Da diagnosen var et faktum, skjedde det noe merkelig...

P mandagen etter bryllupet i Praha var det fortsatt ikke kommet svar p vevsprven jeg hadde tatt torsdagen. Det tok jeg som et drlig tegn. Hadde innholdet i kulen vrt noe ufarlig hadde de vel klart konstatere det i lpet av 3 (2,5) arbeidsdager? Kroppen beveget seg nrmere og nrmere beredskapsmodus, mens hodet forskte desperat betrygge kroppen med mulige rsaker til denne "forsinkelsen". Klokken 17 samme dag hadde jeg time til MR. Det var rart komme til MR-laben som pasient. Jeg hadde vrt der flere ganger i jobbsammenheng. Rntgenavdelingen og MR-laben ligger vegg i vegg med min egen arbeidsplass.

Da vi satt der og ventet, Marcus og jeg, kom det en annen pasient ut av rommet. En kvinne kledd i sykehusskjorte. Hun hadde ikke hr. En kreftpasient, tenkte jeg. Opplevelsen pirket i klumpen i magen. Jeg fikk en ekkel flelse av at jeg muligens kom til bli kjent med sykehuset mitt p en helt ny mte. ligge inne i MR-trommelen, forsterket flelsen. Jeg l der p magen, med hrselvern. Det brker flt i en MR-maskin. Men lyden var ikke hy nok til overdve mine mrke tanker.

Da vi satt i bilen p vei hjem, pekte jeg mot Haraldsplass sykehus, og sa til mannen min: Jeg er helt sikkert p at dette er drlig nytt, Marcus. Jeg er s sikker og blir s drlig av bekymring, at dersom de sier til meg at dette ikke er kreft, s m jeg ta en telefon opp til Hypokonderklinikken til Wilhelmsen der oppe. I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert ikke burde sagt det til ham. Jeg nsket jo ikke skape bekymring hos ham. Men jeg holdt ikke ut ha tankene kun for meg selv. 

Marcus hadde sin egen opplevelse av alt dette. Han var glad for at de underskte kulen skikkelig, s kunne vi f dette ut av verden. Han delte ikke mine mrke tanker. Han hadde troen p gode nyheter.

Jeg ville heller ha blitt pasient p Hypokonderklinikken enn i Parkbygget p Haukeland. Men slik gikk det alts ikke.

 

Dagen etter, tirsdag 21. juni, var dagen vi skulle reise p ferie. Vi skulle beske Marcus sin familie i syd-Sverige og starte ferien med danskebten. Avreise 13.30. Siste innsjekk med bil 12.30.

Det ble en kaotisk morgen. Pakkingen var ikke ferdig, knapt pbegynt faktisk. Jeg elsker reise. Men jeg hater pakke. Spesielt utfordrende er det pakke for to voksne og to 1-ringer som skal tilbringe 2 uker i samme klima som vrt eget. Med andre ord behov for en del helgarderinger hva angr klr. Og gjre dette samtidig som 1-ringene hang rundt beina p oss og jeg stadig sjekket telefonen for se om sykehuset hadde ringt. Puh, trenger jeg si mer? 

Til slutt ringte jeg til sykehuset selv. Jeg snakket med flere sykepleiere denne dagen og alle var veldig hyggelige og hjelpsomme. Men de virket litt stresset og de var stadig usikre p om prvesvaret var klart. Til slutt ringte en av dem opp igjen med denne beskjeden:

 

Du kan f prvesvarene i dag. Fr du reiser. Men du m komme n. Og ta med deg mannen din.

 

Klumpen i magen ble strre enn noensinne og kvalmen kom veltende over meg. Varsellampene blinket for fullt. Og n ringte det i varselklokkene ogs. Full beredskap! Jeg klarte ikke tenke klart. Hukommelsen min fra dette er ganske vag. Det er nesten som bruddstykker. Som nr man ser traileren til en film. Men jeg husker at det var som om noen superkrefter kicket inn. Jeg grt faktisk ikke. Jeg husker at jeg virret rundt som en hodels hne for bli ferdig med pakkingen. Det ble gjort i rekordfart. Vi fikk ringt til min mor og min venninne, Marthe, som jobber p Barneklinikken, slik at de kunne komme og passe p guttene utenfor sykehuset. 

Her er nok et bilde som viser at man henter styrke fra et ukjent sted nr det blir ndvendig. Og at mye kan gjemmes bak et smil. Man tar seg ogs veldig sammen overfor barna. Dette er min smilende mamma, som passer Martin og William, mens jeg er inne og fr tidenes kjipeste beskjed.

Min mor skjnte nok hva som var i ferd med skje hun ogs. Men vi hpet jo i det (naive) lengste at det ikke var den beskjeden som kom. Selv om vi visste det.

 

Inne p brystdiagnostisk senter fikk Marcus og jeg prate med en svrt ordknapp kirurg og en veldig hyggelig og omsorgsfull sykepleier. Jeg er jo selv sykepleier, og det slo meg at denne sykepleieren mtte ha en vanvittig tff jobb. Tenk s mange hun er med p gi drlig nytt til. Sterkt. Jeg hadde nok aldri orket ha den jobben. Jeg er glad for at hun orket det. 

Jeg fikk vite at det var funnet kreftceller i kulen. Jeg hadde ftt brystkreft. De ville gjre brystbevarende operasjon og sa at jeg mest sannsynlig skulle ha cellegift og strling etterp. Skrekk og gru. N kom trene. Men samtidig skjedde det noe utrolig merkelig. Den forferdelige klumpen jeg hadde hatt i magen i nesten en uke lsnet litt. Det var som om det var lettere for kroppen og hodet forholde seg til noe konkret, en diagnose, enn til frykten for akkurat den samme diagnosen. Det hres sikkert rart ut for folk som ikke har opplevd det selv. Det er rart for meg ogs. Jeg kan ikke forklare det. Det bare var snn. Jeg ble jo s klart ikke lettet av vite at jeg hadde brystkreft. Men det var som om det var bedre f vite det, og f vite hva som ventet meg, enn g surre til sine egne fantasier i mitt eget hode. Klumpen i magen og kvalmen var der fortsatt, men i en mildere og mer hndterbar form.

Jeg fikk operasjonsdato 30. juni. Siden man skal mte opp p sykehuset ogs dagen fr operasjon, mtte vr 2 uker lange ferie kortes ned til 1 uke. Jeg kunne ha ftt operasjonsdato senere, men jeg nsket f frste ledige. Bort med mkkaskapen! 

 

S bar det av sted p sommerferie. Med en ny bagasje jeg gjerne skulle vrt foruten. S mye rare og ukjente flelser jeg kjente p. Jeg husker at bilen vr stod parkert ved siden av en kollegas bil p kaien, mens vi ventet p kjre ombord i Fjordline. Kollegaen gikk utenfor bilen sin og luftet seg. Jeg satt inne i bilen vr og hvisket. Og kommanderte alle drer og vinduer igjen. Det siste jeg nsket n var mte p noen jeg kjente. Skulle jeg da late som ingenting? Skulle jeg fortelle at jeg hadde ftt diagnosen brystkreft for en times tid siden? Tenk om jeg ville bryte sammen i grt hvis noen snakket til meg? Det siste jeg ville var fortelle noen jeg kjente at jeg hadde ftt kreft, samme dag som de skulle reise p ferie. Jeg flte at jeg ikke hadde helt overblikket og kontroll over hverken situasjonen eller meg selv enda. Jeg var inne i en merkelig boble. S vi holdt oss for det meste p lugaren vr. Heldigvis hadde vi en stor og fin lugar.

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

Men da bten nrmet seg Askybroen, kommanderte jeg alle mann p dekk. Vi har ferie. Og vi skal sren meg ha et familiebilde med yen vr i bakgrunnen! Haha, her var det bare stille opp. Jeg er egentlig ganske glad i dette bildet i ettertid. For det viser at vi klarte oss ganske bra til tross for at vi hadde vr kjipeste dag noensinne. Det viser vr vilje til ikke gi opp. Vr vilje til ville leve livet. Og at vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. Men det viser ogs det jeg skrev om i forrige innlegg. Man er sterkere enn man tror nr det blir ndvendig. Og man kan ikke se ut ifra et bilde hvordan folk har det. Her er beviset:

SAMSUNG CSC

Hvem skulle tro at herr og fru p dette bildet for kort tid siden satt og grt p sykehuset?

 

Jeg bestemte meg tidlig for prve hndtere situasjonen p best mulig mte. Det hjelper jo ingenting legge seg ned bare grte eller gi opp. Ikke misforst, jeg har grtt. Mye. Ofte. Og jeg har flt meg livredd, svak og motls. Men samtidig ville jeg forske gjre det beste ut av den nye tilvrelsen som vi hadde blitt kastet ut i. Jeg kunne ikke gjre noe for endre p det faktum at jeg hadde ftt kreft, at jeg skulle opereres og ha behandling. Det var det vi hadde forholde oss til. N mtte vi selv velge hvordan vi hndterte det og hvordan vi ville at ferien vr skulle bli. Legen p sykehuset hadde uttrykt at jeg sannsynligvis hadde oppdaget kulen tidlig og at jeg ved nevnte behandling burde ha god prognose. Men til tross for dette s kjente jeg jo p en frykt for d. Tenk om kreften hadde klart spre seg fr jeg oppdaget den? Eller n, mens jeg ventet p operasjonen? Dette var, og har hele tiden vrt, min aller strste frykt. Jeg ble derfor ekstra opptatt av skape gode opplevelser. Frykten tok mest plass om kvelden og fr jeg skulle sove. Men p dagtid hadde vi mange fine stunder. Det er absolutt mulig fle glede til tross for at man befinner seg midt i en krise. Bare se her:





SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Vi syklet til stranden p kvelden. Koste oss med l mens vi tittet p lyn og torden i det fjerne. Jeg er egentlig livredd for lyn og torden. Men det skjedde noe da jeg fikk diagnosen. Plutselig var jeg villig til ta flere sjanser enn fr. Om det var veldig smart, vet jeg ikke. Lyn og torden-vret innhentet oss og vi fikk en srdeles vt og adrenalinfylt sykkeltur hjem. Men det gikk jo bra! Gjett om det var skummelt! Det var gy ogs! Selv om jeg var redd!

 





Midsommarsafton er en stor og viktig feiring i Sverige.


SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC




Jeg forskte ha litt humor i hverdagen. shoppe fltes ganske meningslst. Jeg orket ikke prve klr. Men jeg handlet noen skjerf og luer til hsten. 

 

SAMSUNG CSC

Kos for store og sm i Liseberg



Vi hadde planlagt en ferie i august ogs, til Frankrike. Da jeg skulle ta denne karusellen med snnen min, lurte jeg p om dette ville bli min eneste flytur denne sommeren. Det fikk jeg rett i.

 

I dag reiser vi p sommerferie. Vi skal p den samme ferien som i fjor. Samme tid. Samme bil. Samme skip. Samme type lugar. Heldigvis uten kreft. Bare gode flelser. Slik en ferie skal vre. Som vi gleder oss!

 

God sommer:-)

 

#kreft #brystkreft #ungkreft #fuckcancer #ferie 

n kommentar

Gro Eidsaae

18.06.2017 kl.13:14

Rebecca, no renner trene, frst fordi det var den vrste dagen i livet, Marthe og jeg visste svaret med en gang vi s deg og Marcus, skrekken jeg kjente....hva du og Marcus mtte g gjennom, og at dere mtte reise med en gang for n bten... Takker Gud for at du n er kreftfri🙏 Utrolig flelsesladet og lese innlegget ditt. Sier igjen, du skriver og forteller s bra. Det er tff lesing og kjenner det helt inn i hjerteroten❤️ God ferie og god tur. Denne skal nytes😍👍s uendelig takknemlig for at du i dag er kreftfri❤️ etter en vanvittig tff og hard behandling. Nyt ferien alle fire🚢🎡⛱☀️. Glad i dere❤️Klem mamma

Skriv en ny kommentar

Rebecca Island

Rebecca Island

34, Bergen

Anestesisykepleier. Gift med Marcus. Mamma til tvillingguttene Martin og William, fdt april 2015. Fikk brystkreft sommeren 2016. Er n ferdig behandlet med operasjon, cellegift og strling. Startet denne bloggen forsommeren 2017. Dette er en personlig blogg, og jeg nsker skrive om ret som har gtt, veien tilbake til hverdagen, tanker jeg har og ting som opptar meg.

Kategorier

Arkiv

hits