Dette blogginnlegget har vært vanskelig å skrive. Veldig vanskelig faktisk.

En av grunnene til det har ligget litt utenfor min kontroll. Innlegget ble nemlig påbegynt i sommer. Jeg har hatt mange tanker jeg ønsket å skrive om, men det har ikke vært så mye rom for det. Først var vi på ferie i 2 uker. Deretter var jeg så sliten at jeg måtte ha full restitusjon i en uke, før barnehagen hadde stengt 3 uker i juli. Med to stykk 2-åringer i hus, har det ikke vært mulig å høre sine egne personlige tanker. Og da roen senket seg om kvelden, fantes det ikke et fnugg av overskudd til å verken tenke eller skrive blogg. Haha! Det er jammen tøft å være foreldre på heltid, enten man har gått gjennom kreftbehandling eller ei. Og denne sommeren har vi altså vært tvillingforeldre 24 timer i døgnet i hele 5 uker. Med selvstendighetsfase (les: trassalder) og all dens sjarm og vrede, søskenkjærlighet (les: slosskamper og krangling om alt fra hvem sin mor og far vi er, til hvem av dem som har bæsjet og skal bære bæsjen, som kom i potta, ut i do). Ja, for å ikke snakke om pottetreningen (akkurat den påførte vi oss selv). Puh! Takk og pris for barnehage, sier jeg! VELDIG-SVETT-EMOJI

 

De andre årsakene til at det har vært vanskelig å skrive dette innlegget ligger hos meg.

For det første, så sliter jeg med nedsatt konsentrasjon etter kreftbehandlingen. Å klare å skrive det jeg tenker på har vært vrient. Ofte har tankene stått klarest for meg i situasjoner hvor jeg ikke har hatt anledning til å skrive dem ned, som f.eks. når jeg har dusjet eller kjørt bil. Og når muligheten til å skrive tankene ned meldte seg, var det vanskelig å finne dem igjen. Tankene har ofte vært et kaos og det har vært veldig vanskelig å holde fokus og å formulere tanker til begripelige setninger. Siden det har vært viktig for meg å skrive dette, har jeg prøvd. Og jeg har herved gjort mitt beste.

 

For det andre er innlegget av en litt personlig karakter. Og det gjør meg jo litt ekstra sårbar. Men jeg tar den sjansen. For det har gjort meg så utrolig godt å skrive. Jeg merker at det er lettere å legge bak meg det jeg har skrevet om. Skriving som egenterapi har virkelig noe for seg. I tillegg har jeg fått tilbakemelding fra flere at det gjorde dem godt å lese ting jeg har skrevet. Det er ubeskrivelig fint å høre. I over ett år har jeg vært ute av arbeidslivet, fått identiteten min litt satt på prøve og følt meg særdeles unyttig. Å få høre at noen har hatt nytte av det jeg har skrevet gav meg derfor en liten lykkerus, så glad ble jeg. 

Jeg håper dette innlegget også kan være nyttig for noen andre enn meg selv. Kjenner du noen som burde lese det? Da må du må gjerne dele:-)

 

Tanker tenkt gir lærdom lært

Jeg er og forblir en tenker. Ja, til tider en skikkelig grubler. I følge min mor har jeg vært slik siden jeg var ganske liten. Jeg er en jente med mye tanker, mye følelser og god porsjon temperament. Alt dette er på godt og vondt. På godt, fordi det gjør meg undrende, åpen, engasjert, empatisk, kjærlig, omsorgsfull og reflektert. Men på vondt fordi jeg har en tendens til «overtenke» eller overanalysere ting. På vondt fordi det innimellom gjør meg sårbar, usikker, bekymret, lei meg, sjalu, sint og utålmodig. De vonde følelsene kan faktisk være like viktige som de gode følelsene. Det gitt at de kommer i velbalanserte porsjoner og dukker opp i riktig situasjon. Likevel setter de fleste av oss mindre pris på de vonde følelsene. Vi ser på dem som negative følelser, selv om de, biologisk sett, har vært nødvendige for vår overlevelse. 

 

Det siste året har gitt meg mer og tenke på. Ganske mye faktisk. Ikke minst har jeg hatt mye tid til å tenke. Jeg er usikker på hvor sunt akkurat det er, men likevel kommer det noe godt ut av det. For jo mer jeg tenker, jo mer føler jeg at jeg lærer. Først og fremst om meg selv. Men også om andre. Det er vel dette som kalles «livets skole», er det ikke? Ved «livets skole» er vi jo alle elever, men vi lærer forskjellige ting. Fordi vi lever forskjellige liv og har ulike oppfatninger, opplevelser og erfaringer. 

I den siste tiden har jeg lært noe som jeg synes er viktig. 

 

Det er ikke lykke, alt som smiler

En lærdom er at mange, selv om de stort sett er ganske lykkelige, har noe de sliter med i livene sine. Selv om det ikke ser slik ut utenpå dem eller i sosiale medier, så er det faktisk en sannhet. Sorg, savn, skam. Ensomhet eller bekymring. Helserelatert, relasjonsrelatert, jobbrelatert. De aller fleste har «noe». Livet byr på gleder. Men også utfordringer. Store eller små. Og det som i noens øyne kan fremstå som små utfordringer, kan for andre være «hele verden». Den som sliter med noe, «eier» opplevelsen av sin utfordring. Selv om andre har opplevd noe lignende. Vi opplever ting ulikt, fordi vi har ulike verdier og holdninger, interesser, forventninger, erfaringer og væremåter. Dette må vi ha respekt for.

 

Jeg har blitt mye mer bevisst på at vi sjelden vet hva som foregår i andre menneskers liv. Jeg hadde først tenkt å skrive «fremmede menneskers liv». Men så slo det meg: Hvor godt kjenner man egentlig sine nærmeste og sine bekjente? Ikke alle mennesker deler like mye av seg selv. Folk er så forskjellige. Og det siste året har jeg opptil flere ganger blitt overrasket over hvor gode folk kan være til å skjule sine problemer eller bekymringer når de er sammen med andre.

En bekjent tok faktisk sitt eget liv i fjor. Jeg ante ingenting om at denne personen ikke hadde det bra. 

 

Mer åpenhet, takk!

Jeg sier ikke at man skal gå rundt å mistenke alle andre for ikke å ha det bra.

Jeg sier heller ikke at alle nødvendigvis må bli mer åpne. Her er ikke noe riktig eller galt.

 

MEN:

Noen ønsker kanskje å åpne seg mer enn de klarer å få til. Jeg synes at vi må forsøke så godt vi kan å legge til rette for at de som trenger det, tør å åpne seg som om ting som er vanskelig. Og hvordan gjør man det? Først og fremst ved å bidra til å bryte ned tabuer i samfunnet. Her har vi fortsatt en jobb å gjøre. Og for å bryte tabuer, må man snakke om ting som blir ansett som tabu. Jeg tror at dersom flere viser at det er greit å snakke om de vanskelige tingene, så vil flere tørre å gjøre det samme. Og på den måten vil flere kanskje få det bedre i livene sine. For livet er jo til tider litt vanskelig. For alle. Før eller siden. Man må bare ikke forledes til å tro at alle andre lever perfekte og bekymringsfrie liv. Selv om det ofte kan se slik ut etter at sosiale medier oppstod. 

Det blir vanskeligere å akseptere og overkomme de skjærene og stormene man støter på i sin egen sjø, dersom man tror at «alle» andre har «smooth sailing» under skyfri himmel.

 

Jeg er en åpen og ærlig person. Jeg snakker med mine nærmeste om vanskelige ting. Og hvis ikke det hjelper, så søker jeg profesjonell hjelp. Jeg har fått hjelp av psykolog to ganger livet. Første gang var i 2012. Da trengte jeg hjelp til å bearbeide en sorg, en del opplevelser og å komme ut av en belastende tilværelse og negativ måte å tenke på. Og, som omtalt i forrige innlegg, fikk jeg hjelp av psykolog etter at jeg fikk brystkreft. Det er jeg ikke redd for å si. For 5 år siden hadde jeg nok ikke skrevet om det på en blogg. Man er redd for fremstå som svak. Man tror man er alene. Men så møter man etter hvert på andre eller hører om andre som er i lignende situasjoner. ÅPENHET! Herlighet, så godt det føles å møte åpenhet fra andre, når man selv ikke har det så greit. Å være åpen og bryte ned tabuer kan nemlig smitte. Er det ikke flott? 

 

Jeg beundrer dem som klarer å finne ut av alle tanker og følelser på egen hånd. Jeg gjorde ikke det. Og selv om mange klarer det, tror jeg likevel at ganske mange hadde hatt godt av å prate med en psykolog innimellom. Det er nok mange der ute som legger lokk på en del følelser og opplevelser, fremfor å virkelig bearbeide dem. Eller som ikke helt vet hvordan de skal komme seg gjennom noe, og blir gående med stor belasting over tid. Noen ganger leger ikke tiden alle sår. Noen ganger bør man kanskje erkjenne at man kan få det mye bedre med litt hjelp. Men mange er kanskje litt redde for å oppsøke hjelp. For noen kan det virke skummelt å snakke med en fremmed om private ting. Og kanskje er man redd for stigmatisering, å møte fordommer fra andre. Men herlighet, folkens! Kom an! Tenk på dette: Hjernen vår er vanvittig kompleks. De fleste av oss forstår ikke engang hvordan den egentlig fungerer, så kompleks er den. Og for ikke å snakke om hvor komplekst følelseslivet kan være. Det er mange som kunne trenge å forstå og uttrykke egne følelser på en bedre måte. 

Psykologi er et ganske omfattende fagfelt. Og tenk på alt et menneske opplever gjennom et liv, enten det er kort eller langt! Det er jammen mye å bearbeide. I dagens samfunn er det kanskje heller ikke så mye tid til denne bearbeidingen, der vi haster oss hit og dit og bruker lite tid på avkobling og refleksjon. Folk flest er kanskje ikke bevisst nok på å kjenne etter hvordan kropp og sinn egentlig har det. 

 

Det blir flere og flere unge som har psykiske utfordringer. Jeg mener at det i samfunnet vårt må bli et økt fokus på mental helse. Det er vanlig å oppleve ting som kan utfordre vårt følelsesliv og påvirke hvordan vi har det i livene våre. For å forebygge mental «uhelse», må vi styrke menneskers evne til å håndtere livet. Og dette bør skje tidlig i livet. For å gjøre dette må de unge utstyres med mer kunnskap. Mer kunnskap og økt bevissthet om en del temaer. Jeg mener at det bør komme inn et eget fag i grunnskolen som lærer de unge om livet. Herunder relasjoner, (skikkelig og nyttig) seksualundervisning, grensesetting, nettvett, personlig økonomi, god helse, samt håndtering av egne tanker og følelser. Der finnes sikkert også flere temaer som bør inkluderes, som jeg har glemt å nevne her. Jeg gir også min stemme til å øke bevilgninger for tiltak som er forebyggende. Ja til flere og mer tilstedeværende helsesøstre i skolene. Ja til at skoler burde få sin egen skolepsykolog, som et lavterskeltilbud til elever som trenger noen å prate med (og lærere som ønsker råd med tanke på arbeidet med unge). 

 

Jeg har vært åpen om min kreftsykdom fra starten, også på facebook og instagram. Fordi jeg har tro på åpenhet. Ved å være åpen styrer man selv den informasjonen som blir gitt og unngår dermed usikkerhet og misforståelser. Ved å være åpen er det lettere for omgivelsene å ta kontakt, vise sin støtte og å tørre å stille spørsmål. Mange har gitt meg ros for at jeg er åpen om dette. Det setter jeg veldig pris på. Jeg elsker jo ros, hehe. Hvem gjør ikke det? Men samtidig føles det litt rart å få ros for akkurat det å være åpen. Ut ifra mitt eget, åpne perspektiv så klart. 

 

 

Jeg har lest flere steder at folk har opplevd det å få kreft som tabu. Det synes jeg er trist. Det er mulig at dette kan bunne i den skyldfølelsen mange kjenner på. Jeg følte jo også på skyldfølelse da jeg fikk brystkreft. Men jeg opplevde ikke det å få kreft som tabu. 

Å få kreft er ikke noe man skal skamme seg over. Noe som ikke kan snakkes høyt om. Ikke i min verden. Jeg har også hørt folk si at det var urettferdig at jeg fikk kreft. Det er jo på en måte hyggelig at de tenker det. Det betyr vel at de liker meg som person og synes det var trist at jeg ble rammet. Men selv har jeg aldri følt at det er riktig å si at dette er urettferdig. Det er dessverre slik at an viss andel av oss er uheldige og blir rammet av kreft. Hvis jeg tenker at det er urettferdig, så antyder jeg egentlig at det ville være mer rettferdig at noen andre fikk den kreften. Det er det jo selvsagt ikke. Ingen fortjener kreft. Å få kreft er skikkelig KJIPT. Og kun det. 

 

 

Kan man se på folk hvem som sliter og hva de sliter med?

Det siste året har jeg tenkt mye på dette sitatet:

 

Jeg har sett sitatet mange ganger tidligere og jeg har likt det godt. Men det er først etter at jeg selv ble syk at jeg virkelig klarer å forstå hvor viktig dette faktisk er. Jeg tror ikke alltid at folk er bevisste på, at hvordan man møter andre mennesker kan ha stor betydning for dem. Spesielt hvis de befinner seg i en ekstra sårbar fase i livet.

 

Da jeg fikk brystkreft i fjor sommer, var humøret mitt naturligvis svingende. Men livet måtte jo gå videre. Vi isolerte oss ikke hjemme. Vi reiste jo på ferien vår. Og etter ferien fortsatte hverdagslivet. Jeg jobbet fram til jeg begynte på cellegift. Vi fant på ting sammen med barna. Og mat skulle fortsatt handles. Overalt hvor vi var krysset våre veier naturligvis andre menneskers vei. Mennesker vi ikke kjente, og som ikke kjente oss. Jeg kan huske at jeg vandret rundt blant melk, brød og leverpostei og kjente på en slags misunnelse overfor andre mennesker jeg så der på butikken. Spesielt overfor dem som handlet med barna sine. De kunne gå ubekymret rundt på handletur. I motsetning til meg. For meg var det liksom ingen vei tilbake. Krisen var et faktum. Dødsangsten lå stadig og lurte. Jeg lengtet sårt tilbake til livet før kreft. Nå var jeg liksom fanget. Jeg misunnet dem friheten. Frihet fra sykdom, bekymring og redsel for død. Men så kom jeg til å tenke på: Var de virkelig så frie? Uansett hvor jeg var; ingen av menneskene jeg så rundt meg, kunne se på meg at jeg gjennomgikk min livs verste krise. Jeg hadde jo fortsatt håret mitt, ingen kunne se at jeg var blitt syk. Jeg hadde nok sikkert sett gladere ut, men det var jo ikke slik at jeg gikk rundt med en konstant «geip» eller tårer i øynene heller. Det var da jeg kom til å tenke sånn på sitatet over.

Min krise var usynlig for alle jeg ikke hadde fortalt den til. Hvilke usynlige kamper kjempet de fremmede jeg så rundt meg? Kanskje ingen, hvis de var av de heldige. 

Men tenk litt over dette da: 

 

Hvem av de du møter på din vei:

 

• Har fått en alvorlig sykdom?
• Har nylig mistet jobben? 
• Har nylig spontanabortert enda en gang, og er ufrivillig barnløs, etter mange års kamp for å bli foreldre. 
• Har måttet føde et dødt barn?
• Har måttet begrave et kjært og umistelig familiemedlem? 
• Har blitt uvenner med en venn eller står midt i et samlivsbrudd? 
• Har fysiske eller psykiske helseproblemer som forringer livskvaliteten, men ikke synes utenpå dem? 
• Har blitt utsatt for seksuelle overgrep? 
• Har mottatt trusler eller blitt sjikanert for hvem de er?
• Har opplevd traumer i krigsområder? 
• Har fått avslag på en viktig jobbsøknad eller en studieplass?
• Lever med vold i nær relasjon? 
• Blir mobbet på skole eller på arbeidsplassen? 
• Er bekymret for barnet sitt som blir mobbet eller tenåringen som stadig havner i trøbbel?
• Sliter med å akseptere sin seksuelle legning? Eller møter fordommer for sin seksuelle legning?

 

Dette er bare eksempler, listen over mulige utfordringer og kriser kunne fortsatt omtrent i det uendelige. 

 

Gjennom å følge snapchat-kontoer som «Mammabanden», «Tvillingmafiaen» og «Helsesista,» har jeg i det siste fått innblikk i mange fremmede personers utfordringer, kriser og opplevelser. De som står bak disse snapchat-kontoene gjør en fantastisk innsats med å opplyse og bryte tabuer. «Hele Norges Helsesista», helsesøster Tale Maria Krohn Engvik, er et fantastisk forbilde. Ikke bare for unge, men mennesker i alle aldre. På snapchat følges hun av 30.000 mennesker. Og disse følgerne består av barn og ungdom, studenter, helsepersonell, lærere, politi, politikere, barnevernsansatte, militærpersonell, foreldre osv. Omgås du andre mennesker? Jobber du med mennesker, eller med barn og ungdom? Ja, da vil du også kanskje sette pris på å følge henne.

 

I tillegg til innblikk i ukjente menneskers verden, kjenner jeg veldig mange som har opplevd store kriser de siste årene, spesielt mange bare det siste året. Disse personene lever helt vanlige liv, og det de sliter med er ikke synlig utenpå dem. Fremmede som møter på dem, enten det er på butikken, legekontoret, fjelltur, ferie, eller på vei til jobb aner ingenting om deres situasjon og liv. Dette noe jeg nå tenker ofte på når jeg er ute blant folk jeg ikke kjenner.

 

Dette er noe jeg også synes at alle bør ha i tankene, før man antar at mennesker som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, er såkalte snyltere. Dette har Silje Røvik skrevet et fantastisk innlegg om i Si ;D: 

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/vaomw/Vanlig-pastand-A-vare-pa-kaf-og-ga-turer-har-hun-krefter-til_-men-ikke-a-jobbe

 

Innlegget ble delt flittig i sosiale medier. Har du ikke lest det enda? Vær så snill, ta deg den tiden. Det er holdningsendrende og sannsynligheten er stor for at du kan bli et litt bedre medmenneske.

 

 

For å unngå å påføre andre mennesker unødvendige påkjenninger, kan det være fint møte alle med en god dose varsomhet, ydmykhet, hjelpsomhet, empati, respekt og fordomsfri holdning.

Unngå antakelser. Spør heller.

Ikke prat nedsettende til folk. 

Slutt å benytte hersketeknikker. 

Vær også forsiktig med å bruke deg selv som referanse når du tolker andre menneskers følelser, meninger og væremåte. For de kan være helt ulik deg selv og du kan dermed tolke feil. 

Vær vennlig. Folk flest er ikke «hårsåre». Men folk flest er sårbare. 

 

Spre kjærlighet, ikke hat

Blant noen folk, kanskje mest innenfor arbeidsmiljø og studiemiljø, hersker det en holdning om at godhet ikke fører noe sted. Man skal stå på krava! Vil man opp og fram må man visst spisse albuene. La de med spisse albuer få spisse seg i fred. Da blir det færre av dem. Ta tilbake godhet. Jeg har tro på karma. Godhet vil lønne seg. 

Jeg hører av og til uttrykket «Snille jenter kommer til himmelen. Slemme jenter kommer så langt de vil». Noen sier det som spøk. Andre mener alvor. I mine øyne er det et skikkelig ubrukelig uttrykk. Vil vi ha et samfunn der alle tenker slik?

Hvis du føler at miljøet du er i krever at du inntar denne holdningen, er det da et miljø som er verdt å bli værende i? 

Blir vi stadig mindre respektfulle? Mindre tolerante? Mer egoistiske? Mer irriterte? Mer bitre og sure? Fyrer vi oss stadig lettere opp over andre mennesker?

Jeg mener at verbet snill kanskje er litt misoppfattet av noen. Når fikk det å være snill en negativ klang? Å være snill betyr jo ikke at man skal utslette seg selv og egne behov for alle andres skyld. Eller at man skal «bukke og nikke» og finne seg i alt mulig. Selvsagt skal man stå opp for seg selv og andre. Man skal ikke la seg tråkke på. Man skal ikke late som man enig med andre bare for å unngå konflikter. Men man kan jo være uenig med andre og likevel være en hyggelig person. Man kan da være et snilt menneske og likevel ha ambisjoner, drømmer og handlingskraft til å oppfylle disse. Man må da kunne si hvor skapet skal stå, så lenge man gjør det på en hyggelig måte. Det som betyr noe er jo nettopp HVORDAN man møter andre. Hva får man andre mennesker til å føle? Bryter man andre ned, eller bygger man dem opp?

 

Naive meg ønsker å tro at alle er hyggelige med hverandre. Og de fleste av oss er vel også det. Men mange av oss har likevel forbedringspotensiale her. Selv de hyggeligste folk kan vel fra tid til annen oppleve at noen mennesker lokker frem en litt mindre likanes side ved dem selv. En side de ikke kjenner igjen og som etterlater en ubehagelig følelse i kroppen. 

Dessverre er ikke verden slik at alle er snille og hyggelige mot hverandre. Det er heldigvis mye kjærlighet blant folk. Men det er også en del «løse kanoner» der ute. Og blant enkelte (les: altfor mange, spør du meg) er det også mye hat og ondskap. Man trenger ikke å se lenger enn til kommentarfelt i sosiale medier for å se dette svart på hvitt. Hva skjer? Hvor kommer alt dette hatet fra? Vær litt greie mot hverandre da. Kommentarfelt-politi er bra å ha. Si ifra. Stå opp for deg selv og andre som blir dårlig behandlet. Men det er fornuftig å tenke litt over ordbruken og tonen i det man formidler. Man er ikke veldig mye bedre selv, dersom man hater «haters’ene» tilbake med nedverdigende utrop. Møtes hat med hat, eksisterer det mer hat, enn om hat møtes med kjærlighet. Og når jeg sier kjærlighet i denne sammenhengen, så mener jeg ikke at man skal elske «nett-troll» eller ekte «troll» som ser dagens lys ute blant folk. Det blir nok vanskelig. I denne sammenhengen definerer jeg kjærlighet mer som vennlighet, saklig korrigering/opplysning (uten hatefull undertone) eller en hjelpende hånd. 

Jeg tror dessverre at det er vanskelig å utrydde «haternes» holdninger. 

Men man kan bidra til et litt bedre samfunn ved å ikke bli slik selv.

 

En liten historie 

Jeg har lyst å fortelle om en hendelse som skjedde i sommer. Den handler ikke om kommentarfelt i sosiale medier. Så vidt jeg vet kjenner jeg heldigvis ikke noen «hatere». Hendelsen jeg vil fortelle om understreker viktigheten av sitatet over: «Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid».

 

I sommer døde en venn av oss av kreft. I ferien besøkte vi enkemannen, som er min manns kamerat, og sønnen hans, som er under 4 år. Vi hadde akkurat besøkt gravstedet til vår venn. Vår kamerat sin elskede kone og den lille guttens mamma lå der, begravet i jorden på kirkegården. Helt ubeskrivelig og vondt. Sønnen liker ikke særlig godt å besøke mammas grav. Han liker ikke at hun ligger nede i jorden. Han forstår at hun er død og savner henne veldig.

Etter denne triste opplevelsen skulle vi innom et bakeri for å kjøpe litt mat for å ha med oss i en park. Parkeringsplassen lå rett bortenfor bakeriet og sønnen til vår venn ønsket å sitte alene i bilen, mens vi handlet. Dette er noe han av og til ønsker, han har behov for litt tid for seg selv. Vår venn lot ham få lov. Han lot vinduet i bilen stå åpent. Det var 20 grader ute og for det meste skyet. 

Kort tid etter vår ankomst hos bakeriet, fikk vår venn en telefon fra politiet. De hadde blitt oppringt av en kvinne som har funnet et barn sittende alene i hans bil. Vår venn løp straks bort til bilen sin. Der traff han en hysterisk kvinne som begynte å skjelle ham ut. Hun ropte skjellsord mot ham og skrek at hun skal anmelde ham. Hun kunne ha spurt hvorfor gutten satt alene. Hun kunne ha sagt: «Beklager, jeg ble så bekymret for gutten, så jeg ringte politiet.» Hun observerte et barn sittende alene og gråte i en bil. Hun ble naturligvis bekymret. Det er forståelig. Det er bra at mennesker bryr seg. Men det er ikke greit å oppføre seg denne måten. Hadde denne kvinnen bare tatt seg bryet med å spørre, så hadde hun fått vite at gutten var lei seg og gråt fordi han nettopp hadde vært på graven til mammaen sin. Og at han selv ønsket å sitte alene i bilen, mens pappaen kjøpte lunsj. Istedenfor å undersøke gjorde kvinnen feilaktige antagelser, og på bakgrunn av disse syntes hun at det var helt greit å skjelle ut en nylig enkemann og god far. Foran hans allerede sårbare sønn. Heldigvis kom politiet og etter en kort oppklaring for dem, var det 3 begeistrede gutter som fikk se blålysene på politibilen, demonstrert av en veldig hyggelig politibetjent.

 

 

Dårlig humør kan være smittsomt

Erfaringene og tankene som oppstår i kjølvannet av min egen krise, men også av å se og høre om andres kriser, får meg til å se mennesker og en del situasjoner i et nytt lys. 

Mange av oss har sikkert møtt på:

 

Den uvennlige damen i kassen på Rema…eller kunden?

Bussjåføren som kjefter…eller passasjeren?

Den sinte bilisten…eller syklisten?

Den spydige kollegaen…eller pasienten/kunden?

 

Listen kunne ha vært mye lenger. Det er kjipt å møte på dem, ikke sant? Hvordan reagerer du i møte med sånt? Klarer du alltid å heve deg over det? Påvirker det ditt humør?

Jeg har ikke alltid klart å heve meg over slikt. Jeg er som oftest en blid person og jeg er hyggelig med de mennesker jeg møter. Men jeg har, som nevnt, mye følelser og en god del temperament. Og noen ganger, i møte med folk som er uvennlige eller tråkker på sjelen min med stiletthæl, uten noen som helst grunn, har jeg blitt sint. Temperamentet mitt har kommet fornuften i forkjøpet og fått meg til å svare tilbake i samme tone. Dette har gitt meg en dårlig følelse etterpå. Jeg har lav toleranse for uvennlighet, enten det kommer fra meg selv eller andre. Faktisk hender det at uvennlighet gir meg små riper selvfølelsen.

 

Men hvorfor er noen folk spydige, frekke eller sinte? Kan det hende at de egentlig ikke har det så bra? Og dermed lar sitt dårlige humør gå ut over andre?

Erfaringene den siste tiden får meg til å tenke at årsaken til noens uvennlighet sannsynligvis ligger hos vedkommende, og ikke hos meg eller andre rundt. Jeg kom over et annet sitat, som er litt treffende:

 

Dersom noen ikke har det bra og av den grunn er uvennlig mot andre, så blir nok ikke tilværelsen deres bedre dersom de møtes med uvennlighet tilbake. Nettopp derfor er dette sitatet viktig. «Vær vennlig med uvennlige mennesker. De trenger det mest». Har du hørt noe så bra? Å tenke på dette gjør meg mer tolerant. Jeg klarer nå å tøyle mitt eget temperament bedre, slik at jeg er bedre rustet til å møte denne type mennesker på en mer behersket og gjennomtenkt måte. 

Er det forresten noen som husker den reklamen om «få ut den forbanna asfalten?» Her er den. Ikke for å drive med reklame eller noe, men den her har virkelig et godt poeng som understreker at dårlig humør har en smitteeffekt:

https://www.youtube.com/watch?v=MlnO8v7fECI

 

En historie til

Her følger et eksempel som viser hvordan jeg møter urimelige folk på en ny og bedre måte enn jeg sannsynligvis ville gjort tidligere. Dette er en hendelse som skjedde i sommer.

 

Moren min og jeg hadde planlagt en liten utflukt med tvillingene. Vi skulle besøke dyrene på Akvariet. Først dro vi på kafé på et av byens kjøpesentre for å spise lunsj. Kort tid etter at vi hadde satt oss ned begynte den ene sønnen min å skrike. 2-åringer har jo lett for å gå i vranglås og ofte aner man ikke engang hvorfor. Det kan være alt fra å bli tilbudt litt mat til feil farge på bestikket. Også denne gangen var skrikingens årsak helt ukjent. Begge guttene har raserianfall innimellom. Men forskjellen på dem er at den ene gutten er lett å avlede og sinnet går raskt over, mens han som nå skrek er veldig vanskelig å få ut av «skrikemodus». Han er utrøstelig og det hjelper ikke å leke eller å tilby ham noe han liker. Kos og trøst er omtrent umulig, fordi han vrir seg sånn at man nesten ikke klarer ikke holde ham. Han er liten, men utrolig sterk. Dette oppleves fortvilende for oss foreldre. Jeg hadde til og med vært litt bekymret. Jeg synes at utbruddene var så intense. Jeg lurte på om det var normalt. I dag vet jeg at det er det.

 

Denne dagen var første gang sønnen min hadde et slikt utbrudd i offentlighet. Jeg ble «småsvett» og tok ham med bort fra kafeen, til en avsidesliggende krok i andre enden av kjøpesenteret. Da han hadde roet seg ned igjen vandret vi gjennom senteret, tilbake til tvillingbroren og mormoren på kafeen. Men straks vi satt oss ned begynte han å skrike på nytt. Jeg sa til moren min at vi bare fikk evakuere. Jeg forsøkte å sette gutten min i vognen. Men han var for hysterisk, så jeg måtte bare avbryte. Jeg tok ham raskt med meg ut av kafeen og ba min mor ta med med tvillingbroren, vognen og tingene våre. Jeg var irritert og fortvilet på samme tid.

Mens jeg stod langt borte i korridoren, et stykke bort fra kafeen, med et illsint barn jeg ikke klarte å roe ned, kom det en voksen mann bort til meg. Jeg trodde at han ville tilby meg hjelp, eller at vi hadde mistet noe på veien. Men nei. Det han sa etterlot meg nesten apatisk og i sjokk. 

Han sa: «Jeg tror det er best at du går her i fra»

 

Bam! Klumpen i magen kom ilende til. Jeg kjente tårene presset på, men klarte å styre meg.

Jeg fikk en følelse av at mannen jobbet på senteret. Han hadde et stort nøkkelknippe hengende i buksen og jeg undret på om han kunne være en vaktmester der. Ydmykelsen var stor og følelsen av å være en fullstendig mislykket mor overskygget det meste.

Jeg fikk stotret frem noe om at vi allerede var i ferd meg å forlate stedet og at moren min holdt på å samle sammen tingene våre. 

«Ja, men jeg tror nok det er best at du går ut av senteret. Nå. Du må jo tenke på de andre gjestene her på senteret og på kafeen.»

 

Som sagt var jeg helt i sjokk. Et hvert kjøpesenter er fullstendig avhengig av kundene sine. Og mange av kundene er småbarnsfamilier. At ditt eget barn skal få raseriutbrudd på offentlig sted er vel alle småbarnsforeldres skrekk? I hvert fall min. Jeg hadde ikke noe ønske om å forstyrre andre gjester som koser seg på kafé. Derfor dro vi så fort som overhodet mulig da sønnen min begynte å skrike. 

 

Hvorfor følte denne mannen et behov for å be meg om å gå? Var sønnen min mer utagerende enn andre 2-åringer? Var det noe galt med ham? Var jeg en dårlig mor? Jeg vet nå at svaret på disse spørsmålene er nei. Men der og da var dette tankene jeg satt igjen med. 1 år med sykdom og lite energi hadde tæret mye på min egen selvfølelse og mestringsfølelse som mamma. Så denne opplevelsen ble liksom dråpen som fikk begeret til å renne over. Da vi kom ut av senteret klarte jeg ikke lenger å holde på tårene. Og de ville ikke slutte å trille. Da vi kom frem til byen var både sminken og lysten til å dra på Akvariet borte. Det ble dessverre ingen pingviner, krokodiller eller sjøløver på oss denne dagen.

 

Noen timer senere reiste jeg tilbake til kjøpesenteret. Jeg ville finne ut om mannen jobbet der og få høre hvilke tanker han hadde om det som skjedde tidligere den dagen. Jeg følte meg dårlig behandlet og det ville jeg at han skulle vite.

Det viste seg at min antagelse om at han var vaktmester var riktig. Jeg bad om å få møte ham, men han hadde reist fra senteret, så samtalen foregikk over telefon. 

Følelsene jeg hadde hatt om at min sønn oppførte seg verre enn andre barn og at jeg var en dårlig mor forsvant heldigvis raskt da jeg pratet med ham. Han antydet ikke noe av dette. Utgangspunktet hans var kun at han ville «beskytte» de andre gjestene på kafeen og senteret. Hans unnskyldning var at han ikke kunne vite at jeg var på vei ut, fordi jeg stod i ro. Jeg fortalte ham at dersom han hadde gjort en god observasjon av oss, så hadde han forstått det. Jeg sa at han burde ha ventet med å bryte inn. Da ville han sett at «problemet» løste seg selv. 

 

Jeg fortale ham også at han ikke vet noe om andre mennesker og deres situasjon. Jeg sa at jeg var skjør og det merket han jo, der jeg sippet over telefonen. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde vært syk, men han fikk absolutt vite hvordan denne opplevelsen hadde påvirket meg og min dag. Jeg fikk en slags beklagelse fra ham, men jeg vet ikke helt om han innså at det var dumt å be oss om å forlate kjøpesenteret. Jeg håper han ikke gjør det igjen. For andre småbarnsforeldres skyld. Tilsnakk av denne typen er nok en mye større påkjenning for en sliten mamma eller pappa, enn den forstyrrelsen det utgjør for andre kunder eller gjester på en kafé, å høre barnegråt mens mor eller far evakuerer familien ut.

 

Mitt gamle jeg hadde sannsynligvis blitt frustrert og sint på denne mannen da han sa det han sa. Jeg hadde kanskje, i fortvilelsen, glefset et eller annet tilbake til ham. Mitt nye jeg var heldigvis vennligere og mer konstruktiv, selv om jeg følte meg dårlig behandlet. Da føler jeg meg nesten som en «vinner» i etterkant, fordi jeg føler at jeg både fikk gitt beskjed, samtidig som at jeg har selvrespekten i god behold.

 

Jeg må legge til at jeg på sensommeren dro tilbake til senteret for å snakke med senterledelsen om opplevelsen. Der ble jeg tatt på høyeste alvor. De ble oppriktig opprørt over denne hendelsen og i etterkant sendte senterledelsen en blomst hjem til meg med beklagelse. Det satt jeg stor pris på.

 

«Etterpåklok»

Å tenke slik jeg nå gjør, er et resultat av at tanker og opplevelser har blitt bearbeidet over tid.

Det er helt klart lettere å tenke slik nå, når man får hodet litt ut av overlevelses-boblen, enn underveis. Det siste året har jeg naturligvis vært emosjonell og ganske labil. Da skulle det ikke så mye til for å velte «lasset mitt».

 

Jeg hadde jeg en episode i fjor sommer, som involverte en uåpnet pakke med hårruller (som jeg ikke ville få bruk for på lenge), emosjonelt «utbrudd» på offentlig sted og deretter en åpen klage på butikkens facebookside. 

Jeg handlet i affekt, og selv om jeg var saklig, så angret jeg egentlig etterpå. Det var så mye følelser.

HOLDER-HENDENE-FORAN-ANSIKTET-EMOJI?

 

I vinter lot jeg også temperamentet mitt løpe litt løpsk, da jeg kranglet høylytt med en mann som var frekk mot meg på parkeringsdekket på Haukeland Sykehus. Jeg skulle på stråling og som vanlig var det en uendelig lang kamp om å finne parkering. Mannen var kanskje sur for at jeg fant en plass før ham, og irritert for at han måtte vente litt i kø mens jeg parkerte.

Hvorfor han tillot seg å være frekk mot meg, vet jeg ikke. Men jeg vet hvorfor jeg eksploderte. Fordi jeg var labil i humøret. Og det med god grunn. Men denne mannen skulle jo også parkere på sykehuset. Så det kan jo tenkes at han ikke hadde det så veldig bra han heller? Jeg klarte ikke å tenke dette da, men jeg tenker det nå. Og har lært av det. Neste gang jeg kjenner at det kribler, så trekker jeg pusten og gir tilbakemelding på en mer fattet og mindre hysterisk måte (haha!). Det vil gagne begge parter.

 

Hva med kvinnen som tilkalte politiet og skjelte ut vår venn. Ingen av oss kjente denne kvinnen. Vi vet ikke hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Var hun bare en uvennlig person? Selvutnevnt «moralens vokter?» Eller lå det mer bak? Kanskje hun hadde nettopp mistet et barn og overreagerte da hun feilaktig trodde hun så et forlatt barn i potensiell fare? Forhåpentligvis var ikke dette grunnen. Men poenget er at man ikke VET. Fordi man ikke KJENNER vedkommende. Akkurat som at hun ikke kjente til vår venn og hans sønn store sorg. 

Gamle meg hadde nok i denne situasjonen «tent på alle plugger» og kjeftet på henne. Jeg er glad for at «nye» meg ikke gjorde det. Jeg spurte vår venn om lov til å opplyse kvinnen om den faktiske situasjonen, men han ønsker ikke det. På en måte kan man si at jeg har blitt «kronisk etterpåklok» og det er faktisk ikke så aller verst. Jeg håper det vil vare for alltid.

 

 

Åpne opp øynene litt. 

Prøv å se litt forbi akkurat det du tror at du ser ved andre mennesker. 

Alle har en historie.

Aksepter ulikheter. 

Vær litt raus mot hverandre. Alltid. 

Det er i hvert fall lov å prøve.

 

– Rebecca –

 

 

 

#bekindalways #kreft #mammakrefter #brystkreft #kamp #livet #tvillingliv #tankespinn #psykiskhelse #helsesista #mentalhelse #temperament #nettroll #haters #sprekjærlighet #jatilåpenhet #bryttabu #tabu #åpenhet #sid #livskrise #sitat etterpåklok #etterkreft