I dag fikk guttene være med på sykehuset da jeg skulle ha cellegift (se bilder lenger nede i innlegg)

 

Her i huset bruker vi ordene «kreft» og «kreftceller» om sykdommen. Men vi sier ikke cellegift når vi prater med barna. Da bruker vi betegnelsen «KjemoKasper». Vi har lest den lille boken om Kjemomannen Kasper flere ganger siden vi fikk den på sykehuset for litt over et år siden. Det er mye lettere å få barna til å forstå situasjonen når den fortelles på en barnevennlig og billedlig måte.

 

Vi har aldri snakket med barna om at jeg kan dø av kreften eller at kreft generelt er en sykdom som man kan dø av. Vi har aldri sagt at legene mine sier at jeg kommer til å dø.

 

Jeg er innimellom litt betenkt rundt alt dette. Det er ikke sånn at vi ikke vil være åpne. Hvis det er kommer en tid der det blir nødvendig, må vi prate om det. Men jeg vil ikke uroe dem for tidlig, og kanskje unødvendig. Jeg skal jo bli frisk, skal jeg ikke?

 

Men så frykter jeg jo litt at de kan få høre om det fra andre. Stort sett alle har jo et eller annet forhold til kreft, også etterhvert mange barn. Jeg vil jo at de skal få høre om det fra oss, slik at de får god informasjon og er så trygg som det går an å være i vår situasjon. Det er jo ikke sikkert at noen andre sier slikt til dem. Men vi vet jo alle hvordan barn flest er. Der er det oftest ikke noe filter, det er jo helt normalt. Jeg husker godt en episode fra en hyttetur med venner i mars. Mitt ene fadderbarn, som er litt eldre enn guttene og som er veldig god på å uttrykke følelser, sa at hun var lei seg for at jeg har kreft. Hun hadde selv mistet et litt perifert familiemedlem til kreft tidligere og hadde deltatt i begravelsen. Hun sa at dersom jeg døde så kunne hennes mamma (min venninne og fadder til guttene) være mamma for Martin og William også. Noe så raust og skjønt, men samtidig fullstendig hjerteskjærende på samme tid! Heldigvis satt guttene opptatt med en bok, og fikk ikke med seg dette. Men dere skjønner hvor jeg vil hen. Jeg dras mellom følelsen av å ville ha kontroll på hva som blir sagt og hvordan og følelsen av å ikke ville lage unødig bekymring. For et dilemma!

 

Foreløpig har vi valgt å avvente med å fortelle dem den informasjonen. Dette av flere grunner. Vi synes jo at jeg er i relativt «frisk» form enda, til tross for kontinuerlig cellegift de siste 15 mnd. Blodprøvene mine viser at organene mine ser ut til å fungere bra. Jeg har også noen cellegifter igjen å prøve, dersom den jeg får nå skulle svikte meg (Gud forby🙏🏼).

Vi vet jo heller ikke om det dukker opp ny forskning eller nye studier, som kan bli avgjørende for gode resultater hos meg. Vi lever stadig i håpet!

 

Det å ta barna med på sykehuset igjen i dag, er vårt forsøk på å berolige dem litt mtp situasjonen, ufarliggjøre sykehuset litt.

For vi begynner å innse innimellom at barna kanskje er mer preget av at jeg er syk, enn vi har trodd før. Vi har i det siste fått følelsen av at de av og til er tankefulle eller bekymret. Det har vært en periode der det har vært mye klenging på meg.

William kan komme med uttalelser som dette ved leggetid:

«Å, mamma, sant vi to skal alltid være sammen?» eller

«Mamma, sant du skal aldri slutte å susse på meg?»

I tillegg gir han lengre og hardere klemmer enn før. Martin har alltid trengt mer nærhet og vært mer kosete, så der er ikke endring like stor, selv om vi merker et økt behov hos ham også.

Vi ser også at barnas reaksjoner på hverdagsutfordringer (eller ingen utfordringer i det hele tatt) innimellom kan eskalere og blåses ut av proposjoner, og at dette spesielt trigges hvis jeg er hjemme i huset, men ikke er med dem fordi jeg må hvile. Da er det helst mamma som skal gjøre alt.

 

I det siste har jeg forsøkt å prate litt med barna, én og én. Forsøkt å få dem til å sette ord på det de føler. Under disse samtalene har det kommet frem at William er bekymret når jeg drar til sykehuset for å måle blodprøver eller få «KjemoKasper». Martin uttrykker ikke like mye angående meg og sykdom, men han sier at han synes det er kjedelig at jeg må få «KjemoKasper» så lenge. Begge uttrykker av og til at de savner da jeg hadde hår. 

 

Man kan trygt si at alt dette innimellom treffer meg som en stein i magen. Spesielt William sine spørsmål gjør at jeg fylles av en rekke ulike følelser. Jeg blir rørt over hans kjærlighet til meg. Samtidig som jeg blir fullstendig knust. Hjertet brister og sorgen, panikken og desperasjonen over å kanskje ikke kunne oppfylle dissene ønskene, tar tak i meg som en klo.

Med det samme de ordene forlater leppene hans, og jeg svarer at jeg aldri skal slutte å gi ham masse kos og susser frivillig, dukker det opp tanker om hva som skjer dersom døden skulle bli en realitet.

Jeg tror jo på at sjelen lever videre når kroppen dør og at sjeler er forbundet sammen på et vis. Jeg lever i den tro om at kroppen kun er et fysisk redskap som sjelen låner mens den lever og lærer av livet på jorden. Og siden jeg tror på dette, tenker jeg at sjelen kan avlegge besøk til dem som er etterlatte.

Men så lister det seg av og til tvilende tanker innpå meg!

• Hjelp, tenk om det ikke er slik jeg tror? Og alt bare er slutt når man dør? Svart! Får jeg da aldri se dem igjen!!!😭💔
• Og hva med dem? Tenk om de ikke tror på sånt når de vokser opp. Mannen min eier ikke en spirituell celle i kroppen og tror ikke på noen ting i kategorien «overnaturlig». Tenk om min tro viser seg å være rett (for den må jo være det, vel?) og sjelen min oppsøker familien, og ingen av dem merker min «tilstedeværelse»? Eller at de avviser den, fordi de ikke tror på ting de ikke kan se?

Men tenk over det! Tenk på alt vi ikke kan se, men som er der. Det er energier. Alt er energi, og i aller høyeste grad vi mennesker. Her er et favoritt-uttrykk, på en av mine favorittkopper, fått i gave av en herlig kollega og venninne.

 

 

Dette innlegget ble mer dystert enn jeg hadde tenkt! Men i skrivende stund har jeg vært uten mat i 53 timer. Det er ikke så rart at mørke tanker og følelser sniker seg innpå en da. Jeg har ikke så mye å gå på nå. Men jeg og alle «KjemoKasperne» har en del kreftceller å ta oss av nå, så da prioriteres fasting.

Dessuten er det nok bare fornuftig å kjenne litt på de kjipe følelsene når de dukker opp. Det er heldigvis ikke veldig ofte at de opptar meg, og jeg vet jo av erfaring at de forsvinner igjen. Så jeg kjenner etter en kort stund og lar tårene få strømme fritt, for å deretter la de vonde tankene vandre videre. Man skal ikke «dulle og dalle» for mye med de mørke, unyttige tankene, som godeste Dr. Ingvard Wilhelmsen ville sagt.

 

Det var to rolige og greie gutter vi hadde med oss til kreftavdelingen i dag. De frydet seg over at det var leker der fortsatt. Selv om det er snart ett år siden de var med på sykehuset sist, så husker de godt at det var et LEKEROM der🤩Men de gøyeste «lekene» var å få prøve ekte sykehusutstyr, som sprøyter, hansker og munnbind 😷👨🏼‍⚕️👨🏻‍⚕️

Det var også gøy og rart å se mamma ha på «trylle-plaster» (Emla, lokalbedøvende plaster) på veneporten og bli stukket med en «stor» nål uten å kjenne det👌🏻

 

 

 

Barnas julekalender i dag

De synes det var morsomt at mamma hadde fått rød nese i løpet av natten. Rampenissen fikk såklart skylden😉

 

I dag er det Giving Tuesday! I motsetning til Black Friday, som er den store handledagen, handler denne dagen om å gi ❤️Tanken var derfor at guttene skulle få beskjed av Rampenissen om at julen ikke bare dreier seg om å få gaver, men om å vise omsorg for og glede andre. Planen var en gjennomgang leker og klær, for å finne ting å gi til noen som trenger det. Men etter 2 døgn uten mat, og cellegift innabords, finnes det ikke energi til annet enn å ligge i et stille rom. Jeg kjenner til og med at denne skriving er svært krevende akkurat i dag. Men jeg har strukket strikken maks, fordi det var viktig for meg å få dette ned «på papiret». Mannen er jo også sliten. Så vi tar giverglede-oppgaven en annen dag.

 

Rampenissen pakket like godt tannbørster og tannkrem inn i aluminiumfolie. Enkel moro igjen. Ungene synes det er kjempegøy. Selv om undertegnede ble litt betenkt over å se den innpakkede tannkremen så ut som noe helt annet😅🙈

 

Rampenissen hadde også lagt igjen en lapp utenfor døren sin, om at barna skulle få pannekaker til middag, fordi de var så flink til å legge seg i går og var så greie på sykehuset i dag. Selv har jeg ligget på soverommet i annen etasje i dag, men den stormende jubelen og de trippende små føttene, i ren glede over pannekaker, runget hele veien opp hit. Herlig!

 

 

Dagens film

Jeg deler mine tips om filmer jeg får julestemning av. Det er ikke slik at jeg får tid til å se alle disse filmene hver jul😅 Kanskje knapt en eller to i år. Men jeg deler dem her, fordi de er så koselige. Og jeg har en liten bit i hjertet mitt hvor de har fast plass. En del av de eldre filmene er det, fra min side, knyttet en del nostalgi til. For mange er jo julestemning knyttet til det som gav julestemning i barndommen. Hvis du aldri før har sett de filmene jeg nevner er det jo ikke sikkert at de gir den samme stemningen for deg. Men gi dem et forsøk da vel😍

I dag vil jeg nevne «Mens du sov». Du vet, den hvor Sandra Bullock er billettselger til t-banen i Chicago og redder mannen hun er avstandsforelsket i, da han blir dyttet ned på t-banesporet. På sykehuset skjer det en misforståelse som fører til at hans familie tror at de er forlovet, mens han ligger i koma. Flere forviklinger og forelskelser følger. Logiske brister og usannsynlige hendelser ja, men hva gjør vel det? Alt er lov på film 🤷🏻‍♀️Denne er bare så skjønn😍 Sandra Bullock er bare så skjønn😍 Hun har vært en av mine favorittskuespillere helt siden 90-tallet. Og viktigst: Julestemning 🌟

 

 

 

Dagens julesang

When you wish upon a star✨

Fordi den min er om min barndomsjul, med Disneyfilmer kl 14.

Og fordi jeg ønsker meg å bli frisk, og få ønsket mitt oppfylt. «Anything your heart desires, will come to you», synges det. Det høres bra ut! Jeg holder fast på det jeg👌🏻 Dette er jo «Law of attraction!  Jeg henter tilbake litt av den barnslige magiske tankegangen de fleste av oss sikkert hadde som barn. Det er faktisk lettere når man har fått egne barn og får oppleve verden og magien litt på nytt, gjennom deres øyne.

 

Dagens takknemlighet

I dag kjenner jeg på ekstra takknemlighet for å ha en mor som hjelper oss med barna ukentlig og er en sånn dedikert mormor. Akkurat nå er hun på Gran Canaria med sin kjære og jeg vet at hun ikke liker å være borte når jeg får kur. Men jeg betrygger henne med at det går veldig bra. Og så håper jeg at det er lov å skryte og si at vi setter stor pris på all hjelp vi får, uten at det fører til negative følelser for å ikke være her akkurat nå. Vær så snill! Lov meg at dere nyter det! Ferie, sol og litt varme er så helsebringende. Jeg er glad for at dere er der og booster kroppene deres med sydenlivets helse-eliksir ❤️Vi klarer oss godt her.

For min min flinke, flotte mann, som er den neste takknemligheten jeg kjenner godt på i dag. Marcus står støtt og fikser og ordner uten å beklage seg. Hans væremåte bidrar i stor grad til å redusere min dårlige samvittighet for å ikke bidra selv. For det er så lett at dårlig samvittighet melder seg inn når man melder seg ut av fellesskapet, slik som jeg gjør når jeg har fått kur. Og jeg må faktisk melde meg litt ut. Hodet tåler ikke støy særlig godt. Eller 1000-spørsmål-leken, som jeg tror de fleste med 4-åringer kjenner til. Å ha tvillinggutter på 4,5 år er svært krevende til tider. Ikke fordi våre barn er spesielle eller mer krevende enn alle andre. De er nok helt normale. Men det er innimellom helt vanvittig krevende å være foreldre. Punktum. Og det er lett å kjenne på dårlig samvittighet når den andre forelderen må ta eneansvar.

Takk, Marcus, for at du er du! Du er en stjerne⭐️

 

Jeg kjenner også på takknemlighet for at jeg ikke blir uutholdelig sulten når jeg faster så lenge. Det jeg kjenner er at det er helt tomt for energi. Men jeg vet at det vil ta seg opp igjen. Det lengste jeg har fastet tidligere er vel rundt 52 timer, tror jeg. Jeg lurer på om jeg holder til i morgen ettermiddag, altså 72 timer. Shit! Måtte dette beskytte friske celler og ta knekken på alle farlige celler i hele kroppen min 🙏🏼

 

Helt til sist vil jeg uttrykke min takknemlighet for en overraskelse som kom på døren vår i dag! Avsenderen sendte ved en veldig koselig hilsen, men holder seg anonym. Skulle gjerne takket personlig, men jeg greier ikke å skjønne hvem avsender er. Så jeg håper du som har sendt dette leser dette innlegget. Tusen tusen takk! Gjett om jeg gleder meg til å fråtse i dette i morgen🤩Og jeg kjenner flere som vil fråtse i Nugattien😋