Ny plan!

Morgenen og formiddagen i går var utfordrende. Marcus var dratt på jobb, jeg trodde det skulle gå bra. Men etter kort tid, ringte jeg og ba ham om å komme hjem. Uroen og redselen var ikke til å holde ut, alene. 

Jeg prøvde å finne ut hva magefølelsen min sa meg. Det var ikke lett. Men jo mer jeg følte på det, jo mer urolig ble jeg av tanken på å gå gjennom cellegiften Taxotere. Jeg kunne ikke forstå hvordan den skulle kunne redde meg, jeg hadde jo fått den for 2 år siden, og likevel kom kreften tilbake. Det er det som er så spesielt med kreftgåten. Det som virker på noen, virker ikke for alle. Jeg kjenner mange som har hatt god effekt av Taxotere. Mange av de har trippel negativ brystkreft. 

Min kreft er tydeligvis en hard nøtt å knekke. Det skremmer meg noe vanvittig. 

 

I desperasjon gikk jeg hvileløst rundt på stuegulvet. For første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg skulle gå imot legers medisinske anbefaling, å droppe cellegift. Jeg tenkte på hvordan livet ville bli fremover. Jeg hadde jo bestemt meg for å droppe fasting, både av hensyn til kroppen og for å ha mest mulig livskvalitet. Nå fryktet jeg bivirkningene av taxotere hvis jeg ikke fastet. Skulle jeg ha det kjipt, utsette kroppen for gift og gjentatte episoder med dårlig immunforsvar? Med en gift som sannsynligvis ikke ville virke på kreften. Hvordan i alle dager skulle en nedbrutt kropp uten immunforsvar klare å stå imot kreftcellenes innvasjon? Plutselig følte jeg at cellegift ville bli min død. Og at livet fram til det bare ville være en evig kamp. Hva skulle jeg gjøre? Radikal endring av kosthold? Kosttilskudd? Trening? Alternativ medisin? Healing? Tankene var et fullstendig kaos. 

«Jeg må ha grønnsaker!» nærmest ropte jeg med gråtkvalt stemme. «Fra nå av skal ikke en eneste usunn matvare inn i denne kroppen!»

Marcus så fortvilelsen og desperasjonen, og støttet meg i dette. Ikke lenge etter stod jeg og hulket på kjøkkenet, mens jeg stappet den ene grønnsaken etter den andre ned i juicemaskinen. Marcus overtok rimelig raskt den jobben.

 

Resten av morgenen gikk med til å søke på nett, etter kliniske studier i Norden, etter behandlingsalternativer for trippel negativ brystkreft, ringerunder til private aktører osv.

 

Så plutselig, ringte overlegen, noen timer før jeg hadde blitt forespeilet. Han hadde tenkt ut en plan. Han ville at jeg skulle komme inn på samtale kl 14 samme dag. Hurra! Et håp glimtet i det fjerne. Jeg ble litt roligere.

 

Da vi traff overlegen på sykehuset, fikk vi vite at han var litt skeptisk til å gi meg Taxotere. Derfor hadde han undersøkt så mye han kunne. Han hadde gravd i forskning og litteratur, forhørt seg i «kreftmiljøet» og til slutt konferert med avdelingslederen.

 

Det er litt vanskelig å forklare den nye planen på en god måte. For jeg forstår ikke alt selv. Og dette er eksperimentelt. Behandlingen har ikke blitt gitt til brystkreftpasienter før. Og på Haukeland har de visstnok ganske lite erfaring med medikamentet jeg skal få prøve. Det gis ingen lovnader. Det er høyst usikkert om det vil fungere. Fordelen er at vi ganske raskt finner ut om det fungerer eller ikke. 

 

Teorien er at noen av kreftcellene mine har mutert og utviklet resistens mot cellegiften, som virket så godt i starten. Hypotesen er at et stoff kalt Bortezomib (Velcade) skal kunne hemme kreftcellenes immunitet. Derfor skal jeg nå fortsette med samme cellegift, Cyklofosfamide, men i forkant få dette stoffet. Forhåpentligvis vil det fungere som en slags nøkkel, som kan «låse opp» de resistente kreftcellene, slik at cellegiften kan ta knekken på dem også.

 

Jeg skal nå dele høydose Cyklofosfamide i to, slik at jeg får halvparten så mye, men hver uke, i stedenfor hver 14 dag. Så fremover blir det blodprøver, legesamtale og Bortezomib intravenøst hver onsdag, og deretter cellegift hver fredag. I dag har jeg mottatt første dose av det nye «våpenet».

 

 

Hurramegrundt for en «fest» dette blir. Det er jo litt skummelt å være «prøvekanin». Jeg aner ikke hvordan ukene vil bli fremover. Men jeg er takknemlig for at jeg har en lege som er handlingskraftig, engasjert og er villig til å tenke «utenfor boksen». Han kjemper, sammen med meg. Han vil at jeg skal bli frisk. Det gir meg mer trygghet. Det er ikke sikkert vi kommer i mål med denne metoden, det vet jeg, men jeg vet at han gjør alt han kan for å nå målet. Feiler dette, så ser vi oss om etter noe nytt.

 

Men jeg satser alt på dette nå. Jeg har reist meg igjen. Troen og håpet er tent på nytt, for tredje gang denne høsten og vinteren. Alle gode ting er 3, er de ikke?

 

Kjære Gud, vær så snill å la dette virke! La meg bli kvitt kreften, for alltid! Vær så snill! Amen!

 

 

 

#brystkreft #trippelnegativ #kreft #kreftkamp #kreftforeningen #fuckcancer

 

 

 

6 kommentarer
    1. Lykke lykke til håper denne tredje gangen vil hjelpe deg å bli frisk <3 Godt du har denne legen ja <3 God bedrings klem fra meg <3 Dette skal gå bra 🙂

    2. Så godt å høre fra deg igjen! Bra at legen har undersøkt litt og rådført seg i fagmiljøet. Fagmiljøet har kontakter i både inn- og utland og følger med på forskning. Det lover godt og at du er i gode hender. Jeg ønsker deg lykke til og sender gode tanker! Husk å spise og drikke godt. Det er viktig for du trenger styrke. Og så passe på balansen mellom aktivitet og hvile 🙂 Jeg håper det er i orden at jeg kommenterer, selv om vi ikke kjenner hverandre? Jeg sender deg en styrkeklem i tankene 🙂

    3. Kjære Rebeccaen min. Krysser fingre og har tro og håp for at denne nye medisinen tar knekken på kreften. Du var så flink og tøff i dag og klar til kamp. Du ordner opp i forvirring på sykehuset. Fantastisk at du er så våken og du er superflink. Er med deg hele tiden. Glad i deg. Klem fra mamma❤️

    4. Hei Rebecca,
      Jeg fikk først høre om deg da jeg var på Ingvard Wilhelmsens foredrag i november og har fulgt bloggen din siden. Jeg har virkelig ikke ord. Jeg har ei venninne som hadde siste behandling av trippel negativ (brca1 tror jeg) for et par år siden. Hun fikk diagnosen da barna var ca 8mnd og 3 år og ble blant annet kjørt på en høydosekur EC 90, en blanding av epiribucin og cyklofosfamid (hver tredje uke). Jeg har sett hvordan dette har affisert både henne, familie og venner og det er en av grunnene til at det er få mennesker jeg ser mèr opp til enn mennesker som dere ❤️🙌🏼 Oser positivitet i situasjoner hvor andre hadde gravd seg ned for lengst. Få mennesker er modigere eller sterkere enn dere.
      Jeg heier på deg 💪🏼 Og med dagens teknologi og medisin skal det mye til før alt håp er ute. Som du sa i forrige blogpost: legene tok feil. Og derfor er jeg sikker på at de legene som måtte mene at det ikke finnes fler muligheter kan ta akkurat like feil.
      Masse lykke til Rebecca 🤞🏼❤️ Jeg har trua ✨
      Mvh
      Anja

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg