Onsdag i forrige uke begynte ikke så bra. Jeg hadde time på sykehuset for evaluering av behandlingen min. Jeg hadde tatt CT-bilder en uke tidligere. Dommens dag var kommet. Hva var status på kreften nå? Jeg hadde tatt det ganske med ro med tanke på bildene og denne timen. Jeg har tidligere skrevet om da Dr. Wilhelmsen fortalte meg at han regelmessig tar gleder på forskudd. Skjer det ikke, så har han nå hatt den gleden. Denne holdningen har jeg adoptert og tatt i bruk mange ganger. Også denne gangen.

Men i dagene før timen kunne jeg likevel innimellom kjenne på et snev av uro. Tenk om jeg fikk dårlig nytt! Hvilken forferdelig jul det ville bli da! Ville det bli min siste? Min siste jul, tilbragt i sorg, sinne og redsel?

Heldigvis vinner de gode tankene mine over de negative hver gang uroen har lyst å snike seg innpå meg. Heldigvis. Det er jo menneskelig å kjenne på denne frykten. Men jeg er så takknemlig for at den får såpass lite plass som den gjør. Denne tegningen illustrerer godt hvordan jeg er nå sammenlignet med før.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Onsdag hadde jeg fått time til evaluering kl 11. Blodprøver skulle taes kl 10. Jeg var på badet og fikset resten av sminken. Skulle straks dra avgårde til sykehuset. Jeg hadde klump i magen. Nervøsiteten før timen bygget seg opp. Kl. 09.10 ringte telefonen min. Det var fra sykehuset. Jeg fikk beskjed om at min time måtte utsettes til kl. 14. Grunnet til dette var at det ikke var kommet svar på CT-bildene fra røntgenavdelingen. Bilder jeg hadde tatt for en hel uke siden! I tillegg var den overlegen som jeg ønsket å ha med på timen (den samme som sist), opptatt på poliklinikken helt til kl.13. Og jeg som hadde fått min mann og min mor til å fikse seg fri fra jobben for å bli med. Min venninne skulle også være med. Hun ammer og hadde skaffet barnevakt. Jeg kjente at tårene presset seg på. Jeg forklarte situasjonen og at jeg synes det var grusomt å skulle gå med den vemmelig klumpen i magen i så mange ekstra timer. Men ingenting kunne gjøres. Timen var nødt til å utsettes. Heldigvis kunne alle bli med på timen likevel.

Jeg synes det er kritikkverdig at de som er ansvarlige ikke kunne funnet dette ut tidligere. 50 minutter før jeg skulle møte opp på sykehuset, ble de klare over at CT-bildene ikke var ferdig beskrevet og at overlegen var fullbooket. Hvorfor sjekket ingen dette dagen før? Her venter man på sin livs viktigste beskjed. Og så viser de som har ansvaret for deg, de som du håper skal gjøre alt de kan for å redde livet ditt, at det ikke er så viktig for dem. Det er iallefall den følelsen man sitter igjen med som pasient. Man er i et system, man er kun et navn på dagens pasientliste. Det føles veldig trist og uverdig. Og man føler at systemet, helsevesenet vårt, utilsiktet gjør en dårligere enn man er av sykdommen i seg selv.

Det positive er at de ansvarlige ordnet det slik at den overlegen som jeg ønsket skulle være på evalueringstimen, kunne bli med fordi timen ble utsatt. Og beskjeden han gav oss fikk meg til å glemme den forferdelige morgenen. Julen kom tidlig til oss i år. Med verdens beste julegave. Cellegiften jeg får ser ut til å ta knekken på min i utgangspunktet uhelbredelige kreft. Alt krymper fortsatt. Nå er det så lite å se på bildene at legene er ikke sikker på om det fortsatt er aktive kreftceller igjen der. For å sikre meg best mulig skal jeg fortsette med 4 kurer til. Deretter skal jeg ta nye bilder og ha ny evaluering. Hvis legene da er fornøyde skal det vurderes om jeg kan opereres. Jeg og min familie er så lykkelige! Jeg får min 9. høydose Cyklofosfamide i morgen. Så nå gjelder det å være ekstra forsiktig og forsøke å unngå infeksjoner og innleggelse. Da skal dette bli en riktig riktig fin jul.

#kreft #kreftforeningen #brystkreft #trippelnegativ #kreftsykjul #jul #uhelbredeligkreft