Husker du de gangene i livet når du har fått sånn ekstrem latterkrampe at du ikke har klart å stå oppreist? Du vet, når du ler så hardt at tårene triller, du hiver etter pusten og du kniper sammen lårene i frykt for at du skal tisse på deg? Du synes at det du opplevde var så morsomt at du bare må fortelle det til noen med det samme. Men du greier jo ikke å si noen forståelige ord, for du klarer bare ikke å slutte å le. Det er ikke veldig ofte jeg synes at noe er så hysterisk morsomt. Men de gangene det skjer? Herlighet, som jeg bare elsker den følelsen. Det er noe så vanvittig forløsende ved å le så mye. Gode hormoner strømmer ut i kroppen og du vil huske episoden i lang tid, kanskje for alltid. I går skjedde en sånn episode.
Jeg hadde vært på julekonsert i Grieghallen sammen med mamma, min venninne Marthe, og hennes mor. Det var Nordic Tenors julekonsert og den var helt magisk🤩 De tre tenorene var morsomme også, så lattermusklene hadde allerede fått varmet opp denne kvelden.
Mamma og jeg var lysten på en matbit og litt prat etter konserten, men været var ikke spesielt innbydende, for å si det mildt (les: det høljet sidelengs).
Vi tok bilen den korte veien fra Grieg parkering til parkering ved Tinghuset. Vi tok sikte på å avlegge den nye Jamie Oliver restauranten ved Hotell Norge en visitt, så det ble jo et lite stykke å gå likevel. Skulle vi våge å ta med oss paraply ut i denne stormen? Vi våget.
Da vi rundet et gatehjørne og kom ut på den åpne Torgallmenningen, fikk vi virkelig «vind i seilet», eller rettere sagt «mot seilet».
Vi krøket oss sammen og brukte paraplyen som et skjold foran oss, der vi nærmest måtte bore oss fremover i den sterke vinden. Men vinden regelrett bare brettet paraplyen sammen og lot oss stå der, «fritt vilt». Ikke bare ble vi våte. Plutselig flyr parykken min avgårde!
Jeg kjenner umiddelbart at jeg blir iskald og våt på min blanke isse og frykter at parykken har blåst til andre siden av byn!
Mamma virrer først som en hodeløs høne for å finne parykken. Samtidig går det flere folk forbi oss, inkludert en innpåsliten mann som stadig «bare vil spørre oss om noe». «Nei, ikke nå», nærmest roper mamma frustrert til den innpåslitne mannen (som er ute etter penger), mens jeg febrilsk prøver å gjemme meg bak paraplyen. Den stakkars mannen vandrer videre til noen andre.
Parykken har ikke blåst langt, heldigvis. Den ligger rett bak oss. I en dam! Mamma tar den opp og klasker den ned på hodet mitt. Den drypper og med det samme vet jeg ikke engang hva som er foran eller bak på den, den er jo helt på «halv åtte»! Jeg føler jeg har fått en nærdruknet katt på hodet og tenker på at alt dette virkelig må ha vært LITT av et syn. Jeg knekker sammen på midten, i fullstendig krampelatter. Nå slipper mamma løs latteren også. Hun har nesten holdt pusten, for hun tenkte hun ikke kunne le av situasjonen. Men nå greier hun ikke å holde tilbake lenger. Og vi lo! Og vi lo! Og vi lo!
Ååå, så vanvittig godt det er å le så mye. Her kan du se en videosnutt jeg snappet rett etterpå. Kanskje du får deg en liten latter du også når du hører meg forsøke å forklare det som skjedde, samtidig som du ser for deg synet av denne situasjonen. Le hardt! Le lenge! Det heter seg jo at en god latter forlenger livet.
Mer latterkrampe, takk! 😂
🤣😅Rebecca, takk for den beste latter på lenge. Som du sier, klarte ikke holde meg, måtte bare le. Takk for en fantastisk god kveld med konsert, kos prat og mye latter🤣😂 .Det gjør godt. Glad i deg❤️ Klem mamma
Takk for koselige og lattermildt innlegg her 🤗😂👌 Og takk for alt du deler! Kos deg og spis mat og sørg for at du kommer deg litt mellom behandlingene. Du trenger all energi du kan få og gi kroppen hjelp til å takle dette. Du er flink og gjør ditt beste. Det er mektig imponerende! Og du ser godt ut, vakker som du er! 🙌 Hilsen « gamal kjerring» og sykepleier på 62 som følger deg og ønsker deg alt godt! Jeg håper du får den beste behandlingen som er å oppdrive! Det skjer mye på forskningsområdet, så hold motet oppe! Selv i tunge stunder. Gode styrketanker fra Anna🤗🌺