2018 nærmer seg slutten. 

For et år! Både forferdelig og fint.  

 

Dette var året der jeg følte at livet sakte, men sikkert, begynte å smile igjen. 

2018 var året der jeg igjen begynte å kjenne på mestringsfølelse. 

Mestring av livet. 

Mestring i mammarollen. 

Og mestring i jobben min som anestesisykepleier. 

 

Kreftsykdom, behandling og senvirkninger i de to foregående årene, 

gjorde at jeg mistet mye av meg selv. 

2018 var året der jeg fant tilbake til meg igjen. 

2018 var året hvor jeg fikk tilbake livsgleden. Sånn på skikkelig. 

 

Men 2018 var også året der alt begynte å rakne igjen, da kreften kom tilbake. 

Den kom egentlig for å bli. 

Kreften ønsker å ta livet av meg. 

Men det skal vi nå bli to om. 

Kampen er ikke over enda. 

 

Om jeg overlever denne kampen, er ikke opp til meg å bestemme. 

Dersom jeg dør, er det ikke fordi jeg ikke har kjempet hardt nok. 

Da er det fordi kreft er noe ordentlig dritt.

 

Det jeg kunne bestemme, var hvordan jeg ville forholde meg til at livet tok en tøff vending.  Livet kan være tøft og vanskelig. Ofte kan man ikke endre omstendighetene som ledet til dette. Men min erfaring er at livet blir lettere å leve om man velger å fokusere på det som er bra og positivt. Det som er vondt og vanskelig, kan føles så stort og altoppslukende, at det legger mørke skygger og gjør det vanskelig å se positive ting i livet. Men der finnes alltid noe positivt å trekke fram i lyset. Om man ikke ser det, ser en ikke godt nok etter, eller kanskje man faktisk leter på feil sted. 

 

Det er vanskelig å være takknemlig og deppa på samme tid, hørte jeg Dora Thorhallsdottir si på foredraget Lykkebobler i fjor. Det er mye sannhet i det. Tro meg. Jeg har testet det gjennom hele høsten og det virker. Hvis man fokuserer på det som er bra og det man er takknemlig for, blir man mer positiv. Klart det er lov å være trist innimellom. Aksept for alle følelser er viktig. Men om man er trist veldig lenge, har man det ikke bra. Gjennom høsten har jeg stort sett klart å holde det positive fokuset. Hvis jeg ser bort ifra bivirkninger av selve behandlingen, og tenker over hvilken situasjon jeg egentlig har befunnet meg i hele denne tiden, så må jeg si at jeg har hatt det ganske bra. Og DET har jeg noen å takke for. Ganske mange faktisk. For jeg hadde ikke klart dette alene. 

 

Jeg har kjent på mye takknemlighet denne høsten. Takknemlighet for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Familien min, venner, kollegaer og bekjente. Dere har vært en enorm støtte for meg. Til og med mennesker jeg ikke kjenner noe særlig, eller kanskje ikke i det hele tatt, har vist meg oppmuntring, takknemlighet og støtte. Det bor så mye godhet i så mange mennesker. Jeg føler meg heldig som har fått oppleve akkurat det. 

 

Jeg har takket før. Men jeg føler for å understreke hvor takknemlig jeg er. 

 

Tusen takk til alle dere som har vist meg omtanke ved å ringe meg eller skrive meldinger, både på sms og gjennom sosiale medier. 

 

Tusen takk til dere som har lest oppdateringene mine, sendt meg hjerter, rørende ord og heiarop. 

 

Tusen takk til dere som har skrevet så mye fint til meg her på bloggen.

 

Tusen takk til alle som har takket meg, både kjente og ukjente. Fordi dere satt pris på min åpenhet eller noe jeg skrev. 

 

Tusen takk til dere som har fortalt meg at jeg har inspirert, trøstet eller gitt håp.

 

Tusen takk til dere som har kommet med eller sendt mat og drikke, gitt oss middag på døren, kake, godteri, lesestoff, blomster, teaterbilletter til familien og andre fantastiske gaver. 

 

Tusen takk til dere som har fulgt meg til sykehuset og kommet innom da jeg var innlagt.

 

Tusen takk til kollegaene mine som hadde kronerulling og samlet inn penger, for at jeg og familien skal kunne gjøre noe hyggelig sammen når jeg får pause i behandlingen. Vi gleder oss veldig!

 

Tusen takk til alle som løp i Rosa Sløyfe-løpet i oktober. Og en spesiell takk til dere som løp for meg, da jeg selv ble innlagt på kreftavdelingen og ikke kunne delta.

 

Tusen takk til deg som la igjen et hjerte med rørende tekst i barnas hylle i barnehagen.

 

Tusen takk til dere som har sendte meg ting i posten, både deg som oppgav fullt navn og dere som sendte anonymt. 

 

Tusen takk til alle som har sendt oss så koselige julekort. Å gå i postkassen i desember er jo helt nydelig. Vi setter stor pris på det og alle kort henger i stuen. Dessverre har julekort fra familien Island måtte utgå dette året. Vi skal komme sterkere tilbake neste år.

 

Tusen takk til foreldre og barn i barnehagen, som gav meg mitt mest rørende personlige øyeblikk jeg tror jeg noen gang har opplevd. Da immunforsvaret mitt var på bunn måtte jeg avstå fra Luciafeiringen i barnehagen. Dere gode mennesker bragte lys og varme inn i våre hjerter da dere dagen etter tok med min mann og guttene og gikk i Luciatog hjem til meg. Ikke et øye var tørt her, og jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket (skulle egentlig hatt med en videosnutt av dette her, men det er ikke lenger mulig å laste opp video på denne bloggsiden). Tusen takk også til alle dem som ikke kunne bli med, men som bidro til kassen vi fikk med mat, drikke, godteri, julekort, leker og andre gaver.

 

Tusen takk til alle som bidrar med midler til Kreftforeningens arbeid. Forskning hjelper. Det er jeg foreløpig et godt eksempel på. 

 

Og sist, men absolutt ikke minst, tusen takk til familien min. Til mamma som har vært uvurderlig, både som støtte, hjelp og barnevakt. Dette inkluderer også deg, Rune. Og takk for at du er så god støtte for mamma. Takk til svigerfamilien som har stilt opp og hjulpet oss masse. Og til min kjære Marcus. Min klippe. Min bestevenn og kjæreste. 100 % pappa og innimellom 50-75 % mamma i tillegg. Du og guttene våre er mitt alt! Hva skulle jeg gjort uten dere! Elsker dere til månen og tilbake igjen. Og lenger enn det.

 

ALL denne godheten, alle denne støtten. Jeg er dypt rørt og takknemlig. Jeg er heldig. Jeg tror ikke dere kan forstå helt hvor mye alle disse tingene har betydd for meg. All omsorgen fra dere, har gjort at jeg ikke føler meg så alene. Dere har alle reddet meg gjennom en svært tøff tid. Jeg vil fortsatt trenge deres støtte i ryggen i det nye året, det vet jeg. Jeg håper at jeg har heiagjengen min med meg i 2019. Og jeg håper at dere kan følge meg seirende i mål. Men jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal få gitt tilbake, slik dere alle fortjener.

 

Straks er julaften her. Jeg ønsker dere alle en riktig god jul. Senk skuldrene, slapp av, prioriter det som er viktig. Nyt tiden sammen med dem du har kjær. Tiden går. Den kommer aldri tilbake. Men gode minner varer evig.