I dag er det to uker siden jeg fikk reise hjem etter å ha vært innlagt på kreftavdelingen i 5 dager. 

Jeg ble innlagt mandag 15. oktober. Jeg hadde feber og hoste, men infeksjonsprøver var normale. Innimellom følte jeg at det var tungt å puste, men det var ingen dramatikk knyttet til dette. Lungeemboli  (blodpropp i lunge) skulle utelukkes, da en blodprøve som kan antyde blodpropp var forhøyet. Den aktuelle blodprøven kan også bli forhøyet ved kreft, så et spesielt CT-bilde måtte til. I mellomtiden fikk jeg blodfortynnende medisin. Jeg hadde i lengre tid hatt time for evaluerings-CT den 16. oktober, altså dagen etterpå. Etter litt om og men ble det bestemt at det var tilstrekkelig med et vanlig CT-bilde og min CT-avtale ble fremskyndet. Så var det «bare» å få på plass en grønn (litt stor) veneflon i albuen! I den armen med elendige blodårer. Ja, den veneporten får jeg jo visst aldri. Sykepleieren var skeptisk før hun hadde begynt, så jeg gjorde det lettere for oss alle ved å tilby å ringe en venn, «aka» kollega i grønt. Heldigvis hadde min kollega et rolig øyeblikk, så jeg avla et lite besøk innom egen arbeidsplass. Sentraloperasjonen, hvor jeg vanligvis jobber, ligger rett ved siden av Radiologisk avdeling hvor CT-undersøkelsen skulle gjøres. Å få en grønn veneflon i albuen var ikke så lett. Blodåren sprakk etter kort tid. Jeg endte opp med veneflon i den «gode armen» som egentlig er «off limits». Siden veneflonen kun skulle benyttes til litt kontrastvæske, gikk det greit.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fikk heldigvis avkreftet blodpropp. På legevisitten dagen etter fikk jeg beskjed at immunforsvaret var såpass lavt at jeg måtte ha beskyttende isolering. Jeg fikk også vite at det kunne ta opptil en uke før det forelå svar på CT-evalueringen om selve kreften og dens respons på behandlingen.

Gamle meg hadde vært stresset og bekymret for denne CT-kontrollen. Nye meg var ganske så avslappet til det hele. Jeg hadde en god følelse på at behandlingen virket og jeg hadde tro på mine tanker om at prikkene på lungene ikke var noe farlig. Svaret må man bare vente på. Jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til, annet enn å sørge for å ha det så godt som mulig i ventetiden. 

Onsdag 17. Oktober (på svigermors bursdag) hadde immunforsvaret mitt nådd bunnen og blodprosenten var så lav at det ble bestilt blodoverføring. Sykepleieren fortalte også at kreftlegen hadde fått CT-svaret angående evaluering av behandlingen. Legen ville derfor få til et møte og lurte på om mannen min hadde anledning til å komme opp. Det gikk kaldt nedover ryggen min og jeg følte umiddelbart at jeg hadde blitt bokset hardt i magen. «Hva? Hvorfor bør mannen min være med? Det må jo bety dårlig nytt!» sa jeg til sykepleieren med urolig stemme og garantert med bekymringsrynken godt plassert mellom øyenbrynene.

Jeg merket at sykepleieren ble stresset av min reaksjon. Hun prøvde å berolige meg, men det virket stikk imot sin hensikt. Nå var alle gode tanker og Wilhelmsens råd kastet over bord, eller rettere sagt mistet over bord. Jeg klarte ikke å fokusere skikkelig for jeg følte at tankene mine ble overdøvet av hjerteslagene. 

Straks sykepleieren hadde forlatt rommet ringte jeg min kloke venninne, Marthe, som ofte klarer å se ting mer nyansert enn meg selv.Magen vred seg og tårene strømmet i det hun tok telefonen. Hva for noe grufullt hadde blitt oppdaget på disse CT-bildene, siden legen ba meg om å ha mannen min med på samtalen? 

På et vis klarte gode gamle Marthe å få meg på bedre tanker. Kanskje den planlagte samtalen ikke dreide seg om spredning av kreften, slik jeg fryktet? Kanskje skulle vi bare prate om behandlingen? Kanskje hadde de oppdaget noe som indikerte at jeg måtte bytte behandling? Eller kanskje vi skulle diskutere eventuell nedjustering av dose, siden jeg for 2. gang var innlagt og hadde farlig lavt immunforsvar? 

Dessverre var min uro berettiget. Jeg kunne se det allerede da kreftlegen og kreftsykepleieren kom inn i rommet noen timer senere. De hadde et uttrykk som sa meg at de ikke gledet seg til denne samtalen. Legen virret litt rundt for å finne en krakk, satte seg og trakk pusten. 

Hun presenterte godt nytt først. CT-bildene viste at behandlingen virket. Kreften krympet. En av svulstene var ikke lenger synlig på CT-bildet. Veldig bra!

Men…der var det! MEN! Dessverre viste bildene at også prikkene på lungene krympet. 

«Dette betyr dessverre, Island, at du har brystkreft med spredning. Dette er dessverre uhelbredelig» sa legen alvorlig.

Jeg følte at hjertet mitt dunket så kraftig at det måtte synes utenpå klærne. I noen små sekunder flashet det imaginære bilder i hodet mitt. Små flash av å motvillig rives bort fra de små guttene mine og mannen min. Mitt eget imaginære dødsleie. Disse forestillingene i hodet var høyst uønskede, de bare kom. Men de varte heldigvis kort, jeg klarte å stenge dem av.

Jeg tryglet kreftlegen om å si at det fortsatt kunne være håp for meg, med nye medisiner i stadig utvikling. Hun var enig i det, at jeg ikke skulle miste håpet. Likevel kjentes det som om håpet valset ut døren fra rom nr. 3, etter legen og sykepleieren.

Tilbake satt Marcus og jeg. Vi pratet, gråt litt og pratet litt mer. Igjen måtte vi mobilisere. Få tilbake troen og håpet på at dette kan få en lykkelig utgang. Verktøyene jeg hadde lært av Dr. Wilhelmsen virket igjen, takk og lov. Men la dette være sagt. Å mobilisere styrke, tro og håp enda en gang, etter denne beskjeden, er det mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Heldigvis har jeg klart det, denne gangen også. Kjærligheten jeg har for min familie er det som gjør at jeg står oppreist i denne kampen og klarer å holde et positiv fokus. 

Mandag denne uken hadde jeg avtale med en annen kreftoverlege på sykehuset, fordi jeg følte at jeg trengte flere og mer presise svar på mine spørsmål. Dette ble et veldig godt møte.

Denne legen var veldig positiv til hvordan den utprøvende behandlingen jeg får med Cyklofosfamide hadde påvirket kreften. Han synes at CT-bildene viste svært gode resultater etter kun 2 måneders behandling (4 cellegiftkurer). Jeg var ikke klar over før denne samtalen, at behandlingen jeg får var såpass eksperimentell som den er. Cellegiften er kjent og brukt til flere former for kreft. Den er til og med et av stoffene jeg fikk for 2 år siden, i kombinasjon med annen cellegift. Det som er utprøvende i den studien jeg er med i, er at den gies i veldig mye høyere dose, alene.

Legen fortalte at noen responderer på behandlingen, mens andre ikke gjør det. Han har sett noen respondere like godt som meg før. En kvinne med trippel negativ brystkreft (samme som meg) med spredning til lever. Hun fikk sin siste dose cellegift for ca 3 år siden og kreften har fortsatt ikke kommet tilbake. Det er jo helt fantastisk! 

Med dette som bakteppe, var kreftoverlegen veldig håpefull på mine vegne. Han sa det ikke kan gis noen garantier, men at håpet er at denne cellegiften vil ta knekken på min kreft. Forhåpentligvis kan jeg få flere gode år, og i beste fall kommer ikke kreften tilbake. 

Jeg er veldig optimistisk. Dette skal gå bra. Men det er helt klart skrekkblandet fryd å tenke seg cellegiftpause et stykke frem i tid. Vil jeg klare å slappe av uten cellegiften? Eller vil jeg stadig undre på om noe vokser inni der? For vi får aldri vite med sikkerhet om all kreften er borte. Kreften må være av en viss størrelse for å synes på bildene. Små celler kan ha overlevd når jeg får pause. Grunnet denne risikoen vil jeg sannsynligvis få cellegift en god stund til fremover, så lenge kroppen tåler det.

Jeg er fast bestemt på at jeg skal komme dit at jeg kan ta fatt på livet uten cellegift. Og når jeg gjør det, så skal jeg fortsette å tenke slik jeg har gjort. Velge de nyttige tankene. Velge å tro på at kreften er borte. Ha så gode dager som mulig. En dag skal vi alle dø. Alle andre dager skal vi leve.