Ingen mennesker klarer å ha det bra absolutt hele tiden. Selv om jeg er positivt innstilt mesteparten av tiden, er det slik for meg også. Det er en del av livet og kjenne på både glede og fortvilelse. Noen dager går man i motbakke og absolutt alt føles tungt. I går var en slik dag for meg.

 

Jeg sov til klokken var over 12. Jeg hadde nok litt søvn og ta igjen. I tillegg blir jeg veldig trøtt av både fasting, cellegift og kvalmestillende medisiner. Dagen før hadde jeg begynt å spise igjen. Heldigvis gikk det fint denne gangen, uten de store problemene. Men jeg fikk et skikkelig støkk i magen og jeg kjente at hjertet mitt gråt, da jeg forsiktig listet meg opp på vekten på badet. Tallet 45,6 kg lyste imot meg. Tålte kroppen min fasting såpass dårlig nå? 2 kg vektnedgang på 3 døgn! 5 kg vekttap på få uker. Dette var ikke bra.

Jeg følte meg i ganske kjip form, men hadde en time til ny (alternativ/komplementær) behandler, så jeg måtte gjøre meg klar til å dra ut av huset. Jeg rakk ikke frokost, så jeg røsket med meg noen nøtter og frukt. Timen med behandleren gikk bra. Men han gav meg streng beskjed: Du MÅ opp i vekt! Stor vektnedgang er forbundet med mye dårligere prognose!

 

Det var de samme ordene jeg hadde hørt på kontoret til ernæringsfysiologen på Kreftavdelingen noen måneder tidligere. Stort vekttap = dårligere prognose.

Jeg kjente fortvilelsen strømme gjennom kroppen. Siden tilbakefallet i august i fjor hadde jeg nå tapt 22 kg. Det er faktisk 33 % vektnedgang på litt over ett år.

Jeg har i grunnen ikke vært veldig bekymret før nå. Jeg har tenkt at vekttapet er en naturlig konsekvens av mitt endrede kosthold. Men nå har jeg blitt litt usikker. Jeg spiser jo som før, men vekten går gradvis nedover likevel. Er det kreften som spiser meg opp?

Min familie, mine venner, ernæringsfysiolog og nå denne behandleren har uttrykket bekymring for min ernæringsstatus. Så nå bekymrer meg litt jeg også. Det har plutselig gått litt opp for meg hvor skrapet jeg ser ut. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, ser jeg en fremmed. En skallet fremmed, med lite muskler og slapp hud. Jeg er inni der et sted. Men dette skallet er uvant. Jeg ser at jeg har lite igjen å tære på. Og jeg går kontinuerlig på cellegift. Fy faen så mye denne kroppen må tåle. Og det som bekymrer meg er at jeg ikke aner hvor mye mer kroppen faktisk kan tåle. Hvor langt kan egentlig strikken tøyes før den ryker? Det føles som om veldig mye står på spill nå. Kan en i utgangspunktet uskyldig infeksjon velte hele lasset nå? Hvor mye har de vitale organene mine å gå på egentlig? Er det nesten ingenting som skal til for å sette ting ut av balanse og kaste meg rett ut på dødens motorvei, strake «E6» mot graven?

 

Det er ikke det at jeg har dårlig matlyst eller ikke spiser mat. Jeg går heller ikke rundt og er sulten. Jeg spiser mye, men det er opplagt at jeg likevel spiser for lite. Problemet er at jeg er vanvittig forvirret rundt hva jeg faktisk bør eller kan tillate meg å spise. Etter at jeg ble syk igjen har jeg blitt veldig bevisst på kostholdet. Jeg har fått kontakt med flere som har overlevd uhelbredelige kreftdiagnoser. Og jeg har lest om langt flere. En av flere fellesnevnerne for de fleste av dem er stor endring i kosthold.

 

Jeg har i løpet av min tid med uhelbredelig kreft, kjent hvordan ulike matvarer trigger smerter og symptomer fra kreften. I hvertfall føles det slik. Når jeg spiser øker smertene. Og i det siste øker også et ubehag jeg tidvis kjenner i luftveiene. Noen matvarer trigger mer en andre. Er det bare tilfeldigheter? Eller er visse matvarer direkte fôring til kreftcellene? Når man i tillegg vet at kreftceller kun bruker glukose som energi, virker det for meg logisk å tenke at man kan bremse kreftens raske vekst med å ikke gi den glukose «servert på et sølvfat». Kroppen må ha glukose, alle kroppens celler må det. Og kroppen omdanner faktisk alt man spiser til glukose. Og er det ikke nok glukose i blodet, vel da starter kroppen å bryte ned muskelmasse, for å frigjøre glukose. Så kreften får jo tak i det den trenger uansett. Men jeg tenker som så at hele den prosessen er mer krevende og tar lenger tid, og at kreften derfor vokser langsommere, enn dersom jeg spiser karbohydratrik mat som gir rask blodsukkerstigning?

 

De fleste funksjonelle leger, holistiske leger og alternative behandlere er av den samme oppfatningen som meg. Men myndighetene og det offentlige helsevesenet vårt er ikke enig. De står på sin side og hevder at ingen studier har vist sammenheng mellom sukker/raske karbohydrater og kreft.

 

Ingen av kreftlegene jeg snakker med ser ut til å bry seg nevneverdig om mitt vekttap. Hver gang jeg tar opp at dette med kosthold er vanskelig for meg, får jeg bare beskjed om det samme; Spis akkurat det du vil. Men så lett er det faktisk ikke. For meg kjennes det som at det går på psyken løs dette her og det er nesten til å få spisevegring av.

 

Tidlig i høst ba jeg altså om å bli henvist til ernæringsfysiolog. Det var det dessverre ikke mye hjelp i. Rådene som gis er stikk imotsatt av hva jeg hører fra mennesker som har overlevd uhelbredelig kreft. Jeg fikk noen få råd som jeg allerede praktiserte, som f.eks. å spise nøtter, oljer og avokado. Og utenom det fikk jeg en brosjyre med ernæringstips for kreftpasienter. Der stod det side opp og side ned med matvaregrupper jeg mer eller mindre har kuttet ut. I tillegg var det listet opp vafler, muffins, iskrem og kaker, samt oppskrifter på smoothies hvor man skulle tilsette flere spiseskjeer med sukker. Jeg greier faktisk ikke å følge de rådene. Næringsdrikker ble jeg anbefalt. Men det er ikke lett å finne noen som er lavkarbo og uten melk.

 

Denne kreftreisen er en kamp på alle områder, også når det gjelder ernæring. Det er så utrolig vanskelig å vite hva som er riktig for MEG! Hvem skal jeg høre på? Og hva sier magefølelsen min? Jeg aner virkelig ikke. Jeg er så forvirret og drittlei hele greien at jeg ikke klarer å uttrykke det skikkelig en gang. Det er en matvare- og diettjungel og jeg holder virkelig på å gal!

 

Personer i helsevesenet står på sitt. Men de er jo også alle av den oppfatningen at jeg ikke kan bli frisk. Så hvorfor skal jeg høre på dem da? Er det ikke bedre å høre på kostråd fra folk som selv har sett døden i hvitøyet og overlevd mot alle odds? Problemet er at det er så mange råd, også fra den kanten. Og at rådene er motstridende.

 

Noen roper at man skal spise plantebasert, altså vegansk kost (ingen animalske produkter som kjøtt, fisk, egg og meieri). Noen sverger til «steinalderkost». Utallige mennesker anbefaler Keto-dietten (basisk mat). Så hører man om Budwigdietten! Og LCHF (lav karbo, høy fett) og LCHF, men uten melkeprodukter. Og hva med Low FODMAP-dietten? Den er jo for dem med irritabel tarm, slik som meg. Jeg har blitt anbefalt å redusere  raske karbohydrater, meieriprodukter og egg så mye som mulig. 

For et par måneder siden fikk jeg tips om at jeg burde holde meg unna oksalater. OKSALATER? Hva i huleste er DET for noe da? Mr. Google kunne fortelle meg at oksalater finnes i massevis av frukt, grønt og bær, ja omtrent i alt jeg spiser. Nylig tok jeg en test hos en privat behandler. Jeg fikk vite om mangler og matvarer kroppen min ikke liker. Jeg fikk beskjed om å ta tilskudd av ulike ting (ikke som denne personen selger altså), bl.a. av aminosyren Glutamin. Noen dager senere fikk jeg tilfeldigvis tilsendt en artikkel av en bekjent. Artikkelen handlet om at kreftceller er svært avhengig av aminosyren Glutamin. Er det rart at man blir fullstendig tussete? Alle disse motstridende rådene kan virkelig ta knekken på enhver!

 

I går gikk jeg altså ned for telling. Det er en desperat kamp om å ikke gå mer ned i vekt, samtidig som jeg er livredd for å spise noe feil, som speeder opp kreften eller gir den noen fortrinn. Jo mer energi kreftcellene får, jo raskere kan den vokse og jo flere mutasjoner kan den lage, slik at den sprer seg og blir vanskeligere å behandle.

 

Selv om jeg føler at jeg tenker minimalt på det, tror jeg nok kanskje at jeg i tillegg er redd for hva CT vil vise nå i desember. Jeg skal ta CT på mandag og få vite svaret 16. desember. Jeg ber til høyere makter og prøver å visualisere at jeg får gode nyheter. Men samtidig ligger det en frykt å dupper i vannskorpen, frykt for at jeg skal få vite noe som spolerer hele julen. I går føltes alt mørkt. Som om slaget er tapt uansett hva jeg foretar meg. Jeg er ikke like frynsete i kantene i dag, selv om jeg er like forvirret.

 

Jeg kan ikke få sagt nok hvor heldige friske folk er, som kan kose seg med god mat og godteri, uten å føle at dere slår en spiker eller to i kisten. For det er virkelig slik det føles for meg.

Julehøytiden er den aller verste tiden å ha et strengt kosthold. Ingen vanlig nissestrømpe på meg i år heller? Spør meg hvor gjerne jeg vil sette tennene i både kakemenn, pepperkaker, sjokolade, karameller og julemarsipan da! For å ikke snakke om boller, kaker og candyking!

Eller spør om jeg lengter etter å spise en skive, et rundstykke eller et pizzastykke uten å lure på om jeg er en plass nærmere døren på dødens venterom.

I dag spiste familien pizza til middag. Det gjorde jeg også. Med økte smerter og ubehag i luftveier etterpå. Det var vanskelig å ikke bli sørgmodig, der jeg et par timer senere pakket dynene rundt barna, mens jeg undret på om de ville klandre meg dersom jeg dør. Jeg vet ihvertfall at det er vanskelig å ikke klandre seg selv. 

 

Men akkurat nå handler det om å ikke gå mer ned i vekt. Det føles som om jeg må velge mellom pest eller kolera. Å, som jeg skulle ønske at jeg hadde en fasit på fremtiden! Hvis jeg visste at noe kunne garantere meg livet, hadde jeg ikke nølt med å gjøre det.

 

Mye av det jeg har lært dette året handler om hvor stor betydning våre tanker og følelser har for helsen vår. Jeg tror faktisk at tankene og følelsene vi har omkring våre valg kan være vel så viktig, om ikke noen ganger viktigere, enn de valgene vi tar. Uansett hva du gjør, sørg for å like det du gjør. Vær fornøyd med valgene dine og få bedre helse. Men er det så enkelt?

Jeg tror iallefall at dårlig samvittighet og negative følelser om mat man velger å spise kan være mer skadelig enn matvaren i seg selv. Således tror jeg at symptomer etter inntak av matvarer kan handle om erfaring eller forventning. At det nesten blir psykisk og en slags selvoppfyllende profeti.

Men det er jammen ikke lett å sette en stor strek over tankene om at den og den matvaren ikke er bra for meg. Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg tenker å se om det følelsesmessig kan løses med eteriske oljer og meditasjon. Og hvis det ikke hjelper, så kanskje jeg trenger profesjonell hjelp?

 

Rampenissen har vært her både i går og i dag. I dag fikk guttene pynte med eget minijuletre og lys på rommet sitt. Kjempestas!

 

 

Jeg kjenner at jeg har lite å gi nå. Så det blir ikke mer skriverier om hverken rampenisse, julesang eller film i dette innlegget.

 

Men én ting hopper jeg aldri over. Og det er takknemligheten. Glemmer jeg den, faller jeg rett ned i depresjonens avgrunn, tror jeg. Så i dag vil jeg si at jeg er takknemlig for disse tre tingene:

• at magen fungerer noenlunde bra
• at jeg er ikke er syk og må være innlagt på sykehus
• at jeg har god matlyst

 

God helg, alle sammen (og kjenn gjerne på litt ekstra takknemlig for fredagskosen din i dag🙏🏼😉)

 

#kreftkamp #ernæringogkreft #uhelbredeligkreft #brystkreft