NEI! NEI NEI! Kreftlegen ringte meg 14.56 i dag. Dessverre viser det seg at kulen som ble operert bort på torsdag er kreft. Det vil si at kreften, som først responderte på behandlingen, ikke lenger gjør det og har begynt å vokse. Jeg har sagt det lenge, det er noe som skjer her i brystveggen og jeg har en ekkel følelse knyttet til det. Ingen av legene jeg har snakket med i konsultasjoner har tatt dette på alvor. Jeg leser også i journalen min, i telefon-notatet fra legen jeg snakket med 9. januar på grunn av min bekymring for denne kulen, at han skriver at det er usannsynlig at dette skal ha noe med kreft å gjøre. Det er det de har sagt, alle sammen.

Så rett kan pasientens magefølelse dessverre være.

Så feil kan legers vurdering dessverre være.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Alle kan ta feil. Men jeg skulle så inderlig ønske det var min dårlige følelse som var feil. Dette viser meg at jeg har en intuisjon. Mine tidligere erfaringer, min fagkunnskap og mine symptomer, gav meg en magefølelse på at noe kanskje var galt. Gode resultater av bilder og legers avvisning av min bekymring, gjorde at magefølelsen ble undertrykket. Det angrer jeg bittert på nå. På tide å bli mer fortrolig med magefølelsen. Lytte til den. Det er ikke lett. Men jeg må prøve alt jeg kan. Akkurat nå sier magefølelsen at livet mitt blir kort. At livet er brutalt. Og at dette ikke går veien. Men jeg skal kjempe alt jeg klarer for å finne tilbake til troen på at dette skal gå bra. Uten at den troen undertrykker magefølelsen. For en jobb jeg har foran meg. 

Akkurat nå er jeg knust. Mannen min er knust. Mamma er knust. Og vi har ikke peiling på hva vi skal si til barna. De er så små. Vi vet ikke hva som skal skje fremover. William prater stadig om at det er 2 “Kjemokasper igjen”, for han har nedtelling til de kan få lov å dra på Leos lekeland. Vel, den ene skulle jeg jo hatt i forrige uke. De aner nok at noe er i gjerde. Vi har ikke sagt noe enda. Vil ikke uroe dem mer enn nødvendig. Dessuten vet vi ikke hva de forstår. I min Bacheloroppgave på sykepleien skrev jeg om barn og sorg. Hvor ironisk er ikke det? Jeg lærte iallefall at barn under 5 år ikke forstår begrepet død, slik vi voksne gjør. De forstår ikke at død er endelig. 

I tilfelle det skal finnes en kur som virker på meg, vil jeg jo ikke uroe dem med å prøve å lære dem om død nå. Herregud, det er jo FAEN helt umenneskleig at jeg skal måtte sitte her og ta stilling til dette. Skal jeg forberede barna mine, på snart 4 år, at mamma kanskje kan komme til å dø? Fy faen! Livet altså! Hva skjedde? Hvor mye motgang skal jeg og familien egentlig tåle?

Beklager for mitt dårlige språk her, jeg kan ingen finere kraftuttrykk som understreker fortvilelsen min godt nok.

Overlegens plan nå er at jeg skal ta nye bilder. Han tror ikke de vil satse på operasjon nå likevel. Og hvis lungemetastasene har vokst, eller det har dukket opp andre steder i kroppen, er operasjon uansett utelukket nå. Han forespeilet meg å begynne på Taxotere, en cellegift som jeg fikk 4 kurer av i 2016. Det føles ikke veldig betryggende å prøve samme cellegift igjen, som tydeligvis hadde dårlig virkning sist. Men jeg skal møte overlegen på onsdag og så får jeg forhåpentligvis flere svar og en plan jeg blir trygg på.

Nå skal jeg og familien fordøye dette her. Prøve å gjenvinne troen og håpet. Jeg kommer til å sette pris på meldinger, men kan ikke love at jeg orker å svare.

Rebecca