Å være frisk inntil det motsatte er bevist, krevde en aldri så liten feiring

Dette er første gang jeg skriver et innlegg på bloggen som omhandler nåtid. Jeg er på ingen måte ferdig med å fortelle om året som har gått. Men jeg får skrive mer om det siden. For nå skal jeg fortelle dere hva jeg gjorde på fredag.

Bisettelser og gravlykter pleier sjelden og assosieres med glede. Men nettopp glede følte jeg i på fredag. Under bisettelsen av en følgesvenn jeg (etterhvert) har hatt et veldig godt forhold til mellom februar og juli 2017. Nemlig parykken min.

 

Torsdag 19. oktober løp (og gikk) jeg og flere av venninnene mine Rosa Sløyfe-løpet. Jeg hadde invitert til en dagen derpå “after-run” / Rosa Sløyfe-fest hjemme hos meg om fredagen. Da feiret vi at jeg er frisk. Frisk og ferdig med parykken. Sjekk den fine parykkgjengen da:

 

 

Vi avsluttet kvelden med en avskjedsseremoni for den ekte parykken. Tanken på om jeg skulle bli syk og trenge parykk igjen en gang har streifet meg. Tanken på om jeg skulle ha donert parykken til noen andre som kunne trenge den har også streifet meg. Men syntetisk hår har begrenset levetid. Det blir fort slitt, flokete og ikke så pent. Så jeg kom derfor frem til at dens dager var talte og valgte å markere det med en aldri så liten feiring.

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

SAMSUNG CSC

 

Å bisette parykken viste seg å være mye vanskeligere enn planlagt. Undertegnede har svært liten (les: ingen) erfaring med pyromani og antall ganger jeg har klart å få fyr i peisen kan vel telles på en hånd (les: en finger). Til tross for at parykken kom med advarselen “keep away from fire” lot den seg vanskelig antenne. Uten tennvæske innen rekkevidde, forsøkte jentegjengen desperat med en hel ekse fyrstikker, lighter, crème brûlée-brenner, bomull og parykk dynket i vodka osv. Vinden var heller ikke på vår side. Vi måtte innse at det var gøy, men at selve brenningen var litt mislykket.

 

Derfor fullførte jeg og mannen prosjektet i går, da han hadde vært innom båten vår og hentet tennvæske. Da ble det fyr da!

 

 

 

 

Farvel parykken. Takk for alt. Hvil i fred. 

 

Den gamle meg hadde aldri våget å gjøre dette. Den gamle meg våget knapt å si høyt at jeg er frisk. I frykt for at det skulle vise seg å være feil. Eller at jeg skulle bli “straffet” for det. Men den nye meg tenker litt annerledes. Om jeg skulle bli syk igjen senere, så er det ikke fordi jeg hadde det gøy, brente parykken og sa høyt at jeg er frisk. Da er det uflaks. Og jeg har hatt nok uflaks nå, ikke sant? 

Jeg tok en MR av brystene på mandag denne uken. Ikke på mistanke, men som en (forsinket) del av ett-årskontrollen. Tanken på om den skulle gi noen kjipe svar har streifet meg. Men jeg velger å ikke fokusere på det nå. Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist. Å tenke noe annet er bortkastet energi.

Og som kloke Dr. Wilhelmsen sier: “Jeg tar regelmessig gleder på forskudd. Skjer det ikke, så har jeg nå hatt den gleden!”  

 

Nye meg tenker mer slik og velger å leve livet mens jeg kan:-)

 

 – Rebecca –

 

#fuckcancer #levlivet #wig #fakehair #parykk #jentefest #rosasløyfe #pinkribbon #bisettelse #rip #manfårikkemermoroennmanlagerselv

3 kommentarer
    1. Så flotte bilder av dere på jentefesten og av deg her 🎀🎉så dere hadde det kjempegøy🥂🌸💖Utrolig glad for parykktiden er forbi💕Det var så fortjent feiring. Ja, nyter at du er frisk vennen. Det er så utrolig deilig å kjenne på…., og ikke minst at du ser så flott ut og at du føler deg bedre. Du skriver kjempeflott i nåtid og Rebecca. Herlig😍💖 Klem mamma💖

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg