Dette er første gang jeg skriver et innlegg på bloggen som omhandler nåtid. Jeg er på ingen måte ferdig med å fortelle om året som har gått. Men jeg får skrive mer om det siden. For nå skal jeg fortelle dere hva jeg gjorde på fredag.
Bisettelser og gravlykter pleier sjelden og assosieres med glede. Men nettopp glede følte jeg i på fredag. Under bisettelsen av en følgesvenn jeg (etterhvert) har hatt et veldig godt forhold til mellom februar og juli 2017. Nemlig parykken min.
Torsdag 19. oktober løp (og gikk) jeg og flere av venninnene mine Rosa Sløyfe-løpet. Jeg hadde invitert til en dagen derpå “after-run” / Rosa Sløyfe-fest hjemme hos meg om fredagen. Da feiret vi at jeg er frisk. Frisk og ferdig med parykken. Sjekk den fine parykkgjengen da:
Vi avsluttet kvelden med en avskjedsseremoni for den ekte parykken. Tanken på om jeg skulle bli syk og trenge parykk igjen en gang har streifet meg. Tanken på om jeg skulle ha donert parykken til noen andre som kunne trenge den har også streifet meg. Men syntetisk hår har begrenset levetid. Det blir fort slitt, flokete og ikke så pent. Så jeg kom derfor frem til at dens dager var talte og valgte å markere det med en aldri så liten feiring.
Å bisette parykken viste seg å være mye vanskeligere enn planlagt. Undertegnede har svært liten (les: ingen) erfaring med pyromani og antall ganger jeg har klart å få fyr i peisen kan vel telles på en hånd (les: en finger). Til tross for at parykken kom med advarselen “keep away from fire” lot den seg vanskelig antenne. Uten tennvæske innen rekkevidde, forsøkte jentegjengen desperat med en hel ekse fyrstikker, lighter, crème brûlée-brenner, bomull og parykk dynket i vodka osv. Vinden var heller ikke på vår side. Vi måtte innse at det var gøy, men at selve brenningen var litt mislykket.
Derfor fullførte jeg og mannen prosjektet i går, da han hadde vært innom båten vår og hentet tennvæske. Da ble det fyr da!
Farvel parykken. Takk for alt. Hvil i fred.
Den gamle meg hadde aldri våget å gjøre dette. Den gamle meg våget knapt å si høyt at jeg er frisk. I frykt for at det skulle vise seg å være feil. Eller at jeg skulle bli “straffet” for det. Men den nye meg tenker litt annerledes. Om jeg skulle bli syk igjen senere, så er det ikke fordi jeg hadde det gøy, brente parykken og sa høyt at jeg er frisk. Da er det uflaks. Og jeg har hatt nok uflaks nå, ikke sant?
Jeg tok en MR av brystene på mandag denne uken. Ikke på mistanke, men som en (forsinket) del av ett-årskontrollen. Tanken på om den skulle gi noen kjipe svar har streifet meg. Men jeg velger å ikke fokusere på det nå. Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist. Å tenke noe annet er bortkastet energi.
Og som kloke Dr. Wilhelmsen sier: “Jeg tar regelmessig gleder på forskudd. Skjer det ikke, så har jeg nå hatt den gleden!”
Nye meg tenker mer slik og velger å leve livet mens jeg kan:-)
Dette blogginnlegget har vært vanskelig å skrive. Veldig vanskelig faktisk.
En av grunnene til det har ligget litt utenfor min kontroll. Innlegget ble nemlig påbegynt i sommer. Jeg har hatt mange tanker jeg ønsket å skrive om, men det har ikke vært så mye rom for det. Først var vi på ferie i 2 uker. Deretter var jeg så sliten at jeg måtte ha full restitusjon i en uke, før barnehagen hadde stengt 3 uker i juli. Med to stykk 2-åringer i hus, har det ikke vært mulig å høre sine egne personlige tanker. Og da roen senket seg om kvelden, fantes det ikke et fnugg av overskudd til å verken tenke eller skrive blogg. Haha! Det er jammen tøft å være foreldre på heltid, enten man har gått gjennom kreftbehandling eller ei. Og denne sommeren har vi altså vært tvillingforeldre 24 timer i døgnet i hele 5 uker. Med selvstendighetsfase (les: trassalder) og all dens sjarm og vrede, søskenkjærlighet (les: slosskamper og krangling om alt fra hvem sin mor og far vi er, til hvem av dem som har bæsjet og skal bære bæsjen, som kom i potta, ut i do). Ja, for å ikke snakke om pottetreningen (akkurat den påførte vi oss selv). Puh! Takk og pris for barnehage, sier jeg! VELDIG-SVETT-EMOJI
De andre årsakene til at det har vært vanskelig å skrive dette innlegget ligger hos meg.
For det første, så sliter jeg med nedsatt konsentrasjon etter kreftbehandlingen. Å klare å skrive det jeg tenker på har vært vrient. Ofte har tankene stått klarest for meg i situasjoner hvor jeg ikke har hatt anledning til å skrive dem ned, som f.eks. når jeg har dusjet eller kjørt bil. Og når muligheten til å skrive tankene ned meldte seg, var det vanskelig å finne dem igjen. Tankene har ofte vært et kaos og det har vært veldig vanskelig å holde fokus og å formulere tanker til begripelige setninger. Siden det har vært viktig for meg å skrive dette, har jeg prøvd. Og jeg har herved gjort mitt beste.
For det andre er innlegget av en litt personlig karakter. Og det gjør meg jo litt ekstra sårbar. Men jeg tar den sjansen. For det har gjort meg så utrolig godt å skrive. Jeg merker at det er lettere å legge bak meg det jeg har skrevet om. Skriving som egenterapi har virkelig noe for seg. I tillegg har jeg fått tilbakemelding fra flere at det gjorde dem godt å lese ting jeg har skrevet. Det er ubeskrivelig fint å høre. I over ett år har jeg vært ute av arbeidslivet, fått identiteten min litt satt på prøve og følt meg særdeles unyttig. Å få høre at noen har hatt nytte av det jeg har skrevet gav meg derfor en liten lykkerus, så glad ble jeg.
Jeg håper dette innlegget også kan være nyttig for noen andre enn meg selv. Kjenner du noen som burde lese det? Da må du må gjerne dele:-)
Tanker tenkt gir lærdom lært
Jeg er og forblir en tenker. Ja, til tider en skikkelig grubler. I følge min mor har jeg vært slik siden jeg var ganske liten. Jeg er en jente med mye tanker, mye følelser og god porsjon temperament. Alt dette er på godt og vondt. På godt, fordi det gjør meg undrende, åpen, engasjert, empatisk, kjærlig, omsorgsfull og reflektert. Men på vondt fordi jeg har en tendens til «overtenke» eller overanalysere ting. På vondt fordi det innimellom gjør meg sårbar, usikker, bekymret, lei meg, sjalu, sint og utålmodig. De vonde følelsene kan faktisk være like viktige som de gode følelsene. Det gitt at de kommer i velbalanserte porsjoner og dukker opp i riktig situasjon. Likevel setter de fleste av oss mindre pris på de vonde følelsene. Vi ser på dem som negative følelser, selv om de, biologisk sett, har vært nødvendige for vår overlevelse.
Det siste året har gitt meg mer og tenke på. Ganske mye faktisk. Ikke minst har jeg hatt mye tid til å tenke. Jeg er usikker på hvor sunt akkurat det er, men likevel kommer det noe godt ut av det. For jo mer jeg tenker, jo mer føler jeg at jeg lærer. Først og fremst om meg selv. Men også om andre. Det er vel dette som kalles «livets skole», er det ikke? Ved «livets skole» er vi jo alle elever, men vi lærer forskjellige ting. Fordi vi lever forskjellige liv og har ulike oppfatninger, opplevelser og erfaringer.
I den siste tiden har jeg lært noe som jeg synes er viktig.
Det er ikke lykke, alt som smiler
En lærdom er at mange, selv om de stort sett er ganske lykkelige, har noe de sliter med i livene sine. Selv om det ikke ser slik ut utenpå dem eller i sosiale medier, så er det faktisk en sannhet. Sorg, savn, skam. Ensomhet eller bekymring. Helserelatert, relasjonsrelatert, jobbrelatert. De aller fleste har «noe». Livet byr på gleder. Men også utfordringer. Store eller små. Og det som i noens øyne kan fremstå som små utfordringer, kan for andre være «hele verden». Den som sliter med noe, «eier» opplevelsen av sin utfordring. Selv om andre har opplevd noe lignende. Vi opplever ting ulikt, fordi vi har ulike verdier og holdninger, interesser, forventninger, erfaringer og væremåter. Dette må vi ha respekt for.
Jeg har blitt mye mer bevisst på at vi sjelden vet hva som foregår i andre menneskers liv. Jeg hadde først tenkt å skrive «fremmede menneskers liv». Men så slo det meg: Hvor godt kjenner man egentlig sine nærmeste og sine bekjente? Ikke alle mennesker deler like mye av seg selv. Folk er så forskjellige. Og det siste året har jeg opptil flere ganger blitt overrasket over hvor gode folk kan være til å skjule sine problemer eller bekymringer når de er sammen med andre.
En bekjent tok faktisk sitt eget liv i fjor. Jeg ante ingenting om at denne personen ikke hadde det bra.
Mer åpenhet, takk!
Jeg sier ikke at man skal gå rundt å mistenke alle andre for ikke å ha det bra.
Jeg sier heller ikke at alle nødvendigvis må bli mer åpne. Her er ikke noe riktig eller galt.
MEN:
Noen ønsker kanskje å åpne seg mer enn de klarer å få til. Jeg synes at vi må forsøke så godt vi kan å legge til rette for at de som trenger det, tør å åpne seg som om ting som er vanskelig. Og hvordan gjør man det? Først og fremst ved å bidra til å bryte ned tabuer i samfunnet. Her har vi fortsatt en jobb å gjøre. Og for å bryte tabuer, må man snakke om ting som blir ansett som tabu. Jeg tror at dersom flere viser at det er greit å snakke om de vanskelige tingene, så vil flere tørre å gjøre det samme. Og på den måten vil flere kanskje få det bedre i livene sine. For livet er jo til tider litt vanskelig. For alle. Før eller siden. Man må bare ikke forledes til å tro at alle andre lever perfekte og bekymringsfrie liv. Selv om det ofte kan se slik ut etter at sosiale medier oppstod.
Det blir vanskeligere å akseptere og overkomme de skjærene og stormene man støter på i sin egen sjø, dersom man tror at «alle» andre har «smooth sailing» under skyfri himmel.
Jeg er en åpen og ærlig person. Jeg snakker med mine nærmeste om vanskelige ting. Og hvis ikke det hjelper, så søker jeg profesjonell hjelp. Jeg har fått hjelp av psykolog to ganger livet. Første gang var i 2012. Da trengte jeg hjelp til å bearbeide en sorg, en del opplevelser og å komme ut av en belastende tilværelse og negativ måte å tenke på. Og, som omtalt i forrige innlegg, fikk jeg hjelp av psykolog etter at jeg fikk brystkreft. Det er jeg ikke redd for å si. For 5 år siden hadde jeg nok ikke skrevet om det på en blogg. Man er redd for fremstå som svak. Man tror man er alene. Men så møter man etter hvert på andre eller hører om andre som er i lignende situasjoner. ÅPENHET! Herlighet, så godt det føles å møte åpenhet fra andre, når man selv ikke har det så greit. Å være åpen og bryte ned tabuer kan nemlig smitte. Er det ikke flott?
Jeg beundrer dem som klarer å finne ut av alle tanker og følelser på egen hånd. Jeg gjorde ikke det. Og selv om mange klarer det, tror jeg likevel at ganske mange hadde hatt godt av å prate med en psykolog innimellom. Det er nok mange der ute som legger lokk på en del følelser og opplevelser, fremfor å virkelig bearbeide dem. Eller som ikke helt vet hvordan de skal komme seg gjennom noe, og blir gående med stor belasting over tid. Noen ganger leger ikke tiden alle sår. Noen ganger bør man kanskje erkjenne at man kan få det mye bedre med litt hjelp. Men mange er kanskje litt redde for å oppsøke hjelp. For noen kan det virke skummelt å snakke med en fremmed om private ting. Og kanskje er man redd for stigmatisering, å møte fordommer fra andre. Men herlighet, folkens! Kom an! Tenk på dette: Hjernen vår er vanvittig kompleks. De fleste av oss forstår ikke engang hvordan den egentlig fungerer, så kompleks er den. Og for ikke å snakke om hvor komplekst følelseslivet kan være. Det er mange som kunne trenge å forstå og uttrykke egne følelser på en bedre måte.
Psykologi er et ganske omfattende fagfelt. Og tenk på alt et menneske opplever gjennom et liv, enten det er kort eller langt! Det er jammen mye å bearbeide. I dagens samfunn er det kanskje heller ikke så mye tid til denne bearbeidingen, der vi haster oss hit og dit og bruker lite tid på avkobling og refleksjon. Folk flest er kanskje ikke bevisst nok på å kjenne etter hvordan kropp og sinn egentlig har det.
Det blir flere og flere unge som har psykiske utfordringer. Jeg mener at det i samfunnet vårt må bli et økt fokus på mental helse. Det er vanlig å oppleve ting som kan utfordre vårt følelsesliv og påvirke hvordan vi har det i livene våre. For å forebygge mental «uhelse», må vi styrke menneskers evne til å håndtere livet. Og dette bør skje tidlig i livet. For å gjøre dette må de unge utstyres med mer kunnskap. Mer kunnskap og økt bevissthet om en del temaer. Jeg mener at det bør komme inn et eget fag i grunnskolen som lærer de unge om livet. Herunder relasjoner, (skikkelig og nyttig) seksualundervisning, grensesetting, nettvett, personlig økonomi, god helse, samt håndtering av egne tanker og følelser. Der finnes sikkert også flere temaer som bør inkluderes, som jeg har glemt å nevne her. Jeg gir også min stemme til å øke bevilgninger for tiltak som er forebyggende. Ja til flere og mer tilstedeværende helsesøstre i skolene. Ja til at skoler burde få sin egen skolepsykolog, som et lavterskeltilbud til elever som trenger noen å prate med (og lærere som ønsker råd med tanke på arbeidet med unge).
Jeg har vært åpen om min kreftsykdom fra starten, også på facebook og instagram. Fordi jeg har tro på åpenhet. Ved å være åpen styrer man selv den informasjonen som blir gitt og unngår dermed usikkerhet og misforståelser. Ved å være åpen er det lettere for omgivelsene å ta kontakt, vise sin støtte og å tørre å stille spørsmål. Mange har gitt meg ros for at jeg er åpen om dette. Det setter jeg veldig pris på. Jeg elsker jo ros, hehe. Hvem gjør ikke det? Men samtidig føles det litt rart å få ros for akkurat det å være åpen. Ut ifra mitt eget, åpne perspektiv så klart.
Jeg har lest flere steder at folk har opplevd det å få kreft som tabu. Det synes jeg er trist. Det er mulig at dette kan bunne i den skyldfølelsen mange kjenner på. Jeg følte jo også på skyldfølelse da jeg fikk brystkreft. Men jeg opplevde ikke det å få kreft som tabu.
Å få kreft er ikke noe man skal skamme seg over. Noe som ikke kan snakkes høyt om. Ikke i min verden. Jeg har også hørt folk si at det var urettferdig at jeg fikk kreft. Det er jo på en måte hyggelig at de tenker det. Det betyr vel at de liker meg som person og synes det var trist at jeg ble rammet. Men selv har jeg aldri følt at det er riktig å si at dette er urettferdig. Det er dessverre slik at an viss andel av oss er uheldige og blir rammet av kreft. Hvis jeg tenker at det er urettferdig, så antyder jeg egentlig at det ville være mer rettferdig at noen andre fikk den kreften. Det er det jo selvsagt ikke. Ingen fortjener kreft. Å få kreft er skikkelig KJIPT. Og kun det.
Kan man se på folk hvem som sliter og hva de sliter med?
Det siste året har jeg tenkt mye på dette sitatet:
Jeg har sett sitatet mange ganger tidligere og jeg har likt det godt. Men det er først etter at jeg selv ble syk at jeg virkelig klarer å forstå hvor viktig dette faktisk er. Jeg tror ikke alltid at folk er bevisste på, at hvordan man møter andre mennesker kan ha stor betydning for dem. Spesielt hvis de befinner seg i en ekstra sårbar fase i livet.
Da jeg fikk brystkreft i fjor sommer, var humøret mitt naturligvis svingende. Men livet måtte jo gå videre. Vi isolerte oss ikke hjemme. Vi reiste jo på ferien vår. Og etter ferien fortsatte hverdagslivet. Jeg jobbet fram til jeg begynte på cellegift. Vi fant på ting sammen med barna. Og mat skulle fortsatt handles. Overalt hvor vi var krysset våre veier naturligvis andre menneskers vei. Mennesker vi ikke kjente, og som ikke kjente oss. Jeg kan huske at jeg vandret rundt blant melk, brød og leverpostei og kjente på en slags misunnelse overfor andre mennesker jeg så der på butikken. Spesielt overfor dem som handlet med barna sine. De kunne gå ubekymret rundt på handletur. I motsetning til meg. For meg var det liksom ingen vei tilbake. Krisen var et faktum. Dødsangsten lå stadig og lurte. Jeg lengtet sårt tilbake til livet før kreft. Nå var jeg liksom fanget. Jeg misunnet dem friheten. Frihet fra sykdom, bekymring og redsel for død. Men så kom jeg til å tenke på: Var de virkelig så frie? Uansett hvor jeg var; ingen av menneskene jeg så rundt meg, kunne se på meg at jeg gjennomgikk min livs verste krise. Jeg hadde jo fortsatt håret mitt, ingen kunne se at jeg var blitt syk. Jeg hadde nok sikkert sett gladere ut, men det var jo ikke slik at jeg gikk rundt med en konstant «geip» eller tårer i øynene heller. Det var da jeg kom til å tenke sånn på sitatet over.
Min krise var usynlig for alle jeg ikke hadde fortalt den til. Hvilke usynlige kamper kjempet de fremmede jeg så rundt meg? Kanskje ingen, hvis de var av de heldige.
Men tenk litt over dette da:
Hvem av de du møter på din vei:
Har fått en alvorlig sykdom?
Har nylig mistet jobben?
Har nylig spontanabortert enda en gang, og er ufrivillig barnløs, etter mange års kamp for å bli foreldre.
Har måttet føde et dødt barn?
Har måttet begrave et kjært og umistelig familiemedlem?
Har blitt uvenner med en venn eller står midt i et samlivsbrudd?
Har fysiske eller psykiske helseproblemer som forringer livskvaliteten, men ikke synes utenpå dem?
Har blitt utsatt for seksuelle overgrep?
Har mottatt trusler eller blitt sjikanert for hvem de er?
Har opplevd traumer i krigsområder?
Har fått avslag på en viktig jobbsøknad eller en studieplass?
Lever med vold i nær relasjon?
Blir mobbet på skole eller på arbeidsplassen?
Er bekymret for barnet sitt som blir mobbet eller tenåringen som stadig havner i trøbbel?
Sliter med å akseptere sin seksuelle legning? Eller møter fordommer for sin seksuelle legning?
Dette er bare eksempler, listen over mulige utfordringer og kriser kunne fortsatt omtrent i det uendelige.
Gjennom å følge snapchat-kontoer som «Mammabanden», «Tvillingmafiaen» og «Helsesista,» har jeg i det siste fått innblikk i mange fremmede personers utfordringer, kriser og opplevelser. De som står bak disse snapchat-kontoene gjør en fantastisk innsats med å opplyse og bryte tabuer. «Hele Norges Helsesista», helsesøster Tale Maria Krohn Engvik, er et fantastisk forbilde. Ikke bare for unge, men mennesker i alle aldre. På snapchat følges hun av 30.000 mennesker. Og disse følgerne består av barn og ungdom, studenter, helsepersonell, lærere, politi, politikere, barnevernsansatte, militærpersonell, foreldre osv. Omgås du andre mennesker? Jobber du med mennesker, eller med barn og ungdom? Ja, da vil du også kanskje sette pris på å følge henne.
I tillegg til innblikk i ukjente menneskers verden, kjenner jeg veldig mange som har opplevd store kriser de siste årene, spesielt mange bare det siste året. Disse personene lever helt vanlige liv, og det de sliter med er ikke synlig utenpå dem. Fremmede som møter på dem, enten det er på butikken, legekontoret, fjelltur, ferie, eller på vei til jobb aner ingenting om deres situasjon og liv. Dette noe jeg nå tenker ofte på når jeg er ute blant folk jeg ikke kjenner.
Dette er noe jeg også synes at alle bør ha i tankene, før man antar at mennesker som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, er såkalte snyltere. Dette har Silje Røvik skrevet et fantastisk innlegg om i Si ;D:
Innlegget ble delt flittig i sosiale medier. Har du ikke lest det enda? Vær så snill, ta deg den tiden. Det er holdningsendrende og sannsynligheten er stor for at du kan bli et litt bedre medmenneske.
For å unngå å påføre andre mennesker unødvendige påkjenninger, kan det være fint møte alle med en god dose varsomhet, ydmykhet, hjelpsomhet, empati, respekt og fordomsfri holdning.
Unngå antakelser. Spør heller.
Ikke prat nedsettende til folk.
Slutt å benytte hersketeknikker.
Vær også forsiktig med å bruke deg selv som referanse når du tolker andre menneskers følelser, meninger og væremåte. For de kan være helt ulik deg selv og du kan dermed tolke feil.
Vær vennlig. Folk flest er ikke «hårsåre». Men folk flest er sårbare.
Spre kjærlighet, ikke hat
Blant noen folk, kanskje mest innenfor arbeidsmiljø og studiemiljø, hersker det en holdning om at godhet ikke fører noe sted. Man skal stå på krava! Vil man opp og fram må man visst spisse albuene. La de med spisse albuer få spisse seg i fred. Da blir det færre av dem. Ta tilbake godhet. Jeg har tro på karma. Godhet vil lønne seg.
Jeg hører av og til uttrykket «Snille jenter kommer til himmelen. Slemme jenter kommer så langt de vil». Noen sier det som spøk. Andre mener alvor. I mine øyne er det et skikkelig ubrukelig uttrykk. Vil vi ha et samfunn der alle tenker slik?
Hvis du føler at miljøet du er i krever at du inntar denne holdningen, er det da et miljø som er verdt å bli værende i?
Blir vi stadig mindre respektfulle? Mindre tolerante? Mer egoistiske? Mer irriterte? Mer bitre og sure? Fyrer vi oss stadig lettere opp over andre mennesker?
Jeg mener at verbet snill kanskje er litt misoppfattet av noen. Når fikk det å være snill en negativ klang? Å være snill betyr jo ikke at man skal utslette seg selv og egne behov for alle andres skyld. Eller at man skal «bukke og nikke» og finne seg i alt mulig. Selvsagt skal man stå opp for seg selv og andre. Man skal ikke la seg tråkke på. Man skal ikke late som man enig med andre bare for å unngå konflikter. Men man kan jo være uenig med andre og likevel være en hyggelig person. Man kan da være et snilt menneske og likevel ha ambisjoner, drømmer og handlingskraft til å oppfylle disse. Man må da kunne si hvor skapet skal stå, så lenge man gjør det på en hyggelig måte. Det som betyr noe er jo nettopp HVORDAN man møter andre. Hva får man andre mennesker til å føle? Bryter man andre ned, eller bygger man dem opp?
Naive meg ønsker å tro at alle er hyggelige med hverandre. Og de fleste av oss er vel også det. Men mange av oss har likevel forbedringspotensiale her. Selv de hyggeligste folk kan vel fra tid til annen oppleve at noen mennesker lokker frem en litt mindre likanes side ved dem selv. En side de ikke kjenner igjen og som etterlater en ubehagelig følelse i kroppen.
Dessverre er ikke verden slik at alle er snille og hyggelige mot hverandre. Det er heldigvis mye kjærlighet blant folk. Men det er også en del «løse kanoner» der ute. Og blant enkelte (les: altfor mange, spør du meg) er det også mye hat og ondskap. Man trenger ikke å se lenger enn til kommentarfelt i sosiale medier for å se dette svart på hvitt. Hva skjer? Hvor kommer alt dette hatet fra? Vær litt greie mot hverandre da. Kommentarfelt-politi er bra å ha. Si ifra. Stå opp for deg selv og andre som blir dårlig behandlet. Men det er fornuftig å tenke litt over ordbruken og tonen i det man formidler. Man er ikke veldig mye bedre selv, dersom man hater «haters’ene» tilbake med nedverdigende utrop. Møtes hat med hat, eksisterer det mer hat, enn om hat møtes med kjærlighet. Og når jeg sier kjærlighet i denne sammenhengen, så mener jeg ikke at man skal elske «nett-troll» eller ekte «troll» som ser dagens lys ute blant folk. Det blir nok vanskelig. I denne sammenhengen definerer jeg kjærlighet mer som vennlighet, saklig korrigering/opplysning (uten hatefull undertone) eller en hjelpende hånd.
Jeg tror dessverre at det er vanskelig å utrydde «haternes» holdninger.
Men man kan bidra til et litt bedre samfunn ved å ikke bli slik selv.
En liten historie
Jeg har lyst å fortelle om en hendelse som skjedde i sommer. Den handler ikke om kommentarfelt i sosiale medier. Så vidt jeg vet kjenner jeg heldigvis ikke noen «hatere». Hendelsen jeg vil fortelle om understreker viktigheten av sitatet over: «Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid».
I sommer døde en venn av oss av kreft. I ferien besøkte vi enkemannen, som er min manns kamerat, og sønnen hans, som er under 4 år. Vi hadde akkurat besøkt gravstedet til vår venn. Vår kamerat sin elskede kone og den lille guttens mamma lå der, begravet i jorden på kirkegården. Helt ubeskrivelig og vondt. Sønnen liker ikke særlig godt å besøke mammas grav. Han liker ikke at hun ligger nede i jorden. Han forstår at hun er død og savner henne veldig.
Etter denne triste opplevelsen skulle vi innom et bakeri for å kjøpe litt mat for å ha med oss i en park. Parkeringsplassen lå rett bortenfor bakeriet og sønnen til vår venn ønsket å sitte alene i bilen, mens vi handlet. Dette er noe han av og til ønsker, han har behov for litt tid for seg selv. Vår venn lot ham få lov. Han lot vinduet i bilen stå åpent. Det var 20 grader ute og for det meste skyet.
Kort tid etter vår ankomst hos bakeriet, fikk vår venn en telefon fra politiet. De hadde blitt oppringt av en kvinne som har funnet et barn sittende alene i hans bil. Vår venn løp straks bort til bilen sin. Der traff han en hysterisk kvinne som begynte å skjelle ham ut. Hun ropte skjellsord mot ham og skrek at hun skal anmelde ham. Hun kunne ha spurt hvorfor gutten satt alene. Hun kunne ha sagt: «Beklager, jeg ble så bekymret for gutten, så jeg ringte politiet.» Hun observerte et barn sittende alene og gråte i en bil. Hun ble naturligvis bekymret. Det er forståelig. Det er bra at mennesker bryr seg. Men det er ikke greit å oppføre seg denne måten. Hadde denne kvinnen bare tatt seg bryet med å spørre, så hadde hun fått vite at gutten var lei seg og gråt fordi han nettopp hadde vært på graven til mammaen sin. Og at han selv ønsket å sitte alene i bilen, mens pappaen kjøpte lunsj. Istedenfor å undersøke gjorde kvinnen feilaktige antagelser, og på bakgrunn av disse syntes hun at det var helt greit å skjelle ut en nylig enkemann og god far. Foran hans allerede sårbare sønn. Heldigvis kom politiet og etter en kort oppklaring for dem, var det 3 begeistrede gutter som fikk se blålysene på politibilen, demonstrert av en veldig hyggelig politibetjent.
Dårlig humør kan være smittsomt
Erfaringene og tankene som oppstår i kjølvannet av min egen krise, men også av å se og høre om andres kriser, får meg til å se mennesker og en del situasjoner i et nytt lys.
Mange av oss har sikkert møtt på:
Den uvennlige damen i kassen på Rema…eller kunden?
Bussjåføren som kjefter…eller passasjeren?
Den sinte bilisten…eller syklisten?
Den spydige kollegaen…eller pasienten/kunden?
Listen kunne ha vært mye lenger. Det er kjipt å møte på dem, ikke sant? Hvordan reagerer du i møte med sånt? Klarer du alltid å heve deg over det? Påvirker det ditt humør?
Jeg har ikke alltid klart å heve meg over slikt. Jeg er som oftest en blid person og jeg er hyggelig med de mennesker jeg møter. Men jeg har, som nevnt, mye følelser og en god del temperament. Og noen ganger, i møte med folk som er uvennlige eller tråkker på sjelen min med stiletthæl, uten noen som helst grunn, har jeg blitt sint. Temperamentet mitt har kommet fornuften i forkjøpet og fått meg til å svare tilbake i samme tone. Dette har gitt meg en dårlig følelse etterpå. Jeg har lav toleranse for uvennlighet, enten det kommer fra meg selv eller andre. Faktisk hender det at uvennlighet gir meg små riper selvfølelsen.
Men hvorfor er noen folk spydige, frekke eller sinte? Kan det hende at de egentlig ikke har det så bra? Og dermed lar sitt dårlige humør gå ut over andre?
Erfaringene den siste tiden får meg til å tenke at årsaken til noens uvennlighet sannsynligvis ligger hos vedkommende, og ikke hos meg eller andre rundt. Jeg kom over et annet sitat, som er litt treffende:
Dersom noen ikke har det bra og av den grunn er uvennlig mot andre, så blir nok ikke tilværelsen deres bedre dersom de møtes med uvennlighet tilbake. Nettopp derfor er dette sitatet viktig. «Vær vennlig med uvennlige mennesker. De trenger det mest». Har du hørt noe så bra? Å tenke på dette gjør meg mer tolerant. Jeg klarer nå å tøyle mitt eget temperament bedre, slik at jeg er bedre rustet til å møte denne type mennesker på en mer behersket og gjennomtenkt måte.
Er det forresten noen som husker den reklamen om «få ut den forbanna asfalten?» Her er den. Ikke for å drive med reklame eller noe, men den her har virkelig et godt poeng som understreker at dårlig humør har en smitteeffekt:
Her følger et eksempel som viser hvordan jeg møter urimelige folk på en ny og bedre måte enn jeg sannsynligvis ville gjort tidligere. Dette er en hendelse som skjedde i sommer.
Moren min og jeg hadde planlagt en liten utflukt med tvillingene. Vi skulle besøke dyrene på Akvariet. Først dro vi på kafé på et av byens kjøpesentre for å spise lunsj. Kort tid etter at vi hadde satt oss ned begynte den ene sønnen min å skrike. 2-åringer har jo lett for å gå i vranglås og ofte aner man ikke engang hvorfor. Det kan være alt fra å bli tilbudt litt mat til feil farge på bestikket. Også denne gangen var skrikingens årsak helt ukjent. Begge guttene har raserianfall innimellom. Men forskjellen på dem er at den ene gutten er lett å avlede og sinnet går raskt over, mens han som nå skrek er veldig vanskelig å få ut av «skrikemodus». Han er utrøstelig og det hjelper ikke å leke eller å tilby ham noe han liker. Kos og trøst er omtrent umulig, fordi han vrir seg sånn at man nesten ikke klarer ikke holde ham. Han er liten, men utrolig sterk. Dette oppleves fortvilende for oss foreldre. Jeg hadde til og med vært litt bekymret. Jeg synes at utbruddene var så intense. Jeg lurte på om det var normalt. I dag vet jeg at det er det.
Denne dagen var første gang sønnen min hadde et slikt utbrudd i offentlighet. Jeg ble «småsvett» og tok ham med bort fra kafeen, til en avsidesliggende krok i andre enden av kjøpesenteret. Da han hadde roet seg ned igjen vandret vi gjennom senteret, tilbake til tvillingbroren og mormoren på kafeen. Men straks vi satt oss ned begynte han å skrike på nytt. Jeg sa til moren min at vi bare fikk evakuere. Jeg forsøkte å sette gutten min i vognen. Men han var for hysterisk, så jeg måtte bare avbryte. Jeg tok ham raskt med meg ut av kafeen og ba min mor ta med med tvillingbroren, vognen og tingene våre. Jeg var irritert og fortvilet på samme tid.
Mens jeg stod langt borte i korridoren, et stykke bort fra kafeen, med et illsint barn jeg ikke klarte å roe ned, kom det en voksen mann bort til meg. Jeg trodde at han ville tilby meg hjelp, eller at vi hadde mistet noe på veien. Men nei. Det han sa etterlot meg nesten apatisk og i sjokk.
Han sa: «Jeg tror det er best at du går her i fra»
Bam! Klumpen i magen kom ilende til. Jeg kjente tårene presset på, men klarte å styre meg.
Jeg fikk en følelse av at mannen jobbet på senteret. Han hadde et stort nøkkelknippe hengende i buksen og jeg undret på om han kunne være en vaktmester der. Ydmykelsen var stor og følelsen av å være en fullstendig mislykket mor overskygget det meste.
Jeg fikk stotret frem noe om at vi allerede var i ferd meg å forlate stedet og at moren min holdt på å samle sammen tingene våre.
«Ja, men jeg tror nok det er best at du går ut av senteret. Nå. Du må jo tenke på de andre gjestene her på senteret og på kafeen.»
Som sagt var jeg helt i sjokk. Et hvert kjøpesenter er fullstendig avhengig av kundene sine. Og mange av kundene er småbarnsfamilier. At ditt eget barn skal få raseriutbrudd på offentlig sted er vel alle småbarnsforeldres skrekk? I hvert fall min. Jeg hadde ikke noe ønske om å forstyrre andre gjester som koser seg på kafé. Derfor dro vi så fort som overhodet mulig da sønnen min begynte å skrike.
Hvorfor følte denne mannen et behov for å be meg om å gå? Var sønnen min mer utagerende enn andre 2-åringer? Var det noe galt med ham? Var jeg en dårlig mor? Jeg vet nå at svaret på disse spørsmålene er nei. Men der og da var dette tankene jeg satt igjen med. 1 år med sykdom og lite energi hadde tæret mye på min egen selvfølelse og mestringsfølelse som mamma. Så denne opplevelsen ble liksom dråpen som fikk begeret til å renne over. Da vi kom ut av senteret klarte jeg ikke lenger å holde på tårene. Og de ville ikke slutte å trille. Da vi kom frem til byen var både sminken og lysten til å dra på Akvariet borte. Det ble dessverre ingen pingviner, krokodiller eller sjøløver på oss denne dagen.
Noen timer senere reiste jeg tilbake til kjøpesenteret. Jeg ville finne ut om mannen jobbet der og få høre hvilke tanker han hadde om det som skjedde tidligere den dagen. Jeg følte meg dårlig behandlet og det ville jeg at han skulle vite.
Det viste seg at min antagelse om at han var vaktmester var riktig. Jeg bad om å få møte ham, men han hadde reist fra senteret, så samtalen foregikk over telefon.
Følelsene jeg hadde hatt om at min sønn oppførte seg verre enn andre barn og at jeg var en dårlig mor forsvant heldigvis raskt da jeg pratet med ham. Han antydet ikke noe av dette. Utgangspunktet hans var kun at han ville «beskytte» de andre gjestene på kafeen og senteret. Hans unnskyldning var at han ikke kunne vite at jeg var på vei ut, fordi jeg stod i ro. Jeg fortalte ham at dersom han hadde gjort en god observasjon av oss, så hadde han forstått det. Jeg sa at han burde ha ventet med å bryte inn. Da ville han sett at «problemet» løste seg selv.
Jeg fortale ham også at han ikke vet noe om andre mennesker og deres situasjon. Jeg sa at jeg var skjør og det merket han jo, der jeg sippet over telefonen. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde vært syk, men han fikk absolutt vite hvordan denne opplevelsen hadde påvirket meg og min dag. Jeg fikk en slags beklagelse fra ham, men jeg vet ikke helt om han innså at det var dumt å be oss om å forlate kjøpesenteret. Jeg håper han ikke gjør det igjen. For andre småbarnsforeldres skyld. Tilsnakk av denne typen er nok en mye større påkjenning for en sliten mamma eller pappa, enn den forstyrrelsen det utgjør for andre kunder eller gjester på en kafé, å høre barnegråt mens mor eller far evakuerer familien ut.
Mitt gamle jeg hadde sannsynligvis blitt frustrert og sint på denne mannen da han sa det han sa. Jeg hadde kanskje, i fortvilelsen, glefset et eller annet tilbake til ham. Mitt nye jeg var heldigvis vennligere og mer konstruktiv, selv om jeg følte meg dårlig behandlet. Da føler jeg meg nesten som en «vinner» i etterkant, fordi jeg føler at jeg både fikk gitt beskjed, samtidig som at jeg har selvrespekten i god behold.
Jeg må legge til at jeg på sensommeren dro tilbake til senteret for å snakke med senterledelsen om opplevelsen. Der ble jeg tatt på høyeste alvor. De ble oppriktig opprørt over denne hendelsen og i etterkant sendte senterledelsen en blomst hjem til meg med beklagelse. Det satt jeg stor pris på.
«Etterpåklok»
Å tenke slik jeg nå gjør, er et resultat av at tanker og opplevelser har blitt bearbeidet over tid.
Det er helt klart lettere å tenke slik nå, når man får hodet litt ut av overlevelses-boblen, enn underveis. Det siste året har jeg naturligvis vært emosjonell og ganske labil. Da skulle det ikke så mye til for å velte «lasset mitt».
Jeg hadde jeg en episode i fjor sommer, som involverte en uåpnet pakke med hårruller (som jeg ikke ville få bruk for på lenge), emosjonelt «utbrudd» på offentlig sted og deretter en åpen klage på butikkens facebookside.
Jeg handlet i affekt, og selv om jeg var saklig, så angret jeg egentlig etterpå. Det var så mye følelser.
HOLDER-HENDENE-FORAN-ANSIKTET-EMOJI?
I vinter lot jeg også temperamentet mitt løpe litt løpsk, da jeg kranglet høylytt med en mann som var frekk mot meg på parkeringsdekket på Haukeland Sykehus. Jeg skulle på stråling og som vanlig var det en uendelig lang kamp om å finne parkering. Mannen var kanskje sur for at jeg fant en plass før ham, og irritert for at han måtte vente litt i kø mens jeg parkerte.
Hvorfor han tillot seg å være frekk mot meg, vet jeg ikke. Men jeg vet hvorfor jeg eksploderte. Fordi jeg var labil i humøret. Og det med god grunn. Men denne mannen skulle jo også parkere på sykehuset. Så det kan jo tenkes at han ikke hadde det så veldig bra han heller? Jeg klarte ikke å tenke dette da, men jeg tenker det nå. Og har lært av det. Neste gang jeg kjenner at det kribler, så trekker jeg pusten og gir tilbakemelding på en mer fattet og mindre hysterisk måte (haha!). Det vil gagne begge parter.
Hva med kvinnen som tilkalte politiet og skjelte ut vår venn. Ingen av oss kjente denne kvinnen. Vi vet ikke hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Var hun bare en uvennlig person? Selvutnevnt «moralens vokter?» Eller lå det mer bak? Kanskje hun hadde nettopp mistet et barn og overreagerte da hun feilaktig trodde hun så et forlatt barn i potensiell fare? Forhåpentligvis var ikke dette grunnen. Men poenget er at man ikke VET. Fordi man ikke KJENNER vedkommende. Akkurat som at hun ikke kjente til vår venn og hans sønn store sorg.
Gamle meg hadde nok i denne situasjonen «tent på alle plugger» og kjeftet på henne. Jeg er glad for at «nye» meg ikke gjorde det. Jeg spurte vår venn om lov til å opplyse kvinnen om den faktiske situasjonen, men han ønsker ikke det. På en måte kan man si at jeg har blitt «kronisk etterpåklok» og det er faktisk ikke så aller verst. Jeg håper det vil vare for alltid.
Åpne opp øynene litt.
Prøv å se litt forbi akkurat det du tror at du ser ved andre mennesker.
Har du noen gang lurt hva folk som blir rammet av kreft føler og tenker i kjølvannet av diagnosen? Jeg kan ikke si noe om hvordan det har føltes for andre å bli rammet av kreft. Jeg kan heller ikke si hvordan det ville vært for deg. Vi er alle forskjellige. Og man vet faktisk ikke hvordan man reagerer før man står i situasjonen. Det jeg kan si noe om, er hvordan det føltes for meg.
Når man ser eller hører om ting som rammer andre, er det lett å tenke at man selv aldri ville taklet å stå i en lignende krise. Slik tenkte ihvertfall jeg før krisen rammet meg. Kreft har alltid stått frem som en av de skumleste sykdommene jeg vet om. Og som sykepleier har jeg gjennom studier og yrkesliv lest om og observert sykdommer som faktisk er langt skumlere enn kreft. Sykdommer som invalidiserer og langsomt tar livet av den som er rammet. Eller mer akutte lidelser som etterlater store varige fysiske mén. Likevel var det kreft jeg fryktet mest.
I dag overlever ca. 70 % av alle som rammes av en kreftdiagnose. Noen krefttyper har høyere overlevelse enn andre. Brystkreft f.eks. har 90 % overlevelse 5 år etter diagnose. Likevel frykter mange kreft. Meg selv inkludert. Jeg tror at grunnen til dette er at kreft rammer så mange. De aller fleste voksne mennesker kjenner noen som har eller har hatt kreft. Og mange kjenner noen som har dødd av sykdommen. Selv kjenner jeg flere. At man assosierer kreft med død, er kanskje en annen årsak til at mange frykter kreft. Kanskje er det slik at man husker best eller hører oftest om de tilfellene som hadde dødelig utfall? Det er nok lett å glemme alle dem som kom seg gjennom kreft med livet i behold. Hvis du i det hele tatt får høre om dem da. Ikke alle er like åpne om sin sykdom. Og kreftoverlevere går stort sett ikke rundt med noen merkelapp som viser at de klarte seg.
Sommeren 2016 ble jeg jo selv rammet av krise, i form av brystkreft. Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å endre på det. Jeg måtte jo bare takle det. Jeg har ofte fått høre at jeg har vært sterk. Kanskje har jeg det. Jeg vet ikke. Det føles ofte ikke slik. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg ikke har vært sterk hele tiden. Tvert imot. Jeg har hatt mine mørke stunder. Jeg har følt meg trist, redd, svak, skyldig og hatt dårlig samvittighet. Det vil jeg skrive om i dette innlegget, som sannsynligvis er mitt mest personlige hittil. Utleverende? Skummelt? Definitivt ja. Men det får så være. Det hører jo med til historien. Man kan ikke bare vise sine sterke sider. Alle har sine svake sider. Jeg også.
Før kreft – lykke med en skyggefull bakside
Livet mitt før 14. Juni 2016 (dagen jeg fant kulen i brystet) var veldig bra. Jeg var riktignok sliten. Men vis meg hvilken småbarnsmamma som aldri er sliten. Finnes hun?
Livet mitt var veldig bra. Jeg visste det. Og jeg satt stor pris på det. Jeg følte meg veldig heldig. Jeg hadde alt jeg kunne ønske meg. Sett bort ifra en periode i 2012, som var tung, utfordrende og dessverre medførte sykemelding, og noen ufarlige helseplager, så følte jeg at det meste i livet hadde gått min vei.
Jeg hadde en vidunderlig god mamma, mange nære venninner, en god utdannelse og en jobb jeg var veldig glad i. Jeg hadde reist mye og jeg hadde funnet kjærligheten. Sammen drømte vi om langturseilas. Vi tok seilkurs, kjøpte oss seilbåt og dro på seilferier. I 2014 hadde vi et drømmebryllup og en fantastisk bryllupsreise til Maldivene.
For å gi den friske meg (før kreft) et ansikt, har jeg laget noen videosnutter. En annen grunn til at jeg laget dem er at jeg personlig liker veldig godt slike videosnutter med stemningsfull musikk. I tillegg synes jeg at de gode minnene våre gjør seg bedre i korte videosnutter enn i overfylte mapper på datamaskinen. Heldigvis finnes det nå apper som lager slike videoer for deg. Alt man trenger å gjøre er å velge bilder, musikk, varighet og et tema. Resultatet blir ikke perfekt, men det er bra nok:-)
SEILDRØMMEN:
C23547D6-3C44-4EE2-A2A9-E105DC3A57A3
(Musikk: Somewhere over the rainbow – Israel Kamakawiwo’ole)
BRYLLUPET VÅRT:
96269FFE-16C3-4AE7-B9CA-49518FD05322
(Foto: Christine Wendelborg Musikk: I’m gonna be (500 miles) – Sleeping at last)
BRYLLUPSREISEN:
2FA27A2B-07D8-432B-8242-705A14B1019B
(Musikk: You’re so cool – Various artists – True Romance soundtrack)
Etter bryllupsreisen ble jeg raskt gravid. Når det kom til tvillingsvangerskap hadde jeg litt å slekte på, da både min mormor og farmor hadde fått toeggede tvillinger, nemlig min mor og min far. Jeg hadde alltid tenkt at det måtte være fantastisk å få tvillinger. Til tross for forferdelig svangerskapsform, var gleden derfor stor da det i uke 7 viste seg at vi skulle bli tvillingforeldre.
Skrekkblandet fryd på ultralyd i uke 7. Det synes ikke på bildet, men jeg skalv som et aspeløv.
Formen i svangerskapet var som sagt dårlig den første tiden og det ble tidlig fysisk tungt. Men ut ifra et medisinsk perspektiv gikk alt som «på skinner.» Tvillingsvangerskap er et risikosvangerskap, og en av risikoene er prematur fødsel. Mitt svangerskap forløp helt etter normen og guttene var sunne og friske da de kom, bare 3 uker før termin.
31 uker på vei. Jeg fikk gå poppeklar i 6 uker til?
5 dager før de ble født. Sprekkeferdig!
Endelig kom de, i uke 37! Lykkelig og sliten nybakt tobarnsmamma på barselavdelingen.
Barseltiden føltes innimellom som om den skulle ta knekken på oss. Det ble lite søvn på de voksne i familien og ingen av oss husker helt hvordan vi kom oss gjennom det.
Det å gå fra tosomhet til å være en familie på 4 er jo en omveltning for de fleste. Likevel snakket vi ofte om hvor heldige vi var. Guttene var friske, de sov godt og de var stort sett blide og fornøyde. Det er ingen selvfølge. Dette visste vi.
Men følelsen av lykke hadde en bakside. Sakte men sikkert vokste en frykt for å miste det jeg hadde. Jeg fikk etterhvert også dårlig samvittighet for å ha det så bra. Tidligere hadde jeg ved et par anledninger fått kommentarer av bekjente, som lød noe slikt som «du får jo alt du ønsker deg du!»
Det var nok ikke vondt ment, men det underbygget følelsen jeg allerede hadde av at jeg var FOR heldig. Noe galt kom til å skje, fryktet jeg. Det jeg fryktet aller mest var at ulykker eller kreft skulle ramme familien eller andre jeg var glad i.
Våren 2016, da guttene var 1 år, bekymret jeg meg ganske ofte. Gleden over alt jeg hadde kom stadig oftere i skyggen av redselen for å miste det. Om dette var et resultat av at jeg var sliten og for mye i mitt eget selskap (permisjon) eller om det var en form for intuisjon, at kroppen min prøvde å fortelle meg at noe faktisk var galt, det vet jeg ikke. Det får jeg aldri vite. Men i dag vet jeg noe som er av betydning, og det forteller jeg om lenger nede i innlegget.
Etter kreft – venting og bekymring
Livet mitt etter 21. juni 2016 (diagnosen) var både godt og vondt. Mange av de gode stundene er omtalt i mitt forrige innlegg. Nå vil jeg fortelle om det som var tøft og vanskelig for meg i tiden rett etter diagnosen og operasjonen.
Først og fremst var ventetiden på prøvesvar tung. Hva skulle skje med meg nå? Det var gode odds for at jeg skulle få leve. Men tenk om det var feil? Kunne det hende at jeg skulle dø? Tenk om jeg var en av de uheldige!?
Dersom kreften hadde spredd seg ville jeg ikke kunne bli frisk, men kun bli tilbudt livsforlengende behandling.
Hva da med barna? Skulle de måtte vokse opp uten mammaen sin? Skulle jeg gå glipp av deres oppvekst, alle de små og store begivenheter? Skulle jeg aldri få bli ordentlig kjent med dem, se dem og høre stemmene deres som store barn og voksne? Skulle min mann bli enkemann etter få års ekteskap? Skulle min mor miste sitt eneste barn?
Skulle mine kjære måtte ta farvel med en skallet, blek og ugjenkjennelig versjon av meg?
Bare 8 måneder før jeg selv ble syk, døde tanten min av kreft med spredning (ikke brystkreft). Jeg tok farvel med henne på dødsleiet noen få timer før hun sovnet inn. Etter hennes død var jeg og resten av familien på syning. Noe så forferdelig! Det var tanten min som lå der. Men samtidig ikke. Det som lå der var bare et fremmed skall, utrolig fjernt fra den hun engang var. Før kreften. Før døden.
Bildene jeg hadde i hodet og tanken på om jeg skulle lide samme skjebne som tanten min, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gjorde best i å ikke tenke på det. Men det var ikke alltid så lett, spesielt ikke på kveldene da jeg skulle sove.
I tillegg til redsel for selve kreften, ventet jeg også på svar på om jeg hadde en av disse kjente genfeilene (BRCA1 / BRCA2) som disponerer for brystkreft og eggstokkreft. Dersom jeg hadde det måtte jeg ta stilling til om jeg preventivt skulle fjerne bryster og eggstokker. I tillegg ville det få konsekvenser for min familie.
Jeg var ubeskrivelig lettet da det ble konstatert at det ikke var spredning til skjelett, lunger eller mageregionen. Likevel fryktet jeg spredning innimellom, også etter de positive prøvesvarene. En av grunnene til dette var at min ordknappe kirurg fortalte at selv om det ikke var funn av kreftceller i lymfeknutene, så kunne kreftceller ha kommet over i blodbanen og spredd seg i kroppen på den måten. Innimellom tenkte jeg på om små kreftceller kunne ha vandret videre og at de på undersøkelsestidspunktet ikke hadde vokst deg store nok til å synes på CT eller skjelettscintigrafien.
Slike tanker førte opplagt ikke til noe godt. Det gjorde meg bare veldig sliten.
Senere, på ett-årskontrollen, snakket jeg med en annen kirurg om min bekymring for spredning via blodbanen. Hun sa at det var dumt at kirurgen som opererte meg hadde sagt dette. Det var veldig usannsynlig at det skulle ha skjedd og ikke noe jeg trengte å bekymre seg for. Takk!
Etterhvert som ukene gikk fikk jeg også vite at jeg ikke hadde noen genfeil som disponerte for brystkreft eller eggstokkreft. Hurra! Enda en lettelse.
Jakten på årsaker, dårlig samvittighet og skyldfølelse
Etter at jeg ble syk brukte jeg mye energi og tankevirksomhet på å lete etter årsaker. Spesielt etter at det ble klart at jeg ikke hadde genfeil. Det er uvanlig at kvinner får brystkreft i 30-årene. Faktisk er ca 80 % av alle brystkreftrammede over 50 år. Det at brystkreften var trippel-negativ bidro også til å sette tankene mine i spinn. Dette er den mest aggressive og minst vanlige undergruppen av bryskreft og det foreligger lite kunnskap om hva som trigger disse kreftcellene.
Så hvorfor hadde brystkreft fått “fotfeste” i meg? Jeg var 33 år!
Jeg fryktet at det kunne være min skyld. At jeg hadde levd på feil måte og tatt for dårlig vare på meg selv. Dersom jeg hadde gjort noe feil, så ville jeg såklart endre på dette heretter. Jeg ønsket meg jo et langt liv. Hadde kroppen min laget kreft én gang, så kunne den sikkert gjøre det igjen, tenkte jeg. Derfor måtte jeg straks i gang med forebygging, hvis det var mulig. Tanker og analysering av eget liv og egen atferd pågikk for fullt:
Fysisk aktivitet
Fysisk aktivitet er listet opp som forebygger av brystkreft. Her hadde jeg feilet, følte jeg. Jeg har aldri følt at jeg har vært aktiv nok. Helt siden jeg var barn har jeg oftest foretrukket «stillesittende» lek og kreative “putlegreier” fremfor fysisk aktivitet. Det er klart jeg syklet, danset, løp, hadde vannkrig, hoppet tau og paradis osv. I min ungdom spilte jeg til og med litt fotball (ikke noe talent for det forresten). Det føles litt flaut å si det, men jeg har egentlig aldri likt gymtimer eller trening noe særlig godt. Kanskje fordi det i all tid har vært en del fokus på ferdigheter og prestasjoner når det kommer til slike ting. Jeg har aldri følt meg flink i noe, hverken i gymtimer, fysisk lek/spill eller idrett. Jeg klarer ikke engang å kaste eller sparke en ball dit jeg sikter. Haha! Jeg hadde heller ikke veldig god fysisk utholdenhet som barn. Jeg ble til og med utredet hos lege for dette, men ikke noe galt ble funnet.
I voksen alder har trening vært noe jeg har gjort sporadisk, fordi jeg har følt at jeg burde. Dessverre har det ofte blitt nedprioritert foran andre ting. Jeg er sikkert ikke alene. Det er nok flere enn meg som gang på gang har endt opp som støttemedlem på SATS.
Det er viktig å være aktiv. Det gir bedre forutsetninger god helse. Dette kan vi høre og lese om nesten overalt. Og det finnes mange som er veldig flinke til å være fysisk aktiv. Dette synliggjøres gjennom sosiale medier. Det skal nevnes at sosiale medier periodevis har påvirket mitt eget fysisk-aktivitets-selvbilde i negativ retning. I noen sosiale medier virker det for meg som at det er spesielt viktig å fremstå som aktiv. Det florerer av nydelige bilder av norsk natur med #liveterbestute. Deltagelse i diverse løp, Stolzekleiven opp, Birken, triatlons og mye mer dokumenteres flittig. Løpedistanser oppdaterers og folk sjekker inn på treningssentre, på facebook. Mange ganger har jeg lurt på hvor aktive folk hadde vært dersom det ikke fantes skrytearenaer som facebook og instagram til å publisere sine perser og prestasjoner. Sosiale medier har i så måte kanskje bidratt til bedre fysisk helse for mange. Det er flott! (Hvilken betydning sosiale medier har hatt for folks mentale helse er nok en helt annen sak, og skal ikke omtales mer her).
Men hva med sånne som meg? Som ikke finnes interessert i sport og idrett, ikke eier konkurranseinstinkt og ofte kjenner på at #liveterbestinne ? #underpleddet #medsjokoladeimunnen. Jeg setter det litt på spissen nå:-) Men samtidig mener jeg litt alvor. I lys av sosiale mediers stadige rom for sammenligning av en selv med andre, er det lett å undre på om man kanskje ikke er helt riktig skrudd sammen dersom man ikke drar familien ut på den ukentlige søndagsturen eller ikke har behov for å bestige dette vakre landets mange fjelltopper. For å ikke snakke om byens 7 fjell. Det er jo flott å gå i byfjellene altså, men jeg tror jeg får til 1 slik turer pr år. Ikke vet jeg egentlig hvor jeg skal gå og mangelen på tilstrekkelig planlegging skrinlegger ofte hele utflukten.
Sosiale medier har nyansert seg noe den siste tiden, men har fortsatt en vei å gå, mener jeg. Og jeg må nok også gå litt i meg selv og bli flinkere til å gi litt faen. Slutte å sammenligne meg med andre. Dette er faktisk en litt krevende øvelse. Men øvelse gjør mester, sies det;-)
Jeg følte på skyld for at jeg ikke hadde vært nok aktiv gjennom livet mitt. 2014 var derimot et relativt godt treningsår med bikramyoga, litt hjemmetrening og mye turgåing. De første ukene av svangerskapet var intet unntak. Jeg gikk inn for å være en av disse spreke og sterke gravide. Nåvell…da jeg kom til svangerskapsuke 6 (i september) gikk formen nesten bokstavelig talt i dass. Deretter tilbragte jeg mesteparten av svangerskapet liggende eller sittende. Jeg hadde til og med krakk i dusjen. Huff! I mammapermisjonen følte jeg at jeg hadde gått altfor få trilleturer og da jeg fikk diagnosen hadde jeg ikke trent på 2 år.
Søvn
Hvis man ser bort ifra de siste 3 årene, så har jeg alltid hatt et veldig godt sovehjerte. Men jeg har egentlig ikke vært bevisst på hvor viktig søvnen faktisk er. For helsen. I den tid jeg vokste opp og bodde hjemme var min mor streng og sørget for at jeg fikk den søvn jeg behøvde. Jeg kunne til og med «sove av meg» sykdom i barneårene. Som voksen har jeg ikke vært så flink til å ta hensyn til mitt eget søvnbehov. Jeg har egentlig alltid likt å sove, men jo eldre jeg har blitt, jo mindre tid har jeg følt at jeg har. Med tiden har jeg utviklet en ubevisst holdning om at søvn er bortkastet tid. Jeg kunne jo ikke tatt mer feil! Et annet aspekt er at jeg virkelig hater å gå å legge meg. Jeg er et skikkelig B-menneske som bare elsker kveldene. Pga av dette har jeg også likt godt å jobbe nattevakter. Men nattarbeid er faktisk listet opp som en av årsakene til brystkreft. Kunne søvnmangel og nattarbeid være en av årsakene til brystkreften?
Å elske sene kvelder var ingen god kombinasjon med den nye mammatilværelsen, med nattevåk og grytidlige morgener. I starten var vi flink til å legge oss tidlig, det var ikke noe annet alternativ for å overleve. Men etterhvert som det ble færre og kortere oppvåkninger om natten, tok vi kveldene litt tilbake. Det ble jo litt viktig med denne voksentiden etter at barna var i seng. Søvnkvaliteten er desverre ikke på topp, for enda sover vi sjelden gjennom en hel natt.
Jeg sov dårlig gjennom hele svangerskapet og da jeg fikk brystkreft hadde jeg egentlig ikke sovet godt på nesten 2 år. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke sover nok. Og det er helt og holdent min egen feil. Det er jo «bare» å legge seg tidligere. Men i praksis har det ikke vært like lett.
Kosthold, farlige stoffer og ubalanse i kroppen?
Jeg hadde i grunn alltid vært litt dårlig på å dekke mitt eget næringsbehov og væskebehov. Helt ifra jeg var barn av hadde jeg et anstrengt forhold til matpakker med påsmurte skiver. Svett ost eller leverpostei som er størknet i kantene? Ikke helt min greie, kan man si. Brødmat har i grunn ikke vært min greie. Jeg er mer glad i middagsmat. På skolen havnet matpakken i bosset de fleste dager. Det er i grunn et under at jeg var flink på skolen. Jeg droppet ofte både frokost og lunsj. Den fysiske utholdenheten min var derimot ikke så mye å skryte av, og jeg ser jo nå hvorfor.
Jeg er en person som blir sjelden sulten og tørst. Når kroppen min trenger næring, så sier den ifra med å bli slapp og trøtt. Jeg har bare ikke vært spesielt flink til å lytte til kroppen og gjenkjenne dens signaler. Jeg har heller ikke vært flink til å spise når jeg er alene. Når det kommer til måltider liker jeg dem best når man samles rundt et bord. Dette er ikke en spesielt heldig «egenskap» når man jobber turnus og har en god del alenetid. Jeg har jobbet turnus i årevis. Dersom jeg ikke hadde planer på turnusdager (fri, senvakt eller nattevakt), hendte det ofte at jeg ikke hadde spist noe da Marcus kom hjem fra jobb. Middagen ble noen ganger dagens første måltid.
I 11 år hadde jeg hatt mageproblemer. Det startet med Giardiautbruddet. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde Giardia rett etter nyttår i 2005, men jeg fikk det aldri påvist. I årene som gikk hadde jeg ofte magetrøbbel. Jeg trodde ofte at jeg var matforgiftet eller at jeg hadde fått omgangssyke. Jeg så mønsteret etterhvert, for det var jo ingen andre enn meg som ble syk. Det ballet etterhvert på seg andre helseplager og jeg fikk B12-mangel. Jeg bekymret meg en del for helsen i denne perioden fordi jeg ikke fikk svar på hva plagene var. Fastlegen gjorde tilnærmet ingenting. I 2012, da jeg var utmattet og sykemeldt, tok jeg etterhvert grep og fikk utredet en del. I 7 år hadde jeg slitt med plager uten at jeg ble tatt alvorlig av fastlegen. Jeg tok til slutt saken i egne hender og for egen regning via Volvat. Jeg slo opp med fastlegen, og den dag i dag angrer jeg på at jeg ikke rapporterte en klage på henne.
Det har vært vanskelig å få skikk på helseplagene. Og det har kostet MYE penger i undersøkelser, behandling og all slags tilskudd av vitaminer og mineraler. Magen er heldigvis ikke like ille som den var før. Og det hjelper å vite at det ikke er noe farlig. Da kan man tåle mer.
Etter kreftdiagnosen tenkte jeg mye på om mageproblemene kunne ha skapt en ubalanse i kroppen min. Og om en slik ubalanse kunne ha resultert i brystkreft. Og om jeg var medskyldig fordi jeg ikke hadde tatt nok hensyn til magen med kosthold og trening.
I 2010 hadde jeg innført en sær diett som jeg opprettholdt i nesten ett år. Den gikk ut på å kutte ut sukker, gluten, gjær og melk, samt å innta minst mulig kunstige tilsetningsstoffer. Dette gjorde underverker for helsen, men for meg var det umulig å leve slik i lengden. Sakte, men sikkert gled jeg tilbake til normalt kosthold. Hadde kroppen min fått sjokk da den ble utsatt for alt det «vanlige» og usunne igjen? For det var jo helt tydelig at kroppen min var glad for kostholdet jeg hadde i 2010.
Hva med alle E-stoffer og andre tilsetninger i maten? Hadde jeg spist for mye halvfabrikata, tyggis og (fargerikt) godteri opp gjennom årene? Eller fått i meg rester av sprøytemidler via frukt og grønt?
Hva med vaskemidler, kremer, sminke, vippeserum? Hva med kosttilskudd jeg hadde tatt? Eller alle de hundrevis av koppene med amme-te jeg hadde konsumert i barselpermisjonen? Fantes det farlige stoffer i noe av dette?
Hva med alkohol? Å drikke alkohol er faktisk listet opp som en av årsakene til brystkreft.
Hva med sukkerinntak? Mitt var høyt. Dette visste jeg at jeg var skyldig i. Lørdagsgodt var liksom et begrep som hørte barndommen min til. Jeg elsker virkelig alt som er søtt. Bortsett ifra det sukkerfrie året i 2010, hadde jeg gjennom hele mitt voksne liv “proppet” i meg sjokolade og smågodt. Ja, faktisk gjorde jeg det omtrent på daglig basis i siste del av mammapermisjonen. Det var så mye lettere og raskere å gå i godteskuffen på kjøkkenet og skaffe seg nødenergi, fremfor å lage skikkelig mat.
I svangerskapet hadde jeg vært sulten hele tiden. Det var helt nytt for meg. Konstant sultfølelse og overveldende kvalme var en forferdelig kombinasjon. Men jeg visste at min oppgave var å sørge for næring til de små. Jeg tenkte at siden kroppen var sulten så måtte jeg fylle på. Så jeg spiste, hele døgnet. Til tross for kvalme og ingen matlyst. Jeg hadde til og med mat på nattbordet. På det verste spiste jeg kvelds 5 ganger etter middag i 17-18-tiden. Jeg gikk opp 25 kg i svangerskapet. I barseltiden raste jeg ned 30 kg! Ammingen, den raske vektnedgangen og det faktum at jeg ikke sørget for at jeg fikk nok søvn, næring og fysisk aktivitet, gjorde at jeg i en periode nesten så ut som en skygge av meg selv.
Stress og bekymring
Jeg er en person som lett bekymrer meg for mange ting. Og rett før jeg ble syk bekymret jeg meg jo ofte. Etter at jeg ble syk bekymret jeg meg over at jeg bekymret meg. Var bekymring helseskadelig? Kunne jeg ha bekymret meg syk? Kunne jeg ha påført meg selv kreft ved å tenke på kreft og frykte det? Jeg ville ikke bekymre meg. Men det var lettere sagt enn gjort å slutte med det.
Tidvis (les: ofte) har mitt yrke vært opphav til mye stress. Men for meg har det vært litt sånn at jo mer uforutsigbar og stressende jobb, jo bedre har jeg trivdes i jobben. Samtidig har det nok bikket over til å være for stressende noen ganger, i noen av jobbene jeg har hatt. Samtidig har jeg ikke vært bevisst på viktigheten av avkobling innimellom alt stresset.
Kunne stressreaksjoner i kroppen føre til sykdom som kreft? Hadde jeg hatt for mye stresshormoner i kroppen?
På tide å gjøre noe
Med utgangspunkt i all denne selvransakelsen, følte jeg at jeg hadde feilet når det kom til å ta godt vare på meg selv. Jeg følte at jeg ubevisst hadde utfordret kroppen min og immunforsvaret mitt. Kanskje hadde jeg gjort meg selv til et lett bytte for kreftcellene?
Kreftlegene på Haukeland sa at jeg ikke hadde gjort noe galt. De sa at kreft oftest rammer tilfeldig. Jeg hadde kun hatt uflaks, mente de. I mange tilfeller, som mitt, er det vanskelig å peke ut årsak(er) til kreften. Men jeg klarte ikke å tro på dem.
Når tankene om skyld og redsel for ny kreft var verst, hadde jeg dårlig samvittighet for omtrent alt jeg spiste og det meste jeg foretok meg. I en liten periode turde jeg ikke engang å ta et glass vin til maten eller spise godteri. Det er vel overflødig å si at jeg ble veldig sliten av alle bekymringene og tankene.
Jeg visste at jeg måtte ta tak i dette. Jeg ba tidlig om å få prate med psykolog. Men å få god nok hjelp var en omstendelig og energitappende prosess. Jeg måtte virkelig stå på.
Ikke alvorlig nok
Kreftsenteret på sykehuset har egen psykolog, og kreftpasienter får tilbud om inntil 3 konsultasjoner der. Men det var ikke nok for meg. Jeg undrer på om det er nok for noen…
Når det å bekymre seg lett nærmest er å regne som et karaktertrekk ved ens personlighet, er det ikke gjort over natten å slutte å bekymre seg for sin egen kreftdiagnose og fremtid.
Livkrisehjelpen kunne ikke hjelpe, for deres tilbud var kun for personer tilknyttet Bergen kommune, og jeg hadde jo flyttet til Askøy året før. Jeg kontaktet da min kommunes kreftkoordinator. Slik fikk jeg etterhvert mulighet til å snakke med en i psykolog tilknyttet et kreftteam. Men etter kort tid befant denne psykologen seg plutselig i en egen livskrise og ble sykemeldt.
Deretter satt jeg hjemme på kjøkkenet, med en henvisning og liste over psykologer i den ene hånden og telefonen i den andre. Jeg ringte «overalt» for å få hjelp. Etter en time i telefonen, med avslag på diverse psykologkontorer og på psykologisk krisesenter, kapitulerte jeg. Jeg var helt utslitt. Enten hadde kontorene inntaksstopp av pasienter, ellers så var det 4-6 måneders ventetid. På psykologisk krisesenter kunne de ikke ta imot meg, da min situasjon ikke var alvorlig nok.
Min fastlege sendte en åpen henvisning til DPS (distrikts psykiatrisk senter) og jeg fikk deretter innkalling til time i januar 2017(!) Det er da du skjønner at mange mennesker sliter. Det offentlige tilbudet er dessverre altfor dårlig.
Etterhvert fikk jeg tatt dette opp med en av kreftlegene, som kontaktet psykolog i palliativt team (!) på sykehuset. Som kreftpasient er jo den store skrekken å skulle ende opp med palliativ behandling (lindrende behandling før livets slutt). Derfor føltes det litt ubehagelig å oppsøke palliativ avdeling jevnlig. Likevel er jeg glad for at jeg fikk gå der, fram til jeg hadde time på DPS i januar 2017.
Dette, mine damer og herrer, er altså Norges offentlige psykiske helsetjeneste. Jammen må man stå på for å bli hørt og få den hjelpen man trenger!
Hjelp til selvhjelp og hypokonderklinikk(!)
Det å få ryddet opp i tanker og bekymringer har også vært en langdryg prosess. Den er egentlig ikke ferdig enda.
Sensommeren 2017 spurte jeg om min fastlege kunne henvise meg til Dr. Wilhelmsens såkalte hypokonderklinikk. Tidligere hadde jeg lest og hørt flere intervjuer med Dr. Wilhelmsen og jeg synes han er en veldig klok mann. Jeg hadde lyst å snakke med ham og få råd tilpasset meg og min situasjon. Du synes kanskje at det virker underlig at en med ekte sykdom, ekte kreft, ønsker å snakke med en lege som behandler hypokondere? Vel, la meg forklare.
Å være hypokonder vil si at man har overdreven fokus på helse, symptomer og mulig sykdom. En hypokonder lider av helseangst. Og jeg har den siste tiden tenkt at jeg har tendens til helseangst. Spesielt etter å ha hørt Dr. Wilhelmsen fortelle om sine pasienters tankemønster i ulike intervju. Jeg kjente meg igjen i dette. Jeg har bekymret meg i overkant mye for å bli syk, å dø og bli utsatt for ulykker. Denne bekymringstilværelsen har ikke vært gjeldene hele tiden, men jeg ser nå i ettertid at den har blitt mest fremtredende når kroppen og psyken min har vært sliten av langvarig belastning.
Ja, jeg har vært syk det siste året. Men nå er jeg jo frisk.
Hvorfor er det så vanskelig å slippe ned skuldrene?
Hvorfor er jeg så redd for å tro på at jeg er frisk?
Hvorfor er jeg redd for at det har skjedd en feil når jeg får positive prøvesvar?
Jeg er kjemperedd for å få kreft igjen. Derfor har jeg på en konstant «radar» for å sjekke kroppen for forandringer, symptomer og eventuelle faresignaler. Hvis du synes at det høres slitsomt ut, så har du helt rett. Der er slitsomt! Og jeg ønsker jo ikke å ha det slik. Jeg vil bruke energien min på å leve, ikke på å unngå å dø. For det er jo nettopp dette Wilhelmsen stadig repeterer. Vi får aldri kontroll på døden.
Heldigvis fikk jeg time ganske raskt hos Dr. Wilhelmsen og jeg hadde min første samtale med ham for et par uker siden. Han er en klok mann. Under vår samtale konkluderte han med at jeg har helseangst. Det er et nederlag å liksom “feile” noe. Men det er jo bare sånn det er. Men det skal vi sammen prøve å få gjort noe med. Det er nok en del av min personlighet å bli lett bekymret for ulike ting. Men akkurat dette med helseangst er nok noe som har utviklet seg etter at jeg ble sykepleier og har sett alt mulig som kan ramme folk. Jeg har hatt en lei tendens til å tenke litt «i verste fall». At jeg nå er bevisst mitt eget tankemønster, er det beste utgangspunktet for å klare å endre det. Det skal jeg få til. Og jeg er allerede på god vei.
Det som har hjulpet for meg
Fortsatt kan det hende at tankene om skyld, følelsen av dårlig samvittighet eller frykten for mer eller ny kreft dukker opp. Det skjer heldigvis langt sjeldnere enn før, og det er en del ting som har hjulpet meg, slik at disse tankene ikke får stjele så mye av energien min:
Å oppdage mange andre mennesker med kreftdiagnoser og se hvem de er og hvilke liv de lever. Jeg er absolutt ikke alene. Jeg er heller ikke alene om å være ung med kreft. Jeg har fått en større forståelse for at kreft kan ramme alle. Selv om følgende faktorer kan påvirke risikoen, så skiller faktisk ikke kreft mellom alder, sosial status, yrke, geografi, personlighet eller livsstil. Alle kan rammes. Jeg har møtt andre kreftrammede på sykehuset, på ulike facebookgrupper og på kurs på Montebellosenteret like ved Lillehammer. Dersom du eller noen du kjenner har eller har hatt kreft, vil jeg forresten på det varmeste anbefale innmelding i facebookgruppe(r) for kreftrammede og kurs på Montebellosenteret.
Å følge offentlige snapchat-kontoer som «Mammabanden» og «Tvillingmafiaen» har gitt meg et innblikk bak fasaden i mange norske hjem. Her har jeg sett at det livet jeg selv har levd slettest ikke er så veldig annerledes enn mange mange andres liv. Jeg er så absolutt ikke alene om å sove lite, være stresset og sliten, trene lite og spise masse sjokolade midt i uken. Eller å ha rotete hus og gretne barn. Jammen har dette vært en deilig oppdagelse. Man vet hvordan man har det selv. Men man får jo aldri muligheten til å være flue på veggen i andres hverdag og andres hjem. Når man kommer hjem til noen vises alt slik de ønsker at det skal se ut. Og andre menneskers hverdag får man stort sett bare innblikk i på sosiale medier. Også her vises det folk ønsker å vise og det er jo ofte litt filtrert sammenlignet med virkeligheten. Så man ender opp med å sammenligne sitt eget ufiltrerte liv med andres filtrerte liv. Det er jo i praksis å sammenligne sitt verste med alle andres beste. Det blir jo litt urettferdig og kan lett bli kilde til negativt selvbilde. Så tusen takk til Mammabanden og Tvillingmafiaen som har vist ufiltrert hverdagsliv og har tatt opp spennende temaer.
Jeg har vært en av disse såkalte «flinke pikene». Jeg har vært perfeksjonist hele livet. Pliktoppfyllende overfor alle andre. Dessverre ikke like pliktoppfyllende overfor meg selv. Jeg har stresset meg opp over tidsfrister, alt som skal rekkes og ordnes. Jeg har fått dårlig samvittighet for alt som ikke har blitt gjort. Nå er jeg flinkere til å ikke være så flink. Jeg har tatt et valg, fordi jeg egentlig ikke har hatt noe valg. Jeg har slått opp med perfeksjonismen. Forhåpentligvis vil ikke dette være et av-og-på-forhold. Jeg håper vi har slått opp for godt.
Å tenke på en annen måte enn tidligere har hjulpet meg. Jeg har måttet snu eller bryte negative tankemønstre. Det handler også om å ha tillit til fagpersoner og ha tro på gode nyheter. Etter behandling er jeg frisk. Jeg må ha tiltro til det og slutte å frykte hva som kan skje i fremtiden. Det er dette som tar tid. For min del har det nemlig måtte læres. Å tenke annerledes har jeg lært av de ulike psykologene jeg har snakket med og fra Dr. Wilhelmsen.
For å bryte ned skyldfølelse og dårlig samvittighet, så hjelper det meg å tenke tanker som dette:
Dersom et glass vin i ny og ne fører til kreft, hadde veldig mange flere fått kreft. Jeg drikker lite alkohol. Mange drikker mye mer, uten å få kreft.
Dersom nattarbeid, nattevåk eller generell søvnmangel fører til kreft, hadde veldig mange flere fått kreft. Tenk så mange som sover for lite, uten å utvikle kreft! Og ganske mange mennesker jobber nattarbeid uten å få kreft. Forskning har vist en sammenheng mellom nattarbeid og brystkreft, men bare dersom man jobber veldig mange netter på rad. Det har jeg aldri gjort.
Dersom inntak av mye sukker og andre usunne matvarer fører til kreft, hadde veldig mange flere fått kreft. Det er mange som spiser minst like mye godis som meg, uten å få kreft.
Dersom det å spise mat som ikke er laget fra bunnen av og inntak av E-stoffer fører til kreft, hadde veldig mange flere fått kreft. Tenk så mange som nærmest er oppfostret på halvfabrikata, uten å ha utviklet kreft.
Dersom stress fører til kreft, hadde veldig mange flere fått kreft. Tenk så mange stressede folk det er rundt omkring, som ikke har utviklet kreft! Og hva med folk som lever med stresset av krig og vold i årevis?
Der finnes supersunne og veltrente mennesker som får kreft, uten noen opplagt årsak.
Der finnes små barn som får kreft, uten noen opplagt årsak. De har ikke «levd på feil måte», de har jo akkurat startet livet.
Man kan ikke tenke på seg sykdom. Da hadde mange hypokondere fått ekte sykdom.
Dersom du synes at mine tanker eller “argumenter” er dårlige, og tenker at jeg kanskje har meg selv å takke, så ikke si noe til meg om det. For det hjelper meg å tenke disse tankene 😉 Dette er ikke forankret i forskning, men basert på egne tanker og observasjoner.
Vi mennesker, spesielt mange av oss kvinner, er eksperter på å få dårlig samvittighet for ting vi enten ikke råder over eller ting vi ikke gjør.
Mange, inkludert meg, har altfor høye krav til seg selv. Dette fører med seg unødvendig stress.
Jeg har fått dårlig samvittighet for mye. Det kan være at jeg har spist usunn mat, at jeg ikke har orket å gå tur, at jeg ikke har orket å leke med barna eller at jeg ikke har klart å komme tilbake i jobb igjen før nå nylig. Og enda er det i en veldig liten stillingsprosent. Jeg kunne ikke klart noe mer enn det jeg har klart. Og likevel har jeg hatt dårlig samvittighet for det. Hvis jeg får dårlig samvittighet for sånne ting nå, så stopper jeg straks den tanken og fokuserer heller på 3 ting som jeg er fornøyd med denne dagen.
Jeg kan nå snu tankene og være fornøyd med at jeg tok hensyn til kroppen og hvilte på sofaen istedenfor å gå tur. Da var det det jeg trengte den dagen.
Jeg kan tenke at «jaja, så spiste jeg masse sjokolade i kveld, men jeg gjorde jo ikke det i går og jeg spiste jo mange grønnsaker til middag.»
«Jaja, så har jeg ikke hatt energi til å leke eller tulle med barna i dag, men jeg har jo laget middag til dem og jeg har jo vasket klærne deres.»
Jeg trodde ikke det skulle være effektivt, men det er det faktisk!
Man kan ikke klare alt, iallefall ikke på en gang. Og iallefall ikke under en slik unntakstilstand som det er på bli kreftsyk.
Da må man lære seg å være fornøyd med det man faktisk har klart, fremfor å bebreide seg selv for det man ikke fikk til. Ved å redusere dårlig samvittighet, merker jeg at jeg bedrer forholdene for min egen restituering etter kreftbehandlingen. Det tar nemlig bort unødig stress som stjeler energien min.
Veien videre
Jeg har god prognose. Likevel dukker det opp tanker om tilbakefall fra tid til annen.
Det at jeg har vært lenge sykemeldt og har vært mye alene hjemme med egne tanker, har ikke vært en fordel. Jeg gleder meg til få tilbake jobbhverdagen og få litt annet fokus.
Det har vært en del forandringer ved arrene dette året, også i sommer. Man blir jo litt engstelig. Det er sikkert naturlig. Men jeg har blitt sjekket og heldigvis har alt vært i orden.
Når det gjelder tanker om tilbakefall, så hjelper det litt å tenke tanker som:
Ok, jeg kjenner en ny liten klump der ved arret.
Finnes det andre alternativer til hva dette kan være, enn en ny kreftsvulst?
Nå har jeg ganske nylig gått gjennom cellegift/stråling. Jeg har også nylig tatt mammografi og ultralyd. Er det sannsynlig at det har kommet en ny kreftsvulst allerede nå?
Når var jeg til kontroll sist? Hva ble undersøkt da?
Er det mer sannsynlig at legen tar feil, og at min egen bekymring er riktig, dersom legen sier at alt ser ok ut?
Hvis målet er best mulig livskvalitet, oppnår jeg det ved å konstant bekymre meg og «forberede» meg på dårlige nyheter?
Dr. Wilhelmsen spurte meg om jeg skulle fortsette å gjøre unntak til hovedregel. Her traff han spikeren på hodet. For det er jo faktisk det jeg gjør. Dersom det er en bitteliten sjanse for noe, enten det gjelder tilbakefall, feiltolking av undersøkelser eller forveksling av prøvemateriale (ja, jeg har faktisk vært engstelig for disse tingene), så har jeg vært redd for at det skal ha skjedd med meg. Så fra nå av skal jeg slutte å gjøre unntak til hovedregel. Jeg skal iallefall øve på det. I de 2 ukene som har gått siden jeg var hos Dr. Wilhelmsen, så har det hjulpet å tenke slik.
Dersom alle disse tankene ikke hjelper og jeg fortsatt frykter at det er noe galt. Ja, da ringer jeg sykehuset for en ekstra sjekk. Det bedre med en sjekk for mye, enn en for lite.
Når det kommer til mine bebreidelser for å ikke passe godt nok på egen helse, tenker jeg nå at gjort er gjort. Det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har nå blitt mye flinkere til å ikke bruke energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Men det jeg kan gjøre noe med er å forsøke å endre litt kurs. Jeg tenker at jeg ikke har vondt av å passe litt bedre på immunforsvaret mitt.
Å ha et godt immunforsvar innebærer å holde meg litt i bevegelse, få tilstrekkelig søvn, få i meg næringsrik mat og drikke, samt vitamintilskudd og å redusere stress. Jeg har blitt flinkere til noe. I dag kjenner jeg etter på kroppen om den trenger næring. Jeg blir ikke ofte sulten, men jeg blir trøtt og slapp. For å ikke glemme meg har jeg laget alarmer på mobilen. Hver time for drikking av vann, hver tredje time kommer det spørsmål om jeg er sulten. Det høres sikkert litt merkelig ut, men det er bare sånn det er. Dette har fungert veldig bra for meg. Jeg tar også vitaminer og jeg prøver å gå en liten tur et par ganger i uken.
Med mine tiltak for å opprettholde et godt immunforsvar har jeg godt stykke igjen til mål, men jeg er ihvertfall på vei mot målet. Og jeg har blitt flinkere til å ikke gi meg selv dårlig samvittighet de dagene jeg ikke får det til.
Jeg kommer nok aldri til å få vite hvorfor jeg fikk brystkreft. Det må jeg bare akseptere og leve med.
Jeg må også leve med frykten for å kreft igjen. Prognosen min er heldigvis god og i følge kreftlegen, har jeg statistisk sett ikke større sannsynlighet enn noen andre for å få kreft igjen.
Fokuset videre er som sagt å komme i form igjen etter kreftbehandlingen og opprettholde et godt immunforsvar. I tillegg må jeg fortsette å tenke slik jeg har lært og leve slik jeg vil, uten å ha dårlig samvittighet for mine valg. Jeg skal nyte den sjokoladen når jeg vil kose meg. Jeg skal ligge i sofakroken når jeg føler for det (eller ikke orker annet). Det trenger jo ikke å bli på daglig basis.
Balanse er fint. Og alt med måte.
Dersom jeg slutter å spise alt jeg liker som er usunt eller dersom jeg lar være å gjøre noe som jeg setter pris på, i frykt for å få kreft, så er det jo litt kjedelig hvis jeg på tross av denne ofringen likevel ender opp med kreft. Man vil aldri få noen garanti. Ja til livskvalitet mens man enda lever!
Og helt til slutt, noen kloke ord fra vår egen konge, HM Kong Harald:
