I dag er første dag i favorittmåneden min. Første søndag i advent og første kalenderluke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dagens julesang

Dagens julesang fra meg er faktisk den som vi fikk på det første SingSang-kortet. Det passet jo perfekt at akkurat denne sangen var i dag, på første søndag i advent⭐️

Jeg har ikke hatt noe sterkt forhold til denne julesangen tidligere i livet, selv om jeg kan huske at vi sang den på skolen. Det var faktisk i fjor at den begynte å føles viktig og spesiell. Dette fordi vi brukte den til adventsstundene med barna. De likte den så godt at de til og med har nynnet på den gjennom hele året. Det er mulig at jeg er ekstra lettrørt og emosjonell på grunn av vår situasjon. Men jeg synes teksten er så utrolig fin. Spesielt teksten i de tre første versene treffer meg midt i hjertet, og jeg kan kjenne at det er vanskelig å synge uten å «bli tykk» i halsen.

Jeg laget en liten videosnutt med samlig av julelysminner fra 2017 og 2018, med «Tenn lys!» som bakgrunnsmusikk. Denne versjon synges av Helene Bøksle. Hør på teksten❤️ (Barna var 2,5 og 3,5 år i videosnuttene) Herlige minner❤️

Barnas julekalender

Barna ble glade for å få fine bildeminner fra januar 2019, der de blant annet stod på ski for første gang.

Sjokoladekalenderen falt, som forventet, i smak hos Martin. Han er som sin mor og elsker alt som er søtt😋William synes det er stas å åpne lukene i sjokoladekalenderen, men siden han ikke liker sjokolade(!!) er Martin så heldig at han får to hver dag. William får en liten drops eller tyggis han liker, som «plaster på såret».

I løpet av natten hadde Rampenissen byttet ut melken i melkekartongen med sjokomelk og Martin hvinte av glede. Begge gutta holdt også på å le seg ihjel. Suksess👏🏻Både store og små er definitivt klare for mer Rampenisse-bonanza😁

Julefilm

Den første julefilmen jeg vil nevne, er faktisk Home Alone. For meg er det den ultimate julefilmen for å få meg i julestemning. Det er mange fine julefilmer. Men det er noe ekstra med de som man har knyttet minner til fra barndommen. Jeg kan enda huske første gang oppdaget denne filmen. Jeg var nok ikke gammel nok til å se den og jeg kan huske at det var de voksne som skulle se den på tv, mens jeg egentlig måtte legge meg. Jeg fikk være våken litt ekstra og se litt av den. Og jeg husker enda hvor bergtatt jeg var at intromelodien. Filmmusikken i Home Alone er jo bare legendarisk☺️😍 Jeg gleder meg på en skikkelig barnslig måte, til vi kan benke oss foran tv’en for å se denne sammen med barna. Selv om filmen i år er 19 år gammel, så går den liksom aldri av «julemoten» i mine øyne.

Takknemlighetsfokus i dag

Jeg kjenner på takknemlighet for mange ting. Det er jo blitt en vesentlig del av min nye livsstil å fokusere på det som er bra, så jeg kjenner på takknemlighet hver eneste dag. Uansett hvor mørk en dag eller en periode er, så finner jeg alltid noe positivt. Og det å finne lyspunktene fungerer nærmest som magi✨Jeg blir ikke værende i mørket lenge. Takk og pris! Jeg har lest at hjernen ikke klarer å være oppriktig takknemlig og deprimert på samme tid. Så ved å dyrke takknemlige tanker, visner de negative. Min erfaring de siste 2 år tilsier at dette stemmer.

Det jeg vil trekke fram akkurat i dag er at jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg, folk som genuint bryr seg.

En skolevenn fra ungdomstiden har, gjennom sin jobb, hatt muligheten til å sende familien vår billetter til Putti Plutti Pott, både i fjor og i år. Så i dag har vi vært i Grieghallen og fått julestemning. Tusen takk, Thomas😘

Og så ler jeg litt inni meg. For jeg oppdaget i dag, at jeg helt siden barndommen, da min far tok meg med på det samme showet, har misforstått en av de velkjente låtene, den om skjegget. Jeg har alltid trodd at de sang «vi ha’kke tid, for vi må klippe skjegget». Enda jeg var på showet i fjor, og vi ble bedt om å synge «vi må FINNE skjegget» x antall ganger, så trodde jeg likevel i år at teksten lød «Vi må klippe skjegget». Jeg har nok ikke fått Alzheimer, bare en liten «chemobrain-episode» der altså🤣🙈

I går fikk vi Morgenlevering på døren, fra tanten min. Tusen takk❤️ Og i dag kunne jeg åpne den første gaven i min helt egen pakkekalender, som en venninne overraskende kom på døren med i forrige uke. Tusen takk, Linn Therese❤️ Det er mange snille og omtenksomme folk rundt omkring altså🥰

En annen ting jeg ønsker å trekke fram i dag er at jeg er glad for at jeg er født i Norge. Selv om jeg ofte uttrykker min frustrasjon over mye motgang og kamper mot helsevesenet, så er jeg evig takknemlig for en del av ordningene vi har her i landet.

Fra i dag, 1. desember er jeg blitt 100 % ufør. I utgangspunktet er det en stor sorg for meg å bli ufør. Man knytter så mye av sin identitet opp i hva man gjør og hva man jobber med. Når man plutselig står utenfor arbeidslivet føles det derfor som at man mister en stor del av identiteten sin. Det er som om man må definere seg selv helt på nytt. Hva er igjen av MEG? Og hvem er jeg egentlig nå? Er man redusert til kun en byrde? 

At jeg har blitt så alvorlig syk og ikke er i stand til å jobbe, får jeg ikke gjort noe med akkurat her og nå. Et av mine mål er å ha det så godt som mulig. Og når livet byr på utfordringer som tynger og setter denne målsettingen på spill, blir det for meg viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. Så da velger jeg å fokusere på det positive. Og i denne situasjonen er det at jeg slipper å sende meldekort til NAV hver 14. dag. Glemmes dette, mister jeg 14 dagers inntekt. I tillegg har jeg, i en alder av 36 år, fått meg honnørkort (👵🏻😅🙈) som gir billigere billetter til enkelte ting. Jeg får også mulighet til å søke om sletting av deler av studiegjelden min. Det er greit å redusere utgifter der man kan. Alle monner drar jo, så…🤷🏻‍♀️ Takk for at vi har slike ordninger🙏🏼

I tillegg kjenner jeg på en stor takknemlighet for å bo i et land med skatter, avgifter og trygdeordninger. I mange andre land kan folk, som befinner seg i min situasjon eller lignende, ende opp på gaten. I mange land hadde jeg ikke en gang kunnet få all den kostbare behandlingen som jeg mottar.

I 2016 var jeg så uheldig at jeg den vinteren utsatte å søke om livsforsikring og uføreforsikring. Det var så styrete å lese gjennom ulike vilkår akkurat da jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen. Jeg glemte det bort, men fikk en følelse av at jeg burde ha forsikring. Da jeg endelig fikk sendt inn søknad mange måneder senere, gikk det kun 14 dager før jeg fant en kul i brystet. Derifra gikk ting «slag i slag» og forsikringen trådde såklart aldri kraft.

Heldigvis er vedtak om uføretrygd en reversibel ordning. En dag skal jeg bli frisk. Og en dag skal jeg tjene mine egne penger til livets opphold. Men akkurat nå skal jeg stresse minst mulig og jobben min er å holde meg i live, samtidig som jeg forsøker å navigere meg selv ut av kreftlabyrinten.

Vi har hatt en flott inngang til desember. Jeg håper at du som leser dette har hatt en flott første dag i advent også❤️

I år tenkte jeg å lage en aldri så liten julekalender i mine sosiale medier.

Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive her på bloggen, for jeg «henger sånn etter» når det gjelder oppdateringer. Det er for mye å oppdatere og tiden strekker ikke til. Jeg har fulltidsjobb og mere til med å holde meg i live og forsøke å bli kreftfri.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg tenker det er greit å gi livstegn fra meg her på bloggen nå. I sommer fikk jeg meg en noe ubehagelig overraskelse. Jeg skulle kjapt finne bloggen min, for å sende noen en link til et av mine blogginnlegg. I litt latskap skrev jeg bare mitt eget navn i nettleseren, for da dukker bloggen opp. Men resultatet ble jo som et Google-søk. Det dukket opp så mange saker som omhandlet meg selv, at jeg av nysgjerrighet skrollet nedover nettsiden for å ta en nærmere titt. Helt nederst på siden stod det en liste over «relaterte søk», altså en liste over mest søkte ting relatert til mitt navn. På listen stod det «Rebecca Island død». Uææ!! 😳 Det var ganske vemmelig! Men jeg forstår jo at det er flere som ikke kjenner meg som kanskje snubler innom min blogg, fordi den handler om å være kreftsyk. Når de ser at bloggen ikke er oppdatert, lurer de kanskje på om jeg er død. Jeg har jo selv tidligere lest om kreftrammede, og undret på om de fortsatt er i live. Som ung kreftsyk småbarnsmamma vet jeg hvor hardt det treffer en i brystet og magen, når man oppdager at andre unge kreftpasienter ikke har overlevd. I mitt liv har jeg opplevd ett intenst angstanfall. Det var høsten 2016, da jeg var syk første gang. Angsten ble trigget av å lese på bloggen til en småbarnsmor med brystkreft, for å så finne en oppdatering fra enkemannen om at hun var død. Skrekk og gru og bevare meg vel. Marcus måtte stoppe bilen på motorveien. Jeg kunne verken prate eller puste.

Så jo, her er jeg, heldigvis i live og ved godt mot🤗

Nå i desember vil jeg prøve å poste ett innlegg hver dag. Ikke oppdateringer fra de siste månedene, men bare om livet generelt. Mest for dokumentasjon, for min egen og familiens skyld, men også for å dele med dere. Jeg kommer nok mest til å bruke mine SoMe-kanaler (Facebook/Instagram/Snapchat). Venner og kjente kan følge meg på Facebook, mens andre er velkommen til å følge meg på Instagram (rebecca_island) og/eller Snapchat (rebeccavaagene).

Desember er min favorittid i året. Jeg virkelig ELSKER adventstiden og jul. Den bringer lys og varme inn i min sjel og i mitt hjerte. Jeg tror at desember (og nå etterhvert også Halloween) redder meg gjennom den lange og kalde mørketiden. Jeg ønsker å videreføre litt (les: mye) av min entusiasme for denne høytiden til barna. Og jeg håper og tror at jeg er på god vei.

I morgen (eller faktisk bare om noen få timer, ja jeg er dessverre en trøtt «nattugle»🙈) er det klart for årets julekalender. Julekalenderen til barna består nå av 5 deler, hvor av 4 er etablert som tradisjon, mens den 5. delen er ny av i år😅

1. Ett SingSang-kort (en julesang) hver dag
2. Bildekalender (daglig konvolutt med et par minner fra året som har gått. De limes inn i fotoalbum og vi skriver noen ord om dem)
3. Kvalitetstid/julete aktiviteter
4. Standard sjokoladekalender (#barndomsnostalgi)
5. Rampenisse-streker (jo snillere barn, jo mer rampestreker gjør nissen)

Rampenissen flyttet inn hos oss i dag. Og barna fikk brev fra selveste Julenissen. Det var stor begeistring. 

(Mal til konvolutt og brev er fra spesiellinor.no)

Aktiviteter og Rampenisse blir det sikkert ikke daglig her hos oss. Vi kan ikke gjøre alle tingene på listene under, det er bare «velg og vrak-lister». Dette skal jo være kjekt og ikke utmattende. Vi kan jo heller ikke planlegge dagene våre i detalj, så derfor er alle «luker» åpne og vi tar det litt dag for dag, alt ettersom hvilken form jeg befinner meg i. Det er jo tross alt cellegiftkur på tirsdag (3. desember)😅😖

I år ønsker jeg altså å ha en julekalender i sosiale medier i tillegg til barnas kalender. Jeg tror jeg vil kalle kalenderen min en blanding av takknemlighetskalender, mimrekalender, bli-kjente-med-jule-Beccis-kalender og (kanskje innimellom) inspirasjonskalender. Kanskje forsøker jeg meg på noe humor 🙈 og sannsynligvis blir det nok av og til litt dans i ekte Beccis-feelgood-stil, hehe😅💃🏻

Hver dag fram mot julaften vil jeg (forhåpentligvis) poste et nytt innlegg (som nevnt tidligere 👉🏻 i mine SoMe-kanaler). Der vil jeg daglig

⭐️Fokusere på noe jeg er takknemlig for

⭐️Dele noen gode minner jeg har kjær

⭐️Presentere en julesang som er en av mine favoritter eller på en eller annen måte er viktig for meg for å komme i julestemning

⭐️Noen dager vil jeg dele filmer som er mine favoritter å se i juletiden (får jo dessverre sjelden tid til å se dem lenger da😂)

⭐️ Spre juleglede og livsglede

Med dette håper jeg å kunne inspirere andre til å se at det alltid finnes noe positivt å holde fast ved, selv om man i utgangspunktet befinner seg i et mørkelandskap. Livets nedturer blir så mye lettere å stå i om man velger å gi det negative lite fokus og heller rette fokus mot det som er bra❤️Lag deg selv et godt liv. Hvor lykkelig du føler deg er faktisk helt opptil deg selv.

Jeg har jo planlagt at jeg en dag skal være frisk. Jeg vet i hjertet mitt at det er mulig. Ikke bare for meg. Men for alle som sliter med ulike kroniske sykdommer. Men ja, det er faktisk helt sinnsykt vanskelig. Men det betyr ikke at det er umulig.

Nøkkelen til å bli frisk tror jeg kan være noe ulik for hvert enkelt individ. Selv om det er mange fellestrekk ved dem som har klart det før, tror jeg kanskje ikke at det finnes én felles «oppskrift» som funker for alle. Hver enkelt må finne sin vei, sin nøkkel. Men det er klart at vi kan inspirere hverandre på veien. Det er mye prøving og feiling i det «gamet» her. Men jeg vet i hjertet mitt at jeg kan bli frisk, om jeg bare klarer å finne nøkkelen til akkurat min kreftgåte, før tiden min renner ut.

Noen vil kanskje påstå at jeg ilegger meg selv et for stort ansvar. Det er jeg isåfall ikke enig i. Jeg velger selv å ta ansvar for min egen helse. Hvorfor i alle dager skulle jeg IKKE gjøre det? Dersom jeg tenker at jeg ikke kan påvirke mitt liv, min helse og min skjebne, så får jo legene rett i at jeg kommer til å dø. Slik jeg ser det er alternativet til det jeg gjør nå, å akseptere at jeg skal dø ung og bare nyte livet så godt det lar seg gjøre, inntil døden innhenter meg. Det kommer vel ikke som noen overraskelse når jeg sier: Eh, nei, er overhodet ikke interessert 😤 Jeg er interessert i å nyte livet altså. Livet er virkelig en gave. Men jeg aksepterer heller å bytte inn litt livskvalitet og ren nytelse nå, mot hardt arbeid, som jeg håper skal gi avkastning i form av å kunne leve et langt liv, som kreftfri. Vi gjør alle ting på den måten vi føler selv er best. Dette er min måte. Og funker det ikke, må jeg legge om strategien. Å slappe av er nok noe jeg burde gjøre i større grad. Det er bare litt vanskelig når man har «kniven på strupen». Som sagt, det er en del prøving og feiling. Veien blir til mens jeg går og jeg må justere kurs etterhvert som jeg ser resultater, eller mangel på sådan. Og jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg håper det er godt nok, slik at jeg finner veien ut av denne kreftlabyrinten. Jeg MÅ det! Jeg ber til høyere makter, universet og mine skytsengler hver dag, om å gi meg nok tid og om å lede meg på riktig vei, slik at jeg blir frisk. Jeg stoler på at jeg blir hørt og at jeg får hjelp❤️😇 

I følge statistikk over levetid med min kreftsykdom, var julen i fjor sannsynligvis min siste. Jeg har nå passert øverste gjennomsnittlige levetid. Det er enda godt jeg vet å ikke bry meg særlig mye om statistikk. Men jeg vil «helgardere», sånn i tilfelle årets jul blir min siste (men den skal ikke det!!). Derfor går jeg «all in» når det kommer til kosebarometeret i desember. Her skal det koses og jeg håper på masse julete kvalitetstid sammen med familien denne måneden ☺️❤️

Dersom statistikken skulle innhente meg, og jeg ikke får møte julen 2020, håper jeg at familien min vil sette pris på og ta vare på julekalender-sporene jeg la igjen i år❤️ Men jeg går virkelig inn for å være her i julen 2020. Faktisk tenker jeg at målet er å gjenvinne så god helse at jeg kan være her helt til julen 2083, da vil jeg nemlig være 100 år. Det er akkurat passelig, synes jeg 😊🤞🏻😇😅

Farvel, november. Og veldig varmt velkommen, desember✨Ha en nydelig adventstid da, dere❤️