Årets julekalender til barna – glede og sorg hånd i hånd

Jeg elsker desember og jul. Helt siden jeg var en liten jente har julen føltes magisk. Vel, kanskje selve magien med ens barndoms jul har forsvunnet litt hen med årene, men for meg er det fortsatt den mest stemningsfulle tiden i året. Lysene, pynten, musikken, filmene, maten, godterier, baksten, tradisjonene, det sosiale, rausheten, vennligheten, givergleden og omtanken for hverandre. Folk blir liksom litt mykere og ekstra gode rundt juletider, synes jeg. 

Mannen min er ikke på langt nær så opptatt av jul som meg. Jeg vet ikke om dette er en typisk forskjell mellom kvinner og menn? De fleste jeg kjenner som elsker jul er kvinner. Og de fleste jeg kjenner som synes juletiden er oppskrytt og stress, er menn. Nå har jo jeg to sønner, og jeg vil så gjerne at de skal få det samme forholdet til desember og jul som jeg alltid har hatt. Det er viktig for meg at de ikke bare blir opptatt av gaver. Julen handler jo om så mye mer enn det. Derfor har jeg tenkt at konseptet julekalender er en fin måte å innføre alt jeg selv elsker med førjulstiden til guttene mine.

 

Da desember nærmet seg var formen min dårlig. Den siste uken i november (tiden mellom kur 7 og 8) var den tøffeste uken jeg har opplevd siden jeg ble syk igjen i høst. Jeg følte meg syk og enormt sliten. Mesteparten av tiden ble tilbragt på sofaen. Jeg var trøtt, men fikk ikke til å sove på dagtid. Det var tungt å stå oppreist. Helt dagligdagse ting som å lage seg mat eller å dusje var et ork. Det minnet meg om tiden etter forrige behandling, som var preget av fatigue. Jeg innså at desember ikke kom til å bli slik jeg hadde håpet.

Tanken hadde hele tiden vært å ha samme julekalender som i fjor. Ett SingSang-kort (julesang) hver dag, og en lapp med noe koselig vi skulle gjøre sammen. En kvalitetstid-kalender. Masse rom for hverdagsmagi, som jeg elsker. Selv om de fleste aktivitetene skulle være enkle ting å gjøre hjemme, ting man vanligvis gjør i desember uansett, måtte jeg dessverre innse at dette ble for ambisiøst i år. Jeg hadde lite energi og gjentagende perioder med null immunforsvar. Når jeg har null i immunforsvar prøver jeg naturligvis å gjemme meg litt bort, også fra barna dersom de er forkjølet. I disse «sykdomstider» holder jeg huset de dagene immunforsvaret er borte. Jeg tør rett og slett ikke å ta sjansen på å ferdes ute eller være sosial da. Det er så kort intervall mellom kurene og jeg vil ikke risikere å bli syk og dermed ikke få kur når jeg skal. Det er ikke lett å planlegge så mye, når jeg ikke har så mange dager som jeg VET er gode. 

Derfor bestemte jeg meg for, i siste liten, å lage en annen julekalender til barna. Nemlig en minnekalender med bilder. Hver dag åpner de hver sin konvolutt med to bilder til hver. Vi prater litt om bildene og limer dem inn i hver deres minnebok. Og for meg, er ikke dette er ikke hvilken som helst minnebok.

Minnebøkene er to tykke notatbøker jeg kjøpte i en bokhandel i London i august 2014. Uken før turen hadde vi funnet ut at jeg var gravid. Min gode venninne, Marthe, hadde på forhånd spøkt med at vi kanskje fikk tvillinger, siden både moren min og faren min er tvilling. Hun rådet meg til å kjøpe dobbel opp av babyting dersom jeg fant noe jeg virkelig likte. Så det gjorde jeg.

 

 

 

Det var sitatet på framsiden som fikk meg til å falle for bøkene: «Life is not measured by the number of breaths we take. But by the number of moments that take our breath away»

Noe så fint, tenkte jeg! Tanken var at jeg skulle bruke boken som en notatbok gjennom graviditeten og lime inn gravidbilder og deretter babybilder. Alle de øyeblikkene som tar pusten fra en, slik sitatet sier. Dette ble dessverre aldri noe av. Formen i svangerskapet var for dårlig til å orke det. Og da barna var født var det for travelt til at det ble prioritert. Så ble jeg syk, gikk gjennom tøff behandling og slet med senvirkningene i lang tid etterpå.

 

Når man får sin eksistens truet, slik jeg har opplevd, føles det enda viktigere å få samlet gode minner til barna. Mannen min tar omtrent aldri bilder. Og han kommer ikke til å lage noe fotoalbum. Så denne oppgaven var det opp til meg å løse. Da jeg sent på våren i år merket at jeg fikk litt mer overskudd, bestemte jeg meg for å bruke notatbøkene til å lage minnebøker til barna, med bare noen få minner fra hvert år. En slags «Best of» minnebok. Men det er en utrolig energikrevende prosess, synes jeg, og se gjennom så mange bilder og gjøre et utvalg. Jeg fikk skrevet en innledende tekst foran i bøkene og limt inn noen bilder fra graviditet og barnas første leveår. Lenger kom jeg ikke. Det ble sommerferie og dernest ny runde med kreftsykdom.

Noe jeg synes er litt fælt å tenke på nå, er at da jeg i vår skrev tekst foran i boken, fikk jeg en rar og ekkel følelse. En slags uro og frykt for at jeg kanskje ikke kom til å få fullføre disse minnebøkene. Tanken var fryktelig og jeg la den raskt bort. Men så skjedde altså det som ikke skulle skje. Uhelbredelig kreft. I ettertid har jeg lurt på om kroppen min visste det, at jeg var syk. Det var så rart at den tanken kom helt ut av det blå, for jeg tenkte jo mye mindre på tilbakefall enn før. Når jeg ser på sitatet nå, gir det meg litt klump i magen. Det ligger en slags frykt der, for at sitatet skal få en mer bokstavelig betydning enn jeg hadde forestilt meg.

 

Å lage minne-kalenderen har fylt meg med glede, men også sorg. Glede over å ha barn som er friske og over minner som er gode. Sorg over ting som ble helt annerledes enn ønsket. Tid som gikk tapt. Sorg over at jeg har vært en syk mamma i mesteparten av guttenes liv. Sorg over å lure på om de noengang vil få oppleve mammaen sin som frisk. Og sorg over å lure på om de skal få ha mammaen sin ved sin side gjennom livet. Ingen er garantert å få følge barna sine gjennom livet. Risikoen for å dø ligger der for alle mennesker. Men den føles nok større og mer «synlig» for oss med uhelbredelig sykdom. 

 

 

 

At jeg klarte å lage kalenderen ferdig er jeg stolt av. Jeg har nå skapt en juletradisjon, som jeg håper at jeg får være her å delta i, år etter år. Jeg kom ikke i mål med minneboken på egen hånd. Men gjennom julekalenderen hjelper barna mine meg med å fullføre den. I år blir vi ferdig med 2016.

 

Den siste uken i november var hard. Jeg kjente på smaken av livet jeg hadde etter forrige behandling. Og det smakte ikke godt. Jeg ble trist og redd for at livet skulle bli slik igjen. Heldigvis synes jeg at formen kom seg igjen til kur 8. I skrivende stund har mange av plagene jeg kjente på gått over. Jeg har nok erfaring med denne sykdommen og fatigue nå, til å vite at etter nedturer, kommer oppturer. Når det er «mørkt», så kan jeg berolige meg selv med at jeg har vært i «mørket» før. Og jeg har alltid funnet veien ut i lyset igjen. 

 

1 kommentar
    1. Kjære Rebecca. Så fint skrevet. Du er fantastisk, den beste mamma Martin og William kunne få. Mamma er så stolt av deg. Til tross for sykdom, så bruker du energi og klarer å skrive, være kreativ og lage så koselig førjulstid og kalender. Dette blir de beste barndomsminner💙💙
      Beundrer deg og kan ikke si nok til deg hvor stolt jeg er av deg. Alle gode ønsker for at resten av behandling går fint. Glad i deg❤️ Førjulsklem fra mamma✨💫❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg