcellene har spredt seg til lymfeknuter i armhule eller andre steder i kroppen.

På diagnosetidspunktet følte meg ganske sikker på at jeg måtte ha en hormonsensitiv brystkreft. Jeg hadde jo nylig gjennomgått tvillingsvangerskap og ammet to barn i 13 måneder. I løpet av de nesten 2 årene siden jeg ble gravid hadde jeg følt på hormonrushet i kroppen mange ganger. Dessuten hadde jeg jo brukt hormonprevensjon i årevis. Jeg husker at sykepleieren beroliget meg med at det var positivt dersom kreften var hormonsensitiv. For da fantes det nemlig tilleggsbehandling for å hindre tilbakefall av kreften etter cellegift og stråling.

Nå var altså jeg og mannen min tilbake på samtalerommet med kirurgen og sykepleieren. Og prøvesvarene var klare. Kreftcellene i kulen var ikke sensitiv for noen av hormonene og hadde ingen reseptorer for HER2. Det viste seg altså at jeg hadde fått en mindre vanlig type brystkreft som kalles trippel negativ. Ca 10-15 % av brystkrefttilfellene er av denne typen. 

I videre undersøkelser av brystkreften sjekkes det også hvor mange av cellene som er i en rask delingsprosess. Dette indikerer hvor raskt kreften vokser, altså hvor aggressiv den er, og betegnes som Ki67 med en angitt prosent bak. Min Ki67 var på 78 %, altså en ganske aggressiv type. Det kunne jeg tenkt meg, for den kulen dukket opp som fra intet. Det føltes som den kom over natten, selv om den sikkert ikke gjorde det. Jeg var glad for at kulen hadde vokst frem såpass langt opp på brystet og ikke lå og gjemte seg midt inni. Da ville det ha vært vanskeligere å oppdage den.

Den ordknappe kirurgen gav oss ikke så veldig mye informasjon utover “trippel negativ”,  “Ki67” og at jeg skulle ha brystbevarende operasjon.

På dette tidspunktet følte jeg meg svært heldig. Jeg skulle få beholde brystet. I hverfall enn så lenge, dersom operasjonen var vellykket og kirurgen fikk fjernet alt vev med kreftceller i. Og jeg kjente på en stor lettelse over å slippe å måtte ta antihormoner de neste 5-10 årene. Det er ikke akkurat rasende festlig med overgangsalder når du er 33 år. Lykken over dette ble kortvarig. Om kvelden gikk jeg nok en gang i internett-fellen, da jeg googlet trippel negativ brystkreft. Jeg var ikke snill med meg selv. Det var som om jeg fikk et skikkelig slag i magen. Klumpen der ville forsikre meg om at den stadig var tilstede. 

Googlesøket viste meg setning på setning som:

“hormonblokkerende behandling er uten effekt”

“målrettet behandling mot HER2 er uvirksom”

“ansett som den mest aggressive undergruppen av brystkreft”

“Det forskes mye på trippel negativ brystkreft i håp om å også kunne tilby denne pasientgruppen målrettet behandling og dermed bedre prognose.”

Det var mest fristende å sluke den beroligende medisinen jeg hadde fått til operasjonsdagen. Det ble vanskelig å finne søvnen den natten. Enda godt jeg skulle få narkose og sove dypt under operasjonen. Bare ta dere gooood tid, folkens! Haha!

Selv med Sobril (beroligende) innabords så skal jeg ikke skryte på meg å være fullt så lattermild på operasjonsdagen altså. Slik så jeg ut. Skjelven og veldig uvel.

 

 

Jeg har i tidligere innlegg skrevet at det var merkelig å gå fra sykepleierrollen til pasientrollen. Det ble enda mer merkelig nå som jeg liksom befant meg på hjemmebane. Operasjoner og anestesi (bedøvelse) er jo det jeg jobber med. Her er jeg på min hjemmebane, Sentraloperasjonen , nyutdannet i 2011.

 

Jeg ble operert på dagkirurgisk avdeling, så helt på hjemmebane var jeg jo ikke, selv om jeg hadde jobbet noen ekstravakter der året før. 

Jeg ble tatt hånd om av kjempeflinke og snille mennesker. Anestesisykepleieren som hadde ansvar for meg var en tidligere kollega fra Sentraloperasjonen. Jeg må legge til at jeg faktisk hadde tatt denne saken litt i egne hender. Jeg befant meg nå i en situasjon hvor jeg var frarøvet all egen kontroll. Så da jeg hadde en sjanse til å igjen oppnå et snev av kontroll, så grep jeg den sjansen. Det satt langt inne å tørre det. Men jeg gjorde det. Jeg spurte min tidligere kollega på forhånd, om hun kunne ta vare på meg under operasjonen. Heldigvis sa hun ja. Jeg var så absolutt i gode hender. Takk! Om du leser dette, så vet du jo hvem du er:-)

Under operasjonen ble kulen og endel omkringliggende vev (som også inneholdt forstadier av kreften) fjernet. Jeg hadde blitt informert om at lymfeknuten nærmest brystet , som kalles for postvaktlymfeknuten, skulle fjernes. Dersom det var mistanke om kreftceller i den måtte jeg fjerne flere lymfeknuter. Alt dette skulle undersøkes og gjøres mens jeg lå i narkose. 

“Hvor mange lymfeknuter er tatt?” var det første jeg snøvlet fram da jeg våknet. Det hadde blitt fjernet to. Dette likte jeg ikke. Hvorfor var det fjernet to og ikke bare én? Var det kreft i dem? 

Da kirurgen omsider kom for å prate med meg etter operasjonen, hadde han med to beskjeder som lyste opp dagen min: 

  1. Selv om det ville ta opptil 4 uker å få nøyaktig svar på prøver, så mente han, at han med sitt blotte øye, ikke kunne se noe unormalt med lymfeknutene som var tatt bort. (Jeg har senere lært at det er helt normalt å fjerne 1-3 lymfeknuter når man skal fjerne postvaktlymfeknuten)
  2. Han hadde rekvirert scanning av skjelett og CT thorax/abdomen/bekken (bryst,mage,bekken). Ikke fordi han hadde mistanke om spredning. Men fordi jeg engstet meg sånn for det.

Da jeg fikk diagnosen hadde jeg uttrykt mitt ønske om å få scannet skjellettet og tatt CT-bilde av bryst/mage-regionen. Dette fordi jeg hadde hatt noen plager i rygg/skjellett og mage/bekken og nå var jeg livredd for om dette kunne skyldes at kreften hadde rukket å spre seg. Kirurgen mente at det ikke var nødvendig med slike undersøkelser i første omgang. Jeg følte meg ikke betrygget. Under vårt andre møte ba jeg om disse undersøkelsene igjen. Og på nytt fikk jeg nei til svar.

Da jeg lå på dagkirurgens postoperative avdeling, var jeg glad for at operasjonen var overstått. Samtidig var jeg engstelig. Engstelig for at trippel-negativ-dritten hadde rømt fra brystet og slått røtter andre plasser i kroppen min. Jeg satt i sengen og gråt til sykepleieren som hadde ansvaret for meg. Jeg tipper at han hadde talt min sak overfor kirurgen. For jeg ble endelig hørt! I vårt tredje møte ble jeg endelig hørt, uten at jeg hadde sagt et ord.

Resten av denne dagen sov jeg mye. Jeg var sliten.

Nå måtte vi vente noen lange uker på flere svar… 

 

 

#kreft #mammakrefter #sykmamma #fuckcancer #brystkreft #trippelnegativ #operasjon #brystbevarende

2 kommentarer
    1. Rebecca, for en tid! Det er utrolig hvor detaljert og levende du skriver. Føler jeg befinner meg i rommet sammen med deg. Kjenner spenning, ensgstelsen og klumpen i magen sammen med deg. Dette er så sterkt. Tenker på deg❤️Klem mamma

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg