Jeg har flere ganger i mitt 36 år lange liv fått erfare at sorg og glede noen ganger må gå hånd i hånd. I dag er en slik dag.
I går mottok jeg det forferdelige budskapet om at en av mine «brystkreft-venninner» er død. Himmelen har fått en ny stjerne. En så vakker, god og ung sjel. Litt yngre enn meg selv. Og så utrolig tapper. Hjertet mitt brister. Jeg kan bare ikke forstå at hun er borte. For bare to måneder siden deltok hun i Rosa Sløyfe-løpet. Men så gikk det så raskt nedover de siste ukene. Jeg sendte meldinger med henne bare to dager før hun døde. Jeg visste at situasjonen hennes var blitt ganske alvorlig. Men jeg trodde ikke at hun skulle få så lite tid! Jeg trodde at hun skulle få feire jul hjemme, med familien sin. Slik ble det ikke. Fy flate! Røvet bort fra livet av kreft, 9 dager før julaften!
Jeg ante faktisk ikke at hun lå for døden på lørdag. Hun sovnet inn den påfølgende natten og jeg fikk vite dette på søndag. Bare to dager i forveien lurte hun på hvor lenge hun kom til å leve. Var det snakk om uker? Måneder? Det gikk 2 døgn!!! Det er ikke til å begripe! Og det er mildt sagt helt jævlig å tenke på at mens hun tok sine siste åndedrag den natten, danset jeg med venninnene mine til Mariah Carey’s «All I want for Christmas» på vennejulebord. Det er helt uvirkelig!
Tankene vandrer. Hvor er du nå, kjære venn? Hva skjedde med sjelen din idet døden inntraff? Kan du se at jeg gråter av sorg over at du er borte? Kan du høre meg når jeg roper navnet ditt høyt ut i luften og prater til deg?
Og jeg klarer ikke å la være å tenke, er det min tur neste gang? Jeg blir glad for å møte deg igjen altså. En gang. Jeg har etterhvert mange jeg kjenner på den «andre siden». Jeg skal møte dere alle igjen. En gang. Men ikke nå. Vær så snill! Måtte det bli lenge lenge lenge til!
Det er godt å kjenne mennesker som er i samme situasjon som en selv. Man har en felles plattform. Og et felles mål. Og vi forstår hverandre, der ingen andre helt kan forstå. Det er oss, vi syke og veldig dødelige. Og dem, de friske og nesten udødelige. Har man en gang sett ned i dødens avgrunn, så endres noe i en for alltid, enten man overlever eller lever videre med døden på slep, slik som meg.
Det å få «kreft-venner», venner ført sammen av felles skjebne, er virkelig vennskap «på godt og vondt». Nå har jeg fått føle på den vonde delen. Det gjør skikkelig vondt. Sånn i hjertet!
Min venn var lett å bli glad i. Og hun gav så mye av seg selv. Selv om vi har bodd i forskjellige landsdeler og kun har møttes fysisk én gang, så har denne jenten satt sine spor. I går hang jeg en engel på juletreet vårt, til minne om henne.
I dag var dagen kommet for å få svar på CT-bilder. Jeg har vært ganske rolig. Men da jeg gikk inn dørene på Parkbygget (kreftavdelingen) i morges, kom klumpen i magen. Et veldig ubehag bredte seg gjennom kroppen.
Heldigvis kunne jeg puste relativt raskt igjen da jeg fikk treffe overlegen, en halv time på overtid.
CT viser en liten tilbakegang på kulen nedenfor kragebeinet. Noen av prikkene på lungene har økt med én millimeter, men det var så lite at det visstnok ikke var av betydning. Resten så stabilt ut. Takk og lov!
Sorg og glede går hånd i hånd i dag❤️
#kreftkamp #livogdød #livet #døden #uhelbredeligkreft #trippelnegativ #brystkreft
❤️😰✨
Utrolig sterk lesning Rebecca! Og så viktig! Du skriver så godt, så ærlig, skjærer gjennom alt vissvset og helt til kjernen..Nakent, ærlig, sårt…tårene strømmer og jeg føler så inderlig med deg, dine nære, din venninnes familie og alle dem som lever med denne uvissheten og bagasjen som mange slipper å ofre en tanke…du er verdens beste og jeg ber stadig høyere makter, både politikerne og de som er enda mer utilgjengelig..om at du skal få bli frisk ❤️ Varme klemmer sendes til deg i sorgen din og like mange klemmer for at prøvene dine var greie ❤️