Operasjonen var vel overstått. Sommerukene og mannens pappaperm snirklet seg avgårde, og vi prøvde å kose oss så godt vi kunne. Til tross for omstendighetene, et til tider kaotisk følelsesliv (omtales i neste innlegg) og mye dårlig sommervær, så hadde vi mange fine stunder likevel. Her kommer en oppsummering, hovedsakelig i bilder:

 

 

Kinodate med mannen, dagen etter operasjonen.

 

Gleden var stor da jeg, allerede 6 juli, fikk melding om at skjelettscintigrafi var uten funn av kreft. Et litt euforisk øyelikk der altså:-)

 

Men følelsene svingte voldsomt. Det kan man se av disse to siste bildene, som er tatt med bare 1 dags mellomrom. Det var rart å gå forbi røntgenavdelingen, hvor jeg hadde tatt CT-bilder, på vei inn til min egen jobb. Godt at det er en travel jobb. Når jeg først var kommet i gang (bildet er tatt i garderoben før vaktstart) var det heldigvis ikke så mye rom for å tenke og føle på dette.

 

 

Fargerike venninner på jobben, innimellom «slagene». Å, som jeg savner tilbake!

 

 

Den 12. juli var jeg på Lagunen med tvillingene og moren min, da jeg fikk en telefon fra Haukeland sykehus om at CT-bildene også var normale. For en lykke! Etter å ha mottatt den fantastiske nyheten gikk jeg rett på denne toppen på H&M. Den måtte jeg bare ha! Her ifra prøverommet. Den ble min lykke-trøye, min lille maskott, som var med gjennom alle cellegift-kurene jeg fikk den påfølgende høsten og vinteren.

 

 

Å, Bergen! Du er så nydelig når det ikke regner. Mer av det, takk! Kos med mamma og guttene mine.

 

OK, de fuglene ble litt vel nærgående for både store og små. Mor og mormor prøvde å mate dem, mens Martin og William var mest opptatt av å spise det tørre brødet selv. Haha!

 

Fløien

 

Foto: Linn Katrin Taklo

Jeg hadde drømt om å kunne spille gitar eller ukulele i mange år. Da jeg var gravid med tvillingene kjøpte jeg min første ukulele, for å lære å spille for guttene. Men «opplæringen» som jeg fant på internett var vanskelig og forvirrende. Og da formen var god nok til å orke, var den store magen var sånn i veien, at jeg skrinla hele prosjektet. Kreftdiagnosen gav meg ny motivasjon til å følge denne drømmen. Jeg fikk samlet en lærevillig tropp og hyret inn en skjønn dame til å lære oss grunnleggende ukulele-ferdigheter. Fin gjeng, ikke sant?

Jeg er ikke blitt så flink som jeg drømte om, men jeg øver en sjelden gang når jeg har ork til det. Nå kan jeg spille stakkato-versjoner av noen barnesanger, bursdagssangen og noen få andre sanger jeg liker godt. Hehe, øvelse gjør mester (les: sånn noenlunde brukbar).

 

På Fløien igjen

 

Denne gang med svigermor, som var på besøk fra Sverige.

 

 

Jeg fikk litt alenetid og kunne nyte en lunsj og litt lesing på en kafé. Deilig!

 

 

Startdato for cellegiftbehandling ble satt til 5. august. Kreftlegene på sykehuset frarådet å utsette cellegiftbehandlingen og dermed måtte vi avlyse vår planlagte 2-ukers ferie til Frankrike med avreise 6. august. Selv om dette i den store sammenhengen kanskje virker ubetydelig, så tok jeg det ganske tungt. Jeg hadde gledet meg sånn til sol og varme sammen med familien og venner av oss. 

Vi kastet oss rundt og fikk en liten nødferie hos Marcus sin familie i Sverige før kreftbehandlingen skulle starte for alvor.

 

Litt bading i Ystad Djurpark

Sykkeltur til stranden i solnedgang. Jeg blir aldri lei.

Vakre Skanör

 

 

Skimter litt av København i bakgrunnen der.

 

 

 

Sykkeltur hjem etter å ha blitt påspandert par-SPA på Hotell Gässlingen.

 

Ut på tur. Ungene skal få se stranden i Skanör for første gang. Lykketrøyen er med:-)

 

 

Vi bestilte også fotograf, som tok bilder av oss på stranden i Ljunghusen. Her er noen av dem:

 

 

Foto: Isabell Wedin

 

 

Vel hjemme i Bergen, var det tid til prøving av parykker før oppstart av cellegift dagen etter. For en merkelig opplevelse. Det ble litt tårer og mye latter. Tårer fordi jeg innså at jeg snart skulle miste håret mitt. Og latter fordi en del av parykkene rett og slett ikke kledde meg. 

 

Noen av parykkene var slett ikke så verst. Og det var litt moro å prøve ut en ny farge. Hello «blondie». Det eneste som avslører at dette er en kjøpesveis, er den prislappen som henger og dingler der. 

Til tross for dette, følte jeg meg ikke helt komfortabel med parykk. Jeg fant ut at jeg ville klare meg uten inntil videre. 

 

 

Sommeren 2016 var tøff. Men vi gjorde det beste ut av det. Det beste vi kunne iallefall. Noen ganger føles det som at jeg trådde inn i en boble og at jeg ikke husker så mye. Da hjelper det å skrive. Minner dukker opp igjen. Inntrykk og følelser bearbeides. Det gjør meg gjerne litt trist eller urolig med en gang, men når jeg har skrevet ferdig, kan jeg liksom gå et steg videre.

 

I mitt neste innlegg skriver jeg litt om vonde tanker og følelser jeg hadde da jeg ble syk og hvordan jeg taklet disse.

 

Har du som leser dette nettopp kommet i samme situasjon som jeg befant meg i for ett år siden? Da har jeg følgende og si til deg:

 

Det er mulig å ha gode stunder, til tross for krise og redsel. 

Det er lov å gråte. Det er lov å le. Og selv om det kanskje høres ut som en klisjé; det er ofte de små øyeblikkene som teller. 

Finn mening i det du har, fremfor å ha mange mål som skal gi mening.

Det vil gå opp og det vil gå ned. Men du vil klare det. Bare vent og se.

 

Rebecca