Jeg er altså så rasende og fortvilet akkurat nå!

Til dere mennesker som lever akkurat som før. Til dere som satt på en fullsatt uteserveringen og skålte med utepilsen i lørdagsolen. Til dere som valgte å gå på tur i byfjellene, selv om dere måtte gå i kø. Til dere som fortsatt drar på shopping, kafé, fest eller lignende, som om ingenting har hendt. Skam dere! Skjerp dere! Forstår dere virkelig ingenting?

Her står hele verden i den verste krisen siden 2. verdenskrig. Folk dør i hopetall i Italia, som for tiden ser ut til sette ny rekord i antall døde hver dag. Lørdag døde det 793 mennesker av Coronaviruset.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ingen ønsker seg slike tilstander her. Derfor har vi nå relativt strenge tiltak og anbefalinger. Man kan såklart gå ut i frisk luft, men man må holde god avstand hvis man møter noen, helst mer enn den anbefalte meteren. Man kan handle matvarer og nødvendige medisiner. Resten av tiden skal man helst holde seg isolert hjemme. Fordi det er slik man hindrer smitte og stopper viruset. Det er ikke lett eller gøy. Men det må til. Vi er mange som har gjort en fantastisk innsats med å følge anbefalingene. Vi har isolert oss fra omverdenen. I 10 dager har vi lidd. Men hva FAEN hjelper det, når det er så mange egoister rundt omkring, som prøver å sabotere alt sammen?

Dere som gir blaffen, er dere klar over hvilke offer folk har gjort de siste 10 dagene?

Jeg vil fortelle om min egen situasjon. Jeg er uhelbredelig kreftsyk. Jeg har kort forventet levetid igjen, sier legene. I følge statistikken for min type kreft skulle jeg vært død innen september 2019. Men jeg er her og kjemper min livs kamp for å overleve. For 12 dager siden fikk jeg innvilget en svært etterlengtet pause i kreftbehandlingen, etter å ha prøvd ulike cellegifter kontinuerlig i 1,5 år. Nå skulle jeg gå våren i møte med fokus på livskvalitet. Endelig skulle jeg «leve livet»! Jeg skulle benytte denne pausen til å gjøre positive ting for meg selv og forhåpentligvis «bli frisk mot alle odds». 2 dager senere stengte mesteparten Norge. Den etterlengtede pausen blir jo opplagt ikke som planlagt. I verste fall kan det faktisk hende at jeg tilbringer min siste levetid i denne isolasjonen. Nå kan jeg ikke treffe mine venner. Jeg kan heller ikke treffe min mor. Mamma tar dette tungt. Jeg er hennes eneste barn. Hun er ungdommelig og sprek for alderen. Likevel er hun i risikogruppen, som meg. Situasjonen er surrealistisk og kjip. Jeg trøster meg med at det bra å ikke være i aktiv kreftbehandling akkurat nå. Og jeg er takknemlig for å få så mye tid sammen med min kjære mann og de flotte tvillingguttene våre på snart 5 år. Selv om jeg må innrømme at jeg lengter etter barnepass. 10 dager med hjemmebarnehage, og ingen mulighet for avlastning tar virkelig på en kreftpasient. Denne isolasjonen er noe ordentlig dritt! Men vi gjør det likevel. For alternativet, massedød som i Italia, er mye verre! Og dere som ikke holder dere hjemme, eller holder avstand til andre, dere skjønner det bare ikke! Eller bryr dere overhodet ikke! Jeg blir så lei meg!

For noen dager siden klarte jeg meg bra. Men nå innser jeg at isolasjonen vil vare mye lenger enn nødvendig, fordi mange idioter ikke gidder å isolere seg! Så jeg blir faktisk ganske motløs. Og jeg lurer jeg på hvordan jeg skal overleve de kommende ukene. Tar du livsgnisten ut av en uhelbredelig syk kreftpasient, er det ikke langt igjen til Perleporten, frykter jeg.

Guttene mine fyller 5 år i påskeuken. Sannsynligvis må vi feire i isolasjon her hjemme🥳 Vi skulle feire i Legoland. Og påsken skulle feires hos svigerfamilien min i Sverige. Alt dette er selvsagt avlyst.

Dette er små og ubetydelige offer i den store sammenhengen. Men felles for alle oss som følger reglene er at vi alle ofrer noe. Store offer. Små offer. Gigantiske offer. Høyst ufrivillige offer.

Folk gravlegges i ensomhet.

Folk dør av Corona, i ensomhet.

Barn får ikke treffe andre barn. Jeg er så glad vi har to barn!

Bursdager må feires i ensomhet. Min mormor fyller 89 år på mandag. Ingen i familien tør å besøke henne. Mange enslige eldre sitter alene.

Unge enslige er også alene.

Folk mister jobbene sine.

Helsepersonell har mistet frihet. Og risikerer å smittes og smitte sine kjære.

Flere, inkludert meg selv, har mistet behandlingsmulighet, enten i sykehus, hos psykolog, fysioterapeut eller alternative behandlere i innland og utland. Det sistnevnte gjelder for meg. Jeg kan ikke lenger motta behandlinger jeg vanligvis får.

Hva ofrer dere? Tydeligvis ingenting. Dere er villige til å sabotere alt, slik at det vi andre har ofret og fortsetter å ofre kanskje er forgjeves. Deres arroganse er et hån mot alle oss som følger reglene og mot våre helsearbeidere, som står på dag og natt.

Nei, fy skam på dere! Jeg er så lei meg og sint at jeg har ikke ord!

En ting jeg håper dere vil tenke litt på er at deres manglende evne til å utvise hensyn til situasjonen vi står i bidrar til at dere etterhvert vil få andre menneskers «blod på deres hender». Det vil kanskje ta en stund før det skjer. Men det er det som vil skje. Husk på det hvis smitten kommer fullstendig ut av kontroll her; at dere bidro til at det ble slik!

Til våre ledere!

Jeg kan ikke begripe hvorfor tjenester som brillebutikker (optikere), fysioterapeuter og psykologer har måttet stenge ned sine praksiser, mens det fortsatt er mulig å sitte som «sild i tønne» på restaurant, shoppe klær og dra på IKEA!?

Nå må dere som har makten våkne opp og innse at deres råd og anbefalinger ikke har tilstrekkelig effekt og at full isolering og portforbud (unntatt mat/medisiner/post/bank) må innføres omgående.

Vær så snill! Ikke la oss som nå lider i frivillig og solidarisk hjemmeisolering lide forgjeves.

Vi ønsker primært å forhindre dødsfall. Vi ønsker å forhindre massedød, som i Italia. Men i tillegg ønsker vi å forhindre at isoleringen blir for langvarig. Det får så enorme konsekvenser, spesielt økonomisk. Mange kan tåle isolering i en kortere periode. Men blir det for langvarig, ligger snart folk sine liv og livsgrunnlag i ruiner. Gjør jobben skikkelig i en kortere periode nå. Så blir vi i Norge ferdige med dette. Viruset vil dø ut etter relativt kort tid ved strengt portforbud. Mange av oss har levd slik i 10 dager allerede, men kanskje til ingen nytte. Men vi er villig til å prøve igjen. Jeg tror vi kan greie det.

Det får heller være at vi må ha reiseforbud og streng grensekontroll i lang tid etterpå.