Jeg er altså så rasende og fortvilet akkurat nå!

Til dere mennesker som lever akkurat som før. Til dere som satt på en fullsatt uteserveringen og skålte med utepilsen i lørdagsolen. Til dere som valgte å gå på tur i byfjellene, selv om dere måtte gå i kø. Til dere som fortsatt drar på shopping, kafé, fest eller lignende, som om ingenting har hendt. Skam dere! Skjerp dere! Forstår dere virkelig ingenting?

Her står hele verden i den verste krisen siden 2. verdenskrig. Folk dør i hopetall i Italia, som for tiden ser ut til sette ny rekord i antall døde hver dag. Lørdag døde det 793 mennesker av Coronaviruset.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ingen ønsker seg slike tilstander her. Derfor har vi nå relativt strenge tiltak og anbefalinger. Man kan såklart gå ut i frisk luft, men man må holde god avstand hvis man møter noen, helst mer enn den anbefalte meteren. Man kan handle matvarer og nødvendige medisiner. Resten av tiden skal man helst holde seg isolert hjemme. Fordi det er slik man hindrer smitte og stopper viruset. Det er ikke lett eller gøy. Men det må til. Vi er mange som har gjort en fantastisk innsats med å følge anbefalingene. Vi har isolert oss fra omverdenen. I 10 dager har vi lidd. Men hva FAEN hjelper det, når det er så mange egoister rundt omkring, som prøver å sabotere alt sammen?

Dere som gir blaffen, er dere klar over hvilke offer folk har gjort de siste 10 dagene?

Jeg vil fortelle om min egen situasjon. Jeg er uhelbredelig kreftsyk. Jeg har kort forventet levetid igjen, sier legene. I følge statistikken for min type kreft skulle jeg vært død innen september 2019. Men jeg er her og kjemper min livs kamp for å overleve. For 12 dager siden fikk jeg innvilget en svært etterlengtet pause i kreftbehandlingen, etter å ha prøvd ulike cellegifter kontinuerlig i 1,5 år. Nå skulle jeg gå våren i møte med fokus på livskvalitet. Endelig skulle jeg «leve livet»! Jeg skulle benytte denne pausen til å gjøre positive ting for meg selv og forhåpentligvis «bli frisk mot alle odds». 2 dager senere stengte mesteparten Norge. Den etterlengtede pausen blir jo opplagt ikke som planlagt. I verste fall kan det faktisk hende at jeg tilbringer min siste levetid i denne isolasjonen. Nå kan jeg ikke treffe mine venner. Jeg kan heller ikke treffe min mor. Mamma tar dette tungt. Jeg er hennes eneste barn. Hun er ungdommelig og sprek for alderen. Likevel er hun i risikogruppen, som meg. Situasjonen er surrealistisk og kjip. Jeg trøster meg med at det bra å ikke være i aktiv kreftbehandling akkurat nå. Og jeg er takknemlig for å få så mye tid sammen med min kjære mann og de flotte tvillingguttene våre på snart 5 år. Selv om jeg må innrømme at jeg lengter etter barnepass. 10 dager med hjemmebarnehage, og ingen mulighet for avlastning tar virkelig på en kreftpasient. Denne isolasjonen er noe ordentlig dritt! Men vi gjør det likevel. For alternativet, massedød som i Italia, er mye verre! Og dere som ikke holder dere hjemme, eller holder avstand til andre, dere skjønner det bare ikke! Eller bryr dere overhodet ikke! Jeg blir så lei meg!

For noen dager siden klarte jeg meg bra. Men nå innser jeg at isolasjonen vil vare mye lenger enn nødvendig, fordi mange idioter ikke gidder å isolere seg! Så jeg blir faktisk ganske motløs. Og jeg lurer jeg på hvordan jeg skal overleve de kommende ukene. Tar du livsgnisten ut av en uhelbredelig syk kreftpasient, er det ikke langt igjen til Perleporten, frykter jeg.

Guttene mine fyller 5 år i påskeuken. Sannsynligvis må vi feire i isolasjon her hjemme🥳 Vi skulle feire i Legoland. Og påsken skulle feires hos svigerfamilien min i Sverige. Alt dette er selvsagt avlyst.

Dette er små og ubetydelige offer i den store sammenhengen. Men felles for alle oss som følger reglene er at vi alle ofrer noe. Store offer. Små offer. Gigantiske offer. Høyst ufrivillige offer.

Folk gravlegges i ensomhet.

Folk dør av Corona, i ensomhet.

Barn får ikke treffe andre barn. Jeg er så glad vi har to barn!

Bursdager må feires i ensomhet. Min mormor fyller 89 år på mandag. Ingen i familien tør å besøke henne. Mange enslige eldre sitter alene.

Unge enslige er også alene.

Folk mister jobbene sine.

Helsepersonell har mistet frihet. Og risikerer å smittes og smitte sine kjære.

Flere, inkludert meg selv, har mistet behandlingsmulighet, enten i sykehus, hos psykolog, fysioterapeut eller alternative behandlere i innland og utland. Det sistnevnte gjelder for meg. Jeg kan ikke lenger motta behandlinger jeg vanligvis får.

Hva ofrer dere? Tydeligvis ingenting. Dere er villige til å sabotere alt, slik at det vi andre har ofret og fortsetter å ofre kanskje er forgjeves. Deres arroganse er et hån mot alle oss som følger reglene og mot våre helsearbeidere, som står på dag og natt.

Nei, fy skam på dere! Jeg er så lei meg og sint at jeg har ikke ord!

En ting jeg håper dere vil tenke litt på er at deres manglende evne til å utvise hensyn til situasjonen vi står i bidrar til at dere etterhvert vil få andre menneskers «blod på deres hender». Det vil kanskje ta en stund før det skjer. Men det er det som vil skje. Husk på det hvis smitten kommer fullstendig ut av kontroll her; at dere bidro til at det ble slik!

Til våre ledere!

Jeg kan ikke begripe hvorfor tjenester som brillebutikker (optikere), fysioterapeuter og psykologer har måttet stenge ned sine praksiser, mens det fortsatt er mulig å sitte som «sild i tønne» på restaurant, shoppe klær og dra på IKEA!?

Nå må dere som har makten våkne opp og innse at deres råd og anbefalinger ikke har tilstrekkelig effekt og at full isolering og portforbud (unntatt mat/medisiner/post/bank) må innføres omgående.

Vær så snill! Ikke la oss som nå lider i frivillig og solidarisk hjemmeisolering lide forgjeves.

Vi ønsker primært å forhindre dødsfall. Vi ønsker å forhindre massedød, som i Italia. Men i tillegg ønsker vi å forhindre at isoleringen blir for langvarig. Det får så enorme konsekvenser, spesielt økonomisk. Mange kan tåle isolering i en kortere periode. Men blir det for langvarig, ligger snart folk sine liv og livsgrunnlag i ruiner. Gjør jobben skikkelig i en kortere periode nå. Så blir vi i Norge ferdige med dette. Viruset vil dø ut etter relativt kort tid ved strengt portforbud. Mange av oss har levd slik i 10 dager allerede, men kanskje til ingen nytte. Men vi er villig til å prøve igjen. Jeg tror vi kan greie det.

Det får heller være at vi må ha reiseforbud og streng grensekontroll i lang tid etterpå.

Rett etter min hjemkomst fra Gran Canaria, vokste kreftkulen ved kragebeinet og i armhulen. Typisk. Cellegiften ble avlyst og stråleplanlegging iverksatt. Det var ikke mye tid å vie til mitt nye jeg da jeg kom hjem. Ting blir visst sjelden slik man ser for seg.

Jeg har opprettet en åpen gruppe på Facebook, som heter «Rebecca skal bli kreftfri».

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Øverst i gruppen har jeg skrevet et innlegg hvor jeg presenterer begrunnelsen for å opprette gruppen, samt en kort oppsummering av meg og min «krefthistorie». Jeg gjengir den her:

«Dette er en åpen gruppe for alle som vil følge og støtte meg på den kronglete veien for å bli kreftfri og frisk. Velkommen hit og takk for at DU vil være med!

Her kommer en presentasjon av meg og min «krefthistorie».

Jeg heter Rebecca Island (født Vågene) og blir 37 år i april 2020. Jeg er gift med Marcus og mamma til to fantastiske toeggede tvillinggutter, som fyller 5 år i april. For snart 5 år siden flyttet vi fra Bergen til Askøy, en øy rett utenfor byen. Her trives vi veldig godt (hvis man ser bort ifra at jeg ofte drømmer om å bli klimaflyktning til et sted med mer sol og varme).
Vanligvis jobber jeg som anestesisykepleier på Haukeland Universitetssykehus. Men det begynner å bli lenge siden jeg hadde et normalt arbeidsliv.

Min «kreftreise» startet i juni 2016, da jeg plutselig oppdaget en kul over det ene brystet. Jeg hadde begynt å jobbe litt redusert etter mammapermisjonen med tvillingene, som nå var 14 måneder. Jeg hadde sluttet å amme dem måneden før. Kunne kulen være en tett melkegang? Jeg var jo bare 33 år. Jeg var vel altfor ung til å få kreft, eller?

Men det viste seg raskt at jeg hadde fått en mer sjelden og aggressiv type av brystkreft, kalt trippel negativ brystkreft. Jeg gikk gjennom all anbefalt behandling, brystbevarende operasjon, 8 cellegiftkurer (4 EC90 og 4 Taxotere) og 23 strålebehandlinger. For trippel negativ brystkreft finnes det ikke noen målrettet behandling å gi i etterkant, for å forebygge tilbakefall, slik som f.eks. Herceptin til HER2-brystkreft og anti-hormoner til hormonsensitiv brystkreft. Etter stråling var jeg derfor ferdigbehandlet og var såkalt kreftfri. Men jeg satt igjen med en kropp og et hode som ikke fungerte som det skulle. Ville livet noensinne bli det samme igjen?

1,5 år senere, sommeren 2018, var livet akkurat begynt å smile igjen. Energien og livsgleden var begynt å komme gradvis tilbake. Men det tilkom noen smerter som plaget meg mer og mer. Jeg våknet om natten av smertene, som var lokalisert i brystveggen og skjelettet innenfor. Etterhvert vokste det ut en hard klump. Fastlegen tok det ikke alvorlig, så jeg måtte selv kjempe og gråte mine tårer for å få dette undersøkt så raskt som mulig. Jeg var ganske sikker på at dette var snakk om et tilbakefall.

Noen uker senere, mens jeg lå og skalv på en undersøkelsesbenk på brystdiagnostisk senter, i lunsjpausen min fra jobb, var det ikke lenger noe tvil. Kreftspøkelset hadde gjenoppstått fra de døde. Det ble min siste arbeidsdag på veldig veldig lenge.

Siden august 2018 har jeg nemlig hatt en helt annen jobb. En jobb som jeg aldri egentlig har fri fra. Nemlig å holde meg i live. Nå tenker du kanskje at det høres ut som et enormt stort ansvar å bære. Og at jeg ikke burde pålegge meg en slik jobb. Men slik jeg ser det, så er det nettopp det jeg må, dersom jeg skal bli frisk.

På diagnosetidspunktet hadde kreften rukket å spre seg, til brystvegg, brystbein, ribbein, lymfeknuter og lunger. Legene sa at jeg ikke kunne bli frisk. Og det sier de fortsatt. Men jeg vet at de tar feil. Jeg har lest, sett, hørt og opplevd nok siden den gang, til å vite i hjertet mitt at det faktisk ER mulig å bli frisk fra uhelbredelig sykdom. Om det vil skje med meg, vet ingen enda. Men at det er mulig? Garantert! En av de beste følelsene i verden er å føle seg trygg på akkurat det! Og det viktigste er ikke hva som er sant. Men hva som hjelper meg å ha det bra.

Så hvordan skal jeg da bli frisk? Svaret er at jeg ikke helt vet det enda. Alle er vi unike mennesker. Derfor tror ikke jeg at jeg kan kopiere andres «oppskrift» og nødvendigvis oppleve samme suksess. Jeg er nødt å finne min egen vei, min nøkkel til akkurat min kreftgåte. Jeg lar meg såklart inspirere av andres metoder og det er mye prøv og feil i dette «gamet». Og jeg liker å inspirere andre igjen. Vi må hjelpe hverandre til å holde håpet og motivasjonen oppe. For er det noe som trengs i denne livssituasjonen, så er det bøttevis med håp og motivasjon. Der hjelper det meg helt enormt å ha en slik heiagjeng som dere i ryggen. Så tusen takk til alle og enhver🙏🏼

Da kreften rammet meg på nytt, for 1,5 år siden, førte det meg ut på en slags reise i selvutvikling. Jeg har fått mer kontakt med meg selv og funnet tilbake til mine spirituelle sider jeg en gang hadde, men som hadde blitt glemt litt med tiden. For dette er jeg kreftsykdommen evig takknemlig. For all denne personlige utviklingen har gitt meg et nytt syn på verden, livet, mennesker, naturen, meg selv, kropp, sinn, sjel og helse som jeg aldri ville vært foruten. Selv om det noen få dager blir snørr, tårer, usikkerhet og frykt, så kjenner jeg de fleste dager at jeg mentalt sett har det bedre enn jeg noengang har opplevd tidligere i livet, da jeg var frisk.

Mine visjoner for fremtiden er å bruke mine erfaringer til å hjelpe og inspirere andre.

I mellomtiden deler jeg litt sporadisk fra min «reise» når jeg har overskudd til det. På min åpne snapchat-kanal (rebeccavaagene/Rebecca Island) deler jeg stort og smått og hverdagen.
Jeg har opprettet denne facebookgruppen fordi jeg ønsker å ha en lett tilgjengelig arena hvor jeg kan dele de viktigste oppdateringene om det som skjer med meg. Jeg vet at ikke alle mine bekjente har snapchat. Jeg synes også at det er fint å ha en arena hvor jeg kan be om hjelp, dersom jeg skulle behøve det.
I tillegg til dette er det veldig mange, både nære, kjente og ukjente, som har tatt initiativ til å starte kronerulling for å kunne hjelpe meg med behandling. Det rører meg dypt at det er så mange snille og gode mennesker der ute og rundt meg.
Det er ikke til å legge skjul på at det er svært kostbart å prøve å bli kvitt uhelbredelig sykdom. Jeg er veldig heldig som har en utrolig snill mamma som har hjulpet meg og foreløpig er det midlene fra henne som benyttes. Pengene har jeg til nå benyttet til eteriske oljer (som har vært og er uvurderlig for min livskvalitet), urter, kosttilskudd, alternative behandlere, private leger, kurs, bøker og en nylig aleneferie til sol og varme. Alle disse ting er i den hensikt å hjelpe meg å styrke kroppen og reparere eller fjerne syke celler.

Foreløpig har jeg gått kontinuerlig på cellegift i 1,5 år. Jeg har benyttet én type, helt til kreften har mutert og gjort seg motstandsdyktig og jeg må bytte til neste cellegift. Nå har akkurat kreften gjort seg resistent mot min 4. type cellegift. Jeg har siden tilbakefallet forsøkt høydose Cyclofosfamide (p53-studien), Xeloda/Capecitabine, Taxotere og Epirubicin. Det vil si at jeg har forsøkt 3 cellegifter som jeg også fikk i 2016 og én ny (Xeloda tablettene). Legen min vil nå ta en ny biopsi og gi meg stråling. Mulighetene innen tradisjonell skolemedisin begynner å snevres inn. Men jeg har fortsatt noen typer igjen å prøve. Jeg gir aldri opp. Jeg skal bli frisk. Jeg vurderer såklart å reise til utlandet dersom det norske helsevesenet går tom for alternativer å prøve. Det finnes nok mye å forsøke der ute, som kan ha effekt, til tross for at det ikke er gjort store nok studier som kan vise dokumentert effekt, slik den vestlige medisinvitenskapen krever. Dersom dette blir aktuelt for meg vil jeg nok kunne behøve en slik kronerulling som mange har foreslått. Og isåfall vil den bli delt her. Men jeg håper så inderlig at det ikke skal komme til det. Jeg mediterer og ber til Universet, Gud og mine åndelige hjelpere (som jeg bare VET er der) hver eneste dag, og stoler på at jeg får hjelp derifra. Jeg stoler også på at kroppen min og min medfødte livskraft skal hjelpe meg til helbredelse. Dette skal gå bra. Alt er vel!

Tusen takk for at du vil følge meg på veien. Jeg er ikke alene. For det er jeg evig takknemlig. Tusen takk❤️🙏🏼»

Finn gjerne gruppen, og bli med, dersom du har Facebook. Tusen takk🙏🏼