I dag er første dag i favorittmåneden min. Første søndag i advent og første kalenderluke.

 

Dagens julesang

Dagens julesang fra meg er faktisk den som vi fikk på det første SingSang-kortet. Det passet jo perfekt at akkurat denne sangen var i dag, på første søndag i advent⭐️

Jeg har ikke hatt noe sterkt forhold til denne julesangen tidligere i livet, selv om jeg kan huske at vi sang den på skolen. Det var faktisk i fjor at den begynte å føles viktig og spesiell. Dette fordi vi brukte den til adventsstundene med barna. De likte den så godt at de til og med har nynnet på den gjennom hele året. Det er mulig at jeg er ekstra lettrørt og emosjonell på grunn av vår situasjon. Men jeg synes teksten er så utrolig fin. Spesielt teksten i de tre første versene treffer meg midt i hjertet, og jeg kan kjenne at det er vanskelig å synge uten å «bli tykk» i halsen.

 

 

Jeg laget en liten videosnutt med samlig av julelysminner fra 2017 og 2018, med «Tenn lys!» som bakgrunnsmusikk. Denne versjon synges av Helene Bøksle. Hør på teksten❤️ (Barna var 2,5 og 3,5 år i videosnuttene) Herlige minner❤️

 

 

Barnas julekalender

Barna ble glade for å få fine bildeminner fra januar 2019, der de blant annet stod på ski for første gang.

 

Sjokoladekalenderen falt, som forventet, i smak hos Martin. Han er som sin mor og elsker alt som er søtt😋William synes det er stas å åpne lukene i sjokoladekalenderen, men siden han ikke liker sjokolade(!!) er Martin så heldig at han får to hver dag. William får en liten drops eller tyggis han liker, som «plaster på såret».

I løpet av natten hadde Rampenissen byttet ut melken i melkekartongen med sjokomelk og Martin hvinte av glede. Begge gutta holdt også på å le seg ihjel. Suksess👏🏻Både store og små er definitivt klare for mer Rampenisse-bonanza😁

 

Julefilm

Den første julefilmen jeg vil nevne, er faktisk Home Alone. For meg er det den ultimate julefilmen for å få meg i julestemning. Det er mange fine julefilmer. Men det er noe ekstra med de som man har knyttet minner til fra barndommen. Jeg kan enda huske første gang oppdaget denne filmen. Jeg var nok ikke gammel nok til å se den og jeg kan huske at det var de voksne som skulle se den på tv, mens jeg egentlig måtte legge meg. Jeg fikk være våken litt ekstra og se litt av den. Og jeg husker enda hvor bergtatt jeg var at intromelodien. Filmmusikken i Home Alone er jo bare legendarisk☺️😍 Jeg gleder meg på en skikkelig barnslig måte, til vi kan benke oss foran tv’en for å se denne sammen med barna. Selv om filmen i år er 19 år gammel, så går den liksom aldri av «julemoten» i mine øyne.

 

Takknemlighetsfokus i dag

Jeg kjenner på takknemlighet for mange ting. Det er jo blitt en vesentlig del av min nye livsstil å fokusere på det som er bra, så jeg kjenner på takknemlighet hver eneste dag. Uansett hvor mørk en dag eller en periode er, så finner jeg alltid noe positivt. Og det å finne lyspunktene fungerer nærmest som magi✨Jeg blir ikke værende i mørket lenge. Takk og pris! Jeg har lest at hjernen ikke klarer å være oppriktig takknemlig og deprimert på samme tid. Så ved å dyrke takknemlige tanker, visner de negative. Min erfaring de siste 2 år tilsier at dette stemmer.

Det jeg vil trekke fram akkurat i dag er at jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg, folk som genuint bryr seg.

En skolevenn fra ungdomstiden har, gjennom sin jobb, hatt muligheten til å sende familien vår billetter til Putti Plutti Pott, både i fjor og i år. Så i dag har vi vært i Grieghallen og fått julestemning. Tusen takk, Thomas😘

 

Og så ler jeg litt inni meg. For jeg oppdaget i dag, at jeg helt siden barndommen, da min far tok meg med på det samme showet, har misforstått en av de velkjente låtene, den om skjegget. Jeg har alltid trodd at de sang «vi ha’kke tid, for vi må klippe skjegget». Enda jeg var på showet i fjor, og vi ble bedt om å synge «vi må FINNE skjegget» x antall ganger, så trodde jeg likevel i år at teksten lød «Vi må klippe skjegget». Jeg har nok ikke fått Alzheimer, bare en liten «chemobrain-episode» der altså🤣🙈

 

I går fikk vi Morgenlevering på døren, fra tanten min. Tusen takk❤️ Og i dag kunne jeg åpne den første gaven i min helt egen pakkekalender, som en venninne overraskende kom på døren med i forrige uke. Tusen takk, Linn Therese❤️ Det er mange snille og omtenksomme folk rundt omkring altså🥰

 

 

En annen ting jeg ønsker å trekke fram i dag er at jeg er glad for at jeg er født i Norge. Selv om jeg ofte uttrykker min frustrasjon over mye motgang og kamper mot helsevesenet, så er jeg evig takknemlig for en del av ordningene vi har her i landet.

Fra i dag, 1. desember er jeg blitt 100 % ufør. I utgangspunktet er det en stor sorg for meg å bli ufør. Man knytter så mye av sin identitet opp i hva man gjør og hva man jobber med. Når man plutselig står utenfor arbeidslivet føles det derfor som at man mister en stor del av identiteten sin. Det er som om man må definere seg selv helt på nytt. Hva er igjen av MEG? Og hvem er jeg egentlig nå? Er man redusert til kun en byrde? 

At jeg har blitt så alvorlig syk og ikke er i stand til å jobbe, får jeg ikke gjort noe med akkurat her og nå. Et av mine mål er å ha det så godt som mulig. Og når livet byr på utfordringer som tynger og setter denne målsettingen på spill, blir det for meg viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. Så da velger jeg å fokusere på det positive. Og i denne situasjonen er det at jeg slipper å sende meldekort til NAV hver 14. dag. Glemmes dette, mister jeg 14 dagers inntekt. I tillegg har jeg, i en alder av 36 år, fått meg honnørkort (👵🏻😅🙈) som gir billigere billetter til enkelte ting. Jeg får også mulighet til å søke om sletting av deler av studiegjelden min. Det er greit å redusere utgifter der man kan. Alle monner drar jo, så…🤷🏻‍♀️ Takk for at vi har slike ordninger🙏🏼

 

I tillegg kjenner jeg på en stor takknemlighet for å bo i et land med skatter, avgifter og trygdeordninger. I mange andre land kan folk, som befinner seg i min situasjon eller lignende, ende opp på gaten. I mange land hadde jeg ikke en gang kunnet få all den kostbare behandlingen som jeg mottar.

 

I 2016 var jeg så uheldig at jeg den vinteren utsatte å søke om livsforsikring og uføreforsikring. Det var så styrete å lese gjennom ulike vilkår akkurat da jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen. Jeg glemte det bort, men fikk en følelse av at jeg burde ha forsikring. Da jeg endelig fikk sendt inn søknad mange måneder senere, gikk det kun 14 dager før jeg fant en kul i brystet. Derifra gikk ting «slag i slag» og forsikringen trådde såklart aldri kraft.

 

Heldigvis er vedtak om uføretrygd en reversibel ordning. En dag skal jeg bli frisk. Og en dag skal jeg tjene mine egne penger til livets opphold. Men akkurat nå skal jeg stresse minst mulig og jobben min er å holde meg i live, samtidig som jeg forsøker å navigere meg selv ut av kreftlabyrinten.

 

Vi har hatt en flott inngang til desember. Jeg håper at du som leser dette har hatt en flott første dag i advent også❤️