Barnas julekalender

 

Det var stor stas i morges da Rampenissen hadde tegnet øyne og munn på noe av frukten. Barna la merke til det med en gang. Ja, de går faktisk rundt og leter etter sprell om dagen! De fant fort på at dette måtte være mamma, pappa, Martin og William.

 

 

Ellers har Rampenissen lagt madrassene ned på gulvet på rommet deres, slik at de kan ha overnattingsbesøk helt ved siden av hverandre. Mon tro om det blir mye tull og krangling ved legging i dag. Satser på at det går bra.

Guttene har for kort tid siden byttet fra juniordyner til våre voksne ekstradyner. Men vi er da litt i manko på sengetøy. Men dette fikset Rampenissen. Han var nemlig en svipptur på Black Friday og sikret seg flanellsengetøy med reinsdyr på. Litt julelys og kosedyr har han også pyntet med. Dette blir skikkelig koselig☺️Håper ungene blir glade.

 

 

Dagens julesang

 

Dagens julesang handler om akkurat det jeg føler: At dette er den fineste tiden i hele året, akkurat nå. Vi må nyte den før den vips er forbi.

Låten heter «It’s the most wonderful time of the year. Jeg liker best den rolige coverversjonen til Kevin Simm.

Jeg har laget en liten mimrevideo til barna, med dagens låt som bakgrunnsmelodi. Snuttene er fra desember 2017. Da var de 2 år og 8 mnd gamle.

 

 

Dagens refleksjoner og takknemlighet

 

I dag føler jeg takknemlighet over å ha tålt 3 døgn med vannfaste. Det er som nevnt det lengste jeg har fastet. Jeg vet ikke om jeg tør å gå på vekten en gang. Jeg må si at jeg grugleder meg til å spise. Erfaring fra tidligere er at jeg får vanvittig vondt i magen. Jeg har jo IBS (Irritabel tarm) og jeg er veldig usikker på hva jeg bør spise for å trigge magen minst mulig. Krysser fingre for at det går fint🤞🏻

 

Jeg kjenner også stor takknemlighet for familien min. For at alle de andre er friske, for at barna er friske 🙏🏼

 

Jeg har gått ekstremt mye hjemme i dette huset de siste 4,5 år. Kun litt innslag av jobbing i redusert stilling. Jeg er ikke så ofte av huset, annet enn for handling, sykehusbesøk, andre behandlinger eller tur i ny og ne. På denne årstiden blir det dessverre lite tur på meg ute. Jeg fryser uansett hva jeg har på meg. Jeg liker meg best inne, under et pledd. Og for å ikke få gnidd inn dårlige samvittighet for dette, prøver jeg å ikke scrolle for mye på instagram, hvor flotte landskap og #liveterbestute florerer feeden min.

I november bestemte jeg meg for å ommøblere i stuen. I tillegg fikk vi en skjenk i julegave fra mamma og Rune, samt av vi kjøpte en tv-benk med mye lagringsplass, for penger vi fikk i julegave av svigerforeldrene mine i fjor. Det er skummelt å bruke penger på ting når man er så alvorlig syk. Vi vet jo ikke om jeg går tom for behandlingsalternativer og må få behandling privat eller i utlandet. Men vi håper vi ikke kommer i den situasjonen. Jeg trengte uansett desperat litt forandring hjemme og kjente et behov for å få det litt mer hjemmekoselig. Man blir heeeelt tussete av å gå hjemme hele tiden. Nå kjenner jeg på takknemlighet for at de få forandringene var det som skulle til for å trives bedre. Det er jo så viktig å trives der man oppholder seg minst 95 % av sin våkne tid.

 

Ellers er jeg fornøyd med å ha fått julekort i hus. I fjor ble det ingen julekort fra oss. Jeg sa jo at vi skulle komme sterkere tilbake i år, sa jeg ikke? I tillegg er jeg fornøyd med at jeg i dag har fått fikset et par julegaver på nett. Praktisk med netthandel, når man har ligget i sengen hele dagen.

 

Ha en fin kveld, alle sammen⭐️

 

 

I dag fikk guttene være med på sykehuset da jeg skulle ha cellegift (se bilder lenger nede i innlegg)

 

Her i huset bruker vi ordene «kreft» og «kreftceller» om sykdommen. Men vi sier ikke cellegift når vi prater med barna. Da bruker vi betegnelsen «KjemoKasper». Vi har lest den lille boken om Kjemomannen Kasper flere ganger siden vi fikk den på sykehuset for litt over et år siden. Det er mye lettere å få barna til å forstå situasjonen når den fortelles på en barnevennlig og billedlig måte.

 

Vi har aldri snakket med barna om at jeg kan dø av kreften eller at kreft generelt er en sykdom som man kan dø av. Vi har aldri sagt at legene mine sier at jeg kommer til å dø.

 

Jeg er innimellom litt betenkt rundt alt dette. Det er ikke sånn at vi ikke vil være åpne. Hvis det er kommer en tid der det blir nødvendig, må vi prate om det. Men jeg vil ikke uroe dem for tidlig, og kanskje unødvendig. Jeg skal jo bli frisk, skal jeg ikke?

 

Men så frykter jeg jo litt at de kan få høre om det fra andre. Stort sett alle har jo et eller annet forhold til kreft, også etterhvert mange barn. Jeg vil jo at de skal få høre om det fra oss, slik at de får god informasjon og er så trygg som det går an å være i vår situasjon. Det er jo ikke sikkert at noen andre sier slikt til dem. Men vi vet jo alle hvordan barn flest er. Der er det oftest ikke noe filter, det er jo helt normalt. Jeg husker godt en episode fra en hyttetur med venner i mars. Mitt ene fadderbarn, som er litt eldre enn guttene og som er veldig god på å uttrykke følelser, sa at hun var lei seg for at jeg har kreft. Hun hadde selv mistet et litt perifert familiemedlem til kreft tidligere og hadde deltatt i begravelsen. Hun sa at dersom jeg døde så kunne hennes mamma (min venninne og fadder til guttene) være mamma for Martin og William også. Noe så raust og skjønt, men samtidig fullstendig hjerteskjærende på samme tid! Heldigvis satt guttene opptatt med en bok, og fikk ikke med seg dette. Men dere skjønner hvor jeg vil hen. Jeg dras mellom følelsen av å ville ha kontroll på hva som blir sagt og hvordan og følelsen av å ikke ville lage unødig bekymring. For et dilemma!

 

Foreløpig har vi valgt å avvente med å fortelle dem den informasjonen. Dette av flere grunner. Vi synes jo at jeg er i relativt «frisk» form enda, til tross for kontinuerlig cellegift de siste 15 mnd. Blodprøvene mine viser at organene mine ser ut til å fungere bra. Jeg har også noen cellegifter igjen å prøve, dersom den jeg får nå skulle svikte meg (Gud forby🙏🏼).

Vi vet jo heller ikke om det dukker opp ny forskning eller nye studier, som kan bli avgjørende for gode resultater hos meg. Vi lever stadig i håpet!

 

Det å ta barna med på sykehuset igjen i dag, er vårt forsøk på å berolige dem litt mtp situasjonen, ufarliggjøre sykehuset litt.

For vi begynner å innse innimellom at barna kanskje er mer preget av at jeg er syk, enn vi har trodd før. Vi har i det siste fått følelsen av at de av og til er tankefulle eller bekymret. Det har vært en periode der det har vært mye klenging på meg.

William kan komme med uttalelser som dette ved leggetid:

«Å, mamma, sant vi to skal alltid være sammen?» eller

«Mamma, sant du skal aldri slutte å susse på meg?»

I tillegg gir han lengre og hardere klemmer enn før. Martin har alltid trengt mer nærhet og vært mer kosete, så der er ikke endring like stor, selv om vi merker et økt behov hos ham også.

Vi ser også at barnas reaksjoner på hverdagsutfordringer (eller ingen utfordringer i det hele tatt) innimellom kan eskalere og blåses ut av proposjoner, og at dette spesielt trigges hvis jeg er hjemme i huset, men ikke er med dem fordi jeg må hvile. Da er det helst mamma som skal gjøre alt.

 

I det siste har jeg forsøkt å prate litt med barna, én og én. Forsøkt å få dem til å sette ord på det de føler. Under disse samtalene har det kommet frem at William er bekymret når jeg drar til sykehuset for å måle blodprøver eller få «KjemoKasper». Martin uttrykker ikke like mye angående meg og sykdom, men han sier at han synes det er kjedelig at jeg må få «KjemoKasper» så lenge. Begge uttrykker av og til at de savner da jeg hadde hår. 

 

Man kan trygt si at alt dette innimellom treffer meg som en stein i magen. Spesielt William sine spørsmål gjør at jeg fylles av en rekke ulike følelser. Jeg blir rørt over hans kjærlighet til meg. Samtidig som jeg blir fullstendig knust. Hjertet brister og sorgen, panikken og desperasjonen over å kanskje ikke kunne oppfylle dissene ønskene, tar tak i meg som en klo.

Med det samme de ordene forlater leppene hans, og jeg svarer at jeg aldri skal slutte å gi ham masse kos og susser frivillig, dukker det opp tanker om hva som skjer dersom døden skulle bli en realitet.

Jeg tror jo på at sjelen lever videre når kroppen dør og at sjeler er forbundet sammen på et vis. Jeg lever i den tro om at kroppen kun er et fysisk redskap som sjelen låner mens den lever og lærer av livet på jorden. Og siden jeg tror på dette, tenker jeg at sjelen kan avlegge besøk til dem som er etterlatte.

Men så lister det seg av og til tvilende tanker innpå meg!

• Hjelp, tenk om det ikke er slik jeg tror? Og alt bare er slutt når man dør? Svart! Får jeg da aldri se dem igjen!!!😭💔
• Og hva med dem? Tenk om de ikke tror på sånt når de vokser opp. Mannen min eier ikke en spirituell celle i kroppen og tror ikke på noen ting i kategorien «overnaturlig». Tenk om min tro viser seg å være rett (for den må jo være det, vel?) og sjelen min oppsøker familien, og ingen av dem merker min «tilstedeværelse»? Eller at de avviser den, fordi de ikke tror på ting de ikke kan se?

Men tenk over det! Tenk på alt vi ikke kan se, men som er der. Det er energier. Alt er energi, og i aller høyeste grad vi mennesker. Her er et favoritt-uttrykk, på en av mine favorittkopper, fått i gave av en herlig kollega og venninne.

 

 

Dette innlegget ble mer dystert enn jeg hadde tenkt! Men i skrivende stund har jeg vært uten mat i 53 timer. Det er ikke så rart at mørke tanker og følelser sniker seg innpå en da. Jeg har ikke så mye å gå på nå. Men jeg og alle «KjemoKasperne» har en del kreftceller å ta oss av nå, så da prioriteres fasting.

Dessuten er det nok bare fornuftig å kjenne litt på de kjipe følelsene når de dukker opp. Det er heldigvis ikke veldig ofte at de opptar meg, og jeg vet jo av erfaring at de forsvinner igjen. Så jeg kjenner etter en kort stund og lar tårene få strømme fritt, for å deretter la de vonde tankene vandre videre. Man skal ikke «dulle og dalle» for mye med de mørke, unyttige tankene, som godeste Dr. Ingvard Wilhelmsen ville sagt.

 

Det var to rolige og greie gutter vi hadde med oss til kreftavdelingen i dag. De frydet seg over at det var leker der fortsatt. Selv om det er snart ett år siden de var med på sykehuset sist, så husker de godt at det var et LEKEROM der🤩Men de gøyeste «lekene» var å få prøve ekte sykehusutstyr, som sprøyter, hansker og munnbind 😷👨🏼‍⚕️👨🏻‍⚕️

Det var også gøy og rart å se mamma ha på «trylle-plaster» (Emla, lokalbedøvende plaster) på veneporten og bli stukket med en «stor» nål uten å kjenne det👌🏻

 

 

 

Barnas julekalender i dag

De synes det var morsomt at mamma hadde fått rød nese i løpet av natten. Rampenissen fikk såklart skylden😉

 

I dag er det Giving Tuesday! I motsetning til Black Friday, som er den store handledagen, handler denne dagen om å gi ❤️Tanken var derfor at guttene skulle få beskjed av Rampenissen om at julen ikke bare dreier seg om å få gaver, men om å vise omsorg for og glede andre. Planen var en gjennomgang leker og klær, for å finne ting å gi til noen som trenger det. Men etter 2 døgn uten mat, og cellegift innabords, finnes det ikke energi til annet enn å ligge i et stille rom. Jeg kjenner til og med at denne skriving er svært krevende akkurat i dag. Men jeg har strukket strikken maks, fordi det var viktig for meg å få dette ned «på papiret». Mannen er jo også sliten. Så vi tar giverglede-oppgaven en annen dag.

 

Rampenissen pakket like godt tannbørster og tannkrem inn i aluminiumfolie. Enkel moro igjen. Ungene synes det er kjempegøy. Selv om undertegnede ble litt betenkt over å se den innpakkede tannkremen så ut som noe helt annet😅🙈

 

Rampenissen hadde også lagt igjen en lapp utenfor døren sin, om at barna skulle få pannekaker til middag, fordi de var så flink til å legge seg i går og var så greie på sykehuset i dag. Selv har jeg ligget på soverommet i annen etasje i dag, men den stormende jubelen og de trippende små føttene, i ren glede over pannekaker, runget hele veien opp hit. Herlig!

 

 

Dagens film

Jeg deler mine tips om filmer jeg får julestemning av. Det er ikke slik at jeg får tid til å se alle disse filmene hver jul😅 Kanskje knapt en eller to i år. Men jeg deler dem her, fordi de er så koselige. Og jeg har en liten bit i hjertet mitt hvor de har fast plass. En del av de eldre filmene er det, fra min side, knyttet en del nostalgi til. For mange er jo julestemning knyttet til det som gav julestemning i barndommen. Hvis du aldri før har sett de filmene jeg nevner er det jo ikke sikkert at de gir den samme stemningen for deg. Men gi dem et forsøk da vel😍

I dag vil jeg nevne «Mens du sov». Du vet, den hvor Sandra Bullock er billettselger til t-banen i Chicago og redder mannen hun er avstandsforelsket i, da han blir dyttet ned på t-banesporet. På sykehuset skjer det en misforståelse som fører til at hans familie tror at de er forlovet, mens han ligger i koma. Flere forviklinger og forelskelser følger. Logiske brister og usannsynlige hendelser ja, men hva gjør vel det? Alt er lov på film 🤷🏻‍♀️Denne er bare så skjønn😍 Sandra Bullock er bare så skjønn😍 Hun har vært en av mine favorittskuespillere helt siden 90-tallet. Og viktigst: Julestemning 🌟

 

 

 

Dagens julesang

When you wish upon a star✨

Fordi den min er om min barndomsjul, med Disneyfilmer kl 14.

Og fordi jeg ønsker meg å bli frisk, og få ønsket mitt oppfylt. «Anything your heart desires, will come to you», synges det. Det høres bra ut! Jeg holder fast på det jeg👌🏻 Dette er jo «Law of attraction!  Jeg henter tilbake litt av den barnslige magiske tankegangen de fleste av oss sikkert hadde som barn. Det er faktisk lettere når man har fått egne barn og får oppleve verden og magien litt på nytt, gjennom deres øyne.

 

Dagens takknemlighet

I dag kjenner jeg på ekstra takknemlighet for å ha en mor som hjelper oss med barna ukentlig og er en sånn dedikert mormor. Akkurat nå er hun på Gran Canaria med sin kjære og jeg vet at hun ikke liker å være borte når jeg får kur. Men jeg betrygger henne med at det går veldig bra. Og så håper jeg at det er lov å skryte og si at vi setter stor pris på all hjelp vi får, uten at det fører til negative følelser for å ikke være her akkurat nå. Vær så snill! Lov meg at dere nyter det! Ferie, sol og litt varme er så helsebringende. Jeg er glad for at dere er der og booster kroppene deres med sydenlivets helse-eliksir ❤️Vi klarer oss godt her.

For min min flinke, flotte mann, som er den neste takknemligheten jeg kjenner godt på i dag. Marcus står støtt og fikser og ordner uten å beklage seg. Hans væremåte bidrar i stor grad til å redusere min dårlige samvittighet for å ikke bidra selv. For det er så lett at dårlig samvittighet melder seg inn når man melder seg ut av fellesskapet, slik som jeg gjør når jeg har fått kur. Og jeg må faktisk melde meg litt ut. Hodet tåler ikke støy særlig godt. Eller 1000-spørsmål-leken, som jeg tror de fleste med 4-åringer kjenner til. Å ha tvillinggutter på 4,5 år er svært krevende til tider. Ikke fordi våre barn er spesielle eller mer krevende enn alle andre. De er nok helt normale. Men det er innimellom helt vanvittig krevende å være foreldre. Punktum. Og det er lett å kjenne på dårlig samvittighet når den andre forelderen må ta eneansvar.

Takk, Marcus, for at du er du! Du er en stjerne⭐️

 

Jeg kjenner også på takknemlighet for at jeg ikke blir uutholdelig sulten når jeg faster så lenge. Det jeg kjenner er at det er helt tomt for energi. Men jeg vet at det vil ta seg opp igjen. Det lengste jeg har fastet tidligere er vel rundt 52 timer, tror jeg. Jeg lurer på om jeg holder til i morgen ettermiddag, altså 72 timer. Shit! Måtte dette beskytte friske celler og ta knekken på alle farlige celler i hele kroppen min 🙏🏼

 

Helt til sist vil jeg uttrykke min takknemlighet for en overraskelse som kom på døren vår i dag! Avsenderen sendte ved en veldig koselig hilsen, men holder seg anonym. Skulle gjerne takket personlig, men jeg greier ikke å skjønne hvem avsender er. Så jeg håper du som har sendt dette leser dette innlegget. Tusen tusen takk! Gjett om jeg gleder meg til å fråtse i dette i morgen🤩Og jeg kjenner flere som vil fråtse i Nugattien😋

 

I dag blir det bare en kort oppdatering. Jeg har hatt det for travelt i dag og jeg må straks i seng da jeg har vanvittig underskudd på søvn.

 

I dag har jeg tatt blodprøver på sykehuset. For i morgen er det tid for cellegift igjen. Min tredje dose Epirubicin. Barna skal få være med i morgen. Det blir første gang på veldig lenge. Og for første gang på snart ett år, har jeg igjen tenkt å faste. Det vil si, jeg har ikke bare tenkt det, jeg er godt i gang. I skrivende stund er det snart 30 timer siden jeg spiste sist.

 

 

Å faste ifm cellegift er ikke standard. Eller noe de konvensjonelle kreftlegene anbefaler. Men man kan finne mye info om det hvis man leter. Jeg fastet før alle cellegiftkurene i 2016 og jeg fastet hele høsten i fjor. Dette fordi jeg hadde fått informasjon om at det kunne beskytte de friske cellene mot cellegiften, slik at bivirkningene og senskadene ble mindre.

 

Jeg sluttet å faste i januar i år, fordi jeg var gått mye ned i vekt. Men også fordi jeg ønsket å ha mer livskvalitet. Det er ikke bare bare å faste i 2 døgn annenhver uke. Ja, for jeg fikk den gang cellegift hver 14. dag. Og hver 14. dag hadde jeg helt nedbrutt immunforsvar og måtte holde meg hjemme eller var innlagt. Så det var ikke mye tid til å leve livet akkurat. Det har heldigvis endret seg etterhvert.

 

Men vekten har fortsatt å minke. Jeg veier nå 47 kg. Det er overhodet ikke bra eller ønskelig fra min side. Alle klærne mine er for store. Vekten går ned delvis pga det sunne kostholdet mitt, og delvis fordi at kreften bryter ned muskelmasse for å få ta i det eneste den bruker som energi; glukose. Men jeg har likevel bestemt meg for å faste nå. Dette fordi jeg har lest at fasting i ett døgn før cellegift og 2 døgn etter, visstnok skal gjøre kreftcellene svakere og mer mottagelig for cellegiften.

Jeg er ikke spesielt sulten, men energinivået er naturligvis labert. Jeg kommer ikke til å faste i 2 døgn etter cellegiften. Jeg håper å holde meg til onsdag ettermiddag. Satser på at det vil gå bra. 

 

Vi prøver å holde aktivitene på et minimum akkurat disse dagene. Her gjelder det å spare på energien. 

Rampenissen hadde tegnet et reinsdyr på toalettpapiret i dag, og han hadde hengt opp en nisselue på adventsstjernen. Enkel moro😆 Han hadde også lagt igjen en lapp om at Julenissen ville ha ønskeliste fra dem.

 

Så i dag har vi fylt ut ønskeliste. Beskjeden de fikk i brevet fra Julenissen i helgen, om at ikke alle ønsker kan innfris, valgte spesielt Martin å glatt overse. Et av ønskene hans var ekte snø inne i huset og et annet var kirkeklokketårn hvor det kommer ut ekte fyrverkeri fra. Lykke til med det da, mamma og pappa😅

 

I dag kjente jeg på takknemlighet for at jeg endelig har egne kontaktsykepleiere, etter over ett år som uhelbredelig syk. Og hver tredje uke, når jeg henter ut medisiner som jeg må ha rundt hver kur, kjenner jeg på takknemlighet for at jeg ikke må betale for dem av egen lomme. Frikortet, som jeg forøvrig fikk allerede i begynnelsen av februar (🙈), dekker disse medisiner. Akkurat som de dekker kostnader med cellegiften. Den immunstimulerende sprøyten som jeg må ta etter cellegiften koster rundt 9000 kr per sprøyte. Shit! Kreftbehandling koster flesk.

 

Krysser fingrene for at jeg tåler kuren godt🤞🏻🙏🏼

Nå er det natta❤️

 

I dag er første dag i favorittmåneden min. Første søndag i advent og første kalenderluke.

 

Dagens julesang

Dagens julesang fra meg er faktisk den som vi fikk på det første SingSang-kortet. Det passet jo perfekt at akkurat denne sangen var i dag, på første søndag i advent⭐️

Jeg har ikke hatt noe sterkt forhold til denne julesangen tidligere i livet, selv om jeg kan huske at vi sang den på skolen. Det var faktisk i fjor at den begynte å føles viktig og spesiell. Dette fordi vi brukte den til adventsstundene med barna. De likte den så godt at de til og med har nynnet på den gjennom hele året. Det er mulig at jeg er ekstra lettrørt og emosjonell på grunn av vår situasjon. Men jeg synes teksten er så utrolig fin. Spesielt teksten i de tre første versene treffer meg midt i hjertet, og jeg kan kjenne at det er vanskelig å synge uten å «bli tykk» i halsen.

 

 

Jeg laget en liten videosnutt med samlig av julelysminner fra 2017 og 2018, med «Tenn lys!» som bakgrunnsmusikk. Denne versjon synges av Helene Bøksle. Hør på teksten❤️ (Barna var 2,5 og 3,5 år i videosnuttene) Herlige minner❤️

 

 

Barnas julekalender

Barna ble glade for å få fine bildeminner fra januar 2019, der de blant annet stod på ski for første gang.

 

Sjokoladekalenderen falt, som forventet, i smak hos Martin. Han er som sin mor og elsker alt som er søtt😋William synes det er stas å åpne lukene i sjokoladekalenderen, men siden han ikke liker sjokolade(!!) er Martin så heldig at han får to hver dag. William får en liten drops eller tyggis han liker, som «plaster på såret».

I løpet av natten hadde Rampenissen byttet ut melken i melkekartongen med sjokomelk og Martin hvinte av glede. Begge gutta holdt også på å le seg ihjel. Suksess👏🏻Både store og små er definitivt klare for mer Rampenisse-bonanza😁

 

Julefilm

Den første julefilmen jeg vil nevne, er faktisk Home Alone. For meg er det den ultimate julefilmen for å få meg i julestemning. Det er mange fine julefilmer. Men det er noe ekstra med de som man har knyttet minner til fra barndommen. Jeg kan enda huske første gang oppdaget denne filmen. Jeg var nok ikke gammel nok til å se den og jeg kan huske at det var de voksne som skulle se den på tv, mens jeg egentlig måtte legge meg. Jeg fikk være våken litt ekstra og se litt av den. Og jeg husker enda hvor bergtatt jeg var at intromelodien. Filmmusikken i Home Alone er jo bare legendarisk☺️😍 Jeg gleder meg på en skikkelig barnslig måte, til vi kan benke oss foran tv’en for å se denne sammen med barna. Selv om filmen i år er 19 år gammel, så går den liksom aldri av «julemoten» i mine øyne.

 

Takknemlighetsfokus i dag

Jeg kjenner på takknemlighet for mange ting. Det er jo blitt en vesentlig del av min nye livsstil å fokusere på det som er bra, så jeg kjenner på takknemlighet hver eneste dag. Uansett hvor mørk en dag eller en periode er, så finner jeg alltid noe positivt. Og det å finne lyspunktene fungerer nærmest som magi✨Jeg blir ikke værende i mørket lenge. Takk og pris! Jeg har lest at hjernen ikke klarer å være oppriktig takknemlig og deprimert på samme tid. Så ved å dyrke takknemlige tanker, visner de negative. Min erfaring de siste 2 år tilsier at dette stemmer.

Det jeg vil trekke fram akkurat i dag er at jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg, folk som genuint bryr seg.

En skolevenn fra ungdomstiden har, gjennom sin jobb, hatt muligheten til å sende familien vår billetter til Putti Plutti Pott, både i fjor og i år. Så i dag har vi vært i Grieghallen og fått julestemning. Tusen takk, Thomas😘

 

Og så ler jeg litt inni meg. For jeg oppdaget i dag, at jeg helt siden barndommen, da min far tok meg med på det samme showet, har misforstått en av de velkjente låtene, den om skjegget. Jeg har alltid trodd at de sang «vi ha’kke tid, for vi må klippe skjegget». Enda jeg var på showet i fjor, og vi ble bedt om å synge «vi må FINNE skjegget» x antall ganger, så trodde jeg likevel i år at teksten lød «Vi må klippe skjegget». Jeg har nok ikke fått Alzheimer, bare en liten «chemobrain-episode» der altså🤣🙈

 

I går fikk vi Morgenlevering på døren, fra tanten min. Tusen takk❤️ Og i dag kunne jeg åpne den første gaven i min helt egen pakkekalender, som en venninne overraskende kom på døren med i forrige uke. Tusen takk, Linn Therese❤️ Det er mange snille og omtenksomme folk rundt omkring altså🥰

 

 

En annen ting jeg ønsker å trekke fram i dag er at jeg er glad for at jeg er født i Norge. Selv om jeg ofte uttrykker min frustrasjon over mye motgang og kamper mot helsevesenet, så er jeg evig takknemlig for en del av ordningene vi har her i landet.

Fra i dag, 1. desember er jeg blitt 100 % ufør. I utgangspunktet er det en stor sorg for meg å bli ufør. Man knytter så mye av sin identitet opp i hva man gjør og hva man jobber med. Når man plutselig står utenfor arbeidslivet føles det derfor som at man mister en stor del av identiteten sin. Det er som om man må definere seg selv helt på nytt. Hva er igjen av MEG? Og hvem er jeg egentlig nå? Er man redusert til kun en byrde? 

At jeg har blitt så alvorlig syk og ikke er i stand til å jobbe, får jeg ikke gjort noe med akkurat her og nå. Et av mine mål er å ha det så godt som mulig. Og når livet byr på utfordringer som tynger og setter denne målsettingen på spill, blir det for meg viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. Så da velger jeg å fokusere på det positive. Og i denne situasjonen er det at jeg slipper å sende meldekort til NAV hver 14. dag. Glemmes dette, mister jeg 14 dagers inntekt. I tillegg har jeg, i en alder av 36 år, fått meg honnørkort (👵🏻😅🙈) som gir billigere billetter til enkelte ting. Jeg får også mulighet til å søke om sletting av deler av studiegjelden min. Det er greit å redusere utgifter der man kan. Alle monner drar jo, så…🤷🏻‍♀️ Takk for at vi har slike ordninger🙏🏼

 

I tillegg kjenner jeg på en stor takknemlighet for å bo i et land med skatter, avgifter og trygdeordninger. I mange andre land kan folk, som befinner seg i min situasjon eller lignende, ende opp på gaten. I mange land hadde jeg ikke en gang kunnet få all den kostbare behandlingen som jeg mottar.

 

I 2016 var jeg så uheldig at jeg den vinteren utsatte å søke om livsforsikring og uføreforsikring. Det var så styrete å lese gjennom ulike vilkår akkurat da jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen. Jeg glemte det bort, men fikk en følelse av at jeg burde ha forsikring. Da jeg endelig fikk sendt inn søknad mange måneder senere, gikk det kun 14 dager før jeg fant en kul i brystet. Derifra gikk ting «slag i slag» og forsikringen trådde såklart aldri kraft.

 

Heldigvis er vedtak om uføretrygd en reversibel ordning. En dag skal jeg bli frisk. Og en dag skal jeg tjene mine egne penger til livets opphold. Men akkurat nå skal jeg stresse minst mulig og jobben min er å holde meg i live, samtidig som jeg forsøker å navigere meg selv ut av kreftlabyrinten.

 

Vi har hatt en flott inngang til desember. Jeg håper at du som leser dette har hatt en flott første dag i advent også❤️

I år tenkte jeg å lage en aldri så liten julekalender i mine sosiale medier.

Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive her på bloggen, for jeg «henger sånn etter» når det gjelder oppdateringer. Det er for mye å oppdatere og tiden strekker ikke til. Jeg har fulltidsjobb og mere til med å holde meg i live og forsøke å bli kreftfri.

 

Men jeg tenker det er greit å gi livstegn fra meg her på bloggen nå. I sommer fikk jeg meg en noe ubehagelig overraskelse. Jeg skulle kjapt finne bloggen min, for å sende noen en link til et av mine blogginnlegg. I litt latskap skrev jeg bare mitt eget navn i nettleseren, for da dukker bloggen opp. Men resultatet ble jo som et Google-søk. Det dukket opp så mange saker som omhandlet meg selv, at jeg av nysgjerrighet skrollet nedover nettsiden for å ta en nærmere titt. Helt nederst på siden stod det en liste over «relaterte søk», altså en liste over mest søkte ting relatert til mitt navn. På listen stod det «Rebecca Island død». Uææ!! 😳 Det var ganske vemmelig! Men jeg forstår jo at det er flere som ikke kjenner meg som kanskje snubler innom min blogg, fordi den handler om å være kreftsyk. Når de ser at bloggen ikke er oppdatert, lurer de kanskje på om jeg er død. Jeg har jo selv tidligere lest om kreftrammede, og undret på om de fortsatt er i live. Som ung kreftsyk småbarnsmamma vet jeg hvor hardt det treffer en i brystet og magen, når man oppdager at andre unge kreftpasienter ikke har overlevd. I mitt liv har jeg opplevd ett intenst angstanfall. Det var høsten 2016, da jeg var syk første gang. Angsten ble trigget av å lese på bloggen til en småbarnsmor med brystkreft, for å så finne en oppdatering fra enkemannen om at hun var død. Skrekk og gru og bevare meg vel. Marcus måtte stoppe bilen på motorveien. Jeg kunne verken prate eller puste.

Så jo, her er jeg, heldigvis i live og ved godt mot🤗

 

Nå i desember vil jeg prøve å poste ett innlegg hver dag. Ikke oppdateringer fra de siste månedene, men bare om livet generelt. Mest for dokumentasjon, for min egen og familiens skyld, men også for å dele med dere. Jeg kommer nok mest til å bruke mine SoMe-kanaler (Facebook/Instagram/Snapchat). Venner og kjente kan følge meg på Facebook, mens andre er velkommen til å følge meg på Instagram (rebecca_island) og/eller Snapchat (rebeccavaagene).

 

Desember er min favorittid i året. Jeg virkelig ELSKER adventstiden og jul. Den bringer lys og varme inn i min sjel og i mitt hjerte. Jeg tror at desember (og nå etterhvert også Halloween) redder meg gjennom den lange og kalde mørketiden. Jeg ønsker å videreføre litt (les: mye) av min entusiasme for denne høytiden til barna. Og jeg håper og tror at jeg er på god vei.

 

I morgen (eller faktisk bare om noen få timer, ja jeg er dessverre en trøtt «nattugle»🙈) er det klart for årets julekalender. Julekalenderen til barna består nå av 5 deler, hvor av 4 er etablert som tradisjon, mens den 5. delen er ny av i år😅

1. Ett SingSang-kort (en julesang) hver dag
2. Bildekalender (daglig konvolutt med et par minner fra året som har gått. De limes inn i fotoalbum og vi skriver noen ord om dem)
3. Kvalitetstid/julete aktiviteter
4. Standard sjokoladekalender (#barndomsnostalgi)
5. Rampenisse-streker (jo snillere barn, jo mer rampestreker gjør nissen)

Rampenissen flyttet inn hos oss i dag. Og barna fikk brev fra selveste Julenissen. Det var stor begeistring. 

 

(Mal til konvolutt og brev er fra spesiellinor.no)

 

Aktiviteter og Rampenisse blir det sikkert ikke daglig her hos oss. Vi kan ikke gjøre alle tingene på listene under, det er bare «velg og vrak-lister». Dette skal jo være kjekt og ikke utmattende. Vi kan jo heller ikke planlegge dagene våre i detalj, så derfor er alle «luker» åpne og vi tar det litt dag for dag, alt ettersom hvilken form jeg befinner meg i. Det er jo tross alt cellegiftkur på tirsdag (3. desember)😅😖

 

 

I år ønsker jeg altså å ha en julekalender i sosiale medier i tillegg til barnas kalender. Jeg tror jeg vil kalle kalenderen min en blanding av takknemlighetskalender, mimrekalender, bli-kjente-med-jule-Beccis-kalender og (kanskje innimellom) inspirasjonskalender. Kanskje forsøker jeg meg på noe humor 🙈 og sannsynligvis blir det nok av og til litt dans i ekte Beccis-feelgood-stil, hehe😅💃🏻

 

Hver dag fram mot julaften vil jeg (forhåpentligvis) poste et nytt innlegg (som nevnt tidligere 👉🏻 i mine SoMe-kanaler). Der vil jeg daglig

⭐️Fokusere på noe jeg er takknemlig for

⭐️Dele noen gode minner jeg har kjær

⭐️Presentere en julesang som er en av mine favoritter eller på en eller annen måte er viktig for meg for å komme i julestemning

⭐️Noen dager vil jeg dele filmer som er mine favoritter å se i juletiden (får jo dessverre sjelden tid til å se dem lenger da😂)

⭐️ Spre juleglede og livsglede

 

Med dette håper jeg å kunne inspirere andre til å se at det alltid finnes noe positivt å holde fast ved, selv om man i utgangspunktet befinner seg i et mørkelandskap. Livets nedturer blir så mye lettere å stå i om man velger å gi det negative lite fokus og heller rette fokus mot det som er bra❤️Lag deg selv et godt liv. Hvor lykkelig du føler deg er faktisk helt opptil deg selv.

 

Jeg har jo planlagt at jeg en dag skal være frisk. Jeg vet i hjertet mitt at det er mulig. Ikke bare for meg. Men for alle som sliter med ulike kroniske sykdommer. Men ja, det er faktisk helt sinnsykt vanskelig. Men det betyr ikke at det er umulig.

 

Nøkkelen til å bli frisk tror jeg kan være noe ulik for hvert enkelt individ. Selv om det er mange fellestrekk ved dem som har klart det før, tror jeg kanskje ikke at det finnes én felles «oppskrift» som funker for alle. Hver enkelt må finne sin vei, sin nøkkel. Men det er klart at vi kan inspirere hverandre på veien. Det er mye prøving og feiling i det «gamet» her. Men jeg vet i hjertet mitt at jeg kan bli frisk, om jeg bare klarer å finne nøkkelen til akkurat min kreftgåte, før tiden min renner ut.

 

Noen vil kanskje påstå at jeg ilegger meg selv et for stort ansvar. Det er jeg isåfall ikke enig i. Jeg velger selv å ta ansvar for min egen helse. Hvorfor i alle dager skulle jeg IKKE gjøre det? Dersom jeg tenker at jeg ikke kan påvirke mitt liv, min helse og min skjebne, så får jo legene rett i at jeg kommer til å dø. Slik jeg ser det er alternativet til det jeg gjør nå, å akseptere at jeg skal dø ung og bare nyte livet så godt det lar seg gjøre, inntil døden innhenter meg. Det kommer vel ikke som noen overraskelse når jeg sier: Eh, nei, er overhodet ikke interessert 😤 Jeg er interessert i å nyte livet altså. Livet er virkelig en gave. Men jeg aksepterer heller å bytte inn litt livskvalitet og ren nytelse nå, mot hardt arbeid, som jeg håper skal gi avkastning i form av å kunne leve et langt liv, som kreftfri. Vi gjør alle ting på den måten vi føler selv er best. Dette er min måte. Og funker det ikke, må jeg legge om strategien. Å slappe av er nok noe jeg burde gjøre i større grad. Det er bare litt vanskelig når man har «kniven på strupen». Som sagt, det er en del prøving og feiling. Veien blir til mens jeg går og jeg må justere kurs etterhvert som jeg ser resultater, eller mangel på sådan. Og jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg håper det er godt nok, slik at jeg finner veien ut av denne kreftlabyrinten. Jeg MÅ det! Jeg ber til høyere makter, universet og mine skytsengler hver dag, om å gi meg nok tid og om å lede meg på riktig vei, slik at jeg blir frisk. Jeg stoler på at jeg blir hørt og at jeg får hjelp❤️😇 

 

I følge statistikk over levetid med min kreftsykdom, var julen i fjor sannsynligvis min siste. Jeg har nå passert øverste gjennomsnittlige levetid. Det er enda godt jeg vet å ikke bry meg særlig mye om statistikk. Men jeg vil «helgardere», sånn i tilfelle årets jul blir min siste (men den skal ikke det!!). Derfor går jeg «all in» når det kommer til kosebarometeret i desember. Her skal det koses og jeg håper på masse julete kvalitetstid sammen med familien denne måneden ☺️❤️

 

Dersom statistikken skulle innhente meg, og jeg ikke får møte julen 2020, håper jeg at familien min vil sette pris på og ta vare på julekalender-sporene jeg la igjen i år❤️ Men jeg går virkelig inn for å være her i julen 2020. Faktisk tenker jeg at målet er å gjenvinne så god helse at jeg kan være her helt til julen 2083, da vil jeg nemlig være 100 år. Det er akkurat passelig, synes jeg 😊🤞🏻😇😅

 

Farvel, november. Og veldig varmt velkommen, desember✨Ha en nydelig adventstid da, dere❤️

 

(Jeg gjør oppmerksom på at deler av dette innlegget kan oppfattes som reklame. Det er det ikke)

 

Siden jeg ble syk igjen på sensommeren 2018, har jeg gjennomgått en enorm utviklingsreise på det personlig plan. Noen vil kanskje si at det er naturlig, når man blir stående ovenfor slike prøvelser som det jeg og min familie har fått. Det er jeg enig i. Det er naturlig at en uhelbredelig kreftdiagnose endrer noe i en. Men nå har det seg slik at jeg har fått beskjeden «du har kreft» to ganger. Og opplevelsen var ganske ulik fra 2016 til høsten 2018. Jeg takler det hele så overraskende bra. Til tross for at situasjonen er mye verre denne gangen, håndterer jeg den bedre. Faktisk håndterer jeg situasjonen bedre og bedre etterhvert som tiden går. Til tross for alle nedturene vi har opplevd underveis.

 

Mine venner og min familie kjenner meg nesten ikke igjen. Jeg kjenner knapt igjen meg selv. Jeg har vært redd. Veldig redd. Men utrolig nok er jeg sjelden redd nå. Selv i skrivende stund, mens jeg kjenner at det skjer ting i brystveggen og brystbeinet, og jeg innerst inne lurer på om det blir tid for meg å skifte behandling snart, klarer ikke redselen å få kloen i meg (jeg skrev dette før jeg fikk svar på MR som viste at jeg faktisk måtte bytte behandling. Men også etter den nedturen klarer jeg meg bra). Det er som om jeg er impregnert med antifrykt og at enhver form for engstelig tanke bare preller av på huden.

 

Innimellom kan jeg fornemme at engstelige tanker forsøker å trenge seg på: «Er det litt mer vondt nå?» «Er det en ny klump der?» «Hvorfor er det egentlig en hoven klump over kragebeinet, når de ikke finner noe galt? Tar legene feil? De har jo tatt feil før!» Heldigvis hører jeg bare at disse tankene banker på døren. Jeg lukker ikke opp. Når jeg ikke gir disse tankene oppmerksomhet, så fordufter de etter kort tid. Noen ganger hender det at de prøver seg på nytt. Jeg registrerer at de dukker opp. Men døren forblir stengt.

 

Jeg velger å heller bruke energi på positive og nyttige tanker. Jeg lærte av Ingvard Wilhelmsen at det var viktigere at tankene mine er nyttige enn at de er sanne. Så jeg velger å tenke at behandlingene jeg mottar virker, inntil det motsatte er bevist. Jeg velger også å tenke at jeg kan bli frisk. Og det skal jeg tenke helt til jeg blir frisk. For det motsatte skal så absolutt ikke bli bevist. Det er ikke sikkert at dette er sant. Men jeg velger å tenke slik, fordi jeg har det bedre da. Fokuset mitt er til enhver tid å leve best mulig med en nærmest umulig livssituasjon. Jeg behøver ikke å anstrenge meg for å få til dette. Det skjer nærmest av seg selv. Og det er dette som er så overraskende. Hvordan i alle dager mestrer JEG å tenke slik jeg gjør? Jeg som ALLTID har bekymret meg?

 

Jeg har vært ganske stolt av hvordan jeg har håndtert denne krisen vi står i. Men hverken jeg selv eller Wilhelmsen kan ta hele æren for at jeg har mestret den så godt. Jeg har fått hjelp, uten at jeg var klar over det. Det har etterhvert gått opp for meg hva som har foregått. Og nå er tiden inne for å dele dette med dere. Det jeg nå skal fortelle om har vært mitt aller viktigste redskap for å håndtere livets motgang. Det har virkelig endret mitt liv, min tilværelse, til det bedre.

 

Det har sittet langt inne å dele dette offentlig. Det er noe med det å ha funnet noe som fungerer for en selv. Noe som kanskje flere anser som alternativt. Man blir redd for at dersom man forteller om det, så vil skeptikerne der ute (og de er det sikkert mange av) prøve å så tvil om det man selv har så inderlig tro på. Men jeg er klar nå. Jeg har så mange positive opplevelser med dette nå, og jeg føler meg trygg på at ingen kan ta ifra meg det. I tillegg har jeg så lyst å dele dette, slik at flere kan få muligheten til å oppleve god helse og bedre livskvalitet.

 

Da jeg fikk tilbakefall av kreften i august 2018 startet jeg med noe som jeg hadde vurdert en stund, men vegret meg litt for. Nemlig eteriske oljer. Eller terapeutiske essensielle oljer, som det også kalles. Jeg ante ikke da, at det skulle komme til å være et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror aldri jeg hadde taklet vår nåværende krise så godt som jeg gjør, om det ikke var for disse oljene. Jeg er overbevist om at jeg kan takke oljene for min personlige utvikling og for at jeg har det så bra som jeg har det nå.

 

I august i fjor meldte jeg meg altså inn i doTerras oljeverden og kjøpte en startpakke kalt familiepakken. Det var hovedsakelig én av oljene jeg ønsket å bruke og jeg startet med den samtidig som jeg startet på cellegift. Jeg hadde det ganske bra denne høsten. Overraskende bra. Alt som skjedde med meg etter å ha brukt den ene oljen en stund, var bare starten på utviklingsreisen som jeg har opplevd. Etter 2 måneders bruk, leste jeg mer om oljen. Jeg oppdaget da, til min store overraskelse, at den var kjent for å kunne redusere stress, engstelige og depressive følelser. Var det derfor jeg hadde det så bra? Wow! Jeg var solgt! Etterhvert prøvde jeg flere oljer. Jeg brukte dem til familien også.

 

Jeg må understreke at jeg brukte oljer til meg selv på eget initiativ. Jeg følte at jeg hadde lite å tape. Legene hadde jo sagt at det var lite sannsynlig at jeg kunne bli frisk.
Men en generell anbefaling er å forhøre seg med sin lege dersom man er i kreftbehandling eller i annen medisinsk behandling og ønsker å bruke oljer. Det finnes en del forskning å lese om ulike eteriske oljer, blant annet på det medisinvitenskapelige nettstedet pubmed.com.

 

Da kreften begynte å vokse igjen i vinter, hadde jeg et litt ufrivillig opphold med oljene. Jeg ble redd for at de kunne ha påvirket kreften eller cellegiftbehandlingen negativt. Kreftoverlegen sa at det ikke hadde hatt noen betydning. Dessverre er det dette legene mener når de sier at kreften er uhelbredelig. De mener at enhver behandling jeg mottar kun vil hjelpe i et begrenset tidsrom, før kreftcellene muterer og jeg må bytte behandling. Og slik fortsetter det, helt til alle behandlingsalternativer er brukt opp.
For sikkerhets skyld, tok jeg likevel en oljepause. I denne perioden uten oljer, merket jeg tydelig hva godt de hadde gjort for meg.
De hadde styrket meg både fysisk og psykisk. Jeg hadde opplevd å være mer i balanse. Jeg hadde følt økt velvære og mindre bekymring. Jeg følte at jeg hadde vært den beste mulige versjonen av meg selv. Jeg følte at jeg ble mer nedfor og jeg lengtet virkelig etter å bruke dem. Da kreften fortsatte å dukke opp på nytt sted, selv uten at jeg benyttet oljer, valgte jeg ta dem i bruk igjen. Denne gangen begynte jeg å bruke mange flere. Og mye mer systematisk og målrettet. Oljene har nå blitt en del av min daglige rutine og har fått stor plass i mitt liv. Jeg har blitt en enda bedre versjon av meg selv. En versjon jeg ikke trodde fantes.

 

Oljene kan virkelig brukes til alt! I huset vårt (og i mange andre hjem har jeg skjønt etterhvert) sies det stadig: Jeg har en olje for det! 🙋🏻‍♀️

 

Jeg har mitt eget lille «hjemmeapotek» som benyttes til hele familien. Og det beste av alt er at dette kun er naturens egen «medisin». Masse gode helsebringende effekter, uten bivirkninger. Oljene fra doTerra utvinnes ved hjelp av enten dampdestillasjon eller kaldpressing. Oljene utvinnes fra fruktskall, blomster, trær, røtter, busker, sevje, blader, krydderplanter eller urter. I doTerras oljeverden finnes ingen lumske kjemiske forbindelser eller tilsetningsstoffer. Oljene er helt rene. Med noen unntak kan de fleste oljene brukes internt, altså spises/drikkes/tas i kapsel.

 

Så hva kan de eteriske oljene gjøre for oss?

 

Det er strengt lovregulert for hva man har lov å si at naturmidler hjelper mot. Det er vanskelig å uttrykke min sanne begeistring og fortelle konkret hva oljene har gjort for meg og andre, uten å trosse dette lovverket. Derfor prøver jeg her å holde tungen beint i munnen, og håper at jeg ikke tråkker over noen grenser. Jeg skal ikke påstå at oljene kan kurere noe eller at de er løsningen på alle problemer. Men jeg vil tørre å påstå at oljene forbedrer helse, velvære og livskvalitet. Og jeg føler meg ganske sikker på at du vil la deg begeistre du også, om du gir dem en sjanse.

 

Oljene virker, det er utallige eksempler på det, både i mitt hjem og i andres. Og de er nok kommet for å bli. Stadig flere får øynene opp for oljemagien. Jeg håper og tror at det etterhvert vil være oljer i alle hjem. Både for vår skyld og for klodens skyld.

 

Bruksområdene til oljene strekker seg langt utover det jeg har erfart personlig. Mine egne foreløpige erfaringer er

– Bedre humør, styrking av positiv innstilling. Mindre bekymring.
– Bedre psyke inkl bedre selvfølelse. Blitt tryggere og mer uredd for hva andre vil tenke og mene om meg.
– Emosjonell healing
– Opplever mindre stress av hverdagslige ting. Jeg blir fortsatt stresset av enkelte situasjoner, men merker forskjell fra tidligere.
– Klarer i større grad å kontrollere tanker
– Mer energi
– Bedre hukommelse
– Økt konsentrasjon
– Finere hud og sterkere negler (det sies også at man får finere hår, men jeg har jo ikke hår, haha)
– Bedre søvn
– Bedre fordøyelse
– Reduserte plager av sesongallergi
– Familiemedlemmer som har brukt oljer når de har «brygget på noe», har opplevd at det forsvant i løpet av dagen eller natten.
– Færre myggstikk og ingen reaksjon på dette (tidligere store allergiske reaksjoner)
– Opplever mindre smerter
– Opplevd mindre bivirkninger av cellegiften, enn da jeg fikk den i 2016 (hadde også færre kurer den gang).
– Fjerning av flekker på klær og tusj (som ikke gikk bort ved vasking) på tripp trapp stol.

 

I vinter gikk det flere virus i barnehagen til barna. Vi unngikk disse. Gjennom hele høsten og vinteren har barna kun hatt én dag hver borte fra barnehagen. Og det viste seg at ingen av dem egentlig var syk da.
Om dette er tilfeldig, eller om vi kan takke min daglige smøring av dem med immunforsvarstimulerende olje, får vi aldri vite. Men jeg synes det er ganske imponerende. Ellers har jeg kunnet hjelpe barna med å lindre irritasjoner i luftveiene, fordøyelsesbesvær, søvn og at de raskere har kommet til ro ved humørsvingninger/sinneutbrudd.

 

Det finnes flere ulike måter å benytte oljene på:

 

– Atopisk bruk er på huden, enten ved å smøre på kroppen eller til bruk i badekar eller fotbad.

 

– Intern bruk kan være via matlaging, i drikkevann, te, dryppe under tungen eller dryppe dråper i tomme kapsler (som følger med familiepakken).

 

– Aromatisk bruk er å lukte på oljene. Den aller beste terapeutiske effekten av aromatisk bruk av oljene får man ved å bruke en diffuser, en luftspreder/lampe som følger med i familiepakken. Fyll i litt vann, drypp ønskede oljer i vannet og trykk lampen på👌🏻 Bruk av diffuser er også veldig godt for inneklimaet. Både astmatikere og allergikere kan nyte godt av oljene. Har du sykdom i hus? Frisk opp luften med antibakterielle/antivirus-oljer da vel👏🏻

 

Oljene virker både fysisk, emosjonelt og mentalt. Spesielt bruk av diffuser er effektivt for å skaffe seg eller oppretthold god mental balanse, gi økt energi, bedre søvn eller økt konsentrasjon. Eller bare for å skape litt spa-følelse hjemme. Dette er bare noen få eksempler av mange bruksområder.

 

Virkningen på det psykiske har vært det aller viktigste for meg. Frigjøring av stress, negative tanker og frykt. Men det at jeg har mer energi har også vært utrolig viktig.
Jeg merker jo såklart at jeg er sliten, hvem hadde ikke vært det etter 10 måneder på cellegift? Og som mamma til tvillinggutter på 4 år!? Men jeg er ganske sikker på at jeg er mindre sliten enn jeg hadde vært om det ikke var for oljene.

 

Oljene kan også brukes til flekkfjerning, rengjøring, blomster/planter, frisk duft på klær/sengetøy, holde insekter borte etc. Alt på en skånsom og giftfri måte.

 

Når man har bestemt seg for å prøve seg i oljeverden, er det greit å starte med familiepakken. Den inkluderer det viktigste du trenger for å få en god start med oljene og er satt sammen for å dekke mange bruksområder.

 

Familiepakken består av følgende:

⭐️ Diffuser (luftsprederen)
⭐️ Baseolje til å tynne ut oljene ved atopisk bruk på huden.
⭐️ Kaplser (tomme) for intern bruk av oljer
⭐️ 9 eteriske oljer:

🌱 Oregano – til matlaging, flekkfjerner, rens av kropp (oreganorens), antioxidant, stimulerer immunforsvaret og beskytter kroppen mot sesongtrusler, støtter respirasjonssystemet og fordøyelsesystemet i kroppen.

 

🌱 Rosmarin – til matlaging, energigivende, økt fokus, konsentrasjon og hukommelse, avslappende i badekar, bra for hårkvalitet og hårvekst, bruk sammen med lavendel for en stressreduserende massasje, hjelper å gjenvinne mental våkenhet når man opplever utmattelse/tretthet.

 

🌱 Lavendel – for ro, avstressing og god søvn. For å holde mygg/insekt på avstand. Fremmer sårtilheling og lindrer hud som er overeksponert for sol. Lindre sesongplager, hodepine og luftplager i magen.

 

🌱 Peppermynte – kjølende, anti-inflammatorisk, kan lindre hodepine, muskelverk, sesongplager, urolig mage, «cravings», fremmer god pust og lungefunksjon.

 

🌱 Vill appelsin – oppløftende for kropp og sjel, lindrer stress, stabiliserer humør, er både energigivende og fremmer god søvn, øker konsentrasjon og stimulerer immunforsvaret.

 

🌱 Sitron – rensende og forfriskende, både for kroppen, sinnet, inneklima og ved rengjøring av overflater. Oppløftende for humøret, dempende for engstelse og negative tanker. Energigivende. Start dagen med sitronolje i vann (oljen sliter ikke på tannemaljen), eller tilsett til dine favoritt-desserter. Flekkfjerning. Bra å diffuse for økt konsentrasjon og innlæringsevne (supert for studenter/skolebarn).

 

🌱 Frankincense (king of oils) – støtter sunn cellefunksjon og cellefornyelse, god for huden, kan redusere synlighet av arr, strekkmerker og rynker. Fremmer ro, løfter humøret ved å dempe nedstemthet, stress og engstelse. Fremmer god lungefunksjon, funksjonelt nervesystem og sunn fordøyelse.

 

🌱 On Guard – Beskyttene og immunboostende oljeblanding (satt sammen av kun rene eteriske oljer). Dette er oljen jeg smurte barna med hele høsten og vinteren. Kan også brukes internt eller i diffuser i tider med mye smitte eller hvis du merker at noen brygger på noe.

 

🌱 ZenGest – Oljeblanding for å støtte god fordøyelse og lindre besvær (består også kun av rene eteriske oljer). Ta i kapsel eller smør på magen om du har spist for mye eller opplever fordøyelsesbesvær. Også god mot kvalme eller reisesyke.

 

 

Bruksområdene er mange flere (og mer spesifikke) enn det jeg har tatt med her. Om du velger å kjøpe familiepakken via min link (se under), vil du få opplæring i enda flere bruksområder for oljene.

 

Ved bestilling av familiepakken innen 30. juni, får du med 3 gratis bonusoljer👏🏻:

 

🌱 AromaTouch – massasjeolje. Lindrer ømme, spente muskler. Virker beroligende.

 

🌱 Balance – Jordende og avslappende olje for ro og velbehag. For å redusere engstelige følelser. God til meditasjon og yoga. God å ha for hånden ved trassutbrudd hos de små og generelt ved humørsvingninger eller sinne.

 

🌱 Console (roll-on) – Emosjonell styrke. For å styrke følelser av velvære og håp, spesielt i tider med tap, tristhet eller sorg.

 

 

Prisen for en familiepakke er 287,50 Euro, altså rett i underkant av 2800 kr. Dette inkluderer moms og frakt. Det tilkommer ingen toll på doTerra-varer. Prisen høres kanskje dyr ut. Men det er egentlig ikke det. Og absolutt verdt pengene, mener jeg. De ulike produktene i pakken har ulik pris. Men gjennomsnittsprisen per dråpe olje (i familiepakken) blir 1,24 kr. DET er billig helse og velvære det! I tillegg får man jo med diffuser (uvurderlig), baseolje og kapsler.

 

For å kjøpe familiepakken til denne prisen (alltid 25 % rabatterte priser for medlemmer), melder man seg inn i doTerra og får en egen brukerkonto. Det er ingen ulemper ved å være medlem, ingen binding eller kjøpsforpliktelser. Bare mange muligheter.

 

Ved å melde deg inn i doTerra via meg, vil jeg være ansvarlig for din opplæring i bruken av oljene. Gratulerer! Jeg elsker å prate om oljene, og jeg elsker å kunne bidra til å forbedre folk sine liv. Så jeg vil gjerne hjelpe deg slik at du kan oppleve oljemagien du også.

 

Du kan bli med i min private oljegruppe på Facebook. I tillegg kan du bli med i det største doTerra-teamet i Norge, med over 3000 medlemmer i en lukket Facebook-gruppe (over 7000 brukere totalt i dette teamet). Du vil få tilgang til masse informasjon og nyttige tips og har også anledning til å spørre andre brukere om råd og hjelp.

 

Kunne du tenke deg å prøve dette?

For å melde deg inn og bestille følger du disse enkle stegene:
1. Trykk her for å melde deg inn.
2. Velg Join & Save.
3. Scroll ned og velg Join doTERRA
4. Velg Europe, og deretter Norway.
5. Trykk ok på den gule boksen som dukker opp.
6. Kryss av for Wholesale customer og Continue.
7. Fyll inn all personlig info, velg ditt eget passord. Trykk «My shipping address is the same».
8. Enroller ID og sponsor ID skal være som utfylt, 6521479
9. Når du kommer til bestillingssiden, så søker du opp det du vil bestille, f.eks. Norway Family Kit, og legger dette i handlekurven.
10. Gå til kassen og gjennomfør betaling.

 

Gi meg en lyd dersom du ønsker hjelp til å bestille.

 

Til deg som har gjort et smart og godt valg, gjenstår det kun å si:

Velkommen til oljeverden og ditt nye naturlige, velbalanserte liv med færre giftstoffer!

Jeg har nylig begynt å bruke min snapchatkanal til å dele hvilke erfaringer jeg har gjort meg etter at jeg fikk kreft. Livets motgang har for min del bydd på masse lærdom og sunne oppdagelser. Livet mitt har på mange måter blitt bedre. Det eneste som gjenstår nå er å bli kvitt kreften. Og det skal jeg❤️ Men jeg tar en dag av gangen.

Jeg har helt siden barndommen hatt et behov for å bidra, for å hjelpe andre. Det var derfor jeg ble sykepleier. Å stå utenfor arbeidslivet pga sykdom setter identiteten på prøve. Hvem er man nå liksom? Jeg har klart meg ganske godt fordi jeg ser på det å bli frisk fra kreft som min «nye jobb». Men etterhvert har behovet for å føle meg nyttig meldt seg.

Jeg har nå funnet en potensiell måte. Ved å leke livsmestringscoach på snapchatten min😅 Her kan jeg komme med tips og råd når formen min tillater det. Mine erfaringer vil ikke kunne hjelpe alle. Men om jeg kan hjelpe noen til å få bedre livskvalitet, så er jeg fornøyd. Du trenger ikke å være syk for å følge meg. Mye av det jeg snakker om er livet generelt og tips til å leve det så godt som mulig. Lykken skaper man selv. Og lykken ligger ofte i de små ting💕 Du må bare åpne øynene og se skikkelig etter😉

Snapchattkanalen min vil naturligvis også inneholde oppdateringer om min situasjon. Vi snappes😊 Legg til: rebeccavaagene PS. Kjenner du noen som kunne trengt tipsene? Tips dem gjerne om å følge meg😁

#kreft #livsmestring #snapchat #coach #coachwannabe😆 #kreftforeningen #brystkreft

Jeg har hatt det tøft den siste tiden. Uken som har gått har vært en emosjonell «rollercoaster». Forrige helg var jeg ganske fortvilet. Jeg var urolig for den nylig oppståtte kulen under kragebeinet. Den hadde på dette tidspunktet endret karakter fra uøm til vond. Jeg forsøkte stadig å finne ut hva magefølelsen sa. Burde jeg foreta meg noe? Raskt? Eller kunne jeg avvente litt?

Å finne ut hva magefølelsen min sier er ekstremt vanskelig. Det er så mye som påvirker. Er det magefølelsen min som gir meg en urolig følelse, eller er det bare frykt? Forstyrrer min kunnskap og logiske tankegang, slik at det blir mer tenking og mindre føling? Hver dag jobber jeg med å finne ut av dette, fordi jeg tror at en del ting ville vært bedre for meg om jeg ble fortrolig med magefølelsen og kunne følge denne mer.

Jeg fant ikke roen den søndagen, så jeg ringte kreftavdelingen to ganger, for å spørre om det var mulig å fremskynde de diagnostiske undersøkelsene jeg hadde henholdsvis onsdag og torsdag. Det høres kanskje ikke så lenge ut å vente 3-4 dager, men de som har eller har hatt kreft, vet at ventetiden kan være et mareritt. Og det var ikke bare snakk om å vente 3-4 dager. Deretter skulle jeg vente på svar på undersøkelsene og deretter vente på en eventuell ny plan. Når man er på overtid med cellegiftbehandlingen gir dette en veldig uggen følelse.

Ingen lege hadde tid til å prate med meg, så i ren desperasjon sendte jeg SMS til overlegen min og forklarte situasjonen.
Dagen etter (mandag) ringte han, da jeg ikke hadde besvart hans SMS. Men jeg hadde ikke mottatt den. Det har skjedd ganske ofte den siste tiden, at noen forteller at de har sendt melding som jeg ikke har fått, så jeg tror at det må være noe galt med min mobil.Overlegen kunne ta imot meg på poliklinikken for å se nærmere på kulen. Takk og lov!

Denne kulen under kragebeinet oppdaget jeg torsdag 21. februar, den kvelden vi kom hjem fra Ustaoset. Dagen etter, da jeg var på sykehuset for å ta blodprøver, spurte jeg om en lege kunne se på kulen og arret etter kreften de fjernet i januar. Jeg var litt urolig for begge deler. Ingen lege hadde tid å komme denne fredagen.

På lørdagen ble jeg jo innlagt. Da fikk jeg vaktlegen til å kjenne på kulen. Ikke mistenkelig, var legens respons. Puh, jeg pustet lettet ut. Likevel kom den urolige følelsen tilbake. Hva var denne kulen da? Den skulle jo ikke være der? Dessuten hadde jeg jo erfart flere ganger tidligere at mine bekymringer ble avfeid av ulike leger, og så viste det seg å være ny kreft. Kunne jeg stole på legens vurdering denne gang?

Da overlegen kom innom mandag, fikk jeg han til å undersøke den. Han trodde heller ikke at det var noe mistenkelig. Men dagen etter ønsket han å utsette cellegiften til de nye CT- og MR-bilder var tatt. Han hadde en magefølelse på at vi skulle gjøre det slik.

Én uke senere synes han at kulen var større. Han fikk presset meg inn i det fullpakkede programmet på brystdiagnostisk senter (BDS) dagen etter, for å ta ultralyd og eventuelt biopsi.

På tirsdag forrige uke var jeg altså på ultralyd. Jeg skjønte raskt at det ikke ventet gode nyheter. To store svarte rundinger vistes på skjermen. Lymfeknuter. Ikke bare én, slik jeg fryktet, men to. Store, større en normalt (1,7 og 2,1 cm). Forstørrede lymfeknuter ved kragebein er som oftest dårlig nytt, altså kreftrelatert. Jeg kunne tatt gleden på forskudd. Håpet at «ingen regel uten unntak» skulle falle i min favør denne gangen. Men jeg orket ikke å prøve å overbevise meg selv om noe annet, da jeg kunne kjenne på hele kroppen min at dette var kreft.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde med meg mens denne undersøkelsen pågikk. Men noe rart skjedde, noe lignende som da jeg ble diagnostisert. Få dager tidligere hadde jeg grått og vært engstelig. Nå følte jeg omtrent ingenting. Bare en tomhet, en matthet. Mine første tanker var

«Hvor mye motgang kan jeg egentlig klare å takle?»
«Hvor mye motgang kan familien min klare å takle?»

Det kom ingen tårer. Fra meg iallfall. Men mamma var med. Hun stod for gråtingen. Stakkars mamma. Jeg er hennes eneste barn. Det er beintøft å være pårørende. Det er helt klart tøft å være meg også, men jeg må si at jeg stort sett klarer meg ganske så godt. Likevel synes jeg det var merkelig at jeg for første gang opplevde å få dårlig nytt, uten å felle en tåre. Den emosjonelle «rollercoasteren» var definitivt i gang.

Det er vanskelig å beskrive det som så skjedde. Det føltes som om jeg fikk superkrefter. Plutselig bleknet redselen for kreften.
Jeg følte meg med ett ustoppelig, uovervinnelig. Jeg hørte ingenting fysisk altså, men inni meg kjentes det likevel som om universet hvisket et taust «Dette fikser vi». Jeg følte meg trygg. Trygg på at jeg ikke skal dø. Jeg skal overleve. Det er bare veldig mange prøvelser på vei mot målet. Ikke mist motet! «Life is tough, but so am I» sa jeg til meg selv og de rundt meg.

I dagene som fulgte tok jeg de planlagte CT- og MR-bildene. Redsel for at det skulle være mer kreft var absolutt til stede, men redselen var varierende og håndterbar. Jeg hadde stort sett den samme følelsen av trygghet disse dagene. Jeg følte at jeg skulle klare dette, jeg skulle bli frisk, uansett om bildene nå viste kreft nye steder.

Om torsdagen fikk jeg telefon fra overlegen, som avtalt. Han hadde en dårlig og et par gode beskjeder å berette om. Biopsien som ble tatt av den ene lymfeknuten ved kragebeinet viste at det er kreft. De gode nyhetene var at CT-bildene var uforandret siden januar. Det betyr at det ikke er noen synlig økning av kreft andre steder og heller ingenting nytt tilkommet, utenom dette i lymfeknutene. Slik jeg forstod det kan man ikke se noe tegn til kreft i lungene lenger. Og MR av hodet var normal. Dette var jo fantastiske nyheter. Hurra! Selv om det helt klart er grusomt at det har vokst opp ny kreft i lymfeknutene, så var jeg så forberedt på det at lettelsen over de gode nyhetene overskygget den dårlige.

Samme ettermiddag tok jeg MR av bryst og av venstre skulder, som verker en del. Jeg hadde klarert med overlegen at familien kunne reise på hyttetur til Geilo og at han ville ringe meg for en samtale dagen etter.

Så vi dro direkte fra MR til Geilo den torsdagskvelden. 2 timer i MR-maskin etterfulgt av over 3 timer bilkjøring anbefales IKKE. Kroppen min ser ikke særlig skrøpelig ut (tror jeg), men skinnet bedrar. Den føles som om den er 90 år noen ganger. Og slike ting som lange bilturer eller å sitte lenge i kinosete etc, liker kroppen min ikke særlig godt. Men skulle vi komme oss på fjellet med venner, så måtte det bli slik.

Fredag ringte overlegen. Den gode nyheten var at MR av bryst heller ikke viste endring siden forrige bilde. Jeg spurte om det var noe kreft å se. Det er ikke så lett å avgjøre. Man ser unormale forandringer i vevet fortsatt, men om det er aktiv kreft der, eller bare spor etter kreften som var og behandlingen jeg har gått gjennom, vet man ikke med sikkerhet. Men det er ihvertfall ingen synlig økning siden forrige bilde ble tatt. Det er jo fantastisk!

Likevel blir jeg urolig hver gang jeg kjenner på en intens smerte i brystveggen. Når jeg er smertefri, kan jeg nesten glemme at jeg fortsatt har kreft. Jeg kan være overbevist om at nesten alt er borte. Men så kommer disse smertene, som i løpet av denne helgen på Geilo har blitt verre når de først kommer. Det «hugger til» i brystveggen. Jeg vet ikke om det er i muskulaturen eller i ribbeina. Men det føles som om noe borer seg inn i vevet eller skjelettet. I tillegg har huden på hele brystkassen begynt å svi noe veldig. Huden er veldig sensitiv ved berøring og innimellom kjennes det ut som om den brenner. Men det er ingenting å se. Om natten har jeg begynt å våkne dersom jeg snur meg fra sideleie til ryggleie, for det kjennes som om huden eller musklene på brystveggen revner. Det er skikkelig vemmelig. Det føles som kreften vokser. Hvorfor føles det som om det blir verre når bildene er ok? Hva er dette for noe? Kan jeg egentlig stole på bildene?

I tillegg til å være urolig for smertene, ble jeg ganske nedfor etter samtalen med overlegen. Jeg følte at jeg hadde vært sterk og optimistisk, men nå mistet jeg litt motet. Den eksperimentelle behandlingen, som jeg håpet skulle berge livet mitt, er nå et avsluttet kapittel. Kreften muterer og gjør seg immun mot cellegiften. Dette til tross for tilleggstoffet jeg fikk, Bortezomib. Overlegen ønsker nå at jeg skal starte med en annen cellegift, Taxotere. Fordelen med det er at den gis hver 3. uke, hvilket gir meg litt mer pusterom mellom kurene. Ulempen er bivirkningene, senskadene og at jeg har fått den før, i 2016.

Lørdag morgen følte jeg på en maktesløshet. En sorg. Redsel. Usikkerhet. Tårene satt løst. At Taxotere er den videre planen var det som gjorde meg aller mest motløs. Det føles som en nedgradering i behandlingen og jeg følte meg veldig lite motivert for denne cellegiften. Jeg hadde jo prøvd den før, den gang da de sa at jeg var kreftfri (etter operasjonen). Jeg skulle bare ha etterbehandling for å være på den sikre siden. Vel, jeg fikk tilbakefall etter 1,5 år. Hvordan skal jeg stole på at Taxotere gjør jobben skikkelig denne gang?

Taxotere kan gi mange utrivelige bivirkninger. I 2016 fastet jeg i 48-52 timer før hver kur. Det er mulig at det var grunnen til at jeg slapp litt «billigere» unna enn mange andre som gikk gjennom samme behandling. Men jeg er ikke så sikker på om jeg kan faste før cellegiften nå. Jeg har gått ned 12 kg siden august og har ikke særlig mye å gå på. Jeg skal innrømme at jeg frykter bivirkningene og ettervirkningene av denne behandlingen, spesielt dersom jeg ikke faster. Da jeg i 2017 gikk gjennom strålebehandling, noen uker etter avsluttet Taxotere, ble jeg så sliten som jeg aldri har vært før. Jeg orket ingenting. Jeg klarte ikke lenger å knyte skjerf på hodet, fordi jeg fikk så mye melkesyre i armene. Jeg fikk også melkesyre i musklene bare av å flytte på meg i sengen eller på sofaen. Jeg var en skygge av meg selv. Og ble skikkelig nedfor og deppa. Alt føltes tungt og jeg fryktet at livet slik jeg kjente det var over. Jeg har hele tiden tenkt at det var strålingen som gjorde meg slik, siden jeg fastet før cellegift og siden plagene ble verst under og etter strålingen. Men jeg fikk aldri vite dette. Var strålebehandlingen «synderen»? Eller var det ettervirkninger av cellegiften? Eller kanskje kombinasjonen av alt?

Noe jeg opplevde som tungt med Taxotere var hvordan den påvirker utseendet. Alt av øyevipper og -bryn forsvinner. I tillegg gir behandlingen opphopning av væske i kroppen og mange går opp i vekt. Selv gikk jeg opp 10 kg i løpet av behandlingen i 2016. Jeg husker hvordan endringen i utseende påvirket selvfølelsen min negativt. Jeg klarte ikke en gang å sminke meg fin. Det er én ting å «bare» måtte gjennom det, slik jeg måtte i 2016. Det føles helt annerledes når det er snakk om livsforlengende behandling.

Dersom cellegiften virker og gjør meg kreftfri, så er jeg villig til å gjøre det meste. Da er pløsete kropp og forsvunnede øyevipper og -bryn nærmest en liten bagatell. Det jeg er redd for er jo å utsette meg for alt dette til ingen nytte. Jeg er også redd for å være altfor sliten og ikke orke noe, dersom jeg er så heldig å få cellegiftpause. En annen frykt jeg har er om behandlingen får kreften til å vokse. Jeg vet at dette har skjedd med andre. Jeg vil jo ikke rykke tilbake til start, nå som store deler av kreften jeg hadde har forsvunnet med Cyklofosfamid. Skrekk og gru!

Risikoen for at en behandlingen ikke virker, eller virker helt mot sin hensikt, er vel alltid tilstede. Forskjellen er at Taxotere har jeg allerede prøvd tidligere. Så den føles som et dårligere alternativ. Jeg har tatt bekymringen opp med overlegen. Men han og en annen overlege er enige om at dette er det beste å prøve nå. Det føles veldig ugreit å vente på å komme i gang med behandling igjen. Jeg er snart 2 uker på overtid. Jeg ønsker å starte så raskt som overhodet mulig. Så jeg må vel bare stole på legene. La oss håpe og be om at dette er cellegiften som vil ta knekken på kreften. For godt.

I dag fikk jeg svar på MR av skulderen. Det er strukturelle forandringenr i beinmargen, men det konkluderes med at dette ikke er kreft. Hurra! I morgen tidlig skal jeg ta en ny biopsi av lymfeknuten ved kragebeinet. Og på torsdag braker det løs med Taxotere. Jeg er ikke lenger så nedfor som jeg var på hytten lørdag morgen. Det er godt å ha gode folk rundt seg, som kan trøste, hente papir til å tørke snørr og tårer og som kan hjelpe en opp igjen fra «hengemyren». Jeg er ikke på toppen i den emosjonelle «rollercoasteren», slik jeg var forrige uke. Men jeg er ikke på bunnen heller. Jeg er vel et sted midt imellom. Og du vet hva de sier. Det er i motbakke det går oppover. Snart er jeg på toppen igjen.

«Life is tough, but so am I»

Rebecca

#kreftkamp #brystkreft #fuckcancer #staystrong

I morgen skulle jeg egentlig ha fått cellegift. Men nok en gang er kuren utsatt. Denne gang i 2 uker.

Her kommer en liten oppdatering siden sist.

 

Dagen etter mitt forrige blogginnlegg, fikk vi en veldig hyggelig overraskelse på døren. Frokost fra Morgenlevering.

Det var ikke skrevet noen beskjed eller avsender, så jeg vet ikke hvem den snille avsenderen er. Morgenlevering kan ikke opplyse om dette. Jeg sendte dette bildet på både snapchat og story på facebook og instagram. Jeg håper avsender har sett det. I tilfelle ikke, så skriver jeg det her. Tusen takk for god mat og drikke!

 

 

Dagen etter var det morsdag. Det er så koselig å kunne feire morsdag som mamma. Litt oppmerksomhet liker vi jo, gjør vi ikke? Guttene hadde laget skjønne kort i barnehagen. Og Marcus hadde kjøpt blomster og makroner som guttene overbegeistret kom og gav til meg. De var så kry! Kjempeherlig!

 

 

Svigermor kom flygende inn fra Sverige. Hun hadde planlagt turen for å avhjelpe oss, siden jeg egentlig skulle hatt kur. Men det var jo kjekt å være i form når hun kom på besøk da. Mamma og Rune kom en tur også. Vi spiste middag og deretter kake, is og diverse godsaker.

Det er rart med det. Jeg sa til overlegen om fredagen at jeg trodde behandlingen virket og at smertene fra brystveggen var nesten helt borte. Men så fort jeg spiste litt godsaker (les. sukker) på morsdagen, kom disse smertene igjen. Det kjentes som noe boret seg innover i ribbein og muskel.

For meg føles det veldig som om kostholdet mitt påvirker kreften. Alle leger og ernæringsfysiloger jeg har snakket med sier at det ikke finnes bevis for at det å kutte ut sukker har betydning for kreft. Men de lærde strides om dette. Berit Nordstrand er jo også lege. Hun mener det motsatte. En av ernæringsfysiologene jeg har vært på foredrag med, er kristisk til Berit Nordstrands livstilsråd. Hun mener de er for “fanatisk”. Det har jeg jo selv følt også. Det er ikke godt å bli klok på dette. Det eneste jeg forstår er at det er vanskelig å forske på kreft og årsaker/triggere/forebygging hos mennesker, fordi man stadig påvirkes av så utrolig mye forskjellig på samme tid.

I den senere tid har jeg begynt å tenke at selv om noe ikke er bevist, betyr det ikke at det ikke er sant. Så jeg følger magefølelsen, eller i dette tilfellet, brystveggfølelsen, og har siden morsdagen nesten ikke spist noe sånt mer. Og for hver dag går det litt lettere å holde seg unna. Husk at dette er krevende arbeid for en tidligere sukkerjunkie. 

Den påfølgende uken viste blodprøver at immunforsvaret mitt var skyhøyt. Det skyldtes nok den immunsupprimerende sprøyten jeg tar.

 

 

Så da fredagen kom fikk jeg cellegiftkur, en uke på overtid. Denne gangen var det tilbake til full høydose-kur igjen. Jeg blir helt sløv i hodet etter infusjonen av cellegiften. Det føles som å være beruset. Det var ikke lett å få lest så mye i den boken.

 

 

Jeg var i ganske fin form etter denne cellegiftkuren, sammenlignet med de tidligere kurene. Jeg var slapp og uggen dagen etter, men i relativt god form den påfølgende uken. Vi dro på hyttetur til Ustaoset om mandagen. Snøforholdene var ikke de aller beste, det var ganske isete mange plasser. Men vi var veldig heldige med været. Herlig å komme seg litt bort, få sol og god frisk fjelluft, samt et stuebytte. Jeg skal ikke si at det ikke var slitsomt til tider, slik er det jo med to små på snart 4 år. Spesielt rett etter cellegiftkur nr 12 (13). Men vi koste oss masse.

 

 

Dagen etter at vi kom hjem fra hyttetur hadde jeg avtale om å ta blodprøver. Overlegen ønsket å følge med på blodverdiene mine. Jeg er visst den første som får så høye doser Cyclofosfamide kombinert med Bortezomib, og nå var det første gang jeg hadde fått skikkelig høydose i den kombinasjonen. Immunforsvaret mitt var igjen null. Og for første gang var blodplatene mine veldig lave. De lå på 29, mens de normalt sett skal ligge mellom 150 og 400 cirka. Blodplater, også kalt trombocytter, er de blodcellene som får blodet til å levre seg, slik at en blødning stanser. Overlegen var ikke på sykehuset denne dagen. Men det ble bestemt at jeg skulle reise hjem og komme tilbake på mandagen for nye prøver.

Ved midnatt fikk jeg feber. Søren og, det betyr jo egentlig sjekk på sykehuset. Jeg holdt ikke ut tanken på å reise på sykehuset midt på natten. Men jeg hadde sånn hodepine, så jeg ringte sykehuset for å høre om jeg fikk lov å ta paracet. Siden jeg hadde tatt blodprøver og ikke hadde spesielt høy CRP (blodprøve som forteller om infeksjon i kroppen), fikk jeg lov å ta paracet og se det an.

Dagen etter ringte overlegen. Han var utenbys, men hadde tittet på blodprøvene mine. Han syntes ikke det var forsvarlig å la meg være hjemme med så lave verdier, i en slik eksperiementell behandling. Han ville legge meg inn til over helgen. At jeg hadde hatt feber understøtten bare dette. Jeg synes jo ikke det var kjekt å måtte tilbringe helgen på sykehuset, men jeg er veldig takknemlig for at jeg har en sånn dedikert og ansvarsfull lege som jeg har. Han følger med, følger opp, handler.

Siden jeg hadde feber og litt økende CRP måtte jeg starte med antibiotika. Mamma hadde guttene en stund, slik at Marcus kunne holde meg med selskap. Vi er heldige som får så mye hjelp av mamma.

 

 

Dagen etter innleggelsen var jeg svimmel og ble sliten av en kort dusj. Jeg var tung i hodet og trøtt. Det var ikke så rart. Nivået for de røde blodcellene (hb) hadde sunket til 7,1. Det er lavt. Jeg fikk to poser blod. 

 

 

Det er rart hvordan ting forandrer seg. Det er som om jeg blir «herdet» med tiden, tåler mer og mer. I 2017, da jeg måtte ha blodoverføring mens jeg gikk til stråling, kan jeg huske at jeg gråt. Fordi jeg måtte få blod. Jeg er jo sykepleier og har utallige ganger gitt blod til pasienter, uten å blunke. Men da jeg selv plutselig ble pasient og trengte dette, klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at jeg synes det var både ekkelt og skummelt å skulle få blod fra et annet menneske inn i min kropp. 

Nå var jeg bare glad for å kunne få noe som kunne hjelpe. Jeg merket egentlig ikke noe særlig bedring samme dag. Det tok 4 timer fra prøvesvaret var klart til jeg fikk blodet, så det var jo litt utpå dag da. Men dagen etter følte jeg meg bedre. Jeg trodde jeg skulle få reise hjem. Men overlegen kom innom og sa jeg måtte bli til tirsdag. En dag til med antibiotika. 

Overlegen fortale at det var kommet svar på den biopsien som skulle fortelle om det hadde noe for seg å gi Bortezomib eller ikke. Resultatet av prøven viste at kreftcellene er slik at det er sannsynlig at Bortezomib er effektivt. Overlegen sa også at han ikke ville gi meg kur denne uken. Han sa beinmargen min hadde fått slik juling at han ville gi den litt tid å hente seg inn igjen. Jeg synes jo ikke noe om utsettelser egentlig, men det som var veldig bra med denne utsettelsen, var at det ville føre til Bortezomib om mandager og cellegift om onsdager. Og det var jo det jeg hadde ønsket meg hele veien. Før hadde jeg cellegift onsdager, men så ble det litt klusset til når det skjedde endringer.

I flere uker nå har helgene enten bestått av dårlig form eller ingen immunforsvar. Det er ikke så kjekt når man har to små barn. Ved å få cellegift om onsdagene får jeg flyttet de kjipeste dagen bort fra helgene. Vi kan finne på ting familie igjen. HURRA!

Men… Dagen etter, før jeg ble skrevet ut fra sykehuset, fikk jeg ny kontrabeskjed. Overlegen vil ikke gi meg kur neste uke heller. Jeg har nemlig time for CT- og MR-bilder neste uke. Han vil vite resultatet av disse bildene før han gir meg ny kur. Jeg spurte om bildene kunne fremskyndes til denne uken, slik at jeg kunne få kuren neste uke. Men det ville han ikke. Han vil se at det ikke har tilkommet ny kreft eller at noe har økt, for isåfall vil han skifte strategi. Jeg håper han ikke handler på mistanke. At han bare vil være sikker.

Jeg skal innrømme at jeg synes det er skummelt å være uten cellegift. Nå går det jo 4 uker mellom kurene, altså en utsettelse på 2 uker.

Da vi var på Ustaoset hadde jeg en urolig følelse om noe var på gang i brystveggen igjen. Var det noe rart ved arret? Hudmetastaser (spredning til hud) i anmarsj? Jeg hadde jo nylig sett flere grufulle bilder av dette og hadde blitt litt redd. Og hva var det rare «suget» jeg ofte følte i hodet? Og svimmelheten som kom og gikk? Var det spredning til hjernen også nå? Jeg har beroliget meg selv om at det nok bare er lavt blodtrykk. Eller lave blodverdier. Eller kanskje det er den nye kombinasjonen av behandling som gjør det?

Den dagen vi kom hjem fra fjellet kjente jeg plutselig en hevelse nedenfor kragbeinet. Faen! Hva er det nå? En hoven lumfeknute? Ved kragebeient? Det er vel dårlig nytt? 

Jeg har vært urolig for disse tingene innimellom den siste tiden. Men nå er jeg ikke veldig urolig. De siste dagene har jeg nesten følt meg sikker på at det ikke er noe kreftrelatert. Men så sniker tvilen seg inn igjen. Jeg prøver å kjenne etter hvilke av disse som er magefølelsen. Er det bare meg som tvinger meg selv til å tenke positivt, og så prøver magefølelsen å si meg noe annet? Eller er det magefølelsen som er god og bare redselen som rår i bakhodet og som får meg til å tvile på at det ikke er noe farlig? Jeg er usikker. Og uansett får jeg ikke gjort noe med det. Jeg må bare vente og se hva bildene viser. Men jeg føler på meg at negative tanker og frykt trigger denne sykdommen. Så nå når jeg skal være uten cellegift i 2 uker, vil jeg iallefall ikke tenke noe negativt. Jeg nekter å fôre kreftcellene med det jeg tror at de liker. Frykt og sukker. 

Jeg skal ta MR av hodet i morgen. Så venter CT og MR av overkropp neste onsdag. Jeg har blitt lovet svar på bildene om torsdagen. 

Det positive med utsettelse av kur denne gangen er at vi sannsynligvis kan bli med på en lenge planlagt tur til Geilo med to vennepar og deres barn. Vi trodde lenge at denne turen måtte utgå. Men nå kan vi mest sannsynlig bli med likevel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! Vi håper vi får dratt og at vi får gode nyheter med i bagasjen.

Søren og. Beinmargen får jammen kjørt seg. De hvite blodcellene mine bukker under for cellegiften. Kroppen min har ikke immunforsvar. 

 

Jeg skulle ha fått tredje dose med halvert Cyklofosfamide i dag. Men jeg måtte dessverre dra fra sykehuset med uforrettet sak. Cellegiftlivet er virkelig uforutsigbart. Sjelden har jeg levd mer etter «vi får bare vente å se»-metoden. Her nytter det ikke å like å ha kontroll eller like å planlegge. For det eneste du vet er at du har null kontroll på hva som skal skje og at det er nesten umulig å planlegge noe som helst.

Men jeg var litt forberedt på dette i dag. Da jeg tok blodprøver på onsdag fikk jeg beskjed om at jeg hadde lavt immunforsvar. Ved ny prøve i går hadde verdien sunket ytterligere. I dag hadde den sunket igjen. Likevel, hadde jeg et håp om at den skulle snu, og øke raskt, slik at jeg ikke måtte få noe opphold i cellegiftbehandlingen.

Jeg fikk snakke med overlegen i dag. Han var forberedt og hadde laget en ny revidert plan, i tilfelle dette skulle skje. Overlegen mente at kombinasjonen av Bortezomibstoffet jeg får om onsdagene og cellegiften om fredagen ble enda hardere for beinmargen (der de hvite blodcellene lages) enn cellegiften alene. 

 

Jeg hadde først 10 runder med høydose Cyklofosfamide hver 14 dag, fra august til januar.

Dette ble endret til halvert høydose Cyklofosfamide gitt hver uke, med infusjon av Bortezomib 2 dager før. Denne har jeg fått 2 runder av.

Den nye planen fremover nå er høydose Cyklofosfamide hver 14 dag igjen, men med Bortezomib 2 dager før.

 

 

Ulempen med avlysningen av cellegift i dag, er at jeg ikke blir satt opp til ny cellegift før neste fredag. Det føles skummelt å gå en hel uke på overtid. Spesielt med tanke på at min forrige cellegift bare var halv dose.

Men jeg må fokusere på det som er positivt:

 

• nå får jeg en uke med forhåpentligvis god form.

 

• jeg slipper å ha to lange dager på sykehuset hver eneste uke.

 

• da den nye planen ble iverksatt, måtte vi avlyse en hyttetur til Marcus sin firmahytte på Ustaoset. Siden vi nå går inn i 14 dagers syklus igjen, åpnet det for at denne hytteturen likevel var mulig å gjennomføre. Og heldigvis hadde ingen andre booket hytten. Så nå har vi booket den igjen. Hell i uhell! Jeg vet om to små gutter som kommer til å bli hoppende glade. Vi krysser fingrene for at formen min blir god!

 

• det var en som sa til meg: «Husk at kreftcellene sliter minst like mye som blodcellene i beinmargen» Det er jo fint å tenke på.

 

• det var ingen opplagt synlig kreft på bildene som ble tatt for to uker siden. Det skjer sikkert ingenting galt i løpet av den neste uken uten cellegift.

 

• jeg skal fortsette å spise masse næringsrik mat, grønnsaker, frukt og bær. Og være i bevegelse. Da har jeg ihvertfall gjort noe bra for kroppen.

 

• jeg tok en ultralyd av hjertet i går. Det skulle visst ha vært gjort rutinemessig i oktober og i januar, men det har skjedd en glipp. Alt så heldigvis bra ut med hjertet. Enden på veneportslangen lå visst 2 cm inn i hjertets høyre forkammer. Jeg skal innrømme at jeg synes det er litt ekkelt å tenke på. Jeg får nesten arytmi bare av tanken på at et fremmedlegeme ligger og svaier inni der. Haha, huff! Men jeg har blitt forsikret om at dette ikke er farlig. Så da fokuserer jeg på at hjertet er normalt og at det er bra at jeg har fått VAP, slik at jeg slipper bomstikk og venefloner på vonde, ugunstige plasser.

 

 

Da vi var ferdige på sykehuset trosset vi dårlig immunforsvar og dro på restaurant for en lunsj. En slags liten feiring av at jeg får en uke med forhåpentligvis god form og at vi forhåpentligvis får dratt på hyttetur likevel. Vi krysser fingrene, igjen.

 

Nå skal vi lage oss en fin helg. Ønsker dere alle en riktig god helg også. 

 

Klem fra Rebecca

 

#cellegift #uforutsigbart #kreft #brystkreft #neutropen #tenkpositivt #helliuhell