Da diagnosen var et faktum, skjedde det noe merkelig...

På mandagen etter bryllupet i Praha var det fortsatt ikke kommet svar på vevsprøven jeg hadde tatt torsdagen. Det tok jeg som et dårlig tegn. Hadde innholdet i kulen vært noe ufarlig hadde de vel klart å konstatere det i løpet av 3 (2,5) arbeidsdager? Kroppen beveget seg nærmere og nærmere beredskapsmodus, mens hodet forsøkte desperat å betrygge kroppen med mulige årsaker til denne "forsinkelsen". Klokken 17 samme dag hadde jeg time til MR. Det var rart å komme til MR-laben som pasient. Jeg hadde vært der flere ganger i jobbsammenheng. Røntgenavdelingen og MR-laben ligger vegg i vegg med min egen arbeidsplass.

Da vi satt der og ventet, Marcus og jeg, kom det en annen pasient ut av rommet. En kvinne kledd i sykehusskjorte. Hun hadde ikke hår. En kreftpasient, tenkte jeg. Opplevelsen pirket i klumpen i magen. Jeg fikk en ekkel følelse av at jeg muligens kom til å bli kjent med sykehuset mitt på en helt ny måte. Å ligge inne i MR-trommelen, forsterket følelsen. Jeg lå der på magen, med hørselvern. Det bråker fælt i en MR-maskin. Men lyden var ikke høy nok til å overdøve mine mørke tanker.

Da vi satt i bilen på vei hjem, pekte jeg mot Haraldsplass sykehus, og sa til mannen min: «Jeg er helt sikkert på at dette er dårlig nytt, Marcus. Jeg er så sikker og blir så dårlig av bekymring, at dersom de sier til meg at dette ikke er kreft, så må jeg ta en telefon opp til Hypokonderklinikken til Wilhelmsen der oppe». I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert ikke burde sagt det til ham. Jeg ønsket jo ikke å skape bekymring hos ham. Men jeg holdt ikke ut å ha tankene kun for meg selv. 

Marcus hadde sin egen opplevelse av alt dette. Han var glad for at de undersøkte kulen skikkelig, så kunne vi få dette ut av verden. Han delte ikke mine mørke tanker. Han hadde troen på gode nyheter.

Jeg ville heller ha blitt pasient på Hypokonderklinikken enn i Parkbygget på Haukeland. Men slik gikk det altså ikke.

 

Dagen etter, tirsdag 21. juni, var dagen vi skulle reise på ferie. Vi skulle besøke Marcus sin familie i syd-Sverige og starte ferien med danskebåten. Avreise 13.30. Siste innsjekk med bil 12.30.

Det ble en kaotisk morgen. Pakkingen var ikke ferdig, knapt påbegynt faktisk. Jeg elsker å reise. Men jeg hater å pakke. Spesielt utfordrende er det å pakke for to voksne og to 1-åringer som skal tilbringe 2 uker i samme klima som vårt eget. Med andre ord behov for en del helgarderinger hva angår klær. Og å gjøre dette samtidig som 1-åringene hang rundt beina på oss og jeg stadig sjekket telefonen for å se om sykehuset hadde ringt. Puh, trenger jeg å si mer? 

Til slutt ringte jeg til sykehuset selv. Jeg snakket med flere sykepleiere denne dagen og alle var veldig hyggelige og hjelpsomme. Men de virket litt stresset og de var stadig usikre på om prøvesvaret var klart. Til slutt ringte en av dem opp igjen med denne beskjeden:

 

«Du kan få prøvesvarene i dag. Før du reiser. Men du må komme nå. Og ta med deg mannen din.»

 

Klumpen i magen ble større enn noensinne og kvalmen kom veltende over meg. Varsellampene blinket for fullt. Og nå ringte det i varselklokkene også. Full beredskap! Jeg klarte ikke tenke klart. Hukommelsen min fra dette er ganske vag. Det er nesten som bruddstykker. Som når man ser traileren til en film. Men jeg husker at det var som om noen superkrefter kicket inn. Jeg gråt faktisk ikke. Jeg husker at jeg virret rundt som en hodeløs høne for å bli ferdig med pakkingen. Det ble gjort i rekordfart. Vi fikk ringt til min mor og min venninne, Marthe, som jobber på Barneklinikken, slik at de kunne komme og passe på guttene utenfor sykehuset. 

Her er nok et bilde som viser at man henter styrke fra et ukjent sted når det blir nødvendig. Og at mye kan gjemmes bak et smil. Man tar seg også veldig sammen overfor barna. Dette er min smilende mamma, som passer Martin og William, mens jeg er inne og får tidenes kjipeste beskjed.

Min mor skjønte nok hva som var i ferd med å skje hun også. Men vi håpet jo i det (naive) lengste at det ikke var den beskjeden som kom. Selv om vi visste det.

 

Inne på brystdiagnostisk senter fikk Marcus og jeg prate med en svært ordknapp kirurg og en veldig hyggelig og omsorgsfull sykepleier. Jeg er jo selv sykepleier, og det slo meg at denne sykepleieren måtte ha en vanvittig tøff jobb. Tenk så mange hun er med på å gi dårlig nytt til. Sterkt. Jeg hadde nok aldri orket å ha den jobben. Jeg er glad for at hun orket det. 

Jeg fikk vite at det var funnet kreftceller i kulen. Jeg hadde fått brystkreft. De ville gjøre brystbevarende operasjon og sa at jeg mest sannsynlig skulle ha cellegift og stråling etterpå. Skrekk og gru. Nå kom tårene. Men samtidig skjedde det noe utrolig merkelig. Den forferdelige klumpen jeg hadde hatt i magen i nesten en uke løsnet litt. Det var som om det var lettere for kroppen og hodet å forholde seg til noe konkret, en diagnose, enn til frykten for akkurat den samme diagnosen. Det høres sikkert rart ut for folk som ikke har opplevd det selv. Det er rart for meg også. Jeg kan ikke forklare det. Det bare var sånn. Jeg ble jo så klart ikke lettet av å vite at jeg hadde brystkreft. Men det var som om det var bedre å få vite det, og å få vite hva som ventet meg, enn å gå å surre til sine egne fantasier i mitt eget hode. Klumpen i magen og kvalmen var der fortsatt, men i en mildere og mer håndterbar form.

Jeg fikk operasjonsdato 30. juni. Siden man skal møte opp på sykehuset også dagen før operasjon, måtte vår 2 uker lange ferie kortes ned til 1 uke. Jeg kunne ha fått operasjonsdato senere, men jeg ønsket å få første ledige. Bort med møkkaskapen! 

 

Så bar det av sted på sommerferie. Med en ny bagasje jeg gjerne skulle vært foruten. Så mye rare og ukjente følelser jeg kjente på. Jeg husker at bilen vår stod parkert ved siden av en kollegas bil på kaien, mens vi ventet på å kjøre ombord i Fjordline. Kollegaen gikk utenfor bilen sin og luftet seg. Jeg satt inne i bilen vår og hvisket. Og kommanderte alle dører og vinduer igjen. Det siste jeg ønsket nå var å møte på noen jeg kjente. Skulle jeg da late som ingenting? Skulle jeg fortelle at jeg hadde fått diagnosen brystkreft for en times tid siden? Tenk om jeg ville bryte sammen i gråt hvis noen snakket til meg? Det siste jeg ville var å fortelle noen jeg kjente at jeg hadde fått kreft, samme dag som de skulle reise på ferie. Jeg følte at jeg ikke hadde helt overblikket og kontroll over hverken situasjonen eller meg selv enda. Jeg var inne i en merkelig boble. Så vi holdt oss for det meste på lugaren vår. Heldigvis hadde vi en stor og fin lugar.

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

Men da båten nærmet seg Askøybroen, kommanderte jeg «alle mann på dekk». «Vi har ferie. Og vi skal søren meg ha et familiebilde med «øyen» vår i bakgrunnen!» Haha, her var det bare å stille opp. Jeg er egentlig ganske glad i dette bildet i ettertid. For det viser at vi klarte oss ganske bra til tross for at vi hadde vår kjipeste dag noensinne. Det viser vår vilje til å ikke gi opp. Vår vilje til å ville leve livet. Og at vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. Men det viser også det jeg skrev om i forrige innlegg. Man er sterkere enn man tror når det blir nødvendig. Og man kan ikke se ut ifra et bilde hvordan folk har det. Her er beviset:

SAMSUNG CSC

Hvem skulle tro at herr og fru på dette bildet for kort tid siden satt og gråt på sykehuset?

 

Jeg bestemte meg tidlig for å prøve å håndtere situasjonen på best mulig måte. Det hjelper jo ingenting å legge seg ned å bare gråte eller å gi opp. Ikke misforstå, jeg har grått. Mye. Ofte. Og jeg har følt meg livredd, svak og motløs. Men samtidig ville jeg forsøke å gjøre det beste ut av den nye tilværelsen som vi hadde blitt kastet ut i. Jeg kunne ikke gjøre noe for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft, at jeg skulle opereres og ha behandling. Det var det vi hadde å forholde oss til. Nå måtte vi selv velge hvordan vi håndterte det og hvordan vi ville at ferien vår skulle bli. Legen på sykehuset hadde uttrykt at jeg sannsynligvis hadde oppdaget kulen tidlig og at jeg ved nevnte behandling burde ha god prognose. Men til tross for dette så kjente jeg jo på en frykt for å dø. Tenk om kreften hadde klart å spre seg før jeg oppdaget den? Eller nå, mens jeg ventet på operasjonen? Dette var, og har hele tiden vært, min aller største frykt. Jeg ble derfor ekstra opptatt av å skape gode opplevelser. Frykten tok mest plass om kvelden og før jeg skulle sove. Men på dagtid hadde vi mange fine stunder. Det er absolutt mulig å føle glede til tross for at man befinner seg midt i en krise. Bare se her:





SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Vi syklet til stranden på kvelden. Koste oss med øl mens vi tittet på lyn og torden i det fjerne. Jeg er egentlig livredd for lyn og torden. Men det skjedde noe da jeg fikk diagnosen. Plutselig var jeg villig til å ta flere sjanser enn før. Om det var veldig smart, vet jeg ikke. Lyn og torden-været innhentet oss og vi fikk en særdeles våt og adrenalinfylt sykkeltur hjem. Men det gikk jo bra! Gjett om det var skummelt! Det var gøy også! Selv om jeg var redd!

 





Midsommarsafton er en stor og viktig feiring i Sverige.


SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC




Jeg forsøkte å ha litt humor i hverdagen. Å shoppe føltes ganske meningsløst. Jeg orket ikke prøve klær. Men jeg handlet noen skjerf og luer til høsten. 

 

SAMSUNG CSC

Kos for store og små i Liseberg



Vi hadde planlagt en ferie i august også, til Frankrike. Da jeg skulle ta denne karusellen med sønnen min, lurte jeg på om dette ville bli min eneste flytur denne sommeren. Det fikk jeg rett i.

 

I dag reiser vi på sommerferie. Vi skal på den samme ferien som i fjor. Samme tid. Samme bil. Samme skip. Samme type lugar. Heldigvis uten kreft. Bare gode følelser. Slik en ferie skal være. Som vi gleder oss!

 

God sommer:-)

 

#kreft #brystkreft #ungkreft #fuckcancer #ferie 

Én kommentar

Gro Eidsaae

18.06.2017 kl.13:14

Rebecca, no renner tårene, først fordi det var den værste dagen i livet, Marthe og jeg visste svaret med en gang vi så deg og Marcus, skrekken jeg kjente....hva du og Marcus måtte gå gjennom, og at dere måtte reise med en gang for å nå båten... Takker Gud for at du nå er kreftfri🙏 Utrolig følelsesladet og lese innlegget ditt. Sier igjen, du skriver og forteller så bra. Det er tøff lesing og kjenner det helt inn i hjerteroten❤️ God ferie og god tur. Denne skal nytes😍👍så uendelig takknemlig for at du i dag er kreftfri❤️ etter en vanvittig tøff og hard behandling. Nyt ferien alle fire🚢🎡⛱☀️. Glad i dere❤️Klem mamma

Skriv en ny kommentar

Rebecca Island

Rebecca Island

34, Bergen

Anestesisykepleier. Gift med Marcus. Mamma til tvillingguttene Martin og William, født april 2015. Fikk brystkreft sommeren 2016. Er nå ferdig behandlet med operasjon, cellegift og stråling. Startet denne bloggen forsommeren 2017. Dette er en personlig blogg, og jeg ønsker å skrive om året som har gått, veien tilbake til hverdagen, tanker jeg har og ting som opptar meg.

Kategorier

Arkiv

hits