hits

vre frisk inntil det motsatte er bevist, krevde en aldri s liten feiring

Dette er frste gang jeg skriver et innlegg p bloggen som omhandler ntid. Jeg er p ingen mte ferdig med fortelle om ret som har gtt. Men jeg fr skrive mer om det siden. For n skal jeg fortelle dere hva jeg gjorde p fredag.

Bisettelser og gravlykter pleier sjelden og assosieres med glede. Men nettopp glede flte jeg i p fredag. Under bisettelsen av en flgesvenn jeg (etterhvert) har hatt et veldig godt forhold til mellom februar og juli 2017. Nemlig parykken min.

 

Torsdag 19. oktober lp (og gikk) jeg og flere av venninnene mine Rosa Slyfe-lpet. Jeg hadde invitert til en dagen derp "after-run" / Rosa Slyfe-fest hjemme hos meg om fredagen. Da feiret vi at jeg er frisk. Frisk og ferdig med parykken. Sjekk den fine parykkgjengen da:

 

 

Vi avsluttet kvelden med en avskjedsseremoni for den ekte parykken. Tanken p om jeg skulle bli syk og trenge parykk igjen en gang har streifet meg. Tanken p om jeg skulle ha donert parykken til noen andre som kunne trenge den har ogs streifet meg. Men syntetisk hr har begrenset levetid. Det blir fort slitt, flokete og ikke s pent. S jeg kom derfor frem til at dens dager var talte og valgte  markere det med en aldri s liten feiring.

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

bisette parykken viste seg vre mye vanskeligere enn planlagt. Undertegnede har svrt liten (les: ingen) erfaring med pyromani og antall ganger jeg har klart f fyr i peisen kan vel telles p en hnd (les: en finger). Til tross for at parykken kom med advarselen "keep away from fire" lot den seg vanskelig antenne. Uten tennvske innen rekkevidde, forskte jentegjengen desperat med en hel ekse fyrstikker, lighter, crme brle-brenner, bomull og parykk dynket i vodka osv. Vinden var heller ikke p vr side. Vi mtte innse at det var gy, men at selve brenningen var litt mislykket.

 

Derfor fullfrte jeg og mannen prosjektet i gr, da han hadde vrt innom bten vr og hentet tennvske. Da ble det fyr da!

 

 

 

 

Farvel parykken. Takk for alt. Hvil i fred. 

 

Den gamle meg hadde aldri vget gjre dette. Den gamle meg vget knapt si hyt at jeg er frisk. I frykt for at det skulle vise seg vre feil. Eller at jeg skulle bli "straffet" for det. Men den nye meg tenker litt annerledes. Om jeg skulle bli syk igjen senere, s er det ikke fordi jeg hadde det gy, brente parykken og sa hyt at jeg er frisk. Da er det uflaks. Og jeg har hatt nok uflaks n, ikke sant? 

Jeg tok en MR av brystene p mandag denne uken. Ikke p mistanke, men som en (forsinket) del av ett-rskontrollen. Tanken p om den skulle gi noen kjipe svar har streifet meg. Men jeg velger ikke fokusere p det n. Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist. tenke noe annet er bortkastet energi.

Og som kloke Dr. Wilhelmsen sier: "Jeg tar regelmessig gleder p forskudd. Skjer det ikke, s har jeg n hatt den gleden!"  

 

Nye meg tenker mer slik og velger leve livet mens jeg kan:-)

 

 - Rebecca -

 

#fuckcancer #levlivet #wig #fakehair #parykk #jentefest #rosaslyfe #pinkribbon #bisettelse #rip #manfrikkemermoroennmanlagerselv

Tankespinn i kjlvannet av en livskrise

Dette blogginnlegget har vrt vanskelig skrive. Veldig vanskelig faktisk.

En av grunnene til det har ligget litt utenfor min kontroll. Innlegget ble nemlig pbegynt i sommer. Jeg har hatt mange tanker jeg nsket skrive om, men det har ikke vrt s mye rom for det. Frst var vi p ferie i 2 uker. Deretter var jeg s sliten at jeg mtte ha full restitusjon i en uke, fr barnehagen hadde stengt 3 uker i juli. Med to stykk 2-ringer i hus, har det ikke vrt mulig hre sine egne personlige tanker. Og da roen senket seg om kvelden, fantes det ikke et fnugg av overskudd til verken tenke eller skrive blogg. Haha! Det er jammen tft vre foreldre p heltid, enten man har gtt gjennom kreftbehandling eller ei. Og denne sommeren har vi alts vrt tvillingforeldre 24 timer i dgnet i hele 5 uker. Med selvstendighetsfase (les: trassalder) og all dens sjarm og vrede, sskenkjrlighet (les: slosskamper og krangling om alt fra hvem sin mor og far vi er, til hvem av dem som har bsjet og skal bre bsjen, som kom i potta, ut i do). Ja, for ikke snakke om pottetreningen (akkurat den pfrte vi oss selv). Puh! Takk og pris for barnehage, sier jeg! VELDIG-SVETT-EMOJI

 

De andre rsakene til at det har vrt vanskelig skrive dette innlegget ligger hos meg.

For det frste, s sliter jeg med nedsatt konsentrasjon etter kreftbehandlingen. klare skrive det jeg tenker p har vrt vrient. Ofte har tankene sttt klarest for meg i situasjoner hvor jeg ikke har hatt anledning til skrive dem ned, som f.eks. nr jeg har dusjet eller kjrt bil. Og nr muligheten til skrive tankene ned meldte seg, var det vanskelig finne dem igjen. Tankene har ofte vrt et kaos og det har vrt veldig vanskelig holde fokus og formulere tanker til begripelige setninger. Siden det har vrt viktig for meg skrive dette, har jeg prvd. Og jeg har herved gjort mitt beste.

 

For det andre er innlegget av en litt personlig karakter. Og det gjr meg jo litt ekstra srbar. Men jeg tar den sjansen. For det har gjort meg s utrolig godt skrive. Jeg merker at det er lettere legge bak meg det jeg har skrevet om. Skriving som egenterapi har virkelig noe for seg. I tillegg har jeg ftt tilbakemelding fra flere at det gjorde dem godt lese ting jeg har skrevet. Det er ubeskrivelig fint hre. I over ett r har jeg vrt ute av arbeidslivet, ftt identiteten min litt satt p prve og flt meg srdeles unyttig. f hre at noen har hatt nytte av det jeg har skrevet gav meg derfor en liten lykkerus, s glad ble jeg. 

Jeg hper dette innlegget ogs kan vre nyttig for noen andre enn meg selv. Kjenner du noen som burde lese det? Da m du m gjerne dele:-)

 

Tanker tenkt gir lrdom lrt

Jeg er og forblir en tenker. Ja, til tider en skikkelig grubler. I flge min mor har jeg vrt slik siden jeg var ganske liten. Jeg er en jente med mye tanker, mye flelser og god porsjon temperament. Alt dette er p godt og vondt. P godt, fordi det gjr meg undrende, pen, engasjert, empatisk, kjrlig, omsorgsfull og reflektert. Men p vondt fordi jeg har en tendens til overtenke eller overanalysere ting. P vondt fordi det innimellom gjr meg srbar, usikker, bekymret, lei meg, sjalu, sint og utlmodig. De vonde flelsene kan faktisk vre like viktige som de gode flelsene. Det gitt at de kommer i velbalanserte porsjoner og dukker opp i riktig situasjon. Likevel setter de fleste av oss mindre pris p de vonde flelsene. Vi ser p dem som negative flelser, selv om de, biologisk sett, har vrt ndvendige for vr overlevelse. 

 

Det siste ret har gitt meg mer og tenke p. Ganske mye faktisk. Ikke minst har jeg hatt mye tid til tenke. Jeg er usikker p hvor sunt akkurat det er, men likevel kommer det noe godt ut av det. For jo mer jeg tenker, jo mer fler jeg at jeg lrer. Frst og fremst om meg selv. Men ogs om andre. Det er vel dette som kalles livets skole, er det ikke? Ved livets skole er vi jo alle elever, men vi lrer forskjellige ting. Fordi vi lever forskjellige liv og har ulike oppfatninger, opplevelser og erfaringer. 

I den siste tiden har jeg lrt noe som jeg synes er viktig. 

 

Det er ikke lykke, alt som smiler

En lrdom er at mange, selv om de stort sett er ganske lykkelige, har noe de sliter med i livene sine. Selv om det ikke ser slik ut utenp dem eller i sosiale medier, s er det faktisk en sannhet. Sorg, savn, skam. Ensomhet eller bekymring. Helserelatert, relasjonsrelatert, jobbrelatert. De aller fleste har noe. Livet byr p gleder. Men ogs utfordringer. Store eller sm. Og det som i noens yne kan fremst som sm utfordringer, kan for andre vre hele verden. Den som sliter med noe, eier opplevelsen av sin utfordring. Selv om andre har opplevd noe lignende. Vi opplever ting ulikt, fordi vi har ulike verdier og holdninger, interesser, forventninger, erfaringer og vremter. Dette m vi ha respekt for.

 

Jeg har blitt mye mer bevisst p at vi sjelden vet hva som foregr i andre menneskers liv. Jeg hadde frst tenkt skrive fremmede menneskers liv. Men s slo det meg: Hvor godt kjenner man egentlig sine nrmeste og sine bekjente? Ikke alle mennesker deler like mye av seg selv. Folk er s forskjellige. Og det siste ret har jeg opptil flere ganger blitt overrasket over hvor gode folk kan vre til skjule sine problemer eller bekymringer nr de er sammen med andre.

En bekjent tok faktisk sitt eget liv i fjor. Jeg ante ingenting om at denne personen ikke hadde det bra. 

 

Mer penhet, takk!

Jeg sier ikke at man skal g rundt mistenke alle andre for ikke ha det bra.

Jeg sier heller ikke at alle ndvendigvis m bli mer pne. Her er ikke noe riktig eller galt.

 

MEN:

Noen nsker kanskje pne seg mer enn de klarer f til. Jeg synes at vi m forske s godt vi kan legge til rette for at de som trenger det, tr pne seg som om ting som er vanskelig. Og hvordan gjr man det? Frst og fremst ved bidra til bryte ned tabuer i samfunnet. Her har vi fortsatt en jobb gjre. Og for bryte tabuer, m man snakke om ting som blir ansett som tabu. Jeg tror at dersom flere viser at det er greit snakke om de vanskelige tingene, s vil flere trre gjre det samme. Og p den mten vil flere kanskje f det bedre i livene sine. For livet er jo til tider litt vanskelig. For alle. Fr eller siden. Man m bare ikke forledes til tro at alle andre lever perfekte og bekymringsfrie liv. Selv om det ofte kan se slik ut etter at sosiale medier oppstod. 

Det blir vanskeligere akseptere og overkomme de skjrene og stormene man stter p i sin egen sj, dersom man tror at alle andre har smooth sailing under skyfri himmel.

 

Jeg er en pen og rlig person. Jeg snakker med mine nrmeste om vanskelige ting. Og hvis ikke det hjelper, s sker jeg profesjonell hjelp. Jeg har ftt hjelp av psykolog to ganger livet. Frste gang var i 2012. Da trengte jeg hjelp til bearbeide en sorg, en del opplevelser og komme ut av en belastende tilvrelse og negativ mte tenke p. Og, som omtalt i forrige innlegg, fikk jeg hjelp av psykolog etter at jeg fikk brystkreft. Det er jeg ikke redd for si. For 5 r siden hadde jeg nok ikke skrevet om det p en blogg. Man er redd for fremst som svak. Man tror man er alene. Men s mter man etter hvert p andre eller hrer om andre som er i lignende situasjoner. PENHET! Herlighet, s godt det fles mte penhet fra andre, nr man selv ikke har det s greit. vre pen og bryte ned tabuer kan nemlig smitte. Er det ikke flott? 

 

Jeg beundrer dem som klarer finne ut av alle tanker og flelser p egen hnd. Jeg gjorde ikke det. Og selv om mange klarer det, tror jeg likevel at ganske mange hadde hatt godt av prate med en psykolog innimellom. Det er nok mange der ute som legger lokk p en del flelser og opplevelser, fremfor virkelig bearbeide dem. Eller som ikke helt vet hvordan de skal komme seg gjennom noe, og blir gende med stor belasting over tid. Noen ganger leger ikke tiden alle sr. Noen ganger br man kanskje erkjenne at man kan f det mye bedre med litt hjelp. Men mange er kanskje litt redde for oppske hjelp. For noen kan det virke skummelt snakke med en fremmed om private ting. Og kanskje er man redd for stigmatisering, mte fordommer fra andre. Men herlighet, folkens! Kom an! Tenk p dette: Hjernen vr er vanvittig kompleks. De fleste av oss forstr ikke engang hvordan den egentlig fungerer, s kompleks er den. Og for ikke snakke om hvor komplekst flelseslivet kan vre. Det er mange som kunne trenge forst og uttrykke egne flelser p en bedre mte. 

Psykologi er et ganske omfattende fagfelt. Og tenk p alt et menneske opplever gjennom et liv, enten det er kort eller langt! Det er jammen mye bearbeide. I dagens samfunn er det kanskje heller ikke s mye tid til denne bearbeidingen, der vi haster oss hit og dit og bruker lite tid p avkobling og refleksjon. Folk flest er kanskje ikke bevisst nok p kjenne etter hvordan kropp og sinn egentlig har det. 

 

Det blir flere og flere unge som har psykiske utfordringer. Jeg mener at det i samfunnet vrt m bli et kt fokus p mental helse. Det er vanlig oppleve ting som kan utfordre vrt flelsesliv og pvirke hvordan vi har det i livene vre. For forebygge mental uhelse, m vi styrke menneskers evne til hndtere livet. Og dette br skje tidlig i livet. For gjre dette m de unge utstyres med mer kunnskap. Mer kunnskap og kt bevissthet om en del temaer. Jeg mener at det br komme inn et eget fag i grunnskolen som lrer de unge om livet. Herunder relasjoner, (skikkelig og nyttig) seksualundervisning, grensesetting, nettvett, personlig konomi, god helse, samt hndtering av egne tanker og flelser. Der finnes sikkert ogs flere temaer som br inkluderes, som jeg har glemt nevne her. Jeg gir ogs min stemme til ke bevilgninger for tiltak som er forebyggende. Ja til flere og mer tilstedevrende helsesstre i skolene. Ja til at skoler burde f sin egen skolepsykolog, som et lavterskeltilbud til elever som trenger noen prate med (og lrere som nsker rd med tanke p arbeidet med unge). 

 

Jeg har vrt pen om min kreftsykdom fra starten, ogs p facebook og instagram. Fordi jeg har tro p penhet. Ved vre pen styrer man selv den informasjonen som blir gitt og unngr dermed usikkerhet og misforstelser. Ved vre pen er det lettere for omgivelsene ta kontakt, vise sin sttte og trre stille sprsml. Mange har gitt meg ros for at jeg er pen om dette. Det setter jeg veldig pris p. Jeg elsker jo ros, hehe. Hvem gjr ikke det? Men samtidig fles det litt rart f ros for akkurat det vre pen. Ut ifra mitt eget, pne perspektiv s klart. 

 

 

Jeg har lest flere steder at folk har opplevd det f kreft som tabu. Det synes jeg er trist. Det er mulig at dette kan bunne i den skyldflelsen mange kjenner p. Jeg flte jo ogs p skyldflelse da jeg fikk brystkreft. Men jeg opplevde ikke det f kreft som tabu. 

f kreft er ikke noe man skal skamme seg over. Noe som ikke kan snakkes hyt om. Ikke i min verden. Jeg har ogs hrt folk si at det var urettferdig at jeg fikk kreft. Det er jo p en mte hyggelig at de tenker det. Det betyr vel at de liker meg som person og synes det var trist at jeg ble rammet. Men selv har jeg aldri flt at det er riktig si at dette er urettferdig. Det er dessverre slik at an viss andel av oss er uheldige og blir rammet av kreft. Hvis jeg tenker at det er urettferdig, s antyder jeg egentlig at det ville vre mer rettferdig at noen andre fikk den kreften. Det er det jo selvsagt ikke. Ingen fortjener kreft. f kreft er skikkelig KJIPT. Og kun det. 

 

 

Kan man se p folk hvem som sliter og hva de sliter med?

Det siste ret har jeg tenkt mye p dette sitatet:

 

Jeg har sett sitatet mange ganger tidligere og jeg har likt det godt. Men det er frst etter at jeg selv ble syk at jeg virkelig klarer forst hvor viktig dette faktisk er. Jeg tror ikke alltid at folk er bevisste p, at hvordan man mter andre mennesker kan ha stor betydning for dem. Spesielt hvis de befinner seg i en ekstra srbar fase i livet.

 

Da jeg fikk brystkreft i fjor sommer, var humret mitt naturligvis svingende. Men livet mtte jo g videre. Vi isolerte oss ikke hjemme. Vi reiste jo p ferien vr. Og etter ferien fortsatte hverdagslivet. Jeg jobbet fram til jeg begynte p cellegift. Vi fant p ting sammen med barna. Og mat skulle fortsatt handles. Overalt hvor vi var krysset vre veier naturligvis andre menneskers vei. Mennesker vi ikke kjente, og som ikke kjente oss. Jeg kan huske at jeg vandret rundt blant melk, brd og leverpostei og kjente p en slags misunnelse overfor andre mennesker jeg s der p butikken. Spesielt overfor dem som handlet med barna sine. De kunne g ubekymret rundt p handletur. I motsetning til meg. For meg var det liksom ingen vei tilbake. Krisen var et faktum. Ddsangsten l stadig og lurte. Jeg lengtet srt tilbake til livet fr kreft. N var jeg liksom fanget. Jeg misunnet dem friheten. Frihet fra sykdom, bekymring og redsel for dd. Men s kom jeg til tenke p: Var de virkelig s frie? Uansett hvor jeg var; ingen av menneskene jeg s rundt meg, kunne se p meg at jeg gjennomgikk min livs verste krise. Jeg hadde jo fortsatt hret mitt, ingen kunne se at jeg var blitt syk. Jeg hadde nok sikkert sett gladere ut, men det var jo ikke slik at jeg gikk rundt med en konstant geip eller trer i ynene heller. Det var da jeg kom til tenke snn p sitatet over.

Min krise var usynlig for alle jeg ikke hadde fortalt den til. Hvilke usynlige kamper kjempet de fremmede jeg s rundt meg? Kanskje ingen, hvis de var av de heldige. 

Men tenk litt over dette da: 

 

Hvem av de du mter p din vei:

 

  • Har ftt en alvorlig sykdom?
  • Har nylig mistet jobben? 
  • Har nylig spontanabortert enda en gang, og er ufrivillig barnls, etter mange rs kamp for bli foreldre. 
  • Har mttet fde et ddt barn?
  • Har mttet begrave et kjrt og umistelig familiemedlem? 
  • Har blitt uvenner med en venn eller str midt i et samlivsbrudd? 
  • Har fysiske eller psykiske helseproblemer som forringer livskvaliteten, men ikke synes utenp dem? 
  • Har blitt utsatt for seksuelle overgrep? 
  • Har mottatt trusler eller blitt sjikanert for hvem de er?
  • Har opplevd traumer i krigsomrder? 
  • Har ftt avslag p en viktig jobbsknad eller en studieplass?
  • Lever med vold i nr relasjon? 
  • Blir mobbet p skole eller p arbeidsplassen? 
  • Er bekymret for barnet sitt som blir mobbet eller tenringen som stadig havner i trbbel?
  • Sliter med akseptere sin seksuelle legning? Eller mter fordommer for sin seksuelle legning?

 

Dette er bare eksempler, listen over mulige utfordringer og kriser kunne fortsatt omtrent i det uendelige. 

 

Gjennom flge snapchat-kontoer som Mammabanden, Tvillingmafiaen og Helsesista, har jeg i det siste ftt innblikk i mange fremmede personers utfordringer, kriser og opplevelser. De som str bak disse snapchat-kontoene gjr en fantastisk innsats med opplyse og bryte tabuer. Hele Norges Helsesista, helsesster Tale Maria Krohn Engvik, er et fantastisk forbilde. Ikke bare for unge, men mennesker i alle aldre. P snapchat flges hun av 30.000 mennesker. Og disse flgerne bestr av barn og ungdom, studenter, helsepersonell, lrere, politi, politikere, barnevernsansatte, militrpersonell, foreldre osv. Omgs du andre mennesker? Jobber du med mennesker, eller med barn og ungdom? Ja, da vil du ogs kanskje sette pris p flge henne.

 

I tillegg til innblikk i ukjente menneskers verden, kjenner jeg veldig mange som har opplevd store kriser de siste rene, spesielt mange bare det siste ret. Disse personene lever helt vanlige liv, og det de sliter med er ikke synlig utenp dem. Fremmede som mter p dem, enten det er p butikken, legekontoret, fjelltur, ferie, eller p vei til jobb aner ingenting om deres situasjon og liv. Dette noe jeg n tenker ofte p nr jeg er ute blant folk jeg ikke kjenner.

 

Dette er noe jeg ogs synes at alle br ha i tankene, fr man antar at mennesker som av ulike grunner str utenfor arbeidslivet, er skalte snyltere. Dette har Silje Rvik skrevet et fantastisk innlegg om i Si ;D: 

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/vaomw/Vanlig-pastand-A-vare-pa-kaf-og-ga-turer-har-hun-krefter-til_-men-ikke-a-jobbe

 

Innlegget ble delt flittig i sosiale medier. Har du ikke lest det enda? Vr s snill, ta deg den tiden. Det er holdningsendrende og sannsynligheten er stor for at du kan bli et litt bedre medmenneske.

 

 

For unng pfre andre mennesker undvendige pkjenninger, kan det vre fint mte alle med en god dose varsomhet, ydmykhet, hjelpsomhet, empati, respekt og fordomsfri holdning.

Unng antakelser. Spr heller.

Ikke prat nedsettende til folk. 

Slutt benytte hersketeknikker. 

Vr ogs forsiktig med bruke deg selv som referanse nr du tolker andre menneskers flelser, meninger og vremte. For de kan vre helt ulik deg selv og du kan dermed tolke feil. 

Vr vennlig. Folk flest er ikke hrsre. Men folk flest er srbare. 

 

Spre kjrlighet, ikke hat

Blant noen folk, kanskje mest innenfor arbeidsmilj og studiemilj, hersker det en holdning om at godhet ikke frer noe sted. Man skal st p krava! Vil man opp og fram m man visst spisse albuene. La de med spisse albuer f spisse seg i fred. Da blir det frre av dem. Ta tilbake godhet. Jeg har tro p karma. Godhet vil lnne seg. 

Jeg hrer av og til uttrykket Snille jenter kommer til himmelen. Slemme jenter kommer s langt de vil. Noen sier det som spk. Andre mener alvor. I mine yne er det et skikkelig ubrukelig uttrykk. Vil vi ha et samfunn der alle tenker slik?

Hvis du fler at miljet du er i krever at du inntar denne holdningen, er det da et milj som er verdt bli vrende i? 

Blir vi stadig mindre respektfulle? Mindre tolerante? Mer egoistiske? Mer irriterte? Mer bitre og sure? Fyrer vi oss stadig lettere opp over andre mennesker?

Jeg mener at verbet snill kanskje er litt misoppfattet av noen. Nr fikk det vre snill en negativ klang? vre snill betyr jo ikke at man skal utslette seg selv og egne behov for alle andres skyld. Eller at man skal bukke og nikke og finne seg i alt mulig. Selvsagt skal man st opp for seg selv og andre. Man skal ikke la seg trkke p. Man skal ikke late som man enig med andre bare for unng konflikter. Men man kan jo vre uenig med andre og likevel vre en hyggelig person. Man kan da vre et snilt menneske og likevel ha ambisjoner, drmmer og handlingskraft til oppfylle disse. Man m da kunne si hvor skapet skal st, s lenge man gjr det p en hyggelig mte. Det som betyr noe er jo nettopp HVORDAN man mter andre. Hva fr man andre mennesker til fle? Bryter man andre ned, eller bygger man dem opp?

 

Naive meg nsker tro at alle er hyggelige med hverandre. Og de fleste av oss er vel ogs det. Men mange av oss har likevel forbedringspotensiale her. Selv de hyggeligste folk kan vel fra tid til annen oppleve at noen mennesker lokker frem en litt mindre likanes side ved dem selv. En side de ikke kjenner igjen og som etterlater en ubehagelig flelse i kroppen. 

Dessverre er ikke verden slik at alle er snille og hyggelige mot hverandre. Det er heldigvis mye kjrlighet blant folk. Men det er ogs en del lse kanoner der ute. Og blant enkelte (les: altfor mange, spr du meg) er det ogs mye hat og ondskap. Man trenger ikke se lenger enn til kommentarfelt i sosiale medier for se dette svart p hvitt. Hva skjer? Hvor kommer alt dette hatet fra? Vr litt greie mot hverandre da. Kommentarfelt-politi er bra ha. Si ifra. St opp for deg selv og andre som blir drlig behandlet. Men det er fornuftig tenke litt over ordbruken og tonen i det man formidler. Man er ikke veldig mye bedre selv, dersom man hater haters'ene tilbake med nedverdigende utrop. Mtes hat med hat, eksisterer det mer hat, enn om hat mtes med kjrlighet. Og nr jeg sier kjrlighet i denne sammenhengen, s mener jeg ikke at man skal elske nett-troll eller ekte troll som ser dagens lys ute blant folk. Det blir nok vanskelig. I denne sammenhengen definerer jeg kjrlighet mer som vennlighet, saklig korrigering/opplysning (uten hatefull undertone) eller en hjelpende hnd. 

Jeg tror dessverre at det er vanskelig utrydde haternes holdninger. 

Men man kan bidra til et litt bedre samfunn ved ikke bli slik selv.

 

En liten historie 

Jeg har lyst fortelle om en hendelse som skjedde i sommer. Den handler ikke om kommentarfelt i sosiale medier. S vidt jeg vet kjenner jeg heldigvis ikke noen hatere. Hendelsen jeg vil fortelle om understreker viktigheten av sitatet over: Alle du mter kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vr snill. Alltid.

 

I sommer dde en venn av oss av kreft. I ferien beskte vi enkemannen, som er min manns kamerat, og snnen hans, som er under 4 r. Vi hadde akkurat beskt gravstedet til vr venn. Vr kamerat sin elskede kone og den lille guttens mamma l der, begravet i jorden p kirkegrden. Helt ubeskrivelig og vondt. Snnen liker ikke srlig godt beske mammas grav. Han liker ikke at hun ligger nede i jorden. Han forstr at hun er dd og savner henne veldig.

Etter denne triste opplevelsen skulle vi innom et bakeri for kjpe litt mat for ha med oss i en park. Parkeringsplassen l rett bortenfor bakeriet og snnen til vr venn nsket sitte alene i bilen, mens vi handlet. Dette er noe han av og til nsker, han har behov for litt tid for seg selv. Vr venn lot ham f lov. Han lot vinduet i bilen st pent. Det var 20 grader ute og for det meste skyet. 

Kort tid etter vr ankomst hos bakeriet, fikk vr venn en telefon fra politiet. De hadde blitt oppringt av en kvinne som har funnet et barn sittende alene i hans bil. Vr venn lp straks bort til bilen sin. Der traff han en hysterisk kvinne som begynte skjelle ham ut. Hun ropte skjellsord mot ham og skrek at hun skal anmelde ham. Hun kunne ha spurt hvorfor gutten satt alene. Hun kunne ha sagt: Beklager, jeg ble s bekymret for gutten, s jeg ringte politiet. Hun observerte et barn sittende alene og grte i en bil. Hun ble naturligvis bekymret. Det er forstelig. Det er bra at mennesker bryr seg. Men det er ikke greit oppfre seg denne mten. Hadde denne kvinnen bare tatt seg bryet med sprre, s hadde hun ftt vite at gutten var lei seg og grt fordi han nettopp hadde vrt p graven til mammaen sin. Og at han selv nsket sitte alene i bilen, mens pappaen kjpte lunsj. Istedenfor underske gjorde kvinnen feilaktige antagelser, og p bakgrunn av disse syntes hun at det var helt greit skjelle ut en nylig enkemann og god far. Foran hans allerede srbare snn. Heldigvis kom politiet og etter en kort oppklaring for dem, var det 3 begeistrede gutter som fikk se bllysene p politibilen, demonstrert av en veldig hyggelig politibetjent.

 

 

Drlig humr kan vre smittsomt

Erfaringene og tankene som oppstr i kjlvannet av min egen krise, men ogs av se og hre om andres kriser, fr meg til se mennesker og en del situasjoner i et nytt lys. 

Mange av oss har sikkert mtt p:

 

Den uvennlige damen i kassen p Rema...eller kunden?

Bussjfren som kjefter...eller passasjeren?

Den sinte bilisten...eller syklisten?

Den spydige kollegaen...eller pasienten/kunden?

 

Listen kunne ha vrt mye lenger. Det er kjipt mte p dem, ikke sant? Hvordan reagerer du i mte med snt? Klarer du alltid heve deg over det? Pvirker det ditt humr?

Jeg har ikke alltid klart heve meg over slikt. Jeg er som oftest en blid person og jeg er hyggelig med de mennesker jeg mter. Men jeg har, som nevnt, mye flelser og en god del temperament. Og noen ganger, i mte med folk som er uvennlige eller trkker p sjelen min med stiletthl, uten noen som helst grunn, har jeg blitt sint. Temperamentet mitt har kommet fornuften i forkjpet og ftt meg til svare tilbake i samme tone. Dette har gitt meg en drlig flelse etterp. Jeg har lav toleranse for uvennlighet, enten det kommer fra meg selv eller andre. Faktisk hender det at uvennlighet gir meg sm riper selvflelsen.

 

Men hvorfor er noen folk spydige, frekke eller sinte? Kan det hende at de egentlig ikke har det s bra? Og dermed lar sitt drlige humr g ut over andre?

Erfaringene den siste tiden fr meg til tenke at rsaken til noens uvennlighet sannsynligvis ligger hos vedkommende, og ikke hos meg eller andre rundt. Jeg kom over et annet sitat, som er litt treffende:

 

Dersom noen ikke har det bra og av den grunn er uvennlig mot andre, s blir nok ikke tilvrelsen deres bedre dersom de mtes med uvennlighet tilbake. Nettopp derfor er dette sitatet viktig. Vr vennlig med uvennlige mennesker. De trenger det mest. Har du hrt noe s bra? tenke p dette gjr meg mer tolerant. Jeg klarer n tyle mitt eget temperament bedre, slik at jeg er bedre rustet til mte denne type mennesker p en mer behersket og gjennomtenkt mte. 

Er det forresten noen som husker den reklamen om f ut den forbanna asfalten? Her er den. Ikke for drive med reklame eller noe, men den her har virkelig et godt poeng som understreker at drlig humr har en smitteeffekt:

https://www.youtube.com/watch?v=MlnO8v7fECI

 

En historie til

Her flger et eksempel som viser hvordan jeg mter urimelige folk p en ny og bedre mte enn jeg sannsynligvis ville gjort tidligere. Dette er en hendelse som skjedde i sommer.

 

Moren min og jeg hadde planlagt en liten utflukt med tvillingene. Vi skulle beske dyrene p Akvariet. Frst dro vi p kaf p et av byens kjpesentre for spise lunsj. Kort tid etter at vi hadde satt oss ned begynte den ene snnen min skrike. 2-ringer har jo lett for g i vrangls og ofte aner man ikke engang hvorfor. Det kan vre alt fra bli tilbudt litt mat til feil farge p bestikket. Ogs denne gangen var skrikingens rsak helt ukjent. Begge guttene har raserianfall innimellom. Men forskjellen p dem er at den ene gutten er lett avlede og sinnet gr raskt over, mens han som n skrek er veldig vanskelig f ut av skrikemodus. Han er utrstelig og det hjelper ikke leke eller tilby ham noe han liker. Kos og trst er omtrent umulig, fordi han vrir seg snn at man nesten ikke klarer ikke holde ham. Han er liten, men utrolig sterk. Dette oppleves fortvilende for oss foreldre. Jeg hadde til og med vrt litt bekymret. Jeg synes at utbruddene var s intense. Jeg lurte p om det var normalt. I dag vet jeg at det er det.

 

Denne dagen var frste gang snnen min hadde et slikt utbrudd i offentlighet. Jeg ble smsvett og tok ham med bort fra kafeen, til en avsidesliggende krok i andre enden av kjpesenteret. Da han hadde roet seg ned igjen vandret vi gjennom senteret, tilbake til tvillingbroren og mormoren p kafeen. Men straks vi satt oss ned begynte han skrike p nytt. Jeg sa til moren min at vi bare fikk evakuere. Jeg forskte sette gutten min i vognen. Men han var for hysterisk, s jeg mtte bare avbryte. Jeg tok ham raskt med meg ut av kafeen og ba min mor ta med med tvillingbroren, vognen og tingene vre. Jeg var irritert og fortvilet p samme tid.

Mens jeg stod langt borte i korridoren, et stykke bort fra kafeen, med et illsint barn jeg ikke klarte roe ned, kom det en voksen mann bort til meg. Jeg trodde at han ville tilby meg hjelp, eller at vi hadde mistet noe p veien. Men nei. Det han sa etterlot meg nesten apatisk og i sjokk. 

Han sa: Jeg tror det er best at du gr her i fra

 

Bam! Klumpen i magen kom ilende til. Jeg kjente trene presset p, men klarte styre meg.

Jeg fikk en flelse av at mannen jobbet p senteret. Han hadde et stort nkkelknippe hengende i buksen og jeg undret p om han kunne vre en vaktmester der. Ydmykelsen var stor og flelsen av vre en fullstendig mislykket mor overskygget det meste.

Jeg fikk stotret frem noe om at vi allerede var i ferd meg forlate stedet og at moren min holdt p samle sammen tingene vre. 

Ja, men jeg tror nok det er best at du gr ut av senteret. N. Du m jo tenke p de andre gjestene her p senteret og p kafeen.

 

Som sagt var jeg helt i sjokk. Et hvert kjpesenter er fullstendig avhengig av kundene sine. Og mange av kundene er smbarnsfamilier. At ditt eget barn skal f raseriutbrudd p offentlig sted er vel alle smbarnsforeldres skrekk? I hvert fall min. Jeg hadde ikke noe nske om forstyrre andre gjester som koser seg p kaf. Derfor dro vi s fort som overhodet mulig da snnen min begynte skrike. 

 

Hvorfor flte denne mannen et behov for be meg om g? Var snnen min mer utagerende enn andre 2-ringer? Var det noe galt med ham? Var jeg en drlig mor? Jeg vet n at svaret p disse sprsmlene er nei. Men der og da var dette tankene jeg satt igjen med. 1 r med sykdom og lite energi hadde tret mye p min egen selvflelse og mestringsflelse som mamma. S denne opplevelsen ble liksom drpen som fikk begeret til renne over. Da vi kom ut av senteret klarte jeg ikke lenger holde p trene. Og de ville ikke slutte trille. Da vi kom frem til byen var bde sminken og lysten til dra p Akvariet borte. Det ble dessverre ingen pingviner, krokodiller eller sjlver p oss denne dagen.

 

Noen timer senere reiste jeg tilbake til kjpesenteret. Jeg ville finne ut om mannen jobbet der og f hre hvilke tanker han hadde om det som skjedde tidligere den dagen. Jeg flte meg drlig behandlet og det ville jeg at han skulle vite.

Det viste seg at min antagelse om at han var vaktmester var riktig. Jeg bad om f mte ham, men han hadde reist fra senteret, s samtalen foregikk over telefon. 

Flelsene jeg hadde hatt om at min snn oppfrte seg verre enn andre barn og at jeg var en drlig mor forsvant heldigvis raskt da jeg pratet med ham. Han antydet ikke noe av dette. Utgangspunktet hans var kun at han ville beskytte de andre gjestene p kafeen og senteret. Hans unnskyldning var at han ikke kunne vite at jeg var p vei ut, fordi jeg stod i ro. Jeg fortalte ham at dersom han hadde gjort en god observasjon av oss, s hadde han forsttt det. Jeg sa at han burde ha ventet med bryte inn. Da ville han sett at problemet lste seg selv. 

 

Jeg fortale ham ogs at han ikke vet noe om andre mennesker og deres situasjon. Jeg sa at jeg var skjr og det merket han jo, der jeg sippet over telefonen. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde vrt syk, men han fikk absolutt vite hvordan denne opplevelsen hadde pvirket meg og min dag. Jeg fikk en slags beklagelse fra ham, men jeg vet ikke helt om han inns at det var dumt be oss om forlate kjpesenteret. Jeg hper han ikke gjr det igjen. For andre smbarnsforeldres skyld. Tilsnakk av denne typen er nok en mye strre pkjenning for en sliten mamma eller pappa, enn den forstyrrelsen det utgjr for andre kunder eller gjester p en kaf, hre barnegrt mens mor eller far evakuerer familien ut.

 

Mitt gamle jeg hadde sannsynligvis blitt frustrert og sint p denne mannen da han sa det han sa. Jeg hadde kanskje, i fortvilelsen, glefset et eller annet tilbake til ham. Mitt nye jeg var heldigvis vennligere og mer konstruktiv, selv om jeg flte meg drlig behandlet. Da fler jeg meg nesten som en vinner i etterkant, fordi jeg fler at jeg bde fikk gitt beskjed, samtidig som at jeg har selvrespekten i god behold.

 

Jeg m legge til at jeg p sensommeren dro tilbake til senteret for snakke med senterledelsen om opplevelsen. Der ble jeg tatt p hyeste alvor. De ble oppriktig opprrt over denne hendelsen og i etterkant sendte senterledelsen en blomst hjem til meg med beklagelse. Det satt jeg stor pris p.

 

Etterpklok

tenke slik jeg n gjr, er et resultat av at tanker og opplevelser har blitt bearbeidet over tid.

Det er helt klart lettere tenke slik n, nr man fr hodet litt ut av overlevelses-boblen, enn underveis. Det siste ret har jeg naturligvis vrt emosjonell og ganske labil. Da skulle det ikke s mye til for velte lasset mitt.

 

Jeg hadde jeg en episode i fjor sommer, som involverte en upnet pakke med hrruller (som jeg ikke ville f bruk for p lenge), emosjonelt utbrudd p offentlig sted og deretter en pen klage p butikkens facebookside. 

Jeg handlet i affekt, og selv om jeg var saklig, s angret jeg egentlig etterp. Det var s mye flelser.

HOLDER-HENDENE-FORAN-ANSIKTET-EMOJI?

 

I vinter lot jeg ogs temperamentet mitt lpe litt lpsk, da jeg kranglet hylytt med en mann som var frekk mot meg p parkeringsdekket p Haukeland Sykehus. Jeg skulle p strling og som vanlig var det en uendelig lang kamp om finne parkering. Mannen var kanskje sur for at jeg fant en plass fr ham, og irritert for at han mtte vente litt i k mens jeg parkerte.

Hvorfor han tillot seg vre frekk mot meg, vet jeg ikke. Men jeg vet hvorfor jeg eksploderte. Fordi jeg var labil i humret. Og det med god grunn. Men denne mannen skulle jo ogs parkere p sykehuset. S det kan jo tenkes at han ikke hadde det s veldig bra han heller? Jeg klarte ikke tenke dette da, men jeg tenker det n. Og har lrt av det. Neste gang jeg kjenner at det kribler, s trekker jeg pusten og gir tilbakemelding p en mer fattet og mindre hysterisk mte (haha!). Det vil gagne begge parter.

 

Hva med kvinnen som tilkalte politiet og skjelte ut vr venn. Ingen av oss kjente denne kvinnen. Vi vet ikke hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Var hun bare en uvennlig person? Selvutnevnt moralens vokter? Eller l det mer bak? Kanskje hun hadde nettopp mistet et barn og overreagerte da hun feilaktig trodde hun s et forlatt barn i potensiell fare? Forhpentligvis var ikke dette grunnen. Men poenget er at man ikke VET. Fordi man ikke KJENNER vedkommende. Akkurat som at hun ikke kjente til vr venn og hans snn store sorg. 

Gamle meg hadde nok i denne situasjonen tent p alle plugger og kjeftet p henne. Jeg er glad for at nye meg ikke gjorde det. Jeg spurte vr venn om lov til opplyse kvinnen om den faktiske situasjonen, men han nsker ikke det. P en mte kan man si at jeg har blitt kronisk etterpklok og det er faktisk ikke s aller verst. Jeg hper det vil vare for alltid.

 

 

pne opp ynene litt. 

Prv se litt forbi akkurat det du tror at du ser ved andre mennesker. 

Alle har en historie.

Aksepter ulikheter. 

Vr litt raus mot hverandre. Alltid. 

Det er i hvert fall lov prve.

 

- Rebecca -

 

 

 

#bekindalways #kreft #mammakrefter #brystkreft #kamp #livet #tvillingliv #tankespinn #psykiskhelse #helsesista #mentalhelse #temperament #nettroll #haters #sprekjrlighet #jatilpenhet #bryttabu #tabu #penhet #sid #livskrise #sitat etterpklok #etterkreft

Lykke med en skyggefull bakside...

Har du noen gang lurt hva folk som blir rammet av kreft fler og tenker i kjlvannet av diagnosen? Jeg kan ikke si noe om hvordan det har fltes for andre bli rammet av kreft. Jeg kan heller ikke si hvordan det ville vrt for deg. Vi er alle forskjellige. Og man vet faktisk ikke hvordan man reagerer fr man str i situasjonen. Det jeg kan si noe om, er hvordan det fltes for meg.

 

Nr man ser eller hrer om ting som rammer andre, er det lett tenke at man selv aldri ville taklet st i en lignende krise. Slik tenkte ihvertfall jeg fr krisen rammet meg. Kreft har alltid sttt frem som en av de skumleste sykdommene jeg vet om. Og som sykepleier har jeg gjennom studier og yrkesliv lest om og observert sykdommer som faktisk er langt skumlere enn kreft. Sykdommer som invalidiserer og langsomt tar livet av den som er rammet. Eller mer akutte lidelser som etterlater store varige fysiske mn. Likevel var det kreft jeg fryktet mest.

 

I dag overlever ca. 70 % av alle som rammes av en kreftdiagnose. Noen krefttyper har hyere overlevelse enn andre. Brystkreft f.eks. har 90 % overlevelse 5 r etter diagnose. Likevel frykter mange kreft. Meg selv inkludert. Jeg tror at grunnen til dette er at kreft rammer s mange. De aller fleste voksne mennesker kjenner noen som har eller har hatt kreft. Og mange kjenner noen som har ddd av sykdommen. Selv kjenner jeg flere. At man assosierer kreft med dd, er kanskje en annen rsak til at mange frykter kreft. Kanskje er det slik at man husker best eller hrer oftest om de tilfellene som hadde ddelig utfall? Det er nok lett glemme alle dem som kom seg gjennom kreft med livet i behold. Hvis du i det hele tatt fr hre om dem da. Ikke alle er like pne om sin sykdom. Og kreftoverlevere gr stort sett ikke rundt med noen merkelapp som viser at de klarte seg.

 

Sommeren 2016 ble jeg jo selv rammet av krise, i form av brystkreft. Det var ikke noe jeg kunne gjre for endre p det. Jeg mtte jo bare takle det. Jeg har ofte ftt hre at jeg har vrt sterk. Kanskje har jeg det. Jeg vet ikke. Det fles ofte ikke slik. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg ikke har vrt sterk hele tiden. Tvert imot. Jeg har hatt mine mrke stunder. Jeg har flt meg trist, redd, svak, skyldig og hatt drlig samvittighet. Det vil jeg skrive om i dette innlegget, som sannsynligvis er mitt mest personlige hittil. Utleverende? Skummelt? Definitivt ja. Men det fr s vre. Det hrer jo med til historien. Man kan ikke bare vise sine sterke sider. Alle har sine svake sider. Jeg ogs.

 

Fr kreft - lykke med en skyggefull bakside

Livet mitt fr 14. Juni 2016 (dagen jeg fant kulen i brystet) var veldig bra. Jeg var riktignok sliten. Men vis meg hvilken smbarnsmamma som aldri er sliten. Finnes hun? 

Livet mitt var veldig bra. Jeg visste det. Og jeg satt stor pris p det. Jeg flte meg veldig heldig. Jeg hadde alt jeg kunne nske meg. Sett bort ifra en periode i 2012, som var tung, utfordrende og dessverre medfrte sykemelding, og noen ufarlige helseplager, s flte jeg at det meste i livet hadde gtt min vei. 

Jeg hadde en vidunderlig god mamma, mange nre venninner, en god utdannelse og en jobb jeg var veldig glad i. Jeg hadde reist mye og jeg hadde funnet kjrligheten. Sammen drmte vi om langturseilas. Vi tok seilkurs, kjpte oss seilbt og dro p seilferier. I 2014 hadde vi et drmmebryllup og en fantastisk bryllupsreise til Maldivene. 

For gi den friske meg (fr kreft) et ansikt, har jeg laget noen videosnutter. En annen grunn til at jeg laget dem er at jeg personlig liker veldig godt slike videosnutter med stemningsfull musikk. I tillegg synes jeg at de gode minnene vre gjr seg bedre i korte videosnutter enn i overfylte mapper p datamaskinen. Heldigvis finnes det n apper som lager slike videoer for deg. Alt man trenger gjre er velge bilder, musikk, varighet og et tema. Resultatet blir ikke perfekt, men det er bra nok:-)

 

SEILDRMMEN:


C23547D6-3C44-4EE2-A2A9-E105DC3A57A3

(Musikk: Somewhere over the rainbow - Israel Kamakawiwo'ole)

 

BRYLLUPET VRT:


96269FFE-16C3-4AE7-B9CA-49518FD05322

(Foto: Christine Wendelborg   Musikk: I'm gonna be (500 miles) - Sleeping at last)

 

BRYLLUPSREISEN:

 

 


2FA27A2B-07D8-432B-8242-705A14B1019B

(Musikk: You're so cool - Various artists - True Romance soundtrack)

 

Etter bryllupsreisen ble jeg raskt gravid. Nr det kom til tvillingsvangerskap hadde jeg litt slekte p, da bde min mormor og farmor hadde ftt toeggede tvillinger, nemlig min mor og min far. Jeg hadde alltid tenkt at det mtte vre fantastisk f tvillinger. Til tross for forferdelig svangerskapsform, var gleden derfor stor da det i uke 7 viste seg at vi skulle bli tvillingforeldre.     

 

Skrekkblandet fryd p ultralyd i uke 7. Det synes ikke p bildet, men jeg skalv som et aspelv.

 

Formen i svangerskapet var som sagt drlig den frste tiden og det ble tidlig fysisk tungt. Men ut ifra et medisinsk perspektiv gikk alt som p skinner. Tvillingsvangerskap er et risikosvangerskap, og en av risikoene er prematur fdsel. Mitt svangerskap forlp helt etter normen og guttene var sunne og friske da de kom, bare 3 uker fr termin. 

31 uker p vei. Jeg fikk g poppeklar i 6 uker til?

 

5 dager fr de ble fdt. Sprekkeferdig!

 

Endelig kom de, i uke 37! Lykkelig og sliten nybakt tobarnsmamma p barselavdelingen.

 

Barseltiden fltes innimellom som om den skulle ta knekken p oss. Det ble lite svn p de voksne i familien og ingen av oss husker helt hvordan vi kom oss gjennom det.

 

 

 

 

 

 

Det g fra tosomhet til vre en familie p 4 er jo en omveltning for de fleste. Likevel snakket vi ofte om hvor heldige vi var. Guttene var friske, de sov godt og de var stort sett blide og fornyde. Det er ingen selvflge. Dette visste vi. 

 

Men flelsen av lykke hadde en bakside. Sakte men sikkert vokste en frykt for miste det jeg hadde. Jeg fikk etterhvert ogs drlig samvittighet for ha det s bra. Tidligere hadde jeg ved et par anledninger ftt kommentarer av bekjente, som ld noe slikt som du fr jo alt du nsker deg du!

Det var nok ikke vondt ment, men det underbygget flelsen jeg allerede hadde av at jeg var FOR heldig. Noe galt kom til skje, fryktet jeg. Det jeg fryktet aller mest var at ulykker eller kreft skulle ramme familien eller andre jeg var glad i. 

 

Vren 2016, da guttene var 1 r, bekymret jeg meg ganske ofte. Gleden over alt jeg hadde kom stadig oftere i skyggen av redselen for miste det. Om dette var et resultat av at jeg var sliten og for mye i mitt eget selskap (permisjon) eller om det var en form for intuisjon, at kroppen min prvde fortelle meg at noe faktisk var galt, det vet jeg ikke. Det fr jeg aldri vite. Men i dag vet jeg noe som er av betydning, og det forteller jeg om lenger nede i innlegget.

 

 

Etter kreft - venting og bekymring

Livet mitt etter 21. juni 2016 (diagnosen) var bde godt og vondt. Mange av de gode stundene er omtalt i mitt forrige innlegg. N vil jeg fortelle om det som var tft og vanskelig for meg i tiden rett etter diagnosen og operasjonen.

Frst og fremst var ventetiden p prvesvar tung. Hva skulle skje med meg n? Det var gode odds for at jeg skulle f leve. Men tenk om det var feil? Kunne det hende at jeg skulle d? Tenk om jeg var en av de uheldige!?

Dersom kreften hadde spredd seg ville jeg ikke kunne bli frisk, men kun bli tilbudt livsforlengende behandling. 

Hva da med barna? Skulle de mtte vokse opp uten mammaen sin? Skulle jeg g glipp av deres oppvekst, alle de sm og store begivenheter? Skulle jeg aldri f bli ordentlig kjent med dem, se dem og hre stemmene deres som store barn og voksne? Skulle min mann bli enkemann etter f rs ekteskap? Skulle min mor miste sitt eneste barn? 

Skulle mine kjre mtte ta farvel med en skallet, blek og ugjenkjennelig versjon av meg? 

 

Bare 8 mneder fr jeg selv ble syk, dde tanten min av kreft med spredning (ikke brystkreft). Jeg tok farvel med henne p ddsleiet noen f timer fr hun sovnet inn. Etter hennes dd var jeg og resten av familien p syning. Noe s forferdelig! Det var tanten min som l der. Men samtidig ikke. Det som l der var bare et fremmed skall, utrolig fjernt fra den hun engang var. Fr kreften. Fr dden.

 

Bildene jeg hadde i hodet og tanken p om jeg skulle lide samme skjebne som tanten min, var nesten ikke til holde ut. Jeg gjorde best i ikke tenke p det. Men det var ikke alltid s lett, spesielt ikke p kveldene da jeg skulle sove.

 

I tillegg til redsel for selve kreften, ventet jeg ogs p svar p om jeg hadde en av disse kjente genfeilene (BRCA1 / BRCA2) som disponerer for brystkreft og eggstokkreft. Dersom jeg hadde det mtte jeg ta stilling til om jeg preventivt skulle fjerne bryster og eggstokker. I tillegg ville det f konsekvenser for min familie.

 

Jeg var ubeskrivelig lettet da det ble konstatert at det ikke var spredning til skjelett, lunger eller mageregionen. Likevel fryktet jeg spredning innimellom, ogs etter de positive prvesvarene. En av grunnene til dette var at min ordknappe kirurg fortalte at selv om det ikke var funn av kreftceller i lymfeknutene, s kunne kreftceller ha kommet over i blodbanen og spredd seg i kroppen p den mten. Innimellom tenkte jeg p om sm kreftceller kunne ha vandret videre og at de p underskelsestidspunktet ikke hadde vokst deg store nok til synes p CT eller skjelettscintigrafien. 

Slike tanker frte opplagt ikke til noe godt. Det gjorde meg bare veldig sliten.

 

Senere, p ett-rskontrollen, snakket jeg med en annen kirurg om min bekymring for spredning via blodbanen. Hun sa at det var dumt at kirurgen som opererte meg hadde sagt dette. Det var veldig usannsynlig at det skulle ha skjedd og ikke noe jeg trengte bekymre seg for. Takk! 

 

Etterhvert som ukene gikk fikk jeg ogs vite at jeg ikke hadde noen genfeil som disponerte for brystkreft eller eggstokkreft. Hurra! Enda en lettelse.

 

 

Jakten p rsaker, drlig samvittighet og skyldflelse

Etter at jeg ble syk brukte jeg mye energi og tankevirksomhet p lete etter rsaker. Spesielt etter at det ble klart at jeg ikke hadde genfeil. Det er uvanlig at kvinner fr brystkreft i 30-rene. Faktisk er ca 80 % av alle brystkreftrammede over 50 r. Det at brystkreften var trippel-negativ bidro ogs til sette tankene mine i spinn. Dette er den mest aggressive og minst vanlige undergruppen av bryskreft og det foreligger lite kunnskap om hva som trigger disse kreftcellene.

S hvorfor hadde brystkreft ftt "fotfeste" i meg? Jeg var 33 r! 

 

Jeg fryktet at det kunne vre min skyld. At jeg hadde levd p feil mte og tatt for drlig vare p meg selv. Dersom jeg hadde gjort noe feil, s ville jeg sklart endre p dette heretter. Jeg nsket meg jo et langt liv. Hadde kroppen min laget kreft n gang, s kunne den sikkert gjre det igjen, tenkte jeg. Derfor mtte jeg straks i gang med forebygging, hvis det var mulig. Tanker og analysering av eget liv og egen atferd pgikk for fullt:

 

  • Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet er listet opp som forebygger av brystkreft. Her hadde jeg feilet, flte jeg. Jeg har aldri flt at jeg har vrt aktiv nok. Helt siden jeg var barn har jeg oftest foretrukket stillesittende lek og kreative "putlegreier" fremfor fysisk aktivitet. Det er klart jeg syklet, danset, lp, hadde vannkrig, hoppet tau og paradis osv. I min ungdom spilte jeg til og med litt fotball (ikke noe talent for det forresten). Det fles litt flaut si det, men jeg har egentlig aldri likt gymtimer eller trening noe srlig godt. Kanskje fordi det i all tid har vrt en del fokus p ferdigheter og prestasjoner nr det kommer til slike ting. Jeg har aldri flt meg flink i noe, hverken i gymtimer, fysisk lek/spill eller idrett. Jeg klarer ikke engang kaste eller sparke en ball dit jeg sikter. Haha! Jeg hadde heller ikke veldig god fysisk utholdenhet som barn. Jeg ble til og med utredet hos lege for dette, men ikke noe galt ble funnet.

 

I voksen alder har trening vrt noe jeg har gjort sporadisk, fordi jeg har flt at jeg burde. Dessverre har det ofte blitt nedprioritert foran andre ting. Jeg er sikkert ikke alene. Det er nok flere enn meg som gang p gang har endt opp som stttemedlem p SATS. 

 

Det er viktig vre aktiv. Det gir bedre forutsetninger god helse. Dette kan vi hre og lese om nesten overalt. Og det finnes mange som er veldig flinke til vre fysisk aktiv. Dette synliggjres gjennom sosiale medier. Det skal nevnes at sosiale medier periodevis har pvirket mitt eget fysisk-aktivitets-selvbilde i negativ retning. I noen sosiale medier virker det for meg som at det er spesielt viktig fremst som aktiv. Det florerer av nydelige bilder av norsk natur med #liveterbestute. Deltagelse i diverse lp, Stolzekleiven opp, Birken, triatlons og mye mer dokumenteres flittig. Lpedistanser oppdaterers og folk sjekker inn p treningssentre, p facebook. Mange ganger har jeg lurt p hvor aktive folk hadde vrt dersom det ikke fantes skrytearenaer som facebook og instagram til publisere sine perser og prestasjoner. Sosiale medier har i s mte kanskje bidratt til bedre fysisk helse for mange. Det er flott! (Hvilken betydning sosiale medier har hatt for folks mentale helse er nok en helt annen sak, og skal ikke omtales mer her).

Men hva med snne som meg? Som ikke finnes interessert i sport og idrett, ikke eier konkurranseinstinkt og ofte kjenner p at #liveterbestinne ? #underpleddet #medsjokoladeimunnen. Jeg setter det litt p spissen n:-) Men samtidig mener jeg litt alvor. I lys av sosiale mediers stadige rom for sammenligning av en selv med andre, er det lett undre p om man kanskje ikke er helt riktig skrudd sammen dersom man ikke drar familien ut p den ukentlige sndagsturen eller ikke har behov for bestige dette vakre landets mange fjelltopper. For ikke snakke om byens 7 fjell. Det er jo flott g i byfjellene alts, men jeg tror jeg fr til 1 slik turer pr r. Ikke vet jeg egentlig hvor jeg skal g og mangelen p tilstrekkelig planlegging skrinlegger ofte hele utflukten.

Sosiale medier har nyansert seg noe den siste tiden, men har fortsatt en vei g, mener jeg. Og jeg m nok ogs g litt i meg selv og bli flinkere til gi litt faen. Slutte sammenligne meg med andre. Dette er faktisk en litt krevende velse. Men velse gjr mester, sies det;-)

 

Jeg flte p skyld for at jeg ikke hadde vrt nok aktiv gjennom livet mitt. 2014 var derimot et relativt godt treningsr med bikramyoga, litt hjemmetrening og mye turging. De frste ukene av svangerskapet var intet unntak. Jeg gikk inn for vre en av disse spreke og sterke gravide. Nvell...da jeg kom til svangerskapsuke 6 (i september) gikk formen nesten bokstavelig talt i dass. Deretter tilbragte jeg mesteparten av svangerskapet liggende eller sittende. Jeg hadde til og med krakk i dusjen. Huff! I mammapermisjonen flte jeg at jeg hadde gtt altfor f trilleturer og da jeg fikk diagnosen hadde jeg ikke trent p 2 r. 

 

  • Svn

Hvis man ser bort ifra de siste 3 rene, s har jeg alltid hatt et veldig godt sovehjerte. Men jeg har egentlig ikke vrt bevisst p hvor viktig svnen faktisk er. For helsen. I den tid jeg vokste opp og bodde hjemme var min mor streng og srget for at jeg fikk den svn jeg behvde. Jeg kunne til og med sove av meg sykdom i barnerene. Som voksen har jeg ikke vrt s flink til ta hensyn til mitt eget svnbehov. Jeg har egentlig alltid likt sove, men jo eldre jeg har blitt, jo mindre tid har jeg flt at jeg har. Med tiden har jeg utviklet en ubevisst holdning om at svn er bortkastet tid. Jeg kunne jo ikke tatt mer feil! Et annet aspekt er at jeg virkelig hater g legge meg. Jeg er et skikkelig B-menneske som bare elsker kveldene. Pga av dette har jeg ogs likt godt jobbe nattevakter. Men nattarbeid er faktisk listet opp som en av rsakene til brystkreft. Kunne svnmangel og nattarbeid vre en av rsakene til brystkreften?

elske sene kvelder var ingen god kombinasjon med den nye mammatilvrelsen, med nattevk og grytidlige morgener. I starten var vi flink til legge oss tidlig, det var ikke noe annet alternativ for overleve. Men etterhvert som det ble frre og kortere oppvkninger om natten, tok vi kveldene litt tilbake. Det ble jo litt viktig med denne voksentiden etter at barna var i seng. Svnkvaliteten er desverre ikke p topp, for enda sover vi sjelden gjennom en hel natt. 

Jeg sov drlig gjennom hele svangerskapet og da jeg fikk brystkreft hadde jeg egentlig ikke sovet godt p nesten 2 r. Jeg har hatt mye drlig samvittighet for at jeg ikke sover nok. Og det er helt og holdent min egen feil. Det er jo bare legge seg tidligere. Men i praksis har det ikke vrt like lett.

 

 

  • Kosthold, farlige stoffer og ubalanse i kroppen?

Jeg hadde i grunn alltid vrt litt drlig p dekke mitt eget nringsbehov og vskebehov. Helt ifra jeg var barn av hadde jeg et anstrengt forhold til matpakker med psmurte skiver. Svett ost eller leverpostei som er strknet i kantene? Ikke helt min greie, kan man si. Brdmat har i grunn ikke vrt min greie. Jeg er mer glad i middagsmat. P skolen havnet matpakken i bosset de fleste dager. Det er i grunn et under at jeg var flink p skolen. Jeg droppet ofte bde frokost og lunsj. Den fysiske utholdenheten min var derimot ikke s mye skryte av, og jeg ser jo n hvorfor. 

Jeg er en person som blir sjelden sulten og trst. Nr kroppen min trenger nring, s sier den ifra med bli slapp og trtt. Jeg har bare ikke vrt spesielt flink til lytte til kroppen og gjenkjenne dens signaler. Jeg har heller ikke vrt flink til spise nr jeg er alene. Nr det kommer til mltider liker jeg dem best nr man samles rundt et bord. Dette er ikke en spesielt heldig egenskap nr man jobber turnus og har en god del alenetid. Jeg har jobbet turnus i revis. Dersom jeg ikke hadde planer p turnusdager (fri, senvakt eller nattevakt), hendte det ofte at jeg ikke hadde spist noe da Marcus kom hjem fra jobb. Middagen ble noen ganger dagens frste mltid. 

I 11 r hadde jeg hatt mageproblemer. Det startet med Giardiautbruddet. Jeg er rimelig sikker p at jeg hadde Giardia rett etter nyttr i 2005, men jeg fikk det aldri pvist. I rene som gikk hadde jeg ofte magetrbbel. Jeg trodde ofte at jeg var matforgiftet eller at jeg hadde ftt omgangssyke. Jeg s mnsteret etterhvert, for det var jo ingen andre enn meg som ble syk. Det ballet etterhvert p seg andre helseplager og jeg fikk B12-mangel. Jeg bekymret meg en del for helsen i denne perioden fordi jeg ikke fikk svar p hva plagene var. Fastlegen gjorde tilnrmet ingenting. I 2012, da jeg var utmattet og sykemeldt, tok jeg etterhvert grep og fikk utredet en del. I 7 r hadde jeg slitt med plager uten at jeg ble tatt alvorlig av fastlegen. Jeg tok til slutt saken i egne hender og for egen regning via Volvat. Jeg slo opp med fastlegen, og den dag i dag angrer jeg p at jeg ikke rapporterte en klage p henne. 

Det har vrt vanskelig f skikk p helseplagene. Og det har kostet MYE penger i underskelser, behandling og all slags tilskudd av vitaminer og mineraler. Magen er heldigvis ikke like ille som den var fr. Og det hjelper vite at det ikke er noe farlig. Da kan man tle mer. 

Etter kreftdiagnosen tenkte jeg mye p om mageproblemene kunne ha skapt en ubalanse i kroppen min. Og om en slik ubalanse kunne ha resultert i brystkreft. Og om jeg var medskyldig fordi jeg ikke hadde tatt nok hensyn til magen med kosthold og trening.

 

I 2010 hadde jeg innfrt en sr diett som jeg opprettholdt i nesten ett r. Den gikk ut p kutte ut sukker, gluten, gjr og melk, samt innta minst mulig kunstige tilsetningsstoffer. Dette gjorde underverker for helsen, men for meg var det umulig leve slik i lengden. Sakte, men sikkert gled jeg tilbake til normalt kosthold. Hadde kroppen min ftt sjokk da den ble utsatt for alt det vanlige og usunne igjen? For det var jo helt tydelig at kroppen min var glad for kostholdet jeg hadde i 2010.

 

Hva med alle E-stoffer og andre tilsetninger i maten? Hadde jeg spist for mye halvfabrikata, tyggis og (fargerikt) godteri opp gjennom rene? Eller ftt i meg rester av sprytemidler via frukt og grnt? 

 

Hva med vaskemidler, kremer, sminke, vippeserum? Hva med kosttilskudd jeg hadde tatt? Eller alle de hundrevis av koppene med amme-te jeg hadde konsumert i barselpermisjonen? Fantes det farlige stoffer i noe av dette? 

 

Hva med alkohol? drikke alkohol er faktisk listet opp som en av rsakene til brystkreft.

 

Hva med sukkerinntak? Mitt var hyt. Dette visste jeg at jeg var skyldig i. Lrdagsgodt var liksom et begrep som hrte barndommen min til. Jeg elsker virkelig alt som er stt. Bortsett ifra det sukkerfrie ret i 2010, hadde jeg gjennom hele mitt voksne liv "proppet" i meg sjokolade og smgodt. Ja, faktisk gjorde jeg det omtrent p daglig basis i siste del av mammapermisjonen. Det var s mye lettere og raskere g i godteskuffen p kjkkenet og skaffe seg ndenergi, fremfor lage skikkelig mat. 

 

I svangerskapet hadde jeg vrt sulten hele tiden. Det var helt nytt for meg. Konstant sultflelse og overveldende kvalme var en forferdelig kombinasjon. Men jeg visste at min oppgave var srge for nring til de sm. Jeg tenkte at siden kroppen var sulten s mtte jeg fylle p. S jeg spiste, hele dgnet. Til tross for kvalme og ingen matlyst. Jeg hadde til og med mat p nattbordet. P det verste spiste jeg kvelds 5 ganger etter middag i 17-18-tiden. Jeg gikk opp 25 kg i svangerskapet. I barseltiden raste jeg ned 30 kg! Ammingen, den raske vektnedgangen og det faktum at jeg ikke srget for at jeg fikk nok svn, nring og fysisk aktivitet, gjorde at jeg i en periode nesten s ut som en skygge av meg selv. 

 

 

  • Stress og bekymring

Jeg er en person som lett bekymrer meg for mange ting. Og rett fr jeg ble syk bekymret jeg meg jo ofte. Etter at jeg ble syk bekymret jeg meg over at jeg bekymret meg. Var bekymring helseskadelig? Kunne jeg ha bekymret meg syk? Kunne jeg ha pfrt meg selv kreft ved tenke p kreft og frykte det? Jeg ville ikke bekymre meg. Men det var lettere sagt enn gjort slutte med det.

 

Tidvis (les: ofte) har mitt yrke vrt opphav til mye stress. Men for meg har det vrt litt snn at jo mer uforutsigbar og stressende jobb, jo bedre har jeg trivdes i jobben. Samtidig har det nok bikket over til vre for stressende noen ganger, i noen av jobbene jeg har hatt. Samtidig har jeg ikke vrt bevisst p viktigheten av avkobling innimellom alt stresset.

Kunne stressreaksjoner i kroppen fre til sykdom som kreft? Hadde jeg hatt for mye stresshormoner i kroppen?

 

 

P tide gjre noe

Med utgangspunkt i all denne selvransakelsen, flte jeg at jeg hadde feilet nr det kom til ta godt vare p meg selv. Jeg flte at jeg ubevisst hadde utfordret kroppen min og immunforsvaret mitt. Kanskje hadde jeg gjort meg selv til et lett bytte for kreftcellene?

Kreftlegene p Haukeland sa at jeg ikke hadde gjort noe galt. De sa at kreft oftest rammer tilfeldig. Jeg hadde kun hatt uflaks, mente de. I mange tilfeller, som mitt, er det vanskelig peke ut rsak(er) til kreften. Men jeg klarte ikke tro p dem.

 

Nr tankene om skyld og redsel for ny kreft var verst, hadde jeg drlig samvittighet for omtrent alt jeg spiste og det meste jeg foretok meg. I en liten periode turde jeg ikke engang ta et glass vin til maten eller spise godteri. Det er vel overfldig si at jeg ble veldig sliten av alle bekymringene og tankene.

Jeg visste at jeg mtte ta tak i dette. Jeg ba tidlig om f prate med psykolog. Men f god nok hjelp var en omstendelig og energitappende prosess. Jeg mtte virkelig st p. 

 

 

Ikke alvorlig nok

Kreftsenteret p sykehuset har egen psykolog, og kreftpasienter fr tilbud om inntil 3 konsultasjoner der. Men det var ikke nok for meg. Jeg undrer p om det er nok for noen...

Nr det bekymre seg lett nrmest er regne som et karaktertrekk ved ens personlighet, er det ikke gjort over natten slutte bekymre seg for sin egen kreftdiagnose og fremtid. 

 

Livkrisehjelpen kunne ikke hjelpe, for deres tilbud var kun for personer tilknyttet Bergen kommune, og jeg hadde jo flyttet til Asky ret fr. Jeg kontaktet da min kommunes kreftkoordinator. Slik fikk jeg etterhvert mulighet til snakke med en i psykolog tilknyttet et kreftteam. Men etter kort tid befant denne psykologen seg plutselig i en egen livskrise og ble sykemeldt.

 

Deretter satt jeg hjemme p kjkkenet, med en henvisning og liste over psykologer i den ene hnden og telefonen i den andre. Jeg ringte overalt for f hjelp. Etter en time i telefonen, med avslag p diverse psykologkontorer og p psykologisk krisesenter, kapitulerte jeg. Jeg var helt utslitt. Enten hadde kontorene inntaksstopp av pasienter, ellers s var det 4-6 mneders ventetid. P psykologisk krisesenter kunne de ikke ta imot meg, da min situasjon ikke var alvorlig nok. 

 

Min fastlege sendte en pen henvisning til DPS (distrikts psykiatrisk senter) og jeg fikk deretter innkalling til time i januar 2017(!) Det er da du skjnner at mange mennesker sliter. Det offentlige tilbudet er dessverre altfor drlig.

 

Etterhvert fikk jeg tatt dette opp med en av kreftlegene, som kontaktet psykolog i palliativt team (!) p sykehuset. Som kreftpasient er jo den store skrekken skulle ende opp med palliativ behandling (lindrende behandling fr livets slutt). Derfor fltes det litt ubehagelig oppske palliativ avdeling jevnlig. Likevel er jeg glad for at jeg fikk g der, fram til jeg hadde time p DPS i januar 2017.

 

Dette, mine damer og herrer, er alts Norges offentlige psykiske helsetjeneste. Jammen m man st p for bli hrt og f den hjelpen man trenger!

 

 

Hjelp til selvhjelp og hypokonderklinikk(!)

Det f ryddet opp i tanker og bekymringer har ogs vrt en langdryg prosess. Den er egentlig ikke ferdig enda. 

 

Sensommeren 2017 spurte jeg om min fastlege kunne henvise meg til Dr. Wilhelmsens skalte hypokonderklinikk. Tidligere hadde jeg lest og hrt flere intervjuer med Dr. Wilhelmsen og jeg synes han er en veldig klok mann. Jeg hadde lyst snakke med ham og f rd tilpasset meg og min situasjon. Du synes kanskje at det virker underlig at en med ekte sykdom, ekte kreft, nsker snakke med en lege som behandler hypokondere? Vel, la meg forklare. 

 

vre hypokonder vil si at man har overdreven fokus p helse, symptomer og mulig sykdom. En hypokonder lider av helseangst. Og jeg har den siste tiden tenkt at jeg har tendens til helseangst. Spesielt etter ha hrt Dr. Wilhelmsen fortelle om sine pasienters tankemnster i ulike intervju. Jeg kjente meg igjen i dette. Jeg har bekymret meg i overkant mye for bli syk, d og bli utsatt for ulykker. Denne bekymringstilvrelsen har ikke vrt gjeldene hele tiden, men jeg ser n i ettertid at den har blitt mest fremtredende nr kroppen og psyken min har vrt sliten av langvarig belastning.

Ja, jeg har vrt syk det siste ret. Men n er jeg jo frisk. 

Hvorfor er det s vanskelig slippe ned skuldrene? 

Hvorfor er jeg s redd for tro p at jeg er frisk? 

Hvorfor er jeg redd for at det har skjedd en feil nr jeg fr positive prvesvar?

Jeg er kjemperedd for f kreft igjen. Derfor har jeg p en konstant radar for sjekke kroppen for forandringer, symptomer og eventuelle faresignaler. Hvis du synes at det hres slitsomt ut, s har du helt rett. Der er slitsomt! Og jeg nsker jo ikke ha det slik. Jeg vil bruke energien min p leve, ikke p unng d. For det er jo nettopp dette Wilhelmsen stadig repeterer. Vi fr aldri kontroll p dden. 

 

Heldigvis fikk jeg time ganske raskt hos Dr. Wilhelmsen og jeg hadde min frste samtale med ham for et par uker siden. Han er en klok mann. Under vr samtale konkluderte han med at jeg har helseangst. Det er et nederlag liksom "feile" noe. Men det er jo bare snn det er. Men det skal vi sammen prve f gjort noe med. Det er nok en del av min personlighet bli lett bekymret for ulike ting. Men akkurat dette med helseangst er nok noe som har utviklet seg etter at jeg ble sykepleier og har sett alt mulig som kan ramme folk. Jeg har hatt en lei tendens til tenke litt i verste fall. At jeg n er bevisst mitt eget tankemnster, er det beste utgangspunktet for klare endre det. Det skal jeg f til. Og jeg er allerede p god vei.

 

 

Det som har hjulpet for meg

Fortsatt kan det hende at tankene om skyld, flelsen av drlig samvittighet eller frykten for mer eller ny kreft dukker opp. Det skjer heldigvis langt sjeldnere enn fr, og det er en del ting som har hjulpet meg, slik at disse tankene ikke fr stjele s mye av energien min:

 

  1. oppdage mange andre mennesker med kreftdiagnoser og se hvem de er og hvilke liv de lever. Jeg er absolutt ikke alene. Jeg er heller ikke alene om vre ung med kreft. Jeg har ftt en strre forstelse for at kreft kan ramme alle. Selv om flgende faktorer kan pvirke risikoen, s skiller faktisk ikke kreft mellom alder, sosial status, yrke, geografi, personlighet eller livsstil. Alle kan rammes. Jeg har mtt andre kreftrammede p sykehuset, p ulike facebookgrupper og p kurs p Montebellosenteret like ved Lillehammer. Dersom du eller noen du kjenner har eller har hatt kreft, vil jeg forresten p det varmeste anbefale innmelding i facebookgruppe(r) for kreftrammede og kurs p Montebellosenteret.

 

  1. flge offentlige snapchat-kontoer som Mammabanden og Tvillingmafiaen har gitt meg et innblikk bak fasaden i mange norske hjem. Her har jeg sett at det livet jeg selv har levd slettest ikke er s veldig annerledes enn mange mange andres liv. Jeg er s absolutt ikke alene om sove lite, vre stresset og sliten, trene lite og spise masse sjokolade midt i uken. Eller ha rotete hus og gretne barn. Jammen har dette vrt en deilig oppdagelse. Man vet hvordan man har det selv. Men man fr jo aldri muligheten til vre flue p veggen i andres hverdag og andres hjem. Nr man kommer hjem til noen vises alt slik de nsker at det skal se ut. Og andre menneskers hverdag fr man stort sett bare innblikk i p sosiale medier. Ogs her vises det folk nsker vise og det er jo ofte litt filtrert sammenlignet med virkeligheten. S man ender opp med sammenligne sitt eget ufiltrerte liv med andres filtrerte liv. Det er jo i praksis sammenligne sitt verste med alle andres beste. Det blir jo litt urettferdig og kan lett bli kilde til negativt selvbilde. S tusen takk til Mammabanden og Tvillingmafiaen som har vist ufiltrert hverdagsliv og har tatt opp spennende temaer.

 

  1. Jeg har vrt en av disse skalte flinke pikene. Jeg har vrt perfeksjonist hele livet. Pliktoppfyllende overfor alle andre. Dessverre ikke like pliktoppfyllende overfor meg selv. Jeg har stresset meg opp over tidsfrister, alt som skal rekkes og ordnes. Jeg har ftt drlig samvittighet for alt som ikke har blitt gjort. N er jeg flinkere til ikke vre s flink. Jeg har tatt et valg, fordi jeg egentlig ikke har hatt noe valg. Jeg har sltt opp med perfeksjonismen. Forhpentligvis vil ikke dette vre et av-og-p-forhold. Jeg hper vi har sltt opp for godt.

 

  1. tenke p en annen mte enn tidligere har hjulpet meg. Jeg har mttet snu eller bryte negative tankemnstre. Det handler ogs om ha tillit til fagpersoner og ha tro p gode nyheter. Etter behandling er jeg frisk. Jeg m ha tiltro til det og slutte frykte hva som kan skje i fremtiden. Det er dette som tar tid. For min del har det nemlig mtte lres. tenke annerledes har jeg lrt av de ulike psykologene jeg har snakket med og fra Dr. Wilhelmsen.

 

 

For bryte ned skyldflelse og drlig samvittighet, s hjelper det meg tenke tanker som dette:

 

  • Dersom et glass vin i ny og ne frer til kreft, hadde veldig mange flere ftt kreft. Jeg drikker lite alkohol. Mange drikker mye mer, uten f kreft. 

 

  • Dersom nattarbeid, nattevk eller generell svnmangel frer til kreft, hadde veldig mange flere ftt kreft. Tenk s mange som sover for lite, uten utvikle kreft! Og ganske mange mennesker jobber nattarbeid uten f kreft. Forskning har vist en sammenheng mellom nattarbeid og brystkreft, men bare dersom man jobber veldig mange netter p rad. Det har jeg aldri gjort.

 

  • Dersom inntak av mye sukker og andre usunne matvarer frer til kreft, hadde veldig mange flere ftt kreft. Det er mange som spiser minst like mye godis som meg, uten f kreft. 

 

  • Dersom det spise mat som ikke er laget fra bunnen av og inntak av E-stoffer frer til kreft, hadde veldig mange flere ftt kreft. Tenk s mange som nrmest er oppfostret p halvfabrikata, uten ha utviklet kreft. 

 

  • Dersom stress frer til kreft, hadde veldig mange flere ftt kreft. Tenk s mange stressede folk det er rundt omkring, som ikke har utviklet kreft! Og hva med folk som lever med stresset av krig og vold i revis? 

 

  • Der finnes supersunne og veltrente mennesker som fr kreft, uten noen opplagt rsak.

 

  • Der finnes sm barn som fr kreft, uten noen opplagt rsak. De har ikke levd p feil mte, de har jo akkurat startet livet.

 

  • Man kan ikke tenke p seg sykdom. Da hadde mange hypokondere ftt ekte sykdom.

 

 

Dersom du synes at mine tanker eller "argumenter" er drlige, og tenker at jeg kanskje har meg selv takke, s ikke si noe til meg om det. For det hjelper meg tenke disse tankene ;-)  Dette er ikke forankret i forskning, men basert p egne tanker og observasjoner. 

 

 

Vi mennesker, spesielt mange av oss kvinner, er eksperter p f drlig samvittighet for ting vi enten ikke rder over eller ting vi ikke gjr. 

Mange, inkludert meg, har altfor hye krav til seg selv. Dette frer med seg undvendig stress.

 

Jeg har ftt drlig samvittighet for mye. Det kan vre at jeg har spist usunn mat, at jeg ikke har orket g tur, at jeg ikke har orket leke med barna eller at jeg ikke har klart komme tilbake i jobb igjen fr n nylig. Og enda er det i en veldig liten stillingsprosent. Jeg kunne ikke klart noe mer enn det jeg har klart. Og likevel har jeg hatt drlig samvittighet for det. Hvis jeg fr drlig samvittighet for snne ting n, s stopper jeg straks den tanken og fokuserer heller p 3 ting som jeg er fornyd med denne dagen. 

 

Jeg kan n snu tankene og vre fornyd med at jeg tok hensyn til kroppen og hvilte p sofaen istedenfor g tur. Da var det det jeg trengte den dagen.

 

Jeg kan tenke at jaja, s spiste jeg masse sjokolade i kveld, men jeg gjorde jo ikke det i gr og jeg spiste jo mange grnnsaker til middag. 

 

Jaja, s har jeg ikke hatt energi til leke eller tulle med barna i dag, men jeg har jo laget middag til dem og jeg har jo vasket klrne deres.

 

Jeg trodde ikke det skulle vre effektivt, men det er det faktisk! 

 

Man kan ikke klare alt, iallefall ikke p en gang. Og iallefall ikke under en slik unntakstilstand som det er p bli kreftsyk. 

Da m man lre seg vre fornyd med det man faktisk har klart, fremfor bebreide seg selv for det man ikke fikk til. Ved redusere drlig samvittighet, merker jeg at jeg bedrer forholdene for min egen restituering etter kreftbehandlingen. Det tar nemlig bort undig stress som stjeler energien min. 

 

 

Veien videre

Jeg har god prognose. Likevel dukker det opp tanker om tilbakefall fra tid til annen.

Det at jeg har vrt lenge sykemeldt og har vrt mye alene hjemme med egne tanker, har ikke vrt en fordel. Jeg gleder meg til f tilbake jobbhverdagen og f litt annet fokus. 

 

Det har vrt en del forandringer ved arrene dette ret, ogs i sommer. Man blir jo litt engstelig. Det er sikkert naturlig. Men jeg har blitt sjekket og heldigvis har alt vrt i orden.

 

Nr det gjelder tanker om tilbakefall, s hjelper det litt tenke tanker som:

 

Ok, jeg kjenner en ny liten klump der ved arret. 

Finnes det andre alternativer til hva dette kan vre, enn en ny kreftsvulst?

N har jeg ganske nylig gtt gjennom cellegift/strling. Jeg har ogs nylig tatt mammografi og ultralyd. Er det sannsynlig at det har kommet en ny kreftsvulst allerede n?

Nr var jeg til kontroll sist? Hva ble underskt da?

Er det mer sannsynlig at legen tar feil, og at min egen bekymring er riktig, dersom legen sier at alt ser ok ut?

Hvis mlet er best mulig livskvalitet, oppnr jeg det ved konstant bekymre meg og forberede meg p drlige nyheter? 

 

Dr. Wilhelmsen spurte meg om jeg skulle fortsette gjre unntak til hovedregel. Her traff han spikeren p hodet. For det er jo faktisk det jeg gjr. Dersom det er en bitteliten sjanse for noe, enten det gjelder tilbakefall, feiltolking av underskelser eller forveksling av prvemateriale (ja, jeg har faktisk vrt engstelig for disse tingene), s har jeg vrt redd for at det skal ha skjedd med meg. S fra n av skal jeg slutte gjre unntak til hovedregel. Jeg skal iallefall ve p det. I de 2 ukene som har gtt siden jeg var hos Dr. Wilhelmsen, s har det hjulpet tenke slik.

 

Dersom alle disse tankene ikke hjelper og jeg fortsatt frykter at det er noe galt. Ja, da ringer jeg sykehuset for en ekstra sjekk. Det bedre med en sjekk for mye, enn en for lite.

 

Nr det kommer til mine bebreidelser for ikke passe godt nok p egen helse, tenker jeg n at gjort er gjort. Det fr jeg ikke gjort noe med. Jeg har n blitt mye flinkere til ikke bruke energi p ting jeg ikke fr gjort noe med. Men det jeg kan gjre noe med er forske endre litt kurs. Jeg tenker at jeg ikke har vondt av passe litt bedre p immunforsvaret mitt.

ha et godt immunforsvar innebrer holde meg litt i bevegelse, f tilstrekkelig svn, f i meg nringsrik mat og drikke, samt vitamintilskudd og redusere stress. Jeg har blitt flinkere til noe. I dag kjenner jeg etter p kroppen om den trenger nring. Jeg blir ikke ofte sulten, men jeg blir trtt og slapp. For ikke glemme meg har jeg laget alarmer p mobilen. Hver time for drikking av vann, hver tredje time kommer det sprsml om jeg er sulten. Det hres sikkert litt merkelig ut, men det er bare snn det er. Dette har fungert veldig bra for meg. Jeg tar ogs vitaminer og jeg prver g en liten tur et par ganger i uken.

Med mine tiltak for opprettholde et godt immunforsvar har jeg godt stykke igjen til ml, men jeg er ihvertfall p vei mot mlet. Og jeg har blitt flinkere til ikke gi meg selv drlig samvittighet de dagene jeg ikke fr det til.

 

Jeg kommer nok aldri til f vite hvorfor jeg fikk brystkreft. Det m jeg bare akseptere og leve med.

Jeg m ogs leve med frykten for kreft igjen. Prognosen min er heldigvis god og i flge kreftlegen, har jeg statistisk sett ikke strre sannsynlighet enn noen andre for f kreft igjen.

 

Fokuset videre er som sagt komme i form igjen etter kreftbehandlingen og opprettholde et godt immunforsvar. I tillegg m jeg fortsette tenke slik jeg har lrt og leve slik jeg vil, uten ha drlig samvittighet for mine valg. Jeg skal nyte den sjokoladen nr jeg vil kose meg. Jeg skal ligge i sofakroken nr jeg fler for det (eller ikke orker annet). Det trenger jo ikke bli p daglig basis. 

Balanse er fint. Og alt med mte.

Dersom jeg slutter spise alt jeg liker som er usunt eller dersom jeg lar vre gjre noe som jeg setter pris p, i frykt for f kreft, s er det jo litt kjedelig hvis jeg p tross av denne ofringen likevel ender opp med kreft. Man vil aldri f noen garanti. Ja til livskvalitet mens man enda lever! 

 

Og helt til slutt, noen kloke ord fra vr egen konge, HM Kong Harald: 

 

Man er frisk, inntil det motsatte er bevist 👍🏻

Noen minner fra sommeren 2016

Operasjonen var vel oversttt. Sommerukene og mannens pappaperm snirklet seg avgrde, og vi prvde kose oss s godt vi kunne. Til tross for omstendighetene, et til tider kaotisk flelsesliv (omtales i neste innlegg) og mye drlig sommervr, s hadde vi mange fine stunder likevel. Her kommer en oppsummering, hovedsakelig i bilder:

 

 

Kinodate med mannen, dagen etter operasjonen.

 

Gleden var stor da jeg, allerede 6 juli, fikk melding om at skjelettscintigrafi var uten funn av kreft. Et litt euforisk yelikk der alts:-)

 

Men flelsene svingte voldsomt. Det kan man se av disse to siste bildene, som er tatt med bare 1 dags mellomrom. Det var rart g forbi rntgenavdelingen, hvor jeg hadde tatt CT-bilder, p vei inn til min egen jobb. Godt at det er en travel jobb. Nr jeg frst var kommet i gang (bildet er tatt i garderoben fr vaktstart) var det heldigvis ikke s mye rom for tenke og fle p dette.

 

 

Fargerike venninner p jobben, innimellom slagene. , som jeg savner tilbake!

 

 

Den 12. juli var jeg p Lagunen med tvillingene og moren min, da jeg fikk en telefon fra Haukeland sykehus om at CT-bildene ogs var normale. For en lykke! Etter ha mottatt den fantastiske nyheten gikk jeg rett p denne toppen p H&M. Den mtte jeg bare ha! Her ifra prverommet. Den ble min lykke-trye, min lille maskott, som var med gjennom alle cellegift-kurene jeg fikk den pflgende hsten og vinteren.

 

 

SAMSUNG CSC

, Bergen! Du er s nydelig nr det ikke regner. Mer av det, takk! Kos med mamma og guttene mine.

 

SAMSUNG CSC

OK, de fuglene ble litt vel nrgende for bde store og sm. Mor og mormor prvde mate dem, mens Martin og William var mest opptatt av spise det trre brdet selv. Haha!

 

SAMSUNG CSC

Flien

 

Foto: Linn Katrin Taklo

Jeg hadde drmt om kunne spille gitar eller ukulele i mange r. Da jeg var gravid med tvillingene kjpte jeg min frste ukulele, for lre spille for guttene. Men opplringen som jeg fant p internett var vanskelig og forvirrende. Og da formen var god nok til orke, var den store magen var snn i veien, at jeg skrinla hele prosjektet. Kreftdiagnosen gav meg ny motivasjon til flge denne drmmen. Jeg fikk samlet en lrevillig tropp og hyret inn en skjnn dame til lre oss grunnleggende ukulele-ferdigheter. Fin gjeng, ikke sant?

Jeg er ikke blitt s flink som jeg drmte om, men jeg ver en sjelden gang nr jeg har ork til det. N kan jeg spille stakkato-versjoner av noen barnesanger, bursdagssangen og noen f andre sanger jeg liker godt. Hehe, velse gjr mester (les: snn noenlunde brukbar).

 

SAMSUNG CSC

P Flien igjen

 

SAMSUNG CSC

Denne gang med svigermor, som var p besk fra Sverige.

 

 

Jeg fikk litt alenetid og kunne nyte en lunsj og litt lesing p en kaf. Deilig!

 

 

Startdato for cellegiftbehandling ble satt til 5. august. Kreftlegene p sykehuset frardet utsette cellegiftbehandlingen og dermed mtte vi avlyse vr planlagte 2-ukers ferie til Frankrike med avreise 6. august. Selv om dette i den store sammenhengen kanskje virker ubetydelig, s tok jeg det ganske tungt. Jeg hadde gledet meg snn til sol og varme sammen med familien og venner av oss. 

Vi kastet oss rundt og fikk en liten ndferie hos Marcus sin familie i Sverige fr kreftbehandlingen skulle starte for alvor.

SAMSUNG CSC

 

Litt bading i Ystad Djurpark

Sykkeltur til stranden i solnedgang. Jeg blir aldri lei.

Vakre Skanr

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

Skimter litt av Kbenhavn i bakgrunnen der.

 

SAMSUNG CSC

 

 

Sykkeltur hjem etter ha blitt pspandert par-SPA p Hotell Gsslingen.

 

Ut p tur. Ungene skal f se stranden i Skanr for frste gang. Lykketryen er med:-)

 

 

Vi bestilte ogs fotograf, som tok bilder av oss p stranden i Ljunghusen. Her er noen av dem:

 

 

Foto: Isabell Wedin

 

 

Vel hjemme i Bergen, var det tid til prving av parykker fr oppstart av cellegift dagen etter. For en merkelig opplevelse. Det ble litt trer og mye latter. Trer fordi jeg inns at jeg snart skulle miste hret mitt. Og latter fordi en del av parykkene rett og slett ikke kledde meg. 

 

Noen av parykkene var slett ikke s verst. Og det var litt moro prve ut en ny farge. Hello blondie. Det eneste som avslrer at dette er en kjpesveis, er den prislappen som henger og dingler der. 

Til tross for dette, flte jeg meg ikke helt komfortabel med parykk. Jeg fant ut at jeg ville klare meg uten inntil videre. 

 

 

Sommeren 2016 var tff. Men vi gjorde det beste ut av det. Det beste vi kunne iallefall. Noen ganger fles det som at jeg trdde inn i en boble og at jeg ikke husker s mye. Da hjelper det skrive. Minner dukker opp igjen. Inntrykk og flelser bearbeides. Det gjr meg gjerne litt trist eller urolig med en gang, men nr jeg har skrevet ferdig, kan jeg liksom g et steg videre.

 

I mitt neste innlegg skriver jeg litt om vonde tanker og flelser jeg hadde da jeg ble syk og hvordan jeg taklet disse.

 

Har du som leser dette nettopp kommet i samme situasjon som jeg befant meg i for ett r siden? Da har jeg flgende og si til deg:

 

Det er mulig ha gode stunder, til tross for krise og redsel. 

Det er lov grte. Det er lov le. Og selv om det kanskje hres ut som en klisj; det er ofte de sm yeblikkene som teller. 

Finn mening i det du har, fremfor ha mange ml som skal gi mening.

Det vil g opp og det vil g ned. Men du vil klare det. Bare vent og se.

 

Rebecca 

 

 

Operasjonen

I dag, 30. Juni, er det ett r siden jeg ble lagt under kniven. Disse to arrene og 5 sorte "tatoveringsprikker" p overkroppen, er det jeg vil bre med meg resten av livet, som synlige pminnelser om den tffeste tiden jeg noen gang har opplevd.





Den nye sveisen og de 9 overfldige kiloene, ser jeg p som mer midlertidige flges"venner". Noen flger, fysiske svel som psykiske, er ikke s lett for utenforstende se, og vil ikke bli omtalt i dette innlegget.

Dagen fr operasjonen mtte jeg opp p Haukeland sykehus for ta blodprver og prate med kirurg og anestesilege. Dette er standard fr man skal opereres. 

Jeg traff en veldig flott anestesilege. Jeg hadde ikke hatt gleden av jobbe med henne, men jeg husket henne godt fra min videreutdanning i anestesisykepleie, der hun foreleste. For en kunnskapsrik dame! Hun satte spor. N som jeg plutselig var pasienten hennes opplevde jeg ogs at hun hadde stor evne til vise omsorg og gi trygghet. Jeg husker jeg tenkte at jeg egentlig ville bli med henne hjem, slik at hun kunne passe p meg til "alt" var over. Haha! Fr jeg gikk gav hun meg ogs beroligende medisin, til ta dagen etter, fr operasjonen. Tusen takk! Det trengte jeg!

Kirurgen var den samme ordknappe (les: ikke fullt s omsorgsfull) mannen som hadde overbragt meg diagnosen. I vrt frste mte, 1 uke tidligere, hadde han og sykepleieren fortalt at brystkreftcellene fra kulen skulle gjennomg flere tester. Det finnes nemlig ulike typer av brystkreft. Jeg hadde ikke helt oversikt, men litt hadde jeg jo ftt med meg i lpet av min tid tilbragt i google-jungelen. Faktisk s klarer jeg ikke n huske hvor mye, eller kanskje aller helst lite, kunnskap jeg hadde om brystkreft fra min utdanning og mitt yrke som sykepleier.

Brystkreft finnes alts i ulike varianter som har ulik prognose og krever ulik behandling. Noen tumorer er sensitive for hormoner (strogen og progesteron) og trenger disse hormonene for vokse. Andre har resptorer for et protein som kalles HER2. Andre igjen, er ikke sensitiv for noen av disse stoffene. I tillegg til dette vil behandling og prognose avhenge av svulstens strrelse og posisjon, hvilke egenskaper kreftcellene har og om kreftcellene har spredt seg til lymfeknuter i armhule eller andre steder i kroppen.

P diagnosetidspunktet flte meg ganske sikker p at jeg mtte ha en hormonsensitiv brystkreft. Jeg hadde jo nylig gjennomgtt tvillingsvangerskap og ammet to barn i 13 mneder. I lpet av de nesten 2 rene siden jeg ble gravid hadde jeg flt p hormonrushet i kroppen mange ganger. Dessuten hadde jeg jo brukt hormonprevensjon i revis. Jeg husker at sykepleieren beroliget meg med at det var positivt dersom kreften var hormonsensitiv. For da fantes det nemlig tilleggsbehandling for hindre tilbakefall av kreften etter cellegift og strling.

N var alts jeg og mannen min tilbake p samtalerommet med kirurgen og sykepleieren. Og prvesvarene var klare. Kreftcellene i kulen var ikke sensitiv for noen av hormonene og hadde ingen reseptorer for HER2. Det viste seg alts at jeg hadde ftt en mindre vanlig type brystkreft som kalles trippel negativ. Ca 10-15 % av brystkrefttilfellene er av denne typen. 

I videre underskelser av brystkreften sjekkes det ogs hvor mange av cellene som er i en rask delingsprosess. Dette indikerer hvor raskt kreften vokser, alts hvor aggressiv den er, og betegnes som Ki67 med en angitt prosent bak. Min Ki67 var p 78 %, alts en ganske aggressiv type. Det kunne jeg tenkt meg, for den kulen dukket opp som fra intet. Det fltes som den kom over natten, selv om den sikkert ikke gjorde det. Jeg var glad for at kulen hadde vokst frem spass langt opp p brystet og ikke l og gjemte seg midt inni. Da ville det ha vrt vanskeligere oppdage den.

Den ordknappe kirurgen gav oss ikke s veldig mye informasjon utover "trippel negativ",  "Ki67" og at jeg skulle ha brystbevarende operasjon.

P dette tidspunktet flte jeg meg svrt heldig. Jeg skulle f beholde brystet. I hverfall enn s lenge, dersom operasjonen var vellykket og kirurgen fikk fjernet alt vev med kreftceller i. Og jeg kjente p en stor lettelse over slippe mtte ta antihormoner de neste 5-10 rene. Det er ikke akkurat rasende festlig med overgangsalder nr du er 33 r. Lykken over dette ble kortvarig. Om kvelden gikk jeg nok en gang i internett-fellen, da jeg googlet trippel negativ brystkreft. Jeg var ikke snill med meg selv. Det var som om jeg fikk et skikkelig slag i magen. Klumpen der ville forsikre meg om at den stadig var tilstede. 

Googlesket viste meg setning p setning som:

"hormonblokkerende behandling er uten effekt"

"mlrettet behandling mot HER2 er uvirksom"

"ansett som den mest aggressive undergruppen av brystkreft"

"Det forskes mye p trippel negativ brystkreft i hp om ogs kunne tilby denne pasientgruppen mlrettet behandling og dermed bedre prognose."

Det var mest fristende sluke den beroligende medisinen jeg hadde ftt til operasjonsdagen. Det ble vanskelig finne svnen den natten. Enda godt jeg skulle f narkose og sove dypt under operasjonen. Bare ta dere gooood tid, folkens! Haha!

Selv med Sobril (beroligende) innabords s skal jeg ikke skryte p meg vre fullt s lattermild p operasjonsdagen alts. Slik s jeg ut. Skjelven og veldig uvel.

 



 

Jeg har i tidligere innlegg skrevet at det var merkelig g fra sykepleierrollen til pasientrollen. Det ble enda mer merkelig n som jeg liksom befant meg p hjemmebane. Operasjoner og anestesi (bedvelse) er jo det jeg jobber med. Her er jeg p min hjemmebane, Sentraloperasjonen , nyutdannet i 2011.



 

Jeg ble operert p dagkirurgisk avdeling, s helt p hjemmebane var jeg jo ikke, selv om jeg hadde jobbet noen ekstravakter der ret fr. 

Jeg ble tatt hnd om av kjempeflinke og snille mennesker. Anestesisykepleieren som hadde ansvar for meg var en tidligere kollega fra Sentraloperasjonen. Jeg m legge til at jeg faktisk hadde tatt denne saken litt i egne hender. Jeg befant meg n i en situasjon hvor jeg var frarvet all egen kontroll. S da jeg hadde en sjanse til igjen oppn et snev av kontroll, s grep jeg den sjansen. Det satt langt inne trre det. Men jeg gjorde det. Jeg spurte min tidligere kollega p forhnd, om hun kunne ta vare p meg under operasjonen. Heldigvis sa hun ja. Jeg var s absolutt i gode hender. Takk! Om du leser dette, s vet du jo hvem du er:-)

Under operasjonen ble kulen og endel omkringliggende vev (som ogs inneholdt forstadier av kreften) fjernet. Jeg hadde blitt informert om at lymfeknuten nrmest brystet , som kalles for postvaktlymfeknuten, skulle fjernes. Dersom det var mistanke om kreftceller i den mtte jeg fjerne flere lymfeknuter. Alt dette skulle underskes og gjres mens jeg l i narkose. 

"Hvor mange lymfeknuter er tatt?" var det frste jeg snvlet fram da jeg vknet. Det hadde blitt fjernet to. Dette likte jeg ikke. Hvorfor var det fjernet to og ikke bare n? Var det kreft i dem? 

Da kirurgen omsider kom for prate med meg etter operasjonen, hadde han med to beskjeder som lyste opp dagen min: 

  1. Selv om det ville ta opptil 4 uker f nyaktig svar p prver, s mente han, at han med sitt blotte ye, ikke kunne se noe unormalt med lymfeknutene som var tatt bort. (Jeg har senere lrt at det er helt normalt fjerne 1-3 lymfeknuter nr man skal fjerne postvaktlymfeknuten)
  2. Han hadde rekvirert scanning av skjelett og CT thorax/abdomen/bekken (bryst,mage,bekken). Ikke fordi han hadde mistanke om spredning. Men fordi jeg engstet meg snn for det.

Da jeg fikk diagnosen hadde jeg uttrykt mitt nske om f scannet skjellettet og tatt CT-bilde av bryst/mage-regionen. Dette fordi jeg hadde hatt noen plager i rygg/skjellett og mage/bekken og n var jeg livredd for om dette kunne skyldes at kreften hadde rukket spre seg. Kirurgen mente at det ikke var ndvendig med slike underskelser i frste omgang. Jeg flte meg ikke betrygget. Under vrt andre mte ba jeg om disse underskelsene igjen. Og p nytt fikk jeg nei til svar.

Da jeg l p dagkirurgens postoperative avdeling, var jeg glad for at operasjonen var oversttt. Samtidig var jeg engstelig. Engstelig for at trippel-negativ-dritten hadde rmt fra brystet og sltt rtter andre plasser i kroppen min. Jeg satt i sengen og grt til sykepleieren som hadde ansvaret for meg. Jeg tipper at han hadde talt min sak overfor kirurgen. For jeg ble endelig hrt! I vrt tredje mte ble jeg endelig hrt, uten at jeg hadde sagt et ord.

Resten av denne dagen sov jeg mye. Jeg var sliten.

N mtte vi vente noen lange uker p flere svar... 

 

 

#kreft #mammakrefter #sykmamma #fuckcancer #brystkreft #trippelnegativ #operasjon #brystbevarende

Da diagnosen var et faktum, skjedde det noe merkelig...

P mandagen etter bryllupet i Praha var det fortsatt ikke kommet svar p vevsprven jeg hadde tatt torsdagen. Det tok jeg som et drlig tegn. Hadde innholdet i kulen vrt noe ufarlig hadde de vel klart konstatere det i lpet av 3 (2,5) arbeidsdager? Kroppen beveget seg nrmere og nrmere beredskapsmodus, mens hodet forskte desperat betrygge kroppen med mulige rsaker til denne "forsinkelsen". Klokken 17 samme dag hadde jeg time til MR. Det var rart komme til MR-laben som pasient. Jeg hadde vrt der flere ganger i jobbsammenheng. Rntgenavdelingen og MR-laben ligger vegg i vegg med min egen arbeidsplass.

Da vi satt der og ventet, Marcus og jeg, kom det en annen pasient ut av rommet. En kvinne kledd i sykehusskjorte. Hun hadde ikke hr. En kreftpasient, tenkte jeg. Opplevelsen pirket i klumpen i magen. Jeg fikk en ekkel flelse av at jeg muligens kom til bli kjent med sykehuset mitt p en helt ny mte. ligge inne i MR-trommelen, forsterket flelsen. Jeg l der p magen, med hrselvern. Det brker flt i en MR-maskin. Men lyden var ikke hy nok til overdve mine mrke tanker.

Da vi satt i bilen p vei hjem, pekte jeg mot Haraldsplass sykehus, og sa til mannen min: Jeg er helt sikkert p at dette er drlig nytt, Marcus. Jeg er s sikker og blir s drlig av bekymring, at dersom de sier til meg at dette ikke er kreft, s m jeg ta en telefon opp til Hypokonderklinikken til Wilhelmsen der oppe. I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert ikke burde sagt det til ham. Jeg nsket jo ikke skape bekymring hos ham. Men jeg holdt ikke ut ha tankene kun for meg selv. 

Marcus hadde sin egen opplevelse av alt dette. Han var glad for at de underskte kulen skikkelig, s kunne vi f dette ut av verden. Han delte ikke mine mrke tanker. Han hadde troen p gode nyheter.

Jeg ville heller ha blitt pasient p Hypokonderklinikken enn i Parkbygget p Haukeland. Men slik gikk det alts ikke.

 

Dagen etter, tirsdag 21. juni, var dagen vi skulle reise p ferie. Vi skulle beske Marcus sin familie i syd-Sverige og starte ferien med danskebten. Avreise 13.30. Siste innsjekk med bil 12.30.

Det ble en kaotisk morgen. Pakkingen var ikke ferdig, knapt pbegynt faktisk. Jeg elsker reise. Men jeg hater pakke. Spesielt utfordrende er det pakke for to voksne og to 1-ringer som skal tilbringe 2 uker i samme klima som vrt eget. Med andre ord behov for en del helgarderinger hva angr klr. Og gjre dette samtidig som 1-ringene hang rundt beina p oss og jeg stadig sjekket telefonen for se om sykehuset hadde ringt. Puh, trenger jeg si mer? 

Til slutt ringte jeg til sykehuset selv. Jeg snakket med flere sykepleiere denne dagen og alle var veldig hyggelige og hjelpsomme. Men de virket litt stresset og de var stadig usikre p om prvesvaret var klart. Til slutt ringte en av dem opp igjen med denne beskjeden:

 

Du kan f prvesvarene i dag. Fr du reiser. Men du m komme n. Og ta med deg mannen din.

 

Klumpen i magen ble strre enn noensinne og kvalmen kom veltende over meg. Varsellampene blinket for fullt. Og n ringte det i varselklokkene ogs. Full beredskap! Jeg klarte ikke tenke klart. Hukommelsen min fra dette er ganske vag. Det er nesten som bruddstykker. Som nr man ser traileren til en film. Men jeg husker at det var som om noen superkrefter kicket inn. Jeg grt faktisk ikke. Jeg husker at jeg virret rundt som en hodels hne for bli ferdig med pakkingen. Det ble gjort i rekordfart. Vi fikk ringt til min mor og min venninne, Marthe, som jobber p Barneklinikken, slik at de kunne komme og passe p guttene utenfor sykehuset. 

Her er nok et bilde som viser at man henter styrke fra et ukjent sted nr det blir ndvendig. Og at mye kan gjemmes bak et smil. Man tar seg ogs veldig sammen overfor barna. Dette er min smilende mamma, som passer Martin og William, mens jeg er inne og fr tidenes kjipeste beskjed.

Min mor skjnte nok hva som var i ferd med skje hun ogs. Men vi hpet jo i det (naive) lengste at det ikke var den beskjeden som kom. Selv om vi visste det.

 

Inne p brystdiagnostisk senter fikk Marcus og jeg prate med en svrt ordknapp kirurg og en veldig hyggelig og omsorgsfull sykepleier. Jeg er jo selv sykepleier, og det slo meg at denne sykepleieren mtte ha en vanvittig tff jobb. Tenk s mange hun er med p gi drlig nytt til. Sterkt. Jeg hadde nok aldri orket ha den jobben. Jeg er glad for at hun orket det. 

Jeg fikk vite at det var funnet kreftceller i kulen. Jeg hadde ftt brystkreft. De ville gjre brystbevarende operasjon og sa at jeg mest sannsynlig skulle ha cellegift og strling etterp. Skrekk og gru. N kom trene. Men samtidig skjedde det noe utrolig merkelig. Den forferdelige klumpen jeg hadde hatt i magen i nesten en uke lsnet litt. Det var som om det var lettere for kroppen og hodet forholde seg til noe konkret, en diagnose, enn til frykten for akkurat den samme diagnosen. Det hres sikkert rart ut for folk som ikke har opplevd det selv. Det er rart for meg ogs. Jeg kan ikke forklare det. Det bare var snn. Jeg ble jo s klart ikke lettet av vite at jeg hadde brystkreft. Men det var som om det var bedre f vite det, og f vite hva som ventet meg, enn g surre til sine egne fantasier i mitt eget hode. Klumpen i magen og kvalmen var der fortsatt, men i en mildere og mer hndterbar form.

Jeg fikk operasjonsdato 30. juni. Siden man skal mte opp p sykehuset ogs dagen fr operasjon, mtte vr 2 uker lange ferie kortes ned til 1 uke. Jeg kunne ha ftt operasjonsdato senere, men jeg nsket f frste ledige. Bort med mkkaskapen! 

 

S bar det av sted p sommerferie. Med en ny bagasje jeg gjerne skulle vrt foruten. S mye rare og ukjente flelser jeg kjente p. Jeg husker at bilen vr stod parkert ved siden av en kollegas bil p kaien, mens vi ventet p kjre ombord i Fjordline. Kollegaen gikk utenfor bilen sin og luftet seg. Jeg satt inne i bilen vr og hvisket. Og kommanderte alle drer og vinduer igjen. Det siste jeg nsket n var mte p noen jeg kjente. Skulle jeg da late som ingenting? Skulle jeg fortelle at jeg hadde ftt diagnosen brystkreft for en times tid siden? Tenk om jeg ville bryte sammen i grt hvis noen snakket til meg? Det siste jeg ville var fortelle noen jeg kjente at jeg hadde ftt kreft, samme dag som de skulle reise p ferie. Jeg flte at jeg ikke hadde helt overblikket og kontroll over hverken situasjonen eller meg selv enda. Jeg var inne i en merkelig boble. S vi holdt oss for det meste p lugaren vr. Heldigvis hadde vi en stor og fin lugar.

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

Men da bten nrmet seg Askybroen, kommanderte jeg alle mann p dekk. Vi har ferie. Og vi skal sren meg ha et familiebilde med yen vr i bakgrunnen! Haha, her var det bare stille opp. Jeg er egentlig ganske glad i dette bildet i ettertid. For det viser at vi klarte oss ganske bra til tross for at vi hadde vr kjipeste dag noensinne. Det viser vr vilje til ikke gi opp. Vr vilje til ville leve livet. Og at vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. Men det viser ogs det jeg skrev om i forrige innlegg. Man er sterkere enn man tror nr det blir ndvendig. Og man kan ikke se ut ifra et bilde hvordan folk har det. Her er beviset:

SAMSUNG CSC

Hvem skulle tro at herr og fru p dette bildet for kort tid siden satt og grt p sykehuset?

 

Jeg bestemte meg tidlig for prve hndtere situasjonen p best mulig mte. Det hjelper jo ingenting legge seg ned bare grte eller gi opp. Ikke misforst, jeg har grtt. Mye. Ofte. Og jeg har flt meg livredd, svak og motls. Men samtidig ville jeg forske gjre det beste ut av den nye tilvrelsen som vi hadde blitt kastet ut i. Jeg kunne ikke gjre noe for endre p det faktum at jeg hadde ftt kreft, at jeg skulle opereres og ha behandling. Det var det vi hadde forholde oss til. N mtte vi selv velge hvordan vi hndterte det og hvordan vi ville at ferien vr skulle bli. Legen p sykehuset hadde uttrykt at jeg sannsynligvis hadde oppdaget kulen tidlig og at jeg ved nevnte behandling burde ha god prognose. Men til tross for dette s kjente jeg jo p en frykt for d. Tenk om kreften hadde klart spre seg fr jeg oppdaget den? Eller n, mens jeg ventet p operasjonen? Dette var, og har hele tiden vrt, min aller strste frykt. Jeg ble derfor ekstra opptatt av skape gode opplevelser. Frykten tok mest plass om kvelden og fr jeg skulle sove. Men p dagtid hadde vi mange fine stunder. Det er absolutt mulig fle glede til tross for at man befinner seg midt i en krise. Bare se her:





SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Vi syklet til stranden p kvelden. Koste oss med l mens vi tittet p lyn og torden i det fjerne. Jeg er egentlig livredd for lyn og torden. Men det skjedde noe da jeg fikk diagnosen. Plutselig var jeg villig til ta flere sjanser enn fr. Om det var veldig smart, vet jeg ikke. Lyn og torden-vret innhentet oss og vi fikk en srdeles vt og adrenalinfylt sykkeltur hjem. Men det gikk jo bra! Gjett om det var skummelt! Det var gy ogs! Selv om jeg var redd!

 





Midsommarsafton er en stor og viktig feiring i Sverige.


SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC




Jeg forskte ha litt humor i hverdagen. shoppe fltes ganske meningslst. Jeg orket ikke prve klr. Men jeg handlet noen skjerf og luer til hsten. 

 

SAMSUNG CSC

Kos for store og sm i Liseberg



Vi hadde planlagt en ferie i august ogs, til Frankrike. Da jeg skulle ta denne karusellen med snnen min, lurte jeg p om dette ville bli min eneste flytur denne sommeren. Det fikk jeg rett i.

 

I dag reiser vi p sommerferie. Vi skal p den samme ferien som i fjor. Samme tid. Samme bil. Samme skip. Samme type lugar. Heldigvis uten kreft. Bare gode flelser. Slik en ferie skal vre. Som vi gleder oss!

 

God sommer:-)

 

#kreft #brystkreft #ungkreft #fuckcancer #ferie 

Bryllupshelg i Praha - Alt er ikke alltid slik det ser ut...

Vi reiste til Praha 17.-19. juni 2016. Den helgen var preget av mye flelser. Blandede flelser. Jeg gledet meg stort til se min gode venninne, Silje, gifte seg med sin Torbjrn. Jeg gledet meg til hotellweekend og kjrestetid med Marcus. Samtidig var det skummelt reise bort fra guttene vre for frste gang.

Og s var det den kjipeste og mest dominerende flelsen av alle. Denne forferdelige klumpen i magen. Den gjorde meg kvalm og jeg husker at jeg knapt klarte spise frokost p hotellet. Varsellampene blinket stadig kraftigere. S lenge vi var sammen med flere andre og det skjedde ting rundt oss, s hadde jeg det ganske greit. Dessuten var jeg jo ndt ta meg litt sammen, forske gjemme bde bekymringsrynken og gjeipen. Man tar ikke med begravelsestrynet i bryllup! Jeg synes at disse bildene fra turen viser at jeg klarte det ganske bra. Hvem skulle tro at denne jenten omtrent ikke sov om natten, fordi klumpen i magen var s uutholdelig og at hun, i stedenfor sove, saumfarte det store internett i hp om komme p bedre tanker enn at hun hadde ftt kreft? 

 

Lystig lag p se og Jrgen sin takterrasse fredag kveld.

 


Klar for bryllup. Men frst, kaffe! Eller jlekaffe da, som jeg liker:-)


Heldigvis var det lite utringing p kjolen min, s sret etter vevsprven ligger godt skjult under blondene og blomstene.

 

Dette viser at:

  1. Man er mye sterkere enn man tror, nr man virkelig trenger det. 
  2. Det er ikke alltid det synes p folk hvordan de egentlig har det. Det er visst mye som kan gjemmes bak et smil. Og dette er viktig lrdom! Tenk p det neste gang du fler deg nedfor. I denne sosiale mediers tidsalder er det lett forledes til tro at alle andre lever tilsynelatende perfekte og bekymringsfrie liv. Men de aller fleste har sitt stri med, selv om det ikke alltid kommer frem i samtale eller p sosiale medier. Vit det! Husk det! Jeg har mye tanker omkring akkurat dette, og kommer kanskje til skrive et innlegg om det senere.

 

Og n skal jeg gi deg (og meg selv) et godt rd. Du har kanskje hrt det fr. Eller kanskje til og med erfart det. Dersom du bekymrer deg for kreft eller at det feiler deg noe annet alvorlig, for all del IKKE beveg deg inn i google-jungelen. Google er fantastisk. Dersom man bruker det p riktig mte. Man finner neppe ut om man har kreft ved google. Men det er stor sannsynlighet for at det kan styrke mistanken. Og det var vel ikke det du nsket? Eller trengte? Dersom man er under utredning for noe, s vet man jo at man ikke fr svar fr man fr svar. Men man har jo bare s lyst finne noe positivt, som kan gi hp om at man feiler noe annet. Aller helst ingenting. I beste fall noe langt mer uskyldig og ufarlig enn kreft. Jeg brukte google p feil mte. Jeg merket jo at det ikke var bra for meg. Klumpen i magen vokste i takt med antall nettsider jeg beskte. S hvorfor klarte jeg ikke slutte? logge av den f? mobilen? Gi meg selv google-forbud? Jeg gikk i denne fellen flere ganger i lpet av sommeren 2016. Det frte ikke noe positivt med seg. Kun trer, klump i magen, stress, svnlse netter eller nedsatt svnkvalitet og mareritt. Ikke gjr det, er mitt rd. P dette feltet med bekymring omkring egen helse har hypokonderlegen Dr. Wilhelmsen mange gode poeng. Hans tanker om akkurat dette hadde jeg dessverre ikke hrt s mye om p det davrende tidspunkt. Men kanskje jeg skriver litt om det en annen gang. Klok mann. Nyttige ord.

 

Hvis man ser bort ifra kaoset jeg flte inni meg, som pgikk mest da jeg var p egenhnd, s var bryllupet til Silje og Torbjrn helt fantastisk. Jeg er s glad for at vi fikk vre der og ta del i feiringen. Hurra for kjrligheten og det nydelige brudeparet!

Og guttene vre hadde det tipp topp hjemme, med super-mormor.

#fuckcancer

Dagen som forandret alt...

P denne dagen for ett r siden, hadde mannen min sin 2. dag i pappaperm.

Her er forresten et bilde av frste dag i pappapermen (mandag):

Han skulle ha pappaperm hele sommeren. Tvillingene var n blitt 14 mneder gamle og jeg nsket ha dem hjemme til desember.

Jeg jobbet p sykehuset to kvelder i uken og hadde (dobbel) kontantsttte ved siden av.

Vi s frem til en fantastisk sommer.

Masse tid sammen som familie. 

Mye tid sammen fikk vi.

Men det ble overhodet ikke den sommeren vi hadde planlagt.

 

Tidlig p dagen (tirsdag) hadde vi med guttene en tur i seilbten vr. Se her da.

 

Ja, det ser jo koselig ut. Men det var ganske styrete for vre helt rlig. Guttene var ikke helt komfortabel med blger og ville bli holdt mesteparten av tiden. Og da de ikke ble holdt, var det veldig spennende kaste ting over bord. De forskte hive over bord bde nyttige og unyttig ting, bl.a. svrt viktig utstyr. Og alt vi sa ikke var lov, DET gjorde de bare enda mer av. Noen som sa gr hr? Haha!

 

P ettermiddagen var min mor og jeg ute lekte med guttene i hagen. Jeg stod i drpningen ut til terrassen og pratet med moren min, samtidig som jeg strk meg litt frem og tilbake p brystet. Og nei, jeg strk meg ikke p selve puppen alts. Men omtrent p hyde med stoffet i singlet?en jeg hadde p meg.

Hm, hva var det for noe? Jeg kjente en helt tydelig klump. Hadde den vrt der tidligere? Nei, det ville jeg da ha merket! Eller? Jeg bad min mor kjenne p den. Den var veldig tydelig. Hard. 

Jeg hadde sluttet amme for en mned siden. Kunne det vre en tett melkegang? Men ville ikke det ha gjort vondt da? Det var dette jeg synes var mest skremmende med kulen. At jeg ikke kjente noen ting da jeg tok p den. Den var overhodet ikke m. Dette hadde jeg hrt flere ganger i yrkessammenheng. Finner du noe som er mt, s er det oftes ikke kreft (selvsagt ingen regel uten unntak alts). Varsellampene blinket, men bare litt i det fjerne enda. 

 

Dagen etter (onsdag) skulle jeg p senvakt p sykehuset. Moren min ringte og sa hun ville jeg skulle f en time hos fastlegen. Jeg ringte legekontoret, forklarte situasjonen og sa at jeg skulle utenlands i helgen og deretter kun var hjemme mandagen fr jeg skulle reise p ferie p tirsdagen. Jeg fikk time samme dag. Og jeg dro derifra med en pen henvisning til privat rntgenlab. Jeg valgte privat fordi jeg ikke orket vente. 

 

Torsdagen fikk jeg time til ultralyd hos Curato. Jeg var jo litt nervs og da legen skulle underske kulen med ultralyd fortalte jeg henne at jeg lett ble bekymret for slike ting som dette. Hun s litt alvorlig ut og sa for vre helt rlig med deg s blir jeg litt bekymret jeg ogs. 

Siden jeg skulle reise, fikk jeg time p Brystdiagnostisk senter p Haukeland med en gang. Det var den samme litt alvorlige stemningen der. Jeg tok ultralyd, mammografi og vevsprve (de forskte frst ta en tynnlsbiopsi, men det gikk ikke). Mammografien var faktisk vondest. Sren s ubehagelig alts.

Overlegen som underskte meg nsket supplere underskelsene med en MR. Denne fikk jeg time til p mandagen. 

S n var det bare svelge klumpen i halsen, trke trene og dra hjem og pakke for bryllupsweekend i Praha...

Mitt frste blogginnlegg!

Har jeg startet en blogg? Virkelig? Hvorfor det?

Jo, det er flere grunner til det.

Frst og fremst fordi jeg har ftt rd om skrive. Skrive ned hvordan jeg har det. For kunne se framgangen, svart p hvitt.

Det er lenge siden jeg fikk det rdet, av en annen tvillingmamma med brystkreft. 

Jeg kjpte meg notatbok og alt. Men jeg har ikke orket. Det er mye som har vrt et ork denne vinteren.

Men n har jeg bestemt meg for prve. Men, jeg dropper notatboken. Jeg orker jo ikke skrive for hnd. Haha!

Men skrive p internett? Hvorfor det?

Jo, det er ganske enkelt fordi jeg har lyst at det jeg skriver skal ha evig liv, i tilfelle mitt liv blir kort. 

Det er ekkelt skrive det. Si det. Tenke det. Men man m jo vre realistisk. Ingen har evig liv. Alle skal vi d en gang. Og felles for oss alle er at vi ikke vet nr det skjer. Men OK, nok dystert prat for i dag! 

Jeg har ikke skrevet ned srlig mye siste ret. Det jeg har skriftlig er postene mine p instagram og facebook. Hukommelsen min er ganske tkete, s jeg vil skrive ned opplevelser og tanker som jeg husker fr det forsvinner for alltid. Ved skrive kan ogs de av mine av mine venner og familie som nsker det f et innblikk i Rebeccas verden. Det er ikke alltid jeg orker prate om ting nr jeg blir spurt. Og det er ikke alltid at folk tr sprre heller. 

En annen grunn til at jeg nsker skrive offentlig, er at kanskje noe av det jeg skriver kan vre til hjelp for andre som er uheldig komme i samme situasjon som meg. 

Men som sagt, mest av alt for min egen del. skrive er terapi, sies det. Og terapi trenger man, nr man har ftt en slik livskrise som dette, slengt midt i fleisen.

 

Rebecca

 

#nyblogger #frsteblogginnlegg #kreft #ungkreft #brystkreft #mammamedkreft #mammakrefter