Jeg reiste på ferie alene. En helt annen meg kommer tilbake.

 

Jeg var på terskelen til en ordentlig transformasjon, uten å være klar over det. Så reiste jeg på ferie alene. Transformasjonen har funnet sted her på ferien. En helt annen meg kommer hjem igjen.

 

Så mange «puslespillbrikker» faller på plass. Jeg ser ting klarere enn noen gang nå. Og når jeg tror jeg ser krystallklart, ja, jaggu kommer det ikke seilende enda flere brikker. Brikker jeg ikke visste at jeg manglet. Og som finner sin riktige plass i dette gedigne puslespillet jeg kaller livet, eller livets skole.

 

I livets skole blir ingen noen gang utlært, tror jeg. Selv om jeg de siste dagene har kjent på at «nå går det vel ikke an å få flere åpenbaringer» eller «livet og lykken er virkelig komplett nå», så ser jeg at det stadig skjer nye ting likevel. Nye tanker, ny innsikt, ny forståelse. Og det er bare å erkjenne med en gang, vi blir nok aldri helt utlært, noen av oss. Herlighet så gøy og spennende!

La meg spole litt tilbake.

 

Fredag for én uke siden, fikk jeg et innfall om at jeg måtte komme meg til syden. Det vil si, ideen kom egentlig ikke såå spontant. Helt siden romjulen hadde jeg søkt på internett etter sydenturer. Marcus og jeg gav hverandre nemlig i gave til jul, at vi skulle reise på kjærestetur sammen på nyåret. Til dette formål fikk vi også penger av våre foreldre i julegave.

Formålet med turen skulle være barnefri, sol og varme. Ro og fred, restitusjon og kjærestetid. Destinasjoner hvor man kan få en ukes sol og varme i januar, med kortest mulig reisetid direkte fra Bergen, gir ikke så mange valgmuligheter. Kanariøyene måtte det bli. Men med tanke på risiko for kjølige temperaturer (jeg er en frysepinn) og mangel på sol, syntes vi at prisene var litt avskrekkende.

Vi avventet derfor, bare for å oppdage at reisene ble dyrere og dyrere jo lenger vi ventet. Vi gjorde etterhvert et skikkelig salgskupp på en reise i mai i stedenfor, og slo derfor fra oss tanken om å flykte fra vinteren i Norge.

Men så kom fredag 24. januar. Jeg hadde akkurat klart å riste av meg den verste dvaletilstanden etter cellegiften 4 dager tidligere, samt 3 døgn med vannfaste. Jeg bare kjente på hele meg at jeg burde reise til syden.

Jeg fant to ledige plasser igjen på avreise Gran Canaria påfølgende dag, lørdag. Men denne veldig spontane ferien måtte selvsagt avklares med Marcus og hans jobb, samt med min mor som barnevakt for guttene. Imens dette ble avklart, kjøpte noen andre én av de to tilgjengelige flybillettene. Å, nei!

Snill som mannen min er, sa han at jeg måtte reise alene hvis jeg ønsket det. Han mente at jeg, i kraft av å ha kreft og at det er jeg som er mest «værsyk» av oss to, burde dra. Så da kjøpte jeg turen.

Vi prøvde i ett døgn å få tak i direktefly tur/retur for Marcus. For hotellrommet var jo for to personer. Marcus pakket til og med kofferten og ble med meg på flyplassen, i håp om å få plass. Men det gikk ikke. Så da reiste jeg «ut i verden», alene igjen (min første ferie alene var til Santorini i juni i fjor). Jeg syntes det var synd for Marcus, at det ikke ble ferie på ham også. Men jeg hadde ingen tvil om at jeg kom til å få det fint alene også. Og hadde jeg bare visst! Det var nok skjebnebestemt at jeg skulle hit alene. For i kraft av all denne tid helt for meg selv, vekslende mellom egne tanker, undringer og stille sinn, så har denne turen virkelig ført til en oppvåkning, som blir helt avgjørende for min fremtid.

 

Det siste halvannet året har jeg vært på en slags selvutviklingsreise. Tilbakefallet av kreften, og denne gang som uhelbredelig, startet det hele. Det ble starten på en slags transformasjon, uten at jeg har vært helt klar over det før nå. Jeg visste jo at jeg hadde endret meg, allerede for lenge siden. Og jeg har vært i kontinuerlig endring i 1,5 år. Alle rundt meg har jo merket det også. Men jeg skjønte ikke helt hva som skjedde og hvordan. Det er først nå, i løpet av denne ferien at transformasjonen har blitt fullstendig og at jeg har blitt bevisst på at det faktisk ER en transformasjon det er snakk om.

 

Jeg ante virkelig ikke at det var mulig å føle seg så bra som jeg gjør nå. Mitt gamle liv, som frisk, før kreften, blekner i forhold til dette. Og dette er jo helt vanvittig. Nå har jeg jo uhelbredelig kreft og legene sier at jeg kommer til å dø. Men på tross av det, så er jeg lykkeligere enn noen gang. Jeg har i veldig lang tid forsøkt å forklare mine nærmeste og helsepersonell jeg har med å gjøre, at jeg er oppriktig takknemlig for denne opplevelsen kreften har gitt meg. Jeg ser jo at de har vanskelig for å forstå det, selv om alle (unntatt legene da, og kommunens kreftkoordinator, som alle prøver å overtale meg til innse at jeg skal dø) støtter meg og min opplevelse/holdning til det hele. Nå har så mange brikker falt på plass at det endelig blir mulig for meg å ikke bare fortelle om, men også forklare hvorfor, jeg kan føle takknemlighet for denne livssituasjonen. Jeg tuller ikke når jeg sier at kreften min er en velsignelse forkledd som en krise og trussel.

Jeg vet at kanskje ikke alle vil juble og støtte meg i dette. Noen vil tenke at det er for godt til å være sant. Det kan jeg forsikre om at det ikke er. Andre vil kanskje finne det jeg sier nå provoserende. Det er absolutt ikke min intensjon å tråkke noen på tærne altså. Jeg ønsker kun å formidle at det alltid finnes håp. Jeg bare vet i hjertet mitt at legene tar feil. Jeg har jo visst det hele veien. Det har vært mitt oppdrag helt fra starten av, å motbevise legenes påstand om at kreften er uhelbredelig. Men innimellom har det kanskje vært mer et intens håp, enn en bunnsolid trygghet på at jeg kan bli frisk. Nå er all tvil borte og jeg er helt sikker på at det er mulig å bli frisk.

At det er mulig er ikke ensbetydende med at jeg vil lykkes. Ingen vet vel nøyaktig hva fremtiden bringer. Det er her og nå som gjelder, til enhver tid. Men jeg har virkelig tro på det, og den troen kan ingen ta ifra meg. Så vil tiden vise. Jeg sitter ikke å venter på den dagen jeg blir kreftfri. Jeg nyter livet til det fulle her og nå.

 

Jeg har i lang tid hatt noen diffuse visjoner for fremtiden. Jeg har ønsket å bruke mine erfaringer til å hjelpe så mange mennesker som mulig. Ikke bare syke, men også friske. Tidligere har jeg ikke hatt helt klart for meg hvordan. Og jeg har ikke brukt særlig mye energi på å finne det ut heller. Jeg har tenkt «alt til sin tid». Egentlig tror jeg at jeg tenkte at jeg bare måtte bli kreftfri først. Eller at jeg måtte bruke all energien min på å bli kreftfri først. Du vet, egen oksygenmaske på før du hjelper «naboen». Men nå ser jeg at løse tråder begynner å samles og jeg innser at det overhodet ikke er en forutsetning at jeg er kreftfri, for å komme i gang med dette. Tvert imot, når jeg tenker på det så tror jeg faktisk at dette kan vise seg å være vinn-vinn for alle parter, ved at det å hjelpe andre også blir en del av min egen healingprosess.

Å, herlighet, det blir jammen spennende tider fremover! Oppdateringer kommer når de er klar.

En jente reiste på ferie alene. En helt annen kommer tilbake. I morgen.

 

Adios!